Stortinget
Norges nasjonalforsamling From Wikipedia, the free encyclopedia
«Stortinget» har flere betydninger.
Stortinget er Norges nasjonalforsamling. Det består av 169 representanter valgt fra 19 valgdistrikter. I henhold til Grunnloven § 49 er Stortinget «folkets» instrument for å utøve den lovgivende makt. Stortingsvalg avholdes hvert fjerde år. Stemmerett har i hovedsak alle norske statsborgere som har fylt (eller vil fylle) 18 år i løpet av valgåret eller før. Norge har et parlamentarisk system, som innebærer at regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget.
| Stortinget | |||
|---|---|---|---|
 Stortingets versjon av riksvåpenet. | |||
 Stortingsbygningen i Oslo ligger sentralt til i byens hovedgate Karl Johan. | |||
| Grunnlagt | 1814 | ||
| System | Parlamentarisme | ||
| Kammer | 1 | ||
| Stortingspresident | Masud Gharahkhani (Ap) 2021– | ||
| Seter | 169 | ||
| Partier | Arbeiderpartiet (48) Høyre (36) Fremskrittspartiet (21)[1] Senterpartiet (28) Sosialistisk Venstreparti (13) Venstre (8) Kristelig Folkeparti (3) Miljøpartiet De Grønne (3) Rødt (8) Pasientfokus (1) | ||
| Møtested | Stortingsbygningen | ||
| Nettsted | https://stortinget.no | ||
 | |||
Norges lovgivende forsamling ble etablert ved Grunnloven utformet av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Nicolai Wergeland fikk der gjennom at navnet skulle være «Stortinget», mens Christian Magnus Falsen laget betegnelsene «Odelsting» og «Lagting» for de to avdelingene. Begrepet «ting» knytter seg norsk historie og norrøn språkbruk. Tingene i middelalderen eller tidligere var både lovgivende og dømmende makt. Den norske forfatningen bygger på en tredeling av statsmakten der Stortinget som lovgivende og bevilgende myndighet er adskilt fra den dømmende (rettsvesenet). Skillet mellom Stortinget og den utøvende makten ble forskjøvet særlig ved etablering av parlamentarisme i 1884.[2]
Fram til 2009 delte Stortinget seg i to avdelinger ved lovbehandling. En fjerdedel av representantene utgjorde Lagtinget, resten Odelstinget.[3][4] Fordelingen skjedde ved Stortingets første konstituering etter et valg. Denne ordningen ble innført av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Bakgrunnen var Montesquieus ide om at inndeling i over- og underhus skulle skape balanse mellom godseiere og borgere. Det var også en antakelse om at overhuset kunne motvirke de særinteressene og den kortsiktigheten man ventet ville prege underhuset. En tokammerordning ville også legge opp til en grundigere behandling av lovene. Adlers og Falsens opprinnelige forslag til grunnlov foreslo separat valg til det tenkte overhuset («Lagthinget») og at representantene skulle være valgt for ni år. Forslaget møtte motstand på Eidsvoll og det endte med at representanter til de kamrene eller avdelingene skulle velges samlet og hvert storting selv utpekte en fjerdedel av stortingsmennene til Lagtinget. Dette kompromisset mellom ettkammer- og tokammersystem var unikt for Norge. Motstanden mot en ordning med helt separat overhus kan skyldes likhetsidealene i samfunnet.[5]
Lovforslag ble først behandlet i Odelstinget. Dersom det gjorde positivt vedtak, gikk dette videre til Lagtinget, som kunne bifalle eller foreslå endring (gjerne på formen «Odelstingets vedtak bifalles ikke. § X antas å burde lyde ...»). Når et forslag (eller endret forslag) var vedtatt av begge ting, ble det sendt Kongen i statsråd for sanksjon. Dersom Odelstinget og Lagtinget forble uenige, gikk saken til behandling i plenum, der det var krav om to tredelers flertall for gyldig lovvedtak.
Ved riksrettssaker var det tidligere Odelstinget som besluttet tiltale, mens et utvalg av Lagtingets medlemmer utgjorde domstolen sammen med et utvalg av høyesterettsdommere.
Per Øisang omtaler odelstinget og lagtinget som to «avdelinger» og som en ordning som lignet på tokammersystem.[2] Bjørn Erik Rasch skriver at odelstinget og lagtinget normalt ble sammensatt slik at fordelingen på partiene ble den samme og dermed fikk lagtinget liten praktisk betydning. Rasch skriver at den norske ordningen til 2009 bør regnes som et modifisert tokammersystem.[6] Stortinget var til 2009 delt i to kammer: Odelstinget og Lagtinget. Ved grunnlovsendring i 2007 ble det omgjort til ettkammersystem. Grunnlovsendringen ble vedtatt mot 1 stemme (Sverre Myrli).[7]
Under andre verdenskrig brukte den tyske okkupasjonsmakten stortingsbygget til kontorer for rikskommissariatet.[8]
Stortingets oppgaver som nasjonalforsamling er nedfelt i Grunnloven § 75 og omfatter blant annet lovgivning, bevilgninger (skatter, avgifter, budsjett), kontroll av den utøvende makt (regjeringen) og drøfting av generelle politiske spørsmål som utenrikspolitikk og reformer.
