From Wikipedia, the free encyclopedia
Litteraturens historie vedrører den historiske utvikling til litterære tekster i prosa og poesi; tekster som har til hensikt å underholde, opplyse eller instruere leseren eller lytteren. Det angår også utviklingen av de litterære teknikker som benyttes av disse tekstene for å kommunisere. Ikke all skrift er litteratur eller skjønnlitteratur. En del nedtegnede tekstmaterialer, som sammensetninger og lister av data og informasjon, er ikke betraktet som litteratur innenfor denne sammenhengen.
_-_Homer_and_his_Guide_(1874).jpg)
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
Litteraturens historie begynner med oppfinnelsen av skriften[1] i bronsealderens Mesopotamia og i oldtidens Egypt. Skriving utviklet seg fra urlitterære tegnsystemer i tiden rundt 2900-tallet f.Kr., skjønt de aller eldste kjente tekstene er datert så langt tilbake som rundt 2600-tallet f.Kr. Litteraturen fra jernalderen omfatter de tidligste tekster som er bevart i tradisjonen med manuskripter (i motsetning til tekster som har blitt avdekket av arkeologer), blant annet den persiske religiøse skriftsamlingen Avesta på avestisk og gathaer («sanger») på sanskrit;[2] de indiske Vedaene, som er blant de eldste kjente tekstene og utgjør grunnlaget for hinduismen; deler av den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente); og den tidligste litteraturen i antikkens Hellas. Eldre og ofte grunnlaget for den eldste litteraturen var den muntlige diktningen, eksempelvis Homers epos.[3] I den forstand er diktningen eldre enn det skriftlige ord, ånden gikk forut bokstavene, men likevel var det en revolusjon i et samfunn da skriftspråket ble tatt i bruk, selv om det umiddelbart ikke medførte diktning og litteratur.[3]
Litteratur og skriving, om enn forbundet, er ikke synonymt. De aller første skriftene fra oldtidens Sumer i landskapet mellom elvene Eufrat og Tigris, er ikke litteratur i henhold til allmenn definisjon. Det samme er også tilfellet med de eldste egyptiske hieroglyfer eller tusenvis av protokoller og logger fra oldtidens regimer i Kina. Forskere er ofte uenige om skriftlige nedtegnelser av arkiver og inventar skal tolkes som «litteratur» eller ikke; definisjonen er i stor grad subjektiv.
På gresk betyr ordet gramma noe som er skrevet, risset inn, gravert, det vil si et skrifttegn, en bokstav. Av dette dannet grekerne ordet grammatikk som betydde undervisning i å kjenne bokstavene. Det greske gamma svarte til det latinske littera, bokstav, men flertallsformen, litteræ, fikk betydningen det som er skrevet, det være et brev, et dokument, en bok, et forfatterskap, eller et lands samlede bokproduksjon. Til det greske ordet grammatikē dannet romerne på latin kunstordet litteratura, som betydde læring av å lese og skrive.[4] Ordet litteratur betegnet opprinnelig et elementært skolefag hvor man i undervisningen benyttet poesi og prosa som praktiske læreeksempler, herunder kom også retorikken, som hadde høy status. Allerede på Quintilianus' tid ordet litteratur fått et nytt innhold; det var ikke bare læren om språket, men under innflytelse av retorikken også læren om litterære stilarter og sjangrer. Læren om riktig stavemåte ble til kunsten å skrive.[5] Litteratur ble til skjønnlitteratur, det vil si når den er stilisert, komponert og strukturert, og preget av et diktersinn.
Litteraturens historie begynner med oppfinnelsen av skriftsystemer, selv om litterære fortellinger ble komponert og formidlet muntlig både før og etter at skriften kom i bruk. De eldste skriftsystemer skjedde i bronsealderens Mesopotamia og i oldtidens Egypt. Skrivesystemer utviklet seg fra enkle tegnsystemer som ble benyttet først og fremst til å føre opptegnelser av eksempelvis varer og inventar, ikke for å skrive litteratur. De eldste kjente litterære tekstene er datert så tidlig som 2600-2500-tallet f.Kr., avhengig av definisjonen av litteratur.
Gitt betydningen av avstand som en kulturell avskjerming og isolasjon i tidligere årtusener, skjedde den historiske utviklingen av litteratur ikke med samme framgang i de ulike skriftsivilisasjoner i alle deler av verden. Problemene med å opprette en felles global historie for litteraturen er sammensatt og vanskeliggjort av at mange tekster har gått tapt i århundrenes løp, enten bevisst, ved uhell, eller ved at hele kulturen har forsvunnet. Mye har eksempelvis blitt sagt om ødeleggelsen av Biblioteket i Alexandria på 100-tallet f.Kr., og de tallrike nøkkeltekster som er antatt å ha gått tapt for alltid i flammenes ødeleggelser. Den bevisste undertrykkelsen av tekster (og ofte av deres forfattere) av organisasjoner av enten åndelig eller tidsmessig vesen, har ytterligere sløret til emnet.
Visse hovedtekster kan isolert sett bli ansett som litteraturens første engasjerte litteratur med verdi utover seg selv. Svært tidlige eksempler er eposet om Gilgamesj som i sin sumerske versjon er eldre enn 2000-tallet f.Kr.,[6] og den egyptiske Dødeboken, som ble skrevet ned i Anipapyrusen en gang rundt 1250 f.Kr., men har sin opprinnelse en gang på 1700-tallet f.Kr.[7] Oldtidens egyptiske litteratur ble lenge ikke inkludert i tidlige studier av litteraturens historie ettersom skrifter fra oldtidens Egypt ikke ble transkribert og oversatt til noe europeisk språk før på 1800-tallet da Rosettasteinen med sine tekster på tre språk, deriblant egyptiske hieroglyfer, ble tolket.
I framstillingen av antikkens greske litteratur begynner tradisjonelt ved å framstille innføringen av det greske alfabetet og deretter de første store forfatterne, men det gir også fortegnet inntrykk av betydningen av det skrevne ord. «Vår moderne oppfatning av diktningen som skrevet tekst, er i mange tilfeller ubehjelpelig anakronistisk og fordomsfull,» slo en moderne norsk litteraturhistorie fast.[8] Når litteraturens historie begynner med skriftens historie, er det årsaken for at skriften har klart å bevare for ettertiden den diktningen som ellers ville ha gått tapt. Den forståelse vi i dag har av litteratur, fra fransk og engelsk, «diktning eller tekster som leses for sin egen skyld», ble først innført på 1800-tallet.[8] Grekerne foretrakk å tale og å lytte. Det greske ordet epikos (epos) har samme indoeuropeiske rotord som latinske vox, «ord, stemme, fortelling».[9] Nedtegnelsen i forhold til framføringen var sekundær, og i Homers Odysseen framstilles en skriftløs kultur ved allerede fra første strofe hvor sangeren oppfordres å gi sin versjon av det dikt som allerede var godt kjent: «Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide...»[10] Selv gresk arkitektur, de overbygde åpne søylegangene, stoaen, foruten de store utendørsteatrene, var preget for at man skulle kunne tale og lytte. Lyrikk ble framført til musikk, lyrespill, derav begrepets opprinnelse.[11] Filosofer underviste gjennom samtaler og diskusjon. Sokrates skrev aldri en linje. Herodotos holdt offentlige forelesninger av sitt historieverk. Platons tekster er preget av dialoger og samtaler. For grekerne var det talekunsten som ble framhevet som høyverdig litteratur ettersom det talte ord var deres kjærlighet og livsform.[12]
Mange tekster er blitt overlevert til ettertiden ved muntlig overlevering over flere århundrer før de fikk sin endelige form i skriftlig utgave, og det er således vanskelig å datere og anta hvor gamle de faktisk sett kan være.[3] Kjernetekstene av indiske Rigveda, en samling av hellige lovprisningspoesi, kan muligens dateres til midten av 2. årtusen f.Kr. eller kanskje tilbake til 4000-tallet f.Kr.[13]< De er uansett blant de eldste tekster på et indoeuropeisk språk.[14] Mosebøkene, de fem eldste bøkene i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente), er tradisjonelt datert til 1400-tallet f.Kr., skjønt moderne forskning har beregnet at de eldste delene kanskje ikke er eldre enn 900-tallet f.Kr.[15][16]
De gresk eposene Iliaden og Odysseen er i sine skriftlige utgaver datert tilbake til en gang på 700-tallet f.Kr. og markerte begynnelsen på den klassiske antikken. I henhold til tradisjonen er forfatteren av begge diktverkene tilskrevet en blind poet ved navn Homer (gresk: Ὅμηρος, Hómēros). Om Homer noen gang har levd og om disse verkene virkelig kan tilskrives en enkelt forfatter er uvisst. For moderne forskning refererer «datering av Homer» ikke til et enkeltindivid, men til den perioden da eposene ble skapt. Begge epos sto i en levende muntlig tradisjon som er eldre og strekker seg tilbake til sen bronsealder, og er eldre enn Hesiod.[17] Indiske srutitekster (sanskrit śruti, «hva som fortelles»), en kategori hellige, hinduistiske tekster, er datert til etter Rigveda (slik som Yajurveda, Atharvaveda og Brahmana), foruten også den hebraiske og jødiske Tanákh, og den mystiske diktsamlingen tilskrevet Laozi («Den gamle mester») er alle datert til jernalderen, men spørsmål om datering er vanskelig og omstridt. De store hinduistiske eposene ble også overført muntlig, og kan antageligvis dateres til tiden før Mauryariket.
Norrøn litteratur i nordlige Europa, bestående av særlig skaldekvad, legender og til dels ættesagaene, ble formidlet muntlig før de ble skrevet ned på 1100- og 1200-tallet.
