From Wikipedia, the free encyclopedia
Han-dynastiet (forenklet kinesisk: 汉朝; tradisjonell kinesisk: 漢朝; pinyin: Hàn Cháo; Wade–Giles: Han Ch'ao; 202 f.Kr.–220 e.Kr.) etterfulgte Qin-dynastiet og ble fulgt av de tre kongedømmers epoke i Kina. Dynastiet ble grunnlagt av Liu-familien.
 | ||||||
| Sanhuangwudi-perioden (mytologisk) | ||||||
| Xià-dynastiet | ||||||
| Shāng-dynastiet | ||||||
| Zhōu | ||||||
| Vår- og høstannalenes tid | Det østlige Zhōu | |||||
| De stridende staters tid | ||||||
| Qín-dynastiet | ||||||
| Vestlige Hàn-dynasti | Hàn | |||||
| Xīn | ||||||
|
Østlige Jìn
|
||||||
| Republikken Kina (Táiwān) | ||||||
| ||||||
Kineserne betrakter Han-dynastiet som en de stolteste perioder i landets historie. Av den grunn kaller den etnisk-kinesiske flertallsbefolkningen seg den dag i dag for Han-folket, til ære for Liufamilien og det dynasti de grunnla.
Under Han-dynastiet ble Kina offisielt en konfuciansk stat, og hadde en gullalder på en rekke områder: landbruk, håndverk og handel blomstret, og befolkningen nådde opp i 50 millioner. Riket tiltok i geografisk omfang og kontrollerte eller dominerte naboområder som Vietnam, Sentral-Asia, Mongolia og Korea, før det til slutt falt sammen på grunn av indre og ytre press.
Han er navnet på en elv i det nordlige Kina, og den gav sitt navn til en administrativ enhet opprettet av Xiang Yu, nemlig Hanzhong. Over den satte han Liu Bang som leder. Og etter denne oppkalte Liu Bang sitt dynasti. Området tilsvarer den søndre del av dagens Shanxiprovins med sentrum i byen Hanzhong.
Hovedstaden ble flyttet etter Wang Mangs interregnum østfra fra Chang'an til Luoyang, og det er grunnen til betegnelsene det vestlige og det østlige Han. Den eldre oppdelingen i det tidlige og det senere Han-dynasti benyttes i dag sjeldent, idet det består en forvekslingsfare med et Han-dynasti enda senere, i De fem dynastiers og ti rikers tid.
Tiden fra 206 f.Kr. og fram til Wang Mangs interregnum kalles Det vestlige Han, Det tidlige Han eller Det eldre Han.
Det forutgående Qin-dynastiet falt som følge av en rekke samtidige bondeopprør som blusset opp på grunn av den nådeløse undertrykkelsen under Qin-keiseren. Den direkte foranledning til opprørene var en ordre om å henrette en gruppe på 900 arbeidere på den store mur som på grunn av en regnstorm kom for sent til jobben. De dødsdømte gjorde motstand og ble kjernen i det som på kort tid vokste til en motstandshær på angivelig så mange som 300 000 mann.
Blant opprørslederne var det etterhvert én som fremstod som den fremste, den lavere embedsmann Liu Bang. Hans motpart på keiserlig side var den adelige Xiang Yu fra Chu (232–202 f.Kr.). Fra 206 f.Kr. kjempet Liu mot Xiang med utholdenhet og dyktighet. Da Xiang Yu til slutt falt, ble Liu Bang keiser. Han lot Qin-dynastiets forvaltningsapparat bestå, og fastholdt ganske mange av det gamle dynastis lover og forordninger, til og med dets bokforbud.
Befolkningen ble inndelt i rang i 24 trinn (jue). Man kunne løftes oppover i systemet ved særlige prestasjoner (krig, skatt, bestikkelse), men man kunne også degraderes som straffereaksjon. Staten innkrevde koppskatt, pliktarbeid (folk kunne tvinges til å utføre gratis dagsverk for regimet på opp til 90 dager per år) og militærtjeneste. Det skjedde vesentlige befolkningsforflytninger i den hensikt å kunne forsvare grensene, å dyrke opp nytt land, eller for å avlaste tettbefolkede områder.