På de fleste felter regner en i dag at Stortinget er overordnet regjeringen. Forholdet mellom statsmaktene har imidlertid endret seg over tid, og særlig i andre halvdel av 1800-tallet var det en stadig pågående maktkamp. Resultatet av endringer i maktforholdene har ikke alltid ført til formell endring av Grunnloven. Det viktigste eksempelet på dette er parlamentarismen, som i praksis ble innført i 1884, men grunnlovsfestet først i 2007.[9] Grunnloven sier nå uttrykkelig (§ 15) at en statsråd som har Stortingets mistillit, plikter å søke avskjed, og at Kongen plikter å innvilge slik avskjedssøknad. Det norske systemet baserer seg altså på at regjeringen (og de enkelte statsrådene) ikke har Stortingets mistillit. Det er ikke nødvendig med positivt uttrykt tillit. Norge har som et av få land med parlamentarisme ikke adgang til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg.[10]
De oppgaver og den myndighet Stortinget har uten eksplisitt hjemmel i Grunnloven, betraktes å ha hjemmel i konstitusjonell sedvanerett.
Stortingets administrasjon har 490 ansatte som er organisert i syv avdelinger.[11] Stortingets direktør leder Stortingets administrasjon og er sekretær for Stortingets presidentskap. Marianne Andreassen er direktør for Stortinget siden mai 2018.[12][13]
Konstituering
Stortinget konstituerer seg første hverdag (mandag–lørdag) i oktober måned (Grunnloven § 68[14]), og et storting er virksomt frem til senest den siste virkedag i september det påfølgende år (Grl. § 80 annet ledd[15]).
Den tiden et storting er samlet kalles en sesjon. En stortingsperiode med fire sesjoner varer i fire år (Grl. § 71). Den tidligere ordning med at Stortinget oppløses («hæves») av Kongen i enten i midten av juni eller i slutten av september for å tre sammen igjen i oktober (se tidligere Grl. § 80),[16] samt ordningen med ekstraordinære («overordentlige») storting (se tidligere Grl. §§ 69–70), ble opphevet ved en grunnlovsendring i 1990.[17][18] Det normale er at Stortinget fratrer «senest tredje fredag i juni måned» jf. Stortingets forretningsorden § 37[19] Det siste overordentlige storting ble innkalt høsten 1939 i forbindelse med krigsutbruddet.[20]
Stortingets møter
Stortingets offisielle behandling av saker skjer fra og med høsten 2009 alltid i plenum. Tidligere hadde tinget to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, som behandlet lovsaker og riksrettssaker.
Den nye ordningen, som ble vedtatt ved grunnlovsendring 20. februar 2007, innebærer at lovforslag behandles to ganger i plenum. Dersom et lovforslag ikke får flertall ved første gangs behandling, er det å anse som forkastet. Skjer det endringer ved andre gangs behandling, må dette vedtaket behandles en tredje gang.
Riksrettsordningen er endret slik at det er Stortinget i plenum som er påtalemyndighet (mot tidligere Odelstinget), mens domstolen består av fem høyesterettsdommere og seks lekfolk.
Øvrige saker behandles som tidligere av Stortinget i plenum i et enkelt møte.
Stortingsmøter begynner med at stortingspresidenten setter møtet med ordene «Stortingets møte er lovlig satt» eller en variant av dette. Deretter åpner presidenten for representantforslag før tinget fortsetter med den tidligere fastsatte dagsordenen. Det er presidentskapet som vedtar dagsordenen, og saker fra Regjeringen settes opp på en langtids møteplan og fordeles til behandling i riktig komite. Det tar normalt flere måneder fra Regjeringen oversender et forslag, til det kommer opp til behandling.
I Stortinget er det ikke anledning til å gi høylytt uttrykk for misnøye eller bifall i plenumsmøtene. Applaus er ikke tillatt og det er ikke tillatt å avbryte en taler eller komme med tilrop. Det er presidentens oppgave å se til at ordensreglene blir fulgt. Stortinget kan vedta å vise en representant kortvarig bort fra salen dersom upassende atferd gjentar seg etter advarsel.[2]
Det er stemmeplikt i Stortinget. Ved personvalg brukes det ofte skriftlig avstemning og da er det mulig å stemme blankt.[2][21]
Partiene
Parlamentarisk leder (også kalt gruppeformann) er leder for sin partigruppe. Gruppene har sine egne sekretærer og annet støttepersonale.[2]
Mesteparten av det faktiske arbeidet foregår i komiteene. Fordeling av saker på de ulike komiteene er fastsatt i Stortingets forretningsorden.
Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget, etter at utenrikskomiteen og forsvarskomiteen i 2009 ble slått sammen. Hver stortingsrepresentant sitter i en komité. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komité. Komiteene er delt inn etter ulike arbeidsområder. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles i arbeidsgrupper. Hvilke saker som sendes til hvilken komité er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Unntaket er budsjettarbeidet: Når Regjeringens budsjettforslag kommer til Stortinget i oktober, ble det inntil 2005 nedsatt en ad-hoc arbeidsordningskomite som avgjorde hvilke budsjettkapitler de ulike komiteene skulle behandle. I dag avgjør presidentskapet dette sammen med de parlamentariske lederne.
De tolv ordinære komiteene er etter Stortingets endelige konstituering høsten 2021:[22]
I tillegg er det fire ekstraordinære komiteer:
- Stortingets fullmaktskomité (fast)
- Stortingets valgkomité (fast)
- Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité (fast)
- Europautvalget (fast/ad-hoc)
- Stortingets arbeidsordningskomité (ad-hoc) – avviklet i 2005
Stortingets fullmaktskomité har ansvar for å godkjenne de nyvalgte representantenes fullmakter etter valg, det vil i praksis si valgresultatet og tildelingen av mandater fra fylkene. Valgkomiteen behandler og forhandler valg til Stortingets komiteer og presidentskapet. Den utvidede utenrikskomiteen innkalles ved behov og særlig ved større utenriks- eller sikkerhetspolitiske hendelser og behov. Det såkalte Europautvalget trer i funksjon dersom det oppstår behov for å tolke konstitusjonelle forhold rundt EØS-avtalen eller EØS-loven, og når rettsakter og direktiver fra EU skal implementeres i norsk rett.
Arbeidsordningskomiteen behandlet fram til 2005 kapittelfordelingen og tidsfristene for Stortingets arbeid med statsbudsjettet om høsten, men dette ivaretas i dag av presidentskapet og de parlamentariske lederne.
Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité endret navn til Stortingets utdannings- og forskningskomité fra 2017, idet kirke- og trosrelaterte saker ble overført til familie- og kulturkomiteen.
Stortingets presidentskap består fra 2009 av stortingspresidenten og fem visepresidenter. De planlegger og leder det daglige arbeidet i Stortinget. Når tinget ikke er samlet, treffer presidenten «de forføyninger vedkommende Stortingets indre anliggender som måtte vise seg påkreve»t.
Stortingspresidenten har ingen særlig myndighet etter Grunnloven og er forventet å ha en hevet rolle over den daglige politikken.
Stortingspresidentenes oppgave er – i tillegg til representasjon – å lede møter i Stortinget.
Stortingets presidentskap fra 25. nov. 2021:[23]
- President: Masud Gharahkhani (Ap)
- 1. visepresident: Svein Harberg (H)
- 2. visepresident: Nils T. Bjørke (Sp)
- 3. visepresident: Morten Wold (Frp)
- 4. visepresident: Kari Henriksen (Ap)
- 5. visepresident: Ingrid Fiskaa (SV)
.jpg)
Utdypende artikler: Valgordning i Norge, Stortingsrepresentant og Lister over stortingsrepresentanter
Fra 2005 har det blitt valgt 169 representanter til Stortinget. Av disse velges 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter. Hvert fylke har ett utjevningsmandat til fordeling blant de partiene som kom over sperregrensen og som ble underrepresentert ved mandatfordelingen.
Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall stortingsrepresentanter (169). Den som blir valgt har plikt til å møte. Representanten er personlig valgt og beholder sitt mandat om representanten bryter med partiet.[2]
Fordeling for stortingsvalgene i 2013 og 2017 var:
| Østfold | 9 mandater | Rogaland | 14 mandater | |
| Akershus | 17 mandater | Hordaland | 16 mandater | |
| Oslo | 19 mandater | Sogn og Fjordane | 4 mandater | |
| Hedmark | 7 mandater | Møre og Romsdal | 9 mandater | |
| Oppland | 7 mandater | Sør-Trøndelag | 10 mandater | |
| Buskerud | 9 mandater | Nord-Trøndelag | 5 mandater | |
| Vestfold | 7 mandater | Nordland | 9 mandater | |
| Telemark | 6 mandater | Troms | 6 mandater | |
| Aust-Agder | 4 mandater | Finnmark | 5 mandater | |
| Vest-Agder | 6 mandater | Herav utjevningsmandater | 19 mandater |
Utjevningsrepresentanter
Ved grunnlovsendring 10. mai 1988 ble utjevningsrepresentanter innført. Antall stortingsrepresentanter ble bestemt utvidet fra 157 til 165 (§ 57), hvorav 157 skulle være distriktsrepresentanter og de øvrige åtte utjevningsrepresentanter (§ 58). Listeforbund ble ikke tillatt, og det ble innført en sperregrense på 4 % for å få tildelt utjevningsrepresentanter. Utjevningsrepresentantene ble fordelt etter St. Laguës metode (§ 59).