Det er flere kandidater for den første roman som ble skrevet, avhengig av hvordan man definerer en roman. En av dem er Det gyldne esel av den romerske forfatteren Apuleius, skrevet sent på 100-tallet. Det er den eneste roman på latin som er bevart i sin helhet, og foregriper den pikareske romanens mønster av reise og absurde opplevelser.[18] Apuleius levde i en tid hvor hans romerske samfunn for første gang synes å ha en høy andel av lese- og skriveferdighet, om enn kun de øvre samfunnsklasser. Private bibliotek og bokhandlere var relativt vanlige i Roma. Det er også fra denne perioden de eldste bevarte romanser på prosa som Kharitons Kallirhoe, og den tidlige romanen Dafnis og Chloë, det eneste bevarte verket etter den greske forfatteren Longos.[19] Se også Hyrderoman. En annen kandidat for den første egentlige roman var japanske Fortellingen om Genji, skrevet av en adelskvinne ved navn Murasaki Shikibu tidlig på 1000-tallet e.Kr.[20]
Folk i Sumer var bærere av en tidlig mesopotamisk kultur fra rundt 3000 f.Kr., før de ble assimilert av de akkadisk-språklige babylonerne som tok til seg mye av sumerisk kultur.[21] Denne nådde sitt høydepunkt i de sumeriske bystater (rundt 2900–2340 f.Kr.) og det nysumeriske riket (rundt 2100–2000 f.Kr.).[22] Skriftspråket var kileskrift på leirtavler, og litteraturen består av samlinger med ordspråk og en håndbok i landbruk i tillegg til myter, hymner til guder og templer, klagesanger over ødelagte byer, lovprisninger av kongen som gudenes yndling, og besvergelser mot demoner.
Litteraturhistorien første lyriker der navnet er kjent for ettertiden, er den akkadiske kongedatter og yppersteprestinne Enheduanna som skrev flere enn 40 hymner på sumerisk.[23] Det babylonske Gilgamesj-eposet regnes som verdens første episke fortelling, og ble spredt i ulike versjoner og mange oversettelser gjennom to tusen år, men først gjenoppdaget i moderne tid. Gilgamesj er skrevet dels på sumerisk og dels på akkadisk. Her fortelles om syndfloden og vismannen Utnapisjtim, en myte med trekk som gjenfinnes i Bibelens beretning om Noahs ark.[24] Viktig her er samlingene fra Ashurbanipals bibliotek som ble funnet ved utgravninger i ruinene i Ninive, og nå befinner seg i British Museum.
Egyptisk skriftkultur dukket først opp på slutten av 3000-tallet f.Kr. i den siste fase av det førdynastisk Egypt. I det gamle rike (2500- til 2100-tallet f.Kr.) dreide det seg om gravtekster, epistler og brev, hymner og dikt, og nekrologer over framtredende myndighetspersoner. Først tidlig i mellomriket (2000- til 1600-tallet f.Kr.) at en fortellende egyptisk litteratur vokste frem, støtte av en lesende samfunnsklasse som lønnet skrivere. Et nytt fokus på det enkelte individ høynet nivået i litterære tekster.[25]
Skriverne i det nye rike (1550–1070 f.Kr.) kanoniserte og kopierte mange tekster fra mellomriket, deriblant Sinuhes fortelling fra tidlig på 1800-tallet f.Kr. Det allmenngyldige i temaene Sinuhe tar opp, inkludert guddommelig forsyn og nåde, er den anonyme forfatteren beskrevet som «Egypts Shakespeare»; hans tanker har paralleller i bibelske tekster. Viktige læretekster er blant annet Amenemhets instruksjoner, et dikt utformet som en intens dramatisk monolog av den drepte farao Amenemhet 1.s sjel, til sin sønn. Den beskriver konspirasjonen som drepte ham, og advarer sønnen mot å stole på noen, med oppfordring om å styre klokt og rettferdig.[26] Dette er visdomsord på linje med Amen-em-opes instruksjoner (tidfestet mellom 1550 og 1350 f.Kr.) som Ordspråkene i Bibelen i stor grad har lånt fra. Opprinnelig er Ordspråkene tilskrevet kong Salomon, men 22:17-23:12, kjent som «De vises ord», er tydelig hentet fra Amen-em-ope, angivelig sønn av Kanakht, en stund før farao Akhenatons tid rundt 1350 f.Kr.[27][28] Profetiske tekster, som ble skapt i det gamle rike, ble populært på nytt i det ptolemeiske kongedømme (332-30 f.Kr.).
Den klassiske kinesiske poesien eller Shijing, «Sangenes bok», er den eldste eksisterende samlingen av kinesisk poesi. Den består av 305 tekstarbeider av anonyme forfattere som er datert fra 1000- til 600-tallet f.Kr. Chu Ci («Chus sanger») er en antologi med dikt, er den nest eldste kjente samling av kinesisk poesi, er tilskrevet eller betydelig inspirert av Qu Yuans poesiform. Han var virksom på 200-tallet f.Kr. og er den første poetiske forfatteren i Kina som fikk sitt navn knyttet til sitt verk og er også ansett som en av de mest framtredende figurer innenfor romantikken i kinesisk klassisk litteratur.[29][30]
Den første store forfatteren på kinesisk militærtaktikk og strategi var Sunzi som rundt år 500 f.Kr, skrev boken Kunsten å krige (Sun Zi Bing Fa). Boken har vært i hyllene til mange moderne militære ledere (og dens råd har også blitt anvendt i forretningsverden) etter at den ble oversatt til fransk i 1772.[31] Boken består av tretten kapitler, hver av dem viet til et særlig aspekt innen krigføring.
Filosofi utviklet seg på annen måte i Kina enn i Hellas, og framfor å gjengi omfattende dialoger, er Konfutses Samtaler og Laozis Daodejing («Boken om Veien og dens dyd») presenterer sannheter og ordspråk direkte og didaktisk. Førstnevnte verk er samling av rundt 500 korte aforistiske fragmenter, og det er andre ble skrevet rundt 600 f.Kr. Det er en samling maksimer med felles tema, og en hensikt var åpenbart å gi herskere rettledning om rett styre - som et fyrstespeil. En annen bok, Zhuangzi, skrevet på de stridende staters tid, det vil si en gang på 300-tallet f.Kr., inneholdt en rekke fortellinger, fabler og anekdoter som belyste det sorgfrie vesen av det taoistiske idealet. Det var et mesterverk av så vel filosofisk som dikterisk dyktighet, og har i betydelig grad påvirket forfattere og poeter i mer enn 2000 år. Det er tilskrevet og fått tittelen etter en «mester Zhuang» (Zhuangzi).[32]
Blant de eldste kinesiske verker innenfor narrativ (fortellende) historie, er Zuo Zhuan («Zuos krønike») en perle av klassisk kinesisk prosa og med sitt levende og samtidig presise språk ble det betraktet som et forbilde for mange generasjoner av prosastilister i oldtidens Kina. Teksten dekker perioden fra 722 til 468 f.Kr.
Bøkene som utgjør den hebraiske Bibelen ble utviklet i løpet av rundt et millennium. De eldste tekstene synes å ha blitt skrevet fra rundt 1000-tallet f.Kr. mens de fleste andre tekstene er oppstått på et noe senere tidspunkt. De er alle redigerte tekster, samlinger fra ulike kilder som intrikat og omsorgsfullt er vevd sammen.
De gammeltestamentlige tekstene ble kompilert og redigert av forskjellige menn[33] over en periode som dekket flere århundrer.[34] Mange forskere har konkludert at den hebraiske kanon fant sin faste form en gang på 200-tallet f.Kr.[35][36] De bibelske tekstene har vært underlagt ulike litterære vurderinger, både religiøse som sekulære. Friedrich Nietzsche skrev at «I det jødiske gammeltestamente er der menn, ting og taler som er i slik storslått stil at gresk og indisk litteratur har ingenting sammenlignet med den. Man står med ærefrykt og respekt foran disse enorme levninger av mennesket en gang var… Smaken for Det gamle testamente er en prøvestein av ‘storhet’ og ‘litenhet’.»[37]
Antikkens greske samfunn la betydelig vekt på litteratur, og ettertiden har ofte vurdert at den vestlige litterære tradisjon begynte med de episke diktverkene Iliaden og Odysseen da begge er blant de eldste tekstene i vestlige litteratur. Begge er tradisjonelt tilskrevet dikteren Homer, men er antagelig da de ble skrevet ned på 700-tallet f.Kr. sluttproduktet av en lang muntlig tradisjon tilbake til gresk bronsealder.[38][39] De har forblitt betydningsfulle tekster i den litterære kanon grunnet deres dyktige og levende beskrivelser av krig og fred, ære og vanære, kjærlighet og hat. Mens Homer er anonym, synes Hesiod ha eksistert. Han var en dikter og bonde fra Boiotia på 700-tallet f.Kr. (omtrent samtidig som da Homer ble nedskrevet), og er kjent fra to verker, Arbeid og dager og Theogonien, som er blant de viktigste kildene til henholdsvis det gamle greske samfunnet og gresk mytologi. Han er den første kjente europeiske poeten hvor forfatteren selv var et emne for diktningen, et enkeltindivid med en særskilt rolle å spille.[40]
Noe senere fant også de første individuelle poeter ytterligere spillerom, blant de mest kjente var den kvinnelige lyrikeren Sapfo (ca. 620 – 550 f.Kr.)[41] fra den greske øya Lesbos som på mange måter definerte lyrisk poesi som sjanger.[42] Hun var nær samtidig med to andre poeter fra Lesbos: Alkaios og Pittakos. Begrepet lyrikk er han sin opprinnelse i at poesien var ment til å bli framført til musikk, spilt ved en lyre.
I Athen endret en dramatiker ved navn Aiskhylos (ca. 525 – 455 f.Kr.) vestlig litteratur for alltid da han innførte dialoger og karakterer som gjensidig hadde samhandling med hverandre. I dette oppfant han i all vesentlighet «drama» og hva som vi i dag kaller skuespill. Hans trilogi av tre tragedier som fungerte som en helhetlig fortelling, Oresteia, er hans fremste prestasjon. Han er beskrevet som «tragediens far»:[43] vår kunnskap om sjangeren begynner med hans verker.[44] Andre som videreutviklet dramaet og tragedien var Sofokles (ca 497 – 405 f.Kr.) og Evripides (ca. 480 – 406 f.Kr.). Førstnevnte er kreditert for å ha utviklet ironien som en litterær teknikk, mest kjent i hans drama Kong Oidipus. Euripedes benyttet vekselvis sine teaterstykker til å utfordre samfunnets normer og drive sosial kritikk, noe som har vært et kjennetegn på mye av vestlig litteratur de neste 2300 år, og hans verker som Medeia, Bakkantinnene og Trojanerinner er fortsatt bemerkelsesverdige for deres evne og kraft til å utfordre vår oppfatning av hva som passer seg, av kjønnsroller og om krig. En fjerde dramatiker, Aristofanes (ca. 450 – 385 f.Kr.), skrev komedier, men med tilsvarende skarpe klo. Han definerte og formet ideen om hva en komedie på samme vis som Aiskhylos definerte tragedien som kunstform. Blant Aristofanes’ mest kjente skuespill er Lysistrata («oppløsningen av hæren»), om en kvinnes usedvanlige misjon for å få en slutt på Peloponneskrigen, og Froskene, som forteller om guden Dionysos, som fortviler over kvaliteten og tilstanden til Athens tragedieforfattere, og reiser til dødsriket Hades for å frakte Euripides tilbake fra de døde. Euripides hadde dødd året før.