Forvaltningsapparatet forble tredelt: Sivile anliggender, militære anliggender og inspeksjon/kontroll. Det gjaldt både hovedstaden Chang'an, provinsene (der man skjelnet mellom kommandanturer jun og prefekturer xian) og i lensområdene som fortsatt ble overlatt til medlemmer av keiserfamilien eller til fortjente generaler.
I Qin- og Han-tiden ble etterhvert de tradisjonelle lensherrenes (adelens) makt brutt og lensvesenet avskaffet. Riket ble sentralisert, delt inn i provinser og forvaltet av et embedsverk. Et opprør av de gamle lensherrer mot denne utviklingen, de syv kongedømmers opprør, ble knust i 154 f.Kr.
Det vestlige Han ble ellers preget av krig med stammene i nord, Xiongnu, som ble ledet av Mao-tun. Keiser Han Wudi klarte å slå tilbake inntrengerne, men med store kostnader for statskassen. Bondeklassen ble lidende på grunn av høye skatter og utskrivning til krigstjeneste.
Nepotisme var utbredt innen alle deler av forvaltningen, også på høyeste nivå: Enkekeiserinnene og deres familier styrte ofte i praksis når det satt en mindreårig keiser på tronen. Wang Mang var brorsønn til en av disse keiserinner.
Han-dynastiet bragte med seg en kulturell og økonomisk blomstringstid. Konfucianismen ble statlig anerkjent, selv om daoismen lenge fortsatte å dominere. Fra 65 f.Kr. begynte man, med stort hell i mange tilfeller, å rekonstruere fra bortgjemte overlevende eksemplarer den litteratur som var brent i 213 f.Kr..
Den kinesiske havekultur fortsatte å videreutvikle seg.
Næringslivet opplevde oppsving, noe som kan påvises ved den eksploderende silke-, lakk- og jadehandelen og en rette oppfinnelser: stålet, skipsroret (2. årh.), håndsveiven, skyvelæret (bronsemodell fra år 9), trillebåren, kjedepumpen (nevnt første gang i Kina av filosofen Wang Chong rundt år 80), hengebroen, boring etter lake (gravrelieff fra det 1. årh.), treskeverkmaskinen, drillmaskinen, papiret (eldste funn fra keiser Wus tid), seismoskopet, og annet. En rekke av de nevnte oppfinnelser var rett nok allerede kjent av de gamle grekere og romere, slik at det i noen tilfeller dreier seg om kinesiske parallelloppfinnelser. Det forminsker imidlertid ikke poenget, nemlig Han-tidens dynamisme og nyskapende kraft.
De viktige geskjeftene med jern og salt var statsmonopoler i godt over ett hundreår (fra 117 f.Kr.). Men det fantes også rike kjøpmannsfamilier som drev private foretak blant annet innen den svært viktige silkeproduksjonen. Det kinesiske embedsverk var også opptatt av å utvide dyrkningsområdene, intensivere landbruket og med å overtale nomadefolkene ved grensene til å gå over til landbruk.
Han-Kinas voksende økonomiske kraft og dets politisk-militære ekspansjon begunstiget handelssamkvemmet mellom Kina og forskjellige asiatiske regioner. I forbindelse med sine kriger mot xiongnuene og deres vasaller (102/101 f.Kr. og 73–94, den siste krigen under general Ban Chao), langs Silkeveien, fulgte en bosetting av kinesiske tidligere soldater (som fikk etablere seg som bønder i såkalte militærkolonier – tuntian), og handelsfolk fulgte etter. De beseirede nomadefolkenes lojalitet ble sikret med generøse gaver som utgjorde over en sjettedel av det kinesiske statsbudsjett.
I tidens løp gjorde den sterke økonomiske veksten en rekke rike provinsfamilier både mer velstående og mektige, særlig de som kunne kombinerer jordbruk og industriell virksomhet. Et eksempel på slike slekter var familien Zhuo i Chengdu; den beskjeftiget for eksempel 800 håndverkere som slaver (jern, tekstiler, lakkarbeider), var involvert i salthandelen, og hadde store landeiendommer.
