periodisk publikasjon som inneholder nyheter om aktuelle hendelser og artikler om emner som politikk, sport og kultur From Wikipedia, the free encyclopedia
Avis er tradisjonelt en trykt publikasjon på papir med varierende format, bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har lagt vekt på nyhetsformidling.
 | Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Artikkelen virker ubalansert, med overvekt om norsk avishistorie. Det mangler kilder til definisjonene. |
Papiraviser utgis i stor grad som publikasjoner trykket på avispapir, men selges også over internett som nettaviser.
Ordet «avis» kommer fra fransk avis (= kunngjøring, meddelelse, oppslag), en substantivering av perfektum partisippen til verbet aviser (= tenke over; underrette), avledet av latin ad og visum (= syn; tanke).[1] Norsk og dansk er de eneste vestlige språkene som i dag bruker ordet «avis» i denne betydningen; men også på svensk ble ordet brukt i en kortere periode på 1700- og 1800-tallet, før landet gikk over til å bruke ordet tidning.[2]
I enkelte sammenhenger kan ordet «blad» bli brukt synonymt med «avis»,[2] som i avistitlene Dagbladet, Morgenbladet og Stavanger Aftenblad. På islandsk og færøysk er ordet for avis blað.
Innholdet i en avis utarbeides av en redaksjon som består av journalister. Redaksjonen ledes av en ansvarlig redaktør som er ansvarlig for innholdet, i Norge er dette nedfelt i straffeloven. Det kan i tillegg være flere redaktører i redaksjonen, med ansvar for hver sin del av redaksjonens arbeid, for eksempel desk, politikk, sport eller foto. Redaksjonen vil normalt foreta vurderinger på selvstendig journalistisk grunnlag, samt de presseetiske normene, blant annet nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, foruten avisens egne interne etiske regler.
Innholdet i aviser er i varierende grad aktualitetspreget, avhengig av hvor ofte avisen kommer ut. Redaksjonelt innhold deles gjerne i ulike sjangre. Blant dem er lederartikkelen, nyhetsartikler, reportasjer, kronikker, kommentarer, petit'er, leserbrev, notiser, intervjuer, enquêter, anmeldelser og artikler i gjentagende navngitt spalte. De fleste aviser inneholder også et betydelig antall bilder og grafiske fremstillinger som skal illustrere og supplere teksten.
En avis består dessuten av betalt spalteplass som kalles for annonser eller kunngjøringer. Annonser er for de fleste aviser den viktigste inntektskilden.
I flere land kan aviser i konkurranseutsatte posisjoner motta statlige bidrag som i Norge kalles for pressestøtte. Foruten den direkte pressestøtten nyter alle aviser i Norge godt av fritak for merverdiavgift.
Utdypende artikkel: Avishistorie
Nyheter hadde både kommersiell og underholdningsmessig verdi, og de store handelshusene sendte ut detaljerte beskrivelser av nye varer som kom i omløp, av aktuelle politiske spørsmål og årets avlinger. På 1500-tallet avkrevde styret i Venezia borgerne en liten avgift for å få høre offisielle kunngjøringer om kamper mot erkefienden, tyrkerne.[3] Denne avgiften ble kalt gazetta (= lille skjære), egentlig den lokale mynten (verd to soldi) som tjenesten ble betalt med, og opphav til gazette som navn på mange aviser rundt om i verden. I England først brukt i 1665 om en avis utgitt i Oxford, dit hoffet hadde flyktet fra pestutbruddet i London. En av Europas store aviser var den franskspråklige la Gazette, utgitt i Leiden. Dette minsket sensurens makt over befolkningslag som hadde lært fremmedspråk og kunne betale for å få tilsendt utenlandske aviser.[4]
På 1700-tallet økte behovet for nyhetsoppdateringer, etter hvert som europeiske handelsruter strakte seg over det meste av kloden. Men selve avisene var beskjedne - vanligvis på fire sider, illustrasjoner var sjeldne, og overskrifter ennå ikke oppfunnet. Viktige nyvinninger var leserbrev som ble satt på trykk, og annonser som skaffet avisene inntekter og gjorde annonsørene kjent for en større kundekrets.[5]