Filosofi ble en del av litteraturen med dialogene til Platon hvor han redigerte og antagelig diktet om Sokrates’ didaktiske utspørring. En del av dialogene har ingen forteller, men en ren dramatisk form. Platons tekster har hatt varierende popularitet i århundrenes løp, men han har aldri vært uten lesere siden de ble skrevet.[45] Platons elev, Aristoteles, skrev dusinvis av verker om mange vitenskapelige fag, men hans største bidrag til litteraturen var hans Poetikken som la ut hans forståelse av drama og dermed etablerte de første kriterier for litteraturkritikk og litteraturforståelse. Blant de prinsipper som Aristoteles fant var mimesis (etterligning), katarsis (lutring), og sjangredefinisjoner.
Den kristne Bibelen, det vil si Det nye testamente, er en uvanlig samling av tekster, men en av dem, Johannes' åpenbaring, også kalt for Apokalypsen (= «avsløring», «åpenbaring»), er den siste boken. Selv om den ikke er den første av sin type, har den i all vesentlighet definert apokalypsen som litterær sjangre. Den er preget av profetiske og symbolsk visjoner, særlig den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende. Åpenbaringen ble opprinnelig skrevet på gresk, men sterkt preget av forfatterens jødiske bakgrunn i Israel.
På mange vis valgte forfattere i den romerske republikken og det romerske keiserriket å unngå litterære nyvinninger og heller etterligne de store greske forfatterne. Vergils Æneiden etterligner på mange vis Homers Iliaden og var også et bevisst forsøk på å gi romerne et nasjonalepos på samme vis som grekerne hadde de homerske. Komedieforfatteren Plautus fulgte bevisst i forlengelsen av Aristofanes. Historikeren Tacitus’ Annaler og Germania, som beskrev samfunn, levevis, sedvaner og religiøse forestillinger hos en del vestgermanske stammer, fulgte i tradisjonen og benyttet den samme tilnærmingen som Thukydides hadde fremmet (den kristne historikeren Eusebius av Cæsarea gjorde det samme, skjønt mer påvirket av sin religion enn av sine hedenske forgjengere). Ovid og hans Metamorfoser undersøkte de samme greske mytene på nytt, men med egen litterær vurdering og endringer. Det kan bli argumentert at romerske forfattere langt fra var rene kopister som utelukkende forbedret sjangre som var etablert av deres greske forgjengere. Eksempelvis skapte Ovid en form som foregrep det moderne litterære trekket med bevissthetsstrøm («stream of consciousness»). Likevel er det åpenbart at romernes latinske litteratur inneholder langt færre litterære nyvinninger.
Satire er en av de få romerske tillegg til litteraturen; Horatius var dem første som i utstrakt grad benyttet satire som et redskap i argumentasjonen, og Juvenalis benyttet det som et litterært våpen. For romerne var Satura en formell litterær sjanger framfor kun en dyktig og humoristisk kritikk. I tone og oppførsel strakte sjangeren seg fra ren ironi til åpenbart raseri. Juvenalis kritiserte handlingene og troen til mange av sine samtidige. De kristne må ha verdsatt hans moralisme og kritikk av Roma, for det var i deres miljø han for første gang ble populær og lest av flere, og i hele middelalderen ble han bevart og lest i klostrene.
Augustin av Hippo og hans Om Gudsstaten gjorde religiøs litteratur til like vesentlig som det Platon hadde gjort for filosofien, men Augustins tilnærming var langt mindre konvensjonell og mer belærende. Hans andre store bok, Bekjennelser, er kanskje den første sanne selvbiografi, og den etablerte sjangeren med bekjennende litteratur som i dag er mer populær enn noensinne.
Kunnskapstradisjonene i India videreformidlet filosofiske lærdom og teologiske konsepter gjennom de to tradisjonene med Sjruti («det som er hørt») og Smriti («hva som fortjener å huskes»), det som er lært og det som er erfart. Det omfattet blant annet Vedaene, de eldste indiske tekstene, som utgjør grunnlaget for hinduismen, og gjenspeiler tro og fortellinger fra vedisk mytologi. På sanskrit betyr ordet Veda «viten» eller «kunnskap» og ordet er beslektet med ordet «visdom». Det er antatt at Puranaene («fra gamle dager») er blant de eldste filosofiske skrifter i indisk historie. Det er en samling viktige religiøse tekster; de fleste er hinduiske, men mange er også buddhistiske eller skrevet i et jainsk perspektiv. Puraniske verker som de indiske eposene, Ramayana og Mahabharata, har påvirket tallrike andre verker, blant annet Ketjak, balinesisk musikk og dansedrama, og annet framføring som Wayang, en form for javanesisk skygge- og dukketeater. Palilitteraturen har en betydningsfull posisjon i framveksten av buddhismen og som den eldste buddhistiske litteraturen ble skrevet på. Klassisk litteratur på sanskrit blomstret i periodene i Mauryariket og Guptariket, ofte karakterisert som «gullalderen» fra rundt 100-tallet f.Kr. og fram til 700-tallet e.Kr.
Etter at Romerriket brøt sammen omtrentlig i år 476, forfalt etterhvert også den allmenne skrive- og leseferdighetene, og med et dannet publikum forsvant etter hvert mange av den litterære tilnærmingen og stilene som var vokst fram fra den greske og romerske sivilisasjonene. Lærdom og kunnskap forvitret i mangelen av en sentralmakt og det internasjonale nettverket i Romerriket.
I tusenåret mellom Romas fall og den italienske renessansen, var det den kristne kirke og klostrene som i stor grad videreformidlet litteraturen. Kirken fokuserte mer på religiøs nytte- og propagandalitteratur, om troen og knyttet til troen, delvis ved at klassiske greske verker ikke ble bevart i Vesten, og derfor var det få litterære forbilder fra antikken å lære fra. Det lille som eksisterte var endret og forvrengt, men nye litterære tekster utviklet seg fra denne litteraturen. En del av denne litteraturen er beskrevet som romerske emner (litterær syklus basert på tolkning av gresk og romersk mytologi), franske emner (litteratur tilknyttet Karl den stores rike og chanson de geste) og britiske emner (legendarisk litteratur assosiert med De britiske øyer, særlig legendene om kong Arthur).
Blant den fremste middelalderlitteraturen var hagiografene, eller «helgenes liv», men disse var andaktslitteratur skrevet i skjematisk formell. Historieskrivningen til den angelsaksiske munken Beda på 700-tallet med Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglernes kirkes historie»), fortsatte en trosbasert historietradisjon som begynte med Eusebius tidlig på 300-tallet. Beda etablerte en kronologi med Kristus’ fødsel som fortsatt benyttes. Skriving av skuespill hadde i all vesentlighet opphørt, unntatt for mysteriespill eller pasjonsspill som fokuserte tungt på å kommunisere kristen tro til vanlige folk. Rundt år 400 begynte Psychomachia («sjelekamp») tradisjonen med allegoriske fortellinger. Derimot blomstret poesien, håndtert av omreisende trubadurer, og deres høviske romanser og chanson de geste moret og underholdt de øverste samfunnsklassene som var deres beskyttere. I det hedenske Nord-Europa var det derimot en rik og uavhengig norrøn poesitradisjon med skaldekvad som hyllet høvdingen eller kongen.
Geoffrey av Monmouth (ca. 1100 – 1155) skrev verker han hevdet var Britannias historie, men var fantasifull pseudohistorisk diktning om trollmannen Merlin og kong Arthur som fikk betydelig innvirkning på den senere litteraturen i Europa. Episk poesi fortsatte å utvikle seg med tilleggene av mytologien i nordlige Europa. Både angelsaksiske Beowulf og den norrøne sagalitteraturen har en del likheter med Homer og Vergils tilnærminger til krig og ære. Derimot hadde diktning som Dantes Den guddommelige komedie og Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene en helt ulik stilistisk retning.
En annen følge av Romerrikets oppløsning var islams spredning over vestlige Asia og nordlige Afrika. I begynnelsen av islam var det et ønske om å bevare og bygge videre på de greske verkene. Selv om mye var blitt ødelagt, blant annet ved brenningen av biblioteket i Alexandria, var det fortsatt mange greske verker som eksisterte og ble oversatt til arabisk av muslimske skrivere. Det var ikke kun skjønnlitteratur, men også filosofiske og vitenskapelige tekster.[46] Fra den tiden det islamske rike hadde kastet seg opp til en maktfaktor på 800-tallet, endret det kulturelle og intellektuelle senteret fra Vesten og til den arabiske verden. Ved sin unike lokalisering i krysningspunktet mellom Østen og Vesten, hadde muslimske lærde i Midtøsten den beste geografiske lokaliseringen i den tverrkulturelle intellektuelle utvekslingen av kunnskap.[46][47] Bysantinske Konstantinopel var dog fortsatt et tilsvarende senter for gresk lærdom fram til den muslimske erobringen i 1453. Da Østromerriket gikk i oppløsning flyktet mange lærde vestover til Italia for å slippe unna islam, og brakte med seg gresk klassisk litteratur. Det bidro igjen til den italienske renessanse. Derimot var det en særegen islamsk renessanse i muslimske Spania i middelalderen som ikke har gjentatt seg siden i den muslimske verden, kanskje blant annet for at Spania hadde avstand og en viss uavhengighet til Midtøsten. Islamske Spania var mer enn kun en formidler av gresk kunnskap, men kom med betydelige bidrag selv innenfor vitenskap, astronomi, matematikk, medisin og andre vitenskaper som Europa som helhet trakk veksler på.[48]
I november 1095 talte pave Urban II for det første korstog ved konsilet i Clermont. Korsfarerne kom til påvirke alt i Europa og i Midtøsten for mange år framover og litteraturen ble, som alt annet, forvandlet av krigen mellom de to religiøse kulturene. Forestillingen om ridderen fikk en helt annen betydning. Også den islamske vektleggingen av vitenskapelig undersøkelse og bevaring av den greske kulturarv kom til påvirke europeisk litteratur via kontakten med Midtøsten.