Denne økonomiske fremgang hang også sammen med, og førte til, at fattigbønder måtte gjeldsette seg og led under ågerrenter, med påfølgende eiendomskonfiskasjoner. Økningen av straffedømte og av gjeldsslaver førte til en stadig større slavebefolkning. Samtidig stilte mange kjøpmenn sin rikdom til allment skue. Myndighetene innførte avgifter på skip og vogner, også for å dempe de sosiale forskjeller, og de innførte statsmonopoler. Men det hjalp ikke: Samfunnet kom ut av likevekt, og det brøt ut borgerkrig.
I denne situasjonen klarte Wang Mang å komme til makt. Det skyldtes for en stor del en av hans slektninger, som var en av Han-dynastiets enkekeiserinner. Wang Mang styrtet Han-keiserdømmet, og utropte seg selv til keiser i år 6.
Wang Mangs førte en merkelig politikk, som utløste omfattende misnøye i alle leirer i samfunnet. Mange fattige sluttet seg til De røde øyenbryn. Wang Mang ble selv styrtet ved de røde øyenbryns opprør og av tre Han-prinser, i år 23. Av dem klarte prinsen Liu Xiu (keiser Guang Wu) etter flere kamphandlinger å bestige tronen i år 25. Bondeopprøret ble slått ned og Wang Mangs reformer ble trukket tilbake.
Tiden etter Wang Mangs interregnum og frem til dynastiets fall kalles Det østlige Han eller Det senere Han.
De problemer man hadde slitt med under det vestlige Han, ble ikke løst ved det vestlige Han. Men de ble skjøvet ut i tid. Man kan si at Han-keiserne nå ikke hadde småbøndene som en slags motvekt mot storgodseierne.
Under det østlige Han kom det til enda større befolkningsendringer, med folkeforflytninger fra nord og inn på det sentrale slettelandet i Sichuan og til områdene langsetter Yangtzefloden. Grunnen til det var primært den fortsatte uroen blant de tidligere nomader i nord (Sør-Xiongnu, proto-tibetanere). Omkring år 107 gjennomførte keiserdømmet en generell tilbaketrekning fra de nordvestlige områder av keiserriket. Mange av de bøndene og tidligere soldater som slik fikk sine røtter rykket opp derfra, trakk sørover på søken etter nytt land. Der ble de avhengige av storgodseierne, som kunne bygge opp enda større formuer og skaffet seg slagkraftige militser. Slik ble den reelle makt stadig mer desentralisert.
Han-dynastiets undergang begynte under keiser Ling (168-189). Det begynte med uroligheter og røverbander. Så brøt de gule turbaners opprør ut i 184; det var ledet av Zhang-brødrene. Snart hadde opprøret spredt seg over hele keiserriket. For å komme på høyde med situasjonen utstyrte keiseren sine provinsguvernører og generaler med vide fullmakter; dermed likviderte han som utilsiktet bivirkning sentralregjeringens reelle makt. Også den sosial-religiøse bevegelsen Fem skjepper ris opprørerne under Zhang Daoling og hans barnebarn Zhang Lu, som på dette tidspunkt, i 190, kontrollerte et keiseruavhengig territorium rundt Hanzhong.
Etter keiser Lings død brøt det ut en arvefølgestrid i hovedstaden. General Dong Zhuo ble den sterkeste, og han innsatte og kontrollerte den siste Han-keiser, Xian, til han selv ble offer for en sammensvergelse og ble myrdet.
Nå rådet det borgerkrig. I år 196 bemektiget general Cao Cao seg keiserens person og forsøkte å gjenforene riket. Hans forsøk slo feil ved slaget ved Chibi (vinteren 208), og han måtte godta at Yangtze ble sørgrensen for hans maktområde. Sør for Yangtze dannet krigsherrene Liu Bei og Sun Quan egne riker.