Se utdypende artikkel om Norsk avishistorie
I Danmark-Norge var det forbudt å produsere aviser med nyheter utenfor København.[6] De første norske avisene var derfor nærmest annonseaviser. Norges første avis er Norske Intelligenz-Seddeler fra 1763, utgitt av boktrykker S. C. Schwach. Den eldste norske avisen som fortsatt utgis, er Adresseavisen, startet 3. juli 1767 som Kongelig allene privilegerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger.[7]
De første adresseavisene hadde utgangspunkt i de såkalte adressekontorene, en type opplysningskontor med privilegium til å formidle kunngjøringer og annonser fra folk og bedrifter. Disse fikk ikke lov til å trykke nyheter, men formidlet annonser og kunngjøringer ispedd litterære tekster som fortellinger og dikt.[8]
Fra starten skulle norske avisutgivelser ha et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København, gjeldende for distribusjon av adresseaviser med innhold som nyere tids annonseaviser. Norges første nyhetsavis kom først i august 1807, da kongen mistet kontrollen etter bombardementet av København som la store deler av byen i aske. I mangel av danske aviser nådde bare rykter om bombingen og flåteranet til Norge, så Niels Wulfsberg ved Vår Frelsers kirke sørget for at Norges første nyhetsavis - Efterretninger og Opmuntringer angaaende de Nærværende Krigsbegivenheder - kom i omløp. Wulfsberg hadde trosset bestemmelsen om det københavnske nyhetsmonopolet i den hensikt å forebygge rykteskapt panikk; men da han i januar 1808 begynte å utgi bladet Tiden,[9] advarte kong Frederik ham med ordene: «Pass jer, jeg liker ikke jeres Blad.» Wulfsberg måtte dermed stanse utgivelsen, men gjenopptok den i 1813. Og året etter var dansketiden over.[10]
Grunnloven av 1814 gjorde slutt på pressesensuren i Norge, § 100 sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette muliggjorde en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, til dels i folkeopplysningens navn. Dermed kunne Wulfsberg i 1819 utgi Morgenbladet, som dermed var Norges første dagsavis,[11] og i dag en ukeavis.
Innføring av ny teknikk i trykkeriene, sylinderpressen første gang tatt i bruk hos Grøndahl i 1840, rotasjonspressen første gang tatt i bruk av Aftenposten i 1886, og settemaskinen tatt i bruk i flere avistrykkerier i 1898,[12] representerte teknologiske fremskritt. Teknologien var kostnadssparende, men først og fremst gjorde den produksjonen mer effektiv.
Industrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, bedret lesekyndighet og økt politisk bevissthet bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser i Norge, i 1918 var antall titler 250.[trenger referanse] På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen.
Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn.[trenger referanse]
Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, med nedstenging av aviser som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset, senere også de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine.
Gula Tidend i Bergen som var målbevegelsens avis, stengte straks okkupasjonen var et faktum.[13]
Pressedirektoratet hadde som hovedoppgave å nyordne avisene i Norge, og kunne etter lov av 26. februar 1942 legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere.[14] På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. De gjenværende avisene måtte derfor akseptere å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk også lov til å legge ned frivillig. I tillegg ble flere aviser slått sammen.[trenger referanse]
Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen.[trenger referanse] Mens direktoratet sørget for organiseringen av avisene, hadde Presseabteilung i oppgave å forsyne avisene med innhold som tjente som nasjonalsosialistisk propaganda.