Mellom Augustin og Bibelen, hadde religiøse forfattere tallrike aspekter av kristendommen som trengte ytterligere forklaringer og tolkninger. Thomas Aquinas, mer enn noen annen enkeltstående person, kom til å snu teologien til en form for vitenskap, delvis ettersom han var meget påvirket av Aristoteles, hvis verker ble kjent på nytt i Europa i løpet av 1200-tallet.
Den mest velkjente fiktive fortellingen fra den islamske verden er Tusen og en natt. Det er en samling av mange tidligere folkefortellinger eller eventyr som er plassert inn i en rammefortelling hvor de fortelles av den persiske dronningen Sjeherasad. Fortellingene begynte å finne sin form på 900-tallet og var ferdigstilt slik de nå er kjent ut på 1300-tallet, skjønt antallet og type fortellinger har variert fra det ene manuskriptet til det andre.[49] Samlingen ble satt sammen av ulike forfattere og oversettere fra mange land i vestlige Asia og nordlige Afrika, men fortellingene i seg selv har sine røtter tilbake til folkeminne i oldtiden i Arabia, Persia, Egypt, India og Mesopotamia. Selve rammefortellingen synes å ha sin bakgrunn i kalifattiden. En del av de mest kjente fortellingene, som Aladdin, Ali Baba og Sinbad, som er åpenbart eventyr fra Midtøsten, var ikke opprinnelig en del av den arabiske samlingen, men ble først lagt til av Antoine Galland på 1700-tallet og andre europeiske oversettere.[50] Dante Alighieris Den guddommelige komedie (skrevet mellom 1308 og forfatterens død i 1321) var et av de vesteuropeiske verker som direkte eller indirekte var påvirket av arabisk litteratur om islamsk eskatologi: Hadith («[Profetiske] tradisjoner») og Kitab al-Miraj («Boken om himmelfarten») ble oversatt til latin i 1264 som Liber Scale Machometi («Boken om Muhammads stige») som handlet om Muhammeds himmelfart og de åndelige skriftene til Ibn Arabi (1165 – 1240). Også de engelske dramatikerne George Peele og William Shakespeare mottok impulser fra den mauriske verden, muligens via flere mauriske delegasjoner fra Marokko til det elisabethanske England på begynnelsen av 1600-tallet.[51]
Ibn Tufail (ca. 1105 – 1185), latinisert som Abubacer, og Ibn al-Nafis (ca. 1210 – 1288) var foregangsmenn innenfor den filosofiske roman. Ibn Tufail skrev den arabiske fiksjonroman Hayy ibn Yaqdhan (Philosophus Autodidactus) som et svar på Abu Hamid Ghazalis Tahafut al-Falasifa («Filosofenes manglende sammenheng»), og deretter skrev Ibn al-Nafis også en roman, Theologus Autodidactus, som en reaksjon på den førstnevnte. Begge disse fortellingene hadde hovedpersoner (henholdsvis Hayy og Kamil) som var autodidakter som levde i isolasjon på en avsides liggende øy. Mens Hayy levde alene med dyr, strakte fortellingen om Kamil seg hinsides den øde øya og hadde elementer av tidlig science-fiction i omtale av abiogenese, futurologi og dommedagsvisjoner.[52] Framfor å forklare dette mytologisk, forsøkte Ibn al-Nafis å gi dem en vitenskapelig forklaring i henhold til samtidens kunnskap i biologi, astronomi, kosmologi og geologi. Hans hensikt var å forklare islam innenfor en fiksjonsramme.[52]
En latinsk oversettelse av Ibn Tufails verk, Philosophus Autodidactus, kom i 1671, fulgt av en engelsk oversettelse i 1708, deretter på tysk og nederlandsk. Oversettelsen inspirerte Daniel Defoe til å skrive Robinson Crusoe (1719), om en mann som strander på en øde øy, og ofte vurdert som den første reelle engelske roman.[53][54] Philosophus Autodidactus inspirerte også Robert Boyle til å skrive sin egen filosofiske roman med handling fra en øy, The Aspiring Naturalist.[55]
Persisk litteratur er blant de eldste i verden, men mye av den førislamske har gått tapt. Dets kilder har vært innenfor det historiske Perserriket som i dag omfatter Iran, Irak, og Kaukasus, foruten også deler av Sentral-Asia hvor persisk språk har historisk sett vært nasjonalspråk. Eksempelvis er Rumi (1207 – 1273), en av Persias mest elskede poeter, født i Balkh i Afghanistan, skrev på persisk, og levde i Konya i dagens Tyrkia som den gang var seldsjukkenes hovedstad. En del etniske persere skrev på gresk eller arabisk, og en del som skrev på persisk var ikke persere. Persisk kultur frambrakte Rubaiyat,[56] en samling dikt av den persiske matematikeren og astronomen Omar Khayyam (1048 – 1122). Via oversettelser av engelske Edward FitzGerald (1809–1883)[57] ble Khayyam den mest kjente poeten i øst i vesten på 1800-tallet.
Firdausis Shahnameh («Kongeboken») betraktes som Irans nasjonalepos. Det ble skrevet en gang rundt år 1000, og er en mytisk og heroisk gjenfortelling av persisk historie. Verket har vært sentralt for vitaliseringen av det persiske språket etter den islamske erobringen av Persia og den påfølgende arabiske dominansen. Et annet eldre prosafortelling, Amir Arsalan, var også et populært persisk verk om landets mytiske fortid som fikk sin endelige form på 1800-tallet.[58]
1200-tallet markerer høydepunktet for persisk poesi med utviklingen av gasel (verselinjer som begynner med et rimpar, dernest følger samme rim i hver annen linje, slik at det bare blir ett rim gjennom hele diktet) som en betydelig lyrisk form, foruten også framgangen for mystisk og sufisk poesi. Denne stilen er ofte kalt for araqi, «irakistilen» (de vestlige provinsene av Iran var kjent som persiske Irak, Araq-e-Ajam) og karakteriseres av sine emosjonelle lyriske kvaliteter og samtidig enkle språkføring. Blant de mest respekterte poetene var Khaqani Shirvani, Anvari, og Nizami (alle på 1100-tallet).
De to hovedstrømmene innenfor litteraturen i Det osmanske rike var prosa og poesi. Av de to var poesiformen divan den mest dominerende. Divan var en samling dikt av en forfatter, ofte i tilknytning til hoffene ved de ulike sultanater og hadde til hensikt å inspirere. Poesien var meget rituell og symbolsk, og påvirket av persisk poesi. Fram til 1800-tallet eksisterte det ikke i osmansk prosa noen former for fiksjon, det vil si ingen motpart til den europeiske romanse, novelle eller roman, skjønt tyrkisk folkeminnefortellinger og divanpoesi kunne være narrative. En årsak var at osmanske prosa var forventet å være underlagt reglene av seci (سجع), det vil si en prosa på rim, som var arvet fra arabiske Saj'.[59]
Middelalderens jødiske fiksjonslitteratur trakk ofte veksler på oldtidens jødiske legender, og ble skrevet på et mangfold av språk, inkludert hebraisk og judæo-arabisk. Pijjut, liturgisk jødisk poesi, vanligvis for den hensikt å bli sunget eller messet under gudstjenestene, blomstret i Midtøsten mellom 600- og 800-tallet hos poeter som Yose ben Yose, Yannai,[60] og Eleazar ben Killir.[61] Slik poesi hadde blitt skrevet siden tempeltiden. Senere jødiske poeter i Spania, Provence i Frankrike, og Italia skrev både religiøse og sekulære dikt på hebraisk; særskilt framragende poeter var de spansk-jødiske dikterne Solomon ibn Gabirol (ca. 1021 – 1058) og Yehuda Halevi (ca. 1075 – 1141). I tillegg til poesi og fiksjonslitteratur, omfattet middelalderens jødiske litteratur også filosofisk litteratur, mysterielitteratur, etisk (musar) litteratur, juridisk litteratur (Halakhá), og kommentarer på den hebraiske Bibelen.
Tidlig middelalderlitteratur i India (Guptariket) hadde en oppblomstring i sanskritdrama, sanskritpoesi og sammensetninger av Puranaene. Sanskrit fikk en nedgang tidlig på 1000-tallet, senere verker som Kathasaritsagara («havet med elver av fortellinger») fra samme periode, ble oversatt til mellomindisk folkespråk som gammelbengalsk og gammelhindisk. Kathasaritsagara var en samling av indiske legender og eventyr som ble gjenfortalt av den ellers ukjente forfatteren Somadeva. Verket var opprinnelig skrevet for å underholde dronning Suryamati i Kashmir i nordlige India.[62]
Lyrisk poesi var langt mer avansert i Kina enn i Europa før år 1000. Mangfoldig nye poesiformer ble utviklet under Han-, Tang- og Song-dynastiene. Kanskje de største poetene i denne tiden var Li Bai (701 – 762) og Du Fu (712 – 770). Begge er representert i den viktige 1700-talls-antologien Tre hundre Tang-dikt.
Trykkerikunsten begynte i Tang-dynastiets Kina. En kopi av Diamantsutraen, en nøkkeltekst innen buddhismen, ble funnet beseglet i en grotte i Kina tidlig på 1900-tallet, og er den eldste kjente trykte bok med trykkeridato fra 868. Metoden som ble benyttet var blokktrykk.