Fra 1989 til 2005 besto Stortinget derfor av 165 representanter, hvorav åtte var valgt inn som utjevningsrepresentanter. Utjevningsmandatene ble fordelt over hele riket.
Ved grunnlovsendring 26. mai 2003 ble Grunnloven §§ 57, 58 og 59 endret igjen. Antall stortingsrepresentanter ble bestemt utvidet til 169 (§ 57), hvorav 150 skulle være distriktsrepresentanter, mens 19 skulle være utjevningsrepresentanter (§§ 57 og 59).
Etter revisjonen i 2003 er antall representanter fra hvert valgdistrikt ikke lenger fastsatt i Grunnloven. § 57 fastsetter det totale antall representanter, men ikke hvor mange representanter som velges fra hver valgkrets (fylke). De 169 mandatene fordeles etter en beregning som foretas på bakgrunn av folketallet og arealet i valgdistriktene. Fordelingen revideres av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år (annethvert valg), neste gang foran valget i 2021.[trenger referanse]
|
|
Utdypende artikler: Stortingsbygningen og Den gamle stortingssalen
Det første overordentlige Storting kom sammen Katedralskolens aula i Christiania (I Dronningens gate 15) 8. oktober 1814 for å drøfte endringene i Grunnloven som ville være nødvendige for at landet kunne inngå i en personalunion med Sverige. Ifølge Mossekonvensjonen skulle Christian Frederik fratre som Norges konge og forlate landet, etter at Stortinget var sammenkalt for å forberede Unionen. Kongen forlot landet 10. oktober og reiste til Danmark, hvor han som tronarving ble konge i 1839. Den 4. november holdt det overordentlige Storting det avgjørende møtet, hvor den reviderte Grunnloven ble vedtatt og Karl XIII valgt til ny konge.[trenger referanse] Fra 1823 til 1854 holdt Stortinget til i Katedralskolens tidligere lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate.[24] Fra 1854 til 1866 ble møtene i Stortinget holdt i Universitetets Gamle festsal.
Dagens stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Byggearbeidet hadde tatt nærmere fem og et halvt år.[25][26] Stortingsbygningen gjennomgikk omfattende ombyggingsarbeider i årene 1951–1959 etter planer av arkitekt Nils Holter. Løvene som vokter adkomsten til Stortinget – på Løvebakken – er modellert av billedhuggeren Christopher Borch og hugget i grorudgranitt av straffanger fra Slaveriet på Akershus festning.
Antall storting samsvarer ikke med antall år siden 1814, da det på 1800-tallet lenge var storting kun hvert tredje år. Først i 1871 ble det holdt årlige storting. Følgelig var stortinget som åpnet 2. oktober 2018 det 163. storting.
Frem til en grunnlovsendring i 1990 ble Stortinget oppløst av Kongen ved slutten av hver sesjon. Disse sesjonene ble kalt ordentlige storting, i motsetning til de overordentlige storting som ble innkalt ved spesielle begivenheter etter en oppløsning.
Før endringen av Grunnloven § 80 i 1990[27] forekom det ni ganger at Stortinget ble sammenkalt etter at det var oppløst, disse kalles overordentlige (ekstraordinære) storting. Det siste overordentlige storting ble avholdt høsten 1939 i forbindelse med utbruddet av andre verdenskrig.[28]
Det 89. storting som ble samlet i januar 1940 ble sist samlet på Elverum 9. april 1940, før det igjen ble samlet på nytt i Oslo 14. juni 1945 som følge av frigjøringen. Det 89. storting ble oppløst 14. november 1945.
Stortinget som åpnes 2. oktober 2024 er det 169. storting.[28]
Å tale fra Stortingets talerstol er vanligvis forbeholdt stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Dessuten holder kongen eller fungerende regent trontalen ved stortingssesjonens åpning. Ved noen få anledninger har andre talt i Stortinget. Den 13. mai 1948 talte Winston Churchill, den tidligere og senere britiske statsminister.[29] Ved Stortingets feiring av 200-årsjubileet for Grunnloven 15. mai 2014 talte Folketingets formann Mogens Lykketoft og Riksdagens talman Per Westerberg.[30] Den 30. mars 2022 talte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til Stortinget. Denne talen ble overført fra Ukraina og vist på skjerm i stortingssalen.[31] Den 13. desember 2023 talte Zelenskyj til Stortinget for andre gang, denne gang fra Stortingets talerstol.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