I 1943 var antallet aviser nede i 118.[trenger referanse] Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet kraftig grunnet den strenge papirrasjoneringen. Avisene som fikk komme ut, økte inntektene betydelig, noe som fikk følger for debatten om avisenes lojalitet da krigen var slutt.[trenger referanse]
Se egen artikkel: den illegale pressen. De illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger, og ble et viktig korrektiv til nyhetene i de offisielle avisene som alle måtte gjennom tyskvennlig sensur.
Se egen artikkel: Avisoppgjøret
Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen.
I Trondheim var Dagsposten byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig nazifisering måtte avisen legge ned da freden kom.[trenger referanse] Adresseavisen som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa Nidaros og Arbeider-Avisen (DnA).[trenger referanse] Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder, og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom, klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter.[trenger referanse]
En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper, store byaviser med solid økonomi til å skape redaksjonelt innhold og opprette et finmasket distribusjonsnett, og aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft, og tredje gruppen, små lokalaviser som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet.
Se utdypende artikkel om pressestøtte Pressestøtte er en form for statsstøtte som aviser kan motta. På grunn av avisdøden[trenger referanse] bestemte Stortinget i 1969 seg for å etablere den direkte pressestøtten. Pressestøtte begrunnes først og fremst med viktigheten av å ha et bredt medieperspektiv som skal sikre pressens jobb som samfunnsvokter. Innunder dette ligger blant annet å sikre et samfunn der ytringsfriheten står sentralt.
Den direkte pressestøtten gis til aviser etter gitte kriterier knyttet til papirforbruk og størrelse, men gis ikke lenger bare til nummer to-aviser, men også til små lokalaviser. I statsbudsjettet for 2007 var den foreslått satt til 308 millioner kroner.
Den indirekte pressestøtten er noe alle aviser nyter godt av og innebærer at aviser er fritatt for merverdiavgift. Dette er den i verdi største av støtteordningene[trenger referanse] og gir alle aviser inntekter til en verdi av over en milliard kroner årlig.[trenger referanse]
Norske aviser har opplevd en kontinuerlig vekst etter andre verdenskrig fram til internettalderen. Økt sentralisering og informasjonsbehov har vært drivkreftene i det norske avisforbruket, som i dag er verdens største.[trenger referanse] Nye medier som radio, fjernsyn og videospilleren ble alle spådd[av hvem?] å skulle sette en stopper for opplagsveksten, men bidro heller med det motsatte. Det nye mediet Internett ser imidlertid ut til å ha stanset opplagsveksten, i det minste midlertidig.
Det er flere andre utviklingstrekk blant de norske avisene. Det mest klare er konsernkonsentrasjonen. De fleste norske avisene eies i dag av tre aviskonsern.[trenger referanse] Schibsted er størst, men med bare to avistitler (VG og Aftenposten), men med en betydelig investering i andre medier, A-pressen er også størst, men da målt i antall titler og geografisk spredning, mens Orkla Media bygde seg særlig opp i Møre og Romsdal, Grenland og Østfold, samt Oslo-området.
Tradisjonelt ble mange aviser etablert av et avistrykkeri, slik at en skulle få arbeid til pressa. I dag er det svært uvanlig at en avis eier et eget trykkeri.[trenger referanse] Bare noen få gjør det, og der trykkes det som oftest mange aviser. Orkla Media og A-pressen er eksempler på konsern som har sentralisert sin trykkerivirksomhet på Østlandet til to steder, henholdsvis Stokke og Lillestrøm.