Forskeren, statsmannen og generalen Shen Kuo (1031 – 1095) forfattet Mengxi Bitan («Penseldiskusjoner fra en liten drømmestrøm») i 1088, en stor bok om vitenskapelig litteratur som omfattet den eldste beskrivelsen av magnetisk kompass. Boken tok for seg et stort antall emner innen geologi, astronomi, trykkekunsten med løse typer, tro, filosofi, botanikk, zoologi, naturfenomener (som lynet), våpen, klesplagg, og meget annet. I løpet av Sung-dynastiet ble det enorme historiske verket Zizhi Tongjian («Sammenfattet tidsspeil til hjelp i regjeringen») satt sammen i 1084. Det besto av 294 bind (juan) med rundt tre millioner kinesiske tegn. Hovedforfatter var Sima Guang, som i stor grad innarbeidet materiale fra tidligere klassiske kinesiske historieverker.[63]
Beretningen om de tre kongedømmer er en historisk roman skrevet av Luó Guànzhōng på 1300-tallet og betraktes som en av de fire klassiske romaner i kinesisk litteratur. Den støttet seg på historiske kilder og er en kronologisk samling av åtti oppdiktede historier fra og med eden i ferskenlunden til Zhuge Liangs død.[64]
Kineserne gjorde opprør mot mongolene, og Ming-dynastiets tid begynte rundt 1368. Grunnet de muslimske statene ble handelen mot Vesten redusert, og Kina ble mer isolert enn tidligere. Likevel er en av bøkene skrevet i isolasjonstiden kalt for Reisen mot Vest, utgitt anonymt i 1590-årene, som handler om en munk som reiser til India. Romanen regnes som en av de fire klassiske romaner i kinesisk litteratur.[63][65] Romaner på morsmålet (kalt for baihuawen, «hverdagslig tale») var den fremste litteraturen i perioden.
Den eldste japanske litteraturen var tungt påvirket av den kulturelle kontakten med Kina og kinesisk litteratur, ofte skrevet i klassisk kinesisk. Det var også innflytelse fra Korea og indisk litteratur via spredningen av buddhisme i Japan. Til sist begynte japansk litteratur å utvikle en adskilt og særegen stil da japanske forfattere begynte å skrive egne verker om Japan, skjønt den kinesiske innflytelsen var merkbar helt fram til Edoperioden som begynte i 1603.
Klassisk japansk litteratur refererer generelt til litteraturen som ble frambrakt i Heian-perioden mellom 794 og fram til 1185. Det er betraktet som en fredelig og framgangsrik gullalder for kunsten og litteraturen. Fortellingen om Genji, skrevet tidlig på 1000-tallet av den kvinnelige forfatteren Murasaki Shikibu, har høy anseelse og er betraktet som et mesterverk innen epokens fiksjonslitteratur, og et tidlig eksempel på en roman, tidvis karakterisert som verdens første roman, den første moderne roman, den første kjærlighetsroman, eller den første roman som fortsatt betraktes som en klassiker.[66]
Andre betydningsfulle verker fra perioden er Kokin Wakashū fra 800-tallet (men det siste diktet ble lagt til i 905), en tidlig antologi av dikt i wakaformen, satt sammen for keiseren. Makura no Sōshi («Puteboken») er en bok med iakttakelser og funderinger som ble registrert av Sei Shōnagon i hennes tid som hoffdame hos Teishi på 990-tallet, og helt ferdigstilt i 1002.[67] Den er i vesentlighet et lengre essay om livet generelt, inkludert elskovslivet, og fortalte adelens underholdning og tidsfordriv ved keiserens hoff. Irohadiktet ble opprinnelig tilskrevet grunnleggeren av en esoterisk sekt innen japansk buddhisme, men moderne forskning har funnet ut at det ble skrevet ved en senere til i Heianperioden.[68] Dens første nedtegnelse av dets eksistens er fra 1079. Det er berømt grunnet dets perfekte pangram (som på samme tid er et isogram) og inneholder nøyaktig hvert tegn i det japanske stavelsessystemet på en gang. På grunn av dette er det også benyttet for ordningen av stavelsene, på samme vis som sekvensen A, B, C, D... som benyttes i Vesten.
Fortellingen Taketori monogatari («Fortellingen om bambuskutteren») fra 900-tallet er en av de eldste japanske folkeminnefortellinger. Den kan også bli betraktet som et tidlig eksempel på science-fiction og fantastisk litteratur.[69][70] Hovedfiguren er den mystiske Kaguya-hime, en prinsesse fra Tsuki-no-Miyako, hovedstaden på Månen, og som er sendt til Jorden for å være trygg under himmelkrigen. Hun ble funnet og oppfostret av bambuskutter. Hun ble senere tatt med tilbake til Månen av sine virkelige foreldre.
På denne tiden støttet keiserhoffet poetene, de fleste av dem var hoffmenn og hoffdamer. Å sette sammen og redigere poesiantologier var nasjonal fritidssyssel. I refleksjon av den aristokratiske atmosfæren var poesien elegant og sofistikert, og uttrykte følelser i en retorisk stil.
Renessansen (italiensk: Rinascimento, «å bli gjenfødt»)[71] betegner en kulturell blomstringstid som på den ene siden representerte en vekst med kulturell, humanistisk, kunstnerisk og vitenskapelig framgang, og på den annen side et brudd med den foregående epoken som ble betraktet som «den mørke middelalderen». Middelalderen var epoken som lå mellom antikken og den strålende nye tid hvor man gjenoppdaget antikkens rike kultur, og selv overgikk den. I ettertid har man i større grad fokusert på at middelalderen slett ikke var mørk, og at renessansen faktisk bygde på og var en forlengelse av den umiddelbare tiden forut. Renessansen som epoke strakte seg løselig fra 1300-tallet (i nordlige Italia) og fram til 1600-tallet. Den begynte i Italia i senmiddelalderen og spredte seg til resten av Europa. Gutenbergs oppfinnelse av trykkepressen med løse typer og overgang til papir gjorde bøker tilgjengelig i en helt annen grad enn tidligere. Kulturelt sett var det en revolusjon, men nordlige Europa befant lenger i middelalderen enn sørlige Europa, og endringene i renessansen ble opplevd enhetlig over hele Europa. Det er vanlig å inndele den italienske renessanse i tre epoker; ung-, høy- og senrenessansen, men egentlig parallell finnes ikke utenfor Italia. Strengt tatt er det senrenessansen, preget av reformasjonen og motreformasjonen som på midten av 1500-tallet nådde resten av Europa.[72]
Med renessansens litteratur menes den europeiske litteratur som var påvirket av de intellektuelle og kulturelle tendensene assosiert med renessansen. Den tidligste renessanselitteraturen ble frambrakt i Italia på 1300-tallet hvor de fremste forfatterne var Dante, Petrarca, Boccaccio, Machiavelli og Ariosto. Fra Italia spredte innflytelsen fra renessansen seg i ulik grad til andre land og fortsatte å spre seg over hele Europa på 1600-tallet. Eksempelvis er begynnelsen av engelsk renessanse og skotsk renessanse datert til slutten av 1400-tallet og fram til tidlig på 1600-tallet.
Renessansens litteratur er karakterisert av humanistisk filosofi, gjenoppdagelsen av den klassiske litteraturen fra antikken som ble sett på som et forbilde til etterligning og bestrebelse. Forfattere inspirert av gresk og romersk kultur viste det i deres valg av tema og de litterære formene. Verden ble sett fra et antroposentrisk perspektiv (mennesket i sentrum). Platoniske tanker ble løftet fram og gjort kristne. Søken og bestrebelse for sansenes fryd og glede, og en kritisk og rasjonell ånd fullførte det ideologiske panorama for perioden. Nye litterære sjangre som essayet (Montaigne) og nye poetiske former som sonetten (Petrarca) og spenserstrofe. Sistnevnte var Edmund Spensers bundne verseform som første gang ble benyttet i hans episke verk The Faerie Queene (1590-96), og som antagelig hadde en italiensk inspirasjon.
Francesco Petrarca (1304 - 1374) ble kosmopolitisk da han måtte forlate hjembyen Firenze og ble aldri hjemmehørende i noen av de italienske bystatene. Hans store innsats var innsamling av gamle manuskripter. Hans latinske prosatekster besto av historiske sammenstilninger og moralfilosofiske essayer. Dessuten skrev han epos, poetiske epistler og uklare allegoriske hyrdedikt, alle på latin. Hans fremste diktsamling var dog på italiensk, Il canzoniere («Diktsamlingen») og som inneholdt diktet «Italia mia» hvor han ba om fred for sitt plagede fedreland. Først og fremst dyrket og populariserte han sonetten, en kunstferdig verseform med rim.[73]
Giovanni Boccaccio (1313-1375), samtidig, venn og bysbarn med Petrarca, er særlig kjent for Dekameronen som består av en rekke korte fortellinger knyttet sammen av en rammefortelling av sju unge damer og tre menn som flykter fra pesten som rammet Firenze i 1348. Midten i døden isolerer selskapet seg i et paradisisk herregård og underholder hverandre med fortellinger, alle med kjærligheten som tema, til dels med erotisk tilsnitt. Mange senere italienske noveller har det samme kyniske erotikken som er blitt knyttet til Boccaccios navn, mistet sitt moralske siktepunkt uten den sammenheng de var satt i. I tillegg var hans stil skiftende, enkelheten er bare tilsynelatende, og vanskelig å fastholde, særlig for de som etterlignet ham. Etter Dekameronen ble forfatteren opptatt av humanistiske studier, blant annet bidro han med Petrarcas hjelp å få oversatt Homer til latin.[74]
Ludovico Ariosto (1474 - 1533) hadde en rik litterær aktivitet, blant annet komedier, kjærlighetslyrikk og satirer, men hans livsverk var Orlando furioso (Den rasende Roland) som kom i 1516, og utgitt i sin endelige form i 1532. Det var fortsettelsen av Boiardos Orlando Innamorato (Den forelskede Orlando, 1495). Det endelige verket er delt inn i 46 sanger, som hver av dem består av et ulikt antall åttelinjers vers på i alt 38 736 linjer, noe som gjør det til det lengste diktverk i europeisk litteratur. Det var skrevet på toskansk, og verkets popularitet styrket denne italienske dialekten som litterært språk.