Cao Cao døde tidlig 220, og hans sønn Cao Pi, som til å begynne med var keiserens mann, men etter bare noen måneder avsatte keiseren og utnevnte seg selv til keiser av Wei-dynastiet. Med dette begynte de tre rikers tid i Kina.
Qin Shi Huangdi, første keiser av Qin, hadde vært den første kinesiske regent som antok tittelen huangdi eller «keiser». Den til å begynne med mest fremgangsrike av dem som sloss om makten etter Qins fall, Xiang Yu, hadde selv tatt seg tittelen bawang, «overkonge», men Liu Bang og alle regenter etter ham brukte tittelen keiser.
Listen nedenfor angir regjeringsår og identifiserer keiserne med deres posthume ærenavn.
| Navn | Tegn | Regjeringsår |
| Gāozŭ (Liu Bang) | 高祖 | 206–195 f.Kr. |
| Hùidì | 惠帝 | 195–188 f.Kr. |
| Lü Taihou | 呂太后 | 188–180 f.Kr. |
| Liú Gōng | 劉恭 | 188–184 f.Kr. |
| Liú Hóng | 劉弘 | 184–180 f.Kr. |
| Wéndì | 文帝 | 180–157 f.Kr. |
| Jĭngdì | 景帝 | 157–141 f.Kr. |
| Wŭdì | 武帝 | 141–87 f.Kr. |
| Zhāodì | 昭帝 | 87–74 f.Kr. |
| Chāngyí Wáng Hè | 昌邑王賀 | 74 f.Kr. |
| Xūandì | 宣帝 | 74–49 f.Kr. |
| Yúandì | 元帝 | 49–33 f.Kr. |
| Chéngdì | 成帝 | 33–7 f.Kr. |
| Āidì | 哀帝 | 7–1 f.Kr. |
| Píngdì | 平帝 | 1 f.Kr. – 6 e.Kr. |
| Rúziyīng | 孺子嬰 | 6–9 |
| interregnum | 9–23 | |
| Gèngshĭdì | 更始帝 | 23–25 |
| Gūangwŭdì | 光武帝 | 25–57 |
| Míngdì | 明帝 | 57–75 |
| Zhāngdì | 章帝 | 75–88 |
| Hédì | 和帝 | 88–106 |
| Shāngdì | 殤帝 | 106 |
| Āndì | 安帝 | 106–125 |
| Bĕixīang Hóu | 北鄉侯 | 125 |
| Shùndì | 順帝 | 125–144 |
| Chōngdì | 冲帝 | 144–145 |
| Zhídì | 質帝 | 145–146 |
| Húandì | 桓帝 | 146–168 |
| Língdì | 靈帝 | 168–189 |
| Hóngnóng Wáng | 弘農王 | 189 |
| Xìandì | 獻帝 | 189–220 |
De vanligste jordbruksproduktene som ble konsumert på Handynastiets tid var hvete, bygg, forskjellige sorter hirse, ris og bønner.[1] Vanlig spiste frukter og grønnsaker var blant annet kastanjer, pærer, plommer, ferskener, meloner, aprikoser, jordbær, jujubær, kalebasser, bambusskudd, sennepsplanter og taro.[2] Tamdyr ble også spist, så kylling, mandarinand, gjess, kyr, sauer, griser, kameler og hunder (forskjellige raser ble fødd opp for mat, men de fleste ble brukt som husdyr). Skilpadder og fisker ble tatt fra elver, bekker og innsjøer. Vanlig vilt var ugler, fasan, skjærer, sikahjort og kinesisk bambushøne.[3] Krydder som ble brukt var blant annet sukker, honning, salt og soya.[4] Øl og vin ble drukket.[5][6]
Klesplagg som ble benyttet og materialer som ble brukt under Handynastiet avhang av hvilken samfunnsklasse man tilhørte. Velstående folk hadde råd til å bære drakter i silke, kjoler, sokker, votter, kapper av grevling- eller revepels, andefjær, og tøfler med innlagt lær, perler og silkefôr. Bønder bar vanligvis klær av hamp, ull og fritteskinn.[7]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