Avpolitiseringen av avisene kom som en følge av at stadig flere aviser ble alene på utgiverstedet.[trenger referanse] Dermed kom behovet for å slipe vekk de politiske kantene og inkludere alle avisleserne. Avpolitiseringen var med andre ord et konkurransefortrinn stadig flere aviser så seg tjent med for å øke sitt nedslagsfelt mest mulig.[trenger referanse]
Avisformatene har også endret seg. Tradisjonelt ble alle aviser utgitt i fullformat. Etter hvert økte etterspørselen[trenger referanse] etter mindre avisformat. Berlinerformatet, eller halv fullformat, slo aldri gjennom i Norge, men var i mange år Arbeiderbladets kjente mellomformat. «Tabloid» er et ord som oftest forbindes med en bestemt type avisinnhold, men er egentlig betegnelsen på et avisformat. Det var først og fremst VG som introduserte dette formatet til de brede leserkretser i Norge. Da avisen gikk over til tabloid i 1963 ble dette en umiddelbar suksess. I 1981 ble avisen landets største da den passerte Aftenposten i opplag.[trenger referanse] Dagbladet fulgte etter med formatendring, også det med en viss grad av suksess, men avisen kunne ikke måle seg med VGs. Etter at Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad la om til tabloidformat 16. september 2006 var Møre-Nytt den eneste dagsavisen i Norge som kom ut i fullformat.[trenger referanse] Høsten 2007 ble Møre-Nytt tvangsomlagt til tabloid, på grunn av avisens nye eier Edda Trykkeri (Sunnmørsposten).[trenger referanse] Dette markerte slutten for både fullformat og totalt «svart/hvitt» for dagsaviser i Norge.
Den 30. august 1987 utkom Morgenbladet som første norske dagsavis siden 1919 med en søndagsutgave.[trenger referanse] Mange aviser har siden utgitt søndagsaviser.
 |
Avisproduksjonen i Norge har endret seg de siste 10 årene. Avisproduksjonen samles i mediehus hvor det produseres journalistisk stoff til flere medier som tv, avis, radio osv.[trenger referanse]
Den enkelte avis har journalister og pressefotografer til å levere stoff som bedømmes av ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør eller ansvarshavende redaktør) er den vanlige betegnelsen i Norge for den redaktør som har det øverste og endelige ansvar for det publiserte innhold i henhold til straffelovens § 269-270 . Redaktøren er etter loven ansvarlig enten som forfatter eller ved å medvirke til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Øvrige redaksjonelle medarbeidere har tilsvarende ansvar.
Ansvarlig redaktør kan velge å delegere ansvar til underordnede redaktører som har ansvar for ulike avdelinger i bedriften. I et nyhetsmedie kan dette være avdelinger for sport, politikk, innen- og utenriks, desk, foto, kultur o.l. Redaktøren(e) kan på selvstendig grunnlag endre alt innhold som blir produsert.
Tidligere var det vanlig å definere en avis etter innhold, format og papirkvalitet.[trenger referanse] Innholdet bestod av allmenne dagsaktuelle nyheter og annonser, formatet var i hovedsak fullformat og papirkvaliteten heller dårlig.
I dag er dette vanskeligere, både fordi avisformatene har endret seg, men også fordi definisjonen av hva som er innhold endrer seg.[trenger referanse] I 2003 søkte Se og Hør om momsfritak da bladet økte utgivelsesfrekvensen fra én til to ganger ukentlig, og mente det kom inn under avisbegrepet. Aviser er fritatt for å kreve inn moms på salg av bladet, noe ukeblader ikke er. Fylkesskattekontoret i Oslo avviste dette. I vedtaket het det at alle aviser må «gjennom nyheter og kommentarer orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle anliggender» og refererte også til UNESCOs avis-definisjon, som sier at avisen skal fungere som lesernes «primære ressurs for skrevne nyheter».[trenger referanse]
Institutt for Journalistikk[15] definerer en avis som «publikasjoner som kommer ut minst én gang per uke, og som fyller de opprinnelige reglene for listeføring som avis, det vil si de skal «orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål», ta reell betaling for abonnement og løssalg og ha mindre enn 50 prosent annonser».
I 2015 hevdet Sylfest Lomheim at ordet «avis» stadig sjeldnere er å se: «... etter to hundre år. No er det «papiravis» og «nettavis» som gjeld. Fordi det er behov for å skilja mellom to typar av aviser».[16]
(Endring i opplag fra 2010)
Se også Liste over aviser
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