Niccolò Machiavelli (1469 - 1527) skrev blant annet komedier, men han huskes for sine politiske og historiske vekter, preget av glitrende prosa. Hans fremste verk, Il principe (Fyrsten), forble uttrykt og ukjent i hans levetid. Her forkynnet han usentimentalt en amoralsk maktfilosofi om statens uinnskrenkede makt over enkeltmennesket og fyrstens rett og plikt til å føre en politikk uten ta hensyn til de lover og regler som gjelder for vanlige borgere. Bakteppet var at om Den italienske halvøya skulle kvitte seg med de franske og spanske hærene som herjet landet, måtte de italienske bystatene forenes til felles innsats.[75]
Den franske renessansen begynte tradisjonelt fra den franske invasjon av Italia i 1494 under styret til kong Karl VIII og fram til kong Henrik IV døde i 1610. Tiden under Frans I (fra 1515 til 1547), renessansekongen framfor noen, og hans sønn Henrik II (fra 1547 til 1559) er generelt betraktet som høydepunktet i den franske renessansen. Trykkepressen ble introdusert i 1470 i Paris. Utviklingen av humanismen og nyplatonismen, og oppdagelsen av den kultiverte forfinelsen av italienske hoff via de franske krigene i Italia og via Henrik IIs ekteskap med Catherine de' Medici, førte til en gjennomgående endring av det franske litterære landskapet og epokens mentale mentalité.
I begynnelsen var den franske romanen fortsatt dominert av middelalderens ridderromaner, men oversettelser av italienske renessanselitteratur ble en stor suksess. De mest kjente franske romaner var François Rabelais' rebelske tekster som blandet humanisme (Erasmus, Thomas More) og middelalderens farser (kjemper, heroiske slag, grov humor), paret med en energisk satire som rammet religiøs hykleri og politisk urettferdighet.
Den korte fortelling preget av dialoger dominerte fransk prosa, ofte med ulike sjangernavn som conte, nouvelle (som ga det norske ordet novelle), devis og andre. Tidvis var disse korte fortellingene plassert innenfor en rammefortelling hvor eksempelvis et selskap fortalte hverandre historier, noe som åpnet mange innholdsmessige emner, både forfinede som vulgære.
Som nordlige Europa kom renessansen senere, og først etter at rosekrigene var tilbakelagt og Tudordynastiet var etablert. Dens stil og tanker påvirket landet langsomt, og først under dronning Elisabeth på andre halvdel av 1500-tallet kom høydepunktet for engelsk renessanse.
England hadde en allerede sterk tradisjon med morsmålet i litteraturen, noe som gradvis økte da boktrykte bøker ble vanlig på midten av 1500-tallet. I elisabethansk tid var det en spenstig kultur innenfor både drama og poesi. Diktere som Edmund Spenser og hans poetiske hoffepos Faerie Queene hadde en sterk innflytelse på engelsk litteratur, men ble til sist overskygget av poesien til William Shakespeare, Thomas Wyatt og andre. Det var typisk at verkene til disse dramatikerne og poetene sirkulerte i manusskriptform for en del tid før de ble publisert. Wyatt regnes som foregangsmannen i engelsk poesi, men hans yngre venn Henry Howard, jarl av Surrey bidro til at utviklingen ved å forenkle og forbedre sonettediktningen. En venn av Spenser var Philip Sidney, en av de unge døde i engelsk kultur, og som la fram en slags poetikk av renessansens estetikk i kravet om overholdelse av de tre enheter. Han skrev også en hyrderoman med innlagte dikt.
Den fremste kulturuttrykket var engelsk renessanseteater som var mest framragende arven fra perioden. Drama ble satt opp både for hoffet og adelen i private framføringer og offentlige forestillinger for et folkelig publikum. Dette miljøet, understøttet av dronning Elisabeth som var levende teaterinteressert og tilkalte ofte skuespillere, fremmet en rekke framragende dramatikere, Marlowe, Shakespeare og Ben Jonson. Den første store dramatikeren i England var Christopher Marlowe (1564 – 1593). Hans tragedie Tamburlaine var det første stykke av Marlowe som ble satt opp på en scene i London i 1587, og er en milepæl i tidlig engelsk drama. Et annet stykke, Doktor Faustus, den første dramatiserte utgaven av legenden om Faust, oppført i 1589, og er det mest kontroversielle elisabethanske stykke utenfor Shakespeare. Marlowe kan betegnes både som perfeksjonist og rabulist, estetiker og retoriker, og respekterte ingen av renessansedramaets retningslinjer. Både Tamburlaine og Faustus er urolige, undrende og grensesprengende figur som overgår tragediens tradisjonelle forestillingsverden. Dessverre døde Marlowe allerede 29 år gammel i et vertshusslagsmål, og rakk aldri skrive så mange dramaer som sin langt mer berømte kollega.[76]
William Shakespeare (1564 – 1616) står i en særklasse, både kvantitativt og kvalitativt, både som poet og dramatiker. Hans karriere strakte seg på rundt 25 år. Hans drama kan inndeles i fire undersjangre; komedier, tragedier, historiske krønikespill, og eventyrspill (romanser). Komediene og krønikespillene dominerte 1590-tallet, og tragediene og eventyrspillene perioden 1600-1616.[76] Litteraturhistorisk fremmes gjerne hans såkalte «seks mestertragedier» som i større grad hans øvrige drama tilhører verdenslitteraturens aller fremste verk: Julius Cæsar, Antonius og Kleopatra, Othello, Hamlet, Macbeth og Kong Lear. Til tross for deres særegenheter og unike kunstneriske posisjon, står de alle i sine tilknytningspunkter til epokens øvrige europeiske tragediekunst, både i motivvalg og handlingens historisk-geografiske karakter.[77] Shakespeare behersket komedien like dyktig som tragedien. Han skrev mange dramaer hvor handlingen foregår i Italia, de fleste av disse inspirert etter lesning av italiensk populærlitteratur. Eksempelvis er Romeo og Juliet bygd på en italiensk novelle som forfatteren hadde lest i en klossete og moraliserende engelsk oversettelse. Shakespeares behandling av det banale motivet med to unge mennesker fra to familier som er dødsfiender og som blir ofre for uheldige omstendigheter, fokusert til litterær kunst. Den nå berømte balkongscenen er diktet i enkelt og direkte språk hvor Juliet gir «uttrykk for en ren og frimodig fysisk lengsel som feier all falsk blyghet til side» og hvor Shakespeare har «sunget den ufordervede naturens høysang».[78]
Filosofer og intellektuelle inkluderte Thomas More og Francis Bacon. Alle tudormonarkene var godt utdannet, det samme var mange av aristokratiet, og italiensk hadde betydelig publikum. Engelsk ble benyttet til Den allmenne bønneboken, første gang utgitt i 1549, og mot slutten av perioden ble den autoriserte utgaven av Bibelen, King James Version, som fikk evigvarende innflytelse på behandlingen morsmålet som litterært språk.
Renessansen spredte seg til Den iberiske halvøya via besittelsene ved Middelhavet til kongedømmet Aragón og den katalanske havnebyen Valencia. Mange av de tidlige spanske renessanseforfatterne kom fra Aragón, inkludert Ausiàs March og Joanot Martorell. I kongedømmet Castilla ble den tidlige renessanse sterkt påvirket av italiensk humanisme, startende med forfattere og poeter som markien av Santillana som innførte den nye italienske poesien til Spania. Andre forfattere som Jorge Manrique, Fernando de Rojas, Juan del Encina, Juan Boscán Almogáver og Garcilaso de la Vega, sto i nær likhet med den italienske strømningen.
Spania fikk en storhetstid med oppdagelsen av den nye verden, men riket omfattet etter hvert også store deler av Europa da habsburgeren Karl I (tysk konge som Karl V) ble konge i 1516: deler av Tyskland, Nederlandene, Portugal, det meste av Italia og deler av nordlige Frankrike. I løpet av få år ble spansk kultur og levesett dominerende i Europa. Problemer med å holde det veldige riket sammen ble uoverkommelig, og allerede under etterkommeren Filip II begynte nedturen. Paradoksalt var det i nedgangstidene at Spania fikk sin store kulturelle blomstring, El siglo de oro, gullalderen, omtrentlig fra 1550 og fram til 1650. Ikke minst fikk dramaet en stor vekst, og Lope de Vega (1562 – 1635) var den fremste dramatikeren som allerede som trettenåring fikk oppført sitt første teaterstykke.
I løpet av syttifem årene de Vega levde prøvde han seg på bortimot de fleste av samtidens litterære sjangre. Han skrev flere epos og romaner, men tyngdepunktet lå i lyrikken og dramaet. Hans samlede produksjon er enorm; rundt regnet 3000 sonetter, 400 comedias (profandramaer) og 400 autos (drama med religiøst innhold), men kvaliteten er svært ujevn.[79] I et forsvarsskrift, Den nye kunsten å skrive skuespill i vår tid (1609) anerkjente han prinsipielt regelestetikkens riktighet, men erklærte at han måtte følge «den barbariske smaken», det vil si det udannede publikum som betalte for å se hans stykker. Det folkelige teateret ble ansett som å stå utenfor kulturen, men til tross for hans høye produksjon, var hans evne til å skrive levende og naturlig dialog framtredende, og de lyriske partiene var frambrakt med stor letthet. Blant hans verker kan Fuente ovejuna («Fårekilden»), en patriotisk legende om en bys opprør mot en tyrann, og El acrero de Madrid («Jernvannet i Madrid»), en erotisk komedie, hvor intrigen hvilte på den komiske tjeneren, gracioso. En annen spanske dramatiker var Tirso de Molina, som forsvarte de Vega mot hans kritikere, men ble selv glemt i mesterens skygge.[80]
Ruvende, særlig i ettertid, var Miguel de Cervantes' mesterverk Don Quixote som i utgangspunktet var en parodi på de populære, men enkle ridderromansene som hadde stor leserkrets. Don Quixote viser stor fortellerkraft, betydelig humor, spenstig dialog, og kraftfull stil. Av de to delene som Cervantes' skrev er kanskje den første som er mest populær hos det lesende publikum. Det inneholder de berømte episodene med angrepet på vindmøllene, angrepet på saueflokken, våkenatten ved vertshuset, og episoden med frisøren. Den andre delen viser mer konstruktiv innsikt, bedre skildring av karakter, forbedret stil og større realisme.
Senere spansk renessanse lente seg mot religiøse temaer og mystikk med poeter som blant annet Luis de León og Teresa av Ávila, og behandlet nye temaer som utforskningen av den nye verden.
Portugal fikk sin renessanse fra nabolandet, men også påvirket av innflytelsen fra rike italienske og flamske handelsmenn. Reiselitteratur blomstret i særlig grad, og ble spredt med de nye trykkeriteknologien.[81] Den ruvende forfatteren er Luís de Camões som satte seg som mål å gi Portugal et nasjonalepos i klassisk stil og inspirasjon. Han skrev en anselig mengde lyrikk og drama, men er mest kjent for sitt epos Os Lusíadas, som betyr «Lusus’ ætlinger» eller «Lusiadere» = «Portugiserne». 10. juni, hans dødsdag, er Portugals nasjonaldag og han selv betraktes som landets nasjonalforfatter.
.jpg)
Barokken er komplekst epokebegrep. Det var opprinnelig negativt ladet som uttrykk for nyklassisistenes forakt for en kunstperioden som fikk sine impulser fra Michelangelo. Den italienske høyrenessansen avbalanserte, klassiske harmoni ble avløst usymmetri og heftige bevegelser hvor kunstidealet ikke lenger søkte sinnets likevekt, men å skape sterke emosjonelle følelser. Like treffende er ikke begrepet på litteraturen som i motsetningen til renessansen ikke hadde en felles poetikk, men avhengigheten til antikken var like sterk, særlig til retorikken, og da til overmål: barokkdikteren forsøkte å vinne leserens beundring ved å gjøre dem fortumlet og slå dem med forbløffelse. Epokens livssyn er nedfelt i uttrykket «en verden i bevegelse og forandring». Det var en vedvarende kretsing om det relative i tilværelsen og en pessimistisk understrøm. I de store romaner var det urovekkende til stede, gjerne gitt oppmerksomhet til voldsomme fenomener som jordskjelv og vulkanutbrudd og andre katastrofer.[82]
To framtredende italienske poeter var Giambattista Marino og Alessandro Tassoni. Marino, karakterisert som «barokkpoesiens ridder», startet karrieren ved å gå inn og ut av fengselet grunnet sansen for kvinner, og var en tid i Frankrike, invitert av Maria de' Medici. Han er betraktet som grunnleggeren av marinismen, senere kalt for secentismo, preget av sin ekstravagante og overdrevne virkemidler.[83] Hans poesikonsept, som overdrev manierismens kunstferdigheter, var basert på omfattende bruk av antitese, ordspill, overdådige beskrivelser og sanselig musikalitet. Han er mest kjent for sitt lange epos L'Adone (1623), utgitt først i Paris. Hans landsmann Tassoni bekjempet spanjolene i en rekke store dikt, La secchia rapita («Bøtterovet»), i utgangspunktet en parodi på heltediktene, men bak lå stoltheten til det italienske folks motstanden mot spanske makthavere i Italia. Verket, som utkom i Paris i 1766, er formet som et komisk heltedikt i tolv sanger om en krig mellom to byer grunnet en trebøtte.[84]
En gruppe engelske barokkdiktere i denne epoken kalte seg for «de metafysiske poeter», og var en reaksjon på idealismen og den kunstferdige stiliseringen til særlig Edmund Spenser. En av dem var John Donne som var nesten utelukkende interessert i to emner, erotikk og religion. Tidvis var de to også sammenfallende, som i diktet «The canonization» hvor han analyserte sanselig kjærlighet med religiøs terminologi. Dens første linje var «For God's sake hold your tongue, and let me love,...» hvilket kan leses på flere vis, også blasfemisk, også seksuelt, eller som noe helt annet.[85] Å overraske og sjokkere hadde verdi for Donne, og virkemidlene var å sette sammen to tilsynelatende uforenelige metaforer for om mulig å oppnå en meningsfull sammenheng. Flertydigheten var ikke å fylle på med tåkefylte ord hos Donne og de andre metafysikerne, men et bevisst grep.[86]
Den store engelske epikeren var John Milton som kom fra puritansk familie, og som etter omfattende universitetsutdannelse bestemte seg for å skrive et udødelig epos, men puritanernes seier over rojalistene ved bevegelsens leder Oliver Cromwell førte til at han stilte sin penn til bevegelsens rådighet i tjue år. Da kongen til sist ble henrettet var det Milton som med stor kraft forsvarte handlingen som riktig og rettferdig. Først i sine siste år, avkreftet og nær blind, vendte han tilbake til sin store oppgave, å skrive det store kristne epos, Paradise Lost (Det tapte paradis, 1667), som fikk ti sanger i blankvers, siden tolv, som i Vergils Æneiden. Det handler om kampen mellom det gode og det onde, mellom Gud og Satan, i den klassiske epikkens former, og et menneskelig og litterært dokument knapt uten sidestykke.[87]
Renessansens optimistiske framtidstro ble paret med tvil og skepsis på 1600-tallet. Den samme epokens klassisisme, som var den idealiserte videreføringen av den gresk-romerske litteraturens estetiske idealer, og var samtidig en reaksjon av barokkens påståtte smakløshet. Den litterære klassisismen preget fransk åndsliv på 1600-tallets siste halvdel, og da fransk kultur ble ledende i Europa (fram til den franske revolusjon i 1789), fikk England, Tyskland og de nordiske landene sterke klassisistisk impulser mot midten av 1700-tallet og Russland noe senere.[88] Klassisismen plasseres gjerne i opplysningstiden, men strekker seg egentlig fra den ærerike revolusjon i 1688 til den franske revolusjon i 1789.
Ved hjelp av særlig Aristoteles fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives, som med de tre enhetene i dramatisk diktning. Det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. Dramaet hadde særlig utvikling i Frankrike, der Ludvig XIV var dets øverste beskytter. Med solkongens mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om Molière jobbet hardt med det med sine komedier, som i stykket om Tartuffe (1664) der han behandler tema som skinnhellighet og hykleri. Da var heller Jean Racine mer populær blant de kongelige, der han tok opp igjen antikke myter, som i stykket Fedra (1677), et stort drama om heftig antikk kvinneskjebne i fem akter på aleksandriner. Denne perioden utviklet det også nye prosasjangere. De viktigste var epigram, epistel, essay og den borgerlige roman.
Académie française, det franske akademi, opprettet av kardinal Richelieu i 1635 og er Frankrikes øverste organ med hensyn til det franske språk. Akademiet var den franske klassisismens høyborg. Dets medlemmer betraktet seg selv som «purister», en språklig nydannelse de ellers bekjempet,[89] og kjempet for at kulturen som var verdig ble belønnet og den uverdige bekjempet. Théophile de Viau, fransk barokkpoet og dramatiker, var en som ikke ville la seg bøye til akademiets krav og dogmatisme. Han krevde at enhver dikter måtte ha full frihet til å følge sin egen vei, en programerklæring han la fram i diktet «Elegie pour une dame» (1620). For å bryte med den sunne fornuft og mistenkt for libertinisme, ble han satt i fengsel. Etter et par år uten rettssak ble han sluppet fri, men da var hans helse brutt sammen og han døde kort tid etter.[90]
Barokken forsøkte å skape en syntese av det åndelige og det verdslige, men førte ikke fram. Isteden kom en ny åndsretning, opplysningstiden, først i Frankrike hvor barokken aldri ble dominerende. Renessansens optimisme og tro på mennesket gjenoppstår, men i en annen form: troen på den menneskelige fornuft. Det var blant annet naturvitenskapen som muliggjorde den nye troen på menneskets og sivilisasjonens muligheter. Fortiden var ikke lenger forbildet, men samtiden. Umiddelbart fikk den anti-klassiske og det rasjonelle ingen varig innflytelse på litteraturen. Følelsene krevde sin plass, og møtet mellom fornuft og følelser ble av stor betydning for opplysningstidens uttrykksform. Den fornuftmessige følelsenes form endte i rokokkoen, og først mot slutten av 1700-tallet rev følelsene seg løs fra fornuften og slo ut i romantikken.[91]
Den rasjonelle kritikks første store navn var Pierre Bayle som utga det store oppslagsverket Dictionnaire historique et critque (1697),[92] og som siden nådde sin kulminasjon med de såkalte encyklopedistene, kretsen rundt den beleste Denis Diderot som utga den store Encyklopédie (1751-1765). Bayles ambisiøse mål var å granske religionen i lys av fornuften. Å påvise motsigelser var hans spesialitet. Hans hensikt var dog ikke å undergrave kristendommen, men å gjøre den forenelig med fornuften, men selv moderat kritikk av religionen var farlig. For å unngå den farlige sensuren benyttet han en kryptisk omveg med underliggende ironi, og publikum likte å lese mellom linjene etter skjulte meninger. Diderot, som selv var skjønnlitterær forfatter, tok avstand fra den klassiske tragediens karakterskildring og la heller vekt på de konkrete livsforhold. Det etablerte grunnen for det senere realistiske dramaet. Tragedien var den sjangeren som hadde høyst anseelse, men selv om de nye franske tragediene bygde på Corneille og Racine var den stivnet i sjablonger. Voltaire fornyet tragedien ved å hendte materiale fra andre tider enn hva som hadde vært vanlig, men selv med 27 tragedier var de fortsatt uten levende figurer, noe som til slutt ble et stivt drama som Johan Herman Wessel i 1772 gjorde en parodi på i Kierlighed uden Strømper.[93] Komedien sto friere, og uttrykte rokokkoens grasiøse og lekende livsglede. En av disse forfatterne var Pierre de Marivaux, en annen var Philippe Néricault Destouches.
I England var teaterforestillinger forbudt under Cromwells puritanske styre, men ved restaurasjonen i 1660 ble teatrene åpnet igjen. Tiden krevde sentimentale lystspill som ettertiden har gitt liten estetisk verdi. Blant de bedre forfatterne var Richard Steele, og John Gays nyvinning, balladeoperaen, ved hans ene fulltreffer, The Beggar's Opera (Tiggeroperaen, 1728). Dette realistiske stykket med innlagte sang og dansenumre, ble 200 år senere i 1928 gjort til en musikal ved Bertolt Brecht og Kurt Weill som Tolvskillingsoperaen.[94]
På 1620-tallet fikk England, etter nederlandsk mønster, sine første aviser. En årsak for oppblomstringen av pressen var trykkefriheten som ble innført på 1690-tallet. I løpet av 1700-tallet utviklet samfunnets tyngdepunkt fra aristokratiet og til tredjestanden, med dette ble samfunnslivet, politikken og hele den litterære institusjonen borgerliggjort. Viktig for denne utviklingen var avisene, bokproduksjonen og bokhandlerne. Økte utsalgssteder og økte titler sammen med økte lese- og skriveferdigheter. Med økte titler og høyere opplag sank utsalgsprisen. Særlig prosafortellingen egnet seg godt for dette lesende publikumet. 1700-tallet var romanens endelige gjennombrudd. I romanen kom den individuelle livshistorien, som utviklet seg fra den enkle jeg-fortellingen, til blant annet den livskloke vitneberetningen, den reflekterte memoarromanen, dagbok-romanen, brevromanen, og den sarte bekjennelsen, noe som pekte framover mot utviklings- og dannelsesromanen.[95]
Daniel Defoe var en politisk journalist som blant annet opprettet bladet The Review (1704-1713) hvor han innførte et innslag med den fiktive Scandalous Club som diskuterte aktuelle og kontroversielle saker. Komedieforfatteren Richard Steele videreførte ideen med bladet The Tatler (1709-1710). Defoe utga en fantastisk reiseroman i Robinson Crusoe (1719) som ble framstilt som en selvbiografi skrevet av hovedpersonen selv; «written by himself». Defoe hadde gjort journalistiske undersøkelser på forhånd, blant lest om Alexander Selkirks forlis. Romanen ble en stor suksess, selv om publikum ble skuffet da den ikke var «ekte», men «diktet». Dens suksess førte til en rekke etterligninger, robinsonader. Romanen er preget av gode episoder, men var knapp i personskildringen, lite gjennomkomponert og preget av fyllstoff. Den ble senere omarbeidet og forkortet til en kjær barnebok.[96] Romanen om Robinson Crusoe var også indirekte et speil av at verden var blitt større. Den nye verden med oppdagelsen og koloniseringen av Amerika var begynt, og tittelfiguren representerte den engelske sivilisasjonen i den ville verden.
At Robinson Crusoe ble en barnebok er ikke urimelig, langt merkeligere er det at Jonathan Swifts beske politiske allegori og fabel Gullivers reiser (1726) ble det. Den satiriske boken oser av vrede mot menneskenes mange dumheter på en aggressiv og hånende måte. Den består av fire reiser, et til lilleputtenes land, hvor alle er små; et annet til landet Brobdingnag, hvor alle er kjemper; en tredje til den flygende øya Laputa bebodd av filosofer og vitenskapsmenn, og til sist til et land bestående av kloke og edle hester, yahooer, og hvor dumme menneskene er slaver. Lilleput er England i miniatyr, Laputa speiler samtidens og Swifts mistro mot den nye vitenskapen, og den siste delen er preget av hans mørke menneskeforakt.
Romantikken er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det alltid sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan sammenfattes som gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. Her var mennesket på sitt mest lykkelige i en forgangen urtid. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus naturtilstandstanke.
I Norge er det ikke vanlig å snakke om romantikk i tiden fram mot 1830. Samtidens diktere kalles gjerne før-romantikere, og retningen slo rot ganske sent. Den patriotiske tiden, som bar stemningsbølgen frem til 1814, kalles gjerne patriotismen og knyttes til det norske selskab i 1770-årene. I samtiden så mange av de unge dikterne i Norge skjevt til romantikken som retning, og fraba seg tittelen "romantiker". Både Wergeland og Welhaven omtalte romantikken i nedsettende vendinger, og Wergelands holdning var at romantikken var bakstreversk. Han var selv oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Likefullt hører Wergelands diktning til Norges mest romantiske.
I Norge slo Romantikken rot femten til tyve år etter at den hadde mistet mye av sin posisjon på kontinentet. Nasjonalromantikken vokste frem i Norge i årene etter 1840, og hang sammen med den økende innsamlingen av folklore fra norsk folkeliv.
Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk epoke som hadde sitt opphav i strømninger i den tyske kulturkrets for 200 år siden. Bakgrunnen for den nasjonalromantiske bevegelsen er å finne i verkene til presten og filosofen Johann Gottfried Herder.
I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd som fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet – nå måtte man finne fram til et norsk kulturuttrykk. Andreas Faye hadde alt gitt ut en samling sagn i 1833, men Henrik Wergeland erklærte at dette ikke var på langt nær nok.
I romantikken var det følelser som stod i fokus. I nasjonalromantikken ble, som navnet sier, nasjonalfølelsen den viktigste.
Nyromantikken regnes som et rent 1890-tallsfenomen, som kom til Norge med Knut Hamsun.
Realismen er en retning innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter poetisk realisme rundt 1875, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på romantikken. Videreutviklingen av realismen finner man i naturalismen (1885–1890).
Viktige forfattere og diktere i realismen var blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Aleksander Kielland, Jonas Lie, Tolstoj og Dostojevskij.
Overgang fra det romantiske bilde som ble idyllisert i romantikken, til et litt mer nyansert bilde i realismen.
En litterær retning som regnes som overgangsperiode mellom romantikk og realisme. Romantikkens høytflyvende idealer ble tonet ned og hverdagsliggjorte, og på en måte bragt inn bak borgerskapets fire vegger. Den poetiske realismen kan kalles for en "temmet" og litt mindre farlig romantikk.
Retningen fikk stor tilslutning i Danmark i årene etter 1825, og ble systematisert av teatermannen og litteraturkritikeren Johan Ludvig Heiberg. Han skulle blant annet få stor innflytelse på H. C. Andersen og Johan Sebastian Welhaven. Litteraturen i perioden har både romantiske og realistiske trekk.
Nyrealismen er navnet på retningen som dominerte norsk litteratur i perioden 1900–1940.
Mellom 1905 og 1910 ble en hel generasjon av diktere borte. Amalie Skram døde i 1905, året etter stod Henrik Ibsen og Alexander Kielland for tur, i 1908 fulgte Jonas Lie og den siste av «de fire store» som døde var Bjørnstjerne Bjørnson, som døde i 1910. Etter Bjørnsons død ble Knut Hamsun en sosial og folkelig dikter og begynte å se litt bedre på de konfliktene som oppstod i sammenstøtet mellom gammelt og nytt, mellom nyromantikk og nyrealisme. Ved siden av Hamsun er en ny generasjon klar til å ta over. Rundt 1905 debuterte en rekke forfattere som gikk i samme retning. De søkte etter individets røtter i samfunnet og historien. Samfunnet endres igjen og forfattere leter etter positive svar på de krisene som endringene førte med seg. De er opptatt av etiske spørsmål og forsøker å etablere et nytt og meningsfullt samfunn etter nyromantikkens fall i 1890 – årene. Litteraturen på denne tiden (1900 – 1940) blir derfor kalt for nyrealisme eller etisk realisme.
Naturalismen er en retning innen realismen. Realismen kom som en reaksjon på den foregående epoken romantikken, og finner sted rundt 1885-1890. Georg Brandes forbindes med denne perioden grunnet hans tanker om at problemer i samfunnet skulle settes under debatt.
Naturalistiske diktere var opptatt av å framstille skyggesidene i samfunnet. Hovedforskjellen på realistene og naturalistene er deres skjebnesyn. Der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne forandre sin skjebne, fulgte naturalistene Charles Darwins tanker om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø.
Med modernisme sikter man vanligvis til den strømningen i vestlig kultur som forkastet tidligere tradisjoner og vektla kunstens og kunstnernes autonomi og egenverdi. Modernismen begynte å ta form sent på 1800-tallet, og ofte får f.eks. Picassos maleri Pikene fra Avignon fra 1907 markere begynnelsen på epoken.
Modernismen kom inn i norsk litteratur med Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet. På 1930-tallet kom det en rekke forfattere (Emil Boyson, Gunnar Larsen, Haakon Bugge Mahrt, Rolf Stenersen, Edith Øberg) som eksperimenterte med prosamodernisme, men deres bøker har ikke fått den samme oppmerksomheten som verker fra etter krigen. Tarjei Vesaas kom i 1947 med diktsamlingen Leiken og lynet som førte til store diskusjoner rundt form og rim for lyrikk. Dette utviklet seg utover 50-årene.
Postmodernisme er en betegnelse på en epoke fra annen halvdel av 1900-tallet til første del av 2000-tallet.
Selv om postmodernistiske innfallsvinkler på andre fagområder ofte assosieres med litteraturvitenskapen, har postmodernistiske tanker bare i liten grad fått innpass i litteraturvitenskapen selv. Begrepet er kanskje først og fremst knyttet til dekonstruksjonen, Paul de Man (1919–83) og Yale-skolen. Denne «skolen» knyttet imidlertid dekonstruksjon til et snevert, modernisisk tekstbegrep.
Et videre tekstbegrep, i tråd med det vi finner i postmodernisme på andre fagfelt, ble introdusert i litteraturvitenskapen av bibliografen D.F. McKenzie på 1980-tallet. Gerard Genette valgte imidlertid å beholde det snevre tekstbegrepet, og behandle andre elementer under samlebegrepet «paratekst». Julia Kristevas begrep «intertekstualitet» er hentet fra Bakhtin, men knytter også an mot poststrukturalistisk teori.
Foruten i bibliografien, finner vi postmodernistiske impulser innenfor postkoloniale og feministiske litteraturstudier. Det samme er tilfellet med nyhistorismen og enkelte genrestudier. En markant motreaksjon mot postmodernisme i litteraturvitenskapen fulgte Harold Blooms The Western Canon (1994).
I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på 1980-tallet, med forfattere som Paul Auster og Umberto Eco. Jorge Luis Borges skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på 1940-tallet. Vladimir Nabokov og Samuel Beckett nevnes også ofte som tidlige eksempler. Salman Rushdie, John Fowles, Thomas Pynchon og Julian Barnes er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet. Også mye av kriminallitteraturen må kunne sies å ha klare postmodernistiske trekk.
Et postmodernistisk litteratursyn er kanskje mer utbredt innenfor filmdramatikken enn innenfor litteraturen selv. Filmskapere som brødrene Joel og Ethan Coen, David Lynch, Terry Gilliam og Jake Kasdan (Zero Effect, 1998) kan stå som eksempler.
I et postmodernistisk perspektiv kan også rock– og popmusikken betraktes som en litterær genre. Artister og grupper som Bob Dylan, The Beatles, Kinks, David Bowie, Brian Eno, David Byrne/Talking Heads, Prince, Blur og Manu Chao (m.m.fl.) låner og leker med elementer fra ulike «høye» og «lave» tradisjoner – både musikalske og litterære.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
