Møre og Romsdal
fylke i Norge From Wikipedia, the free encyclopedia
fylke i Norge From Wikipedia, the free encyclopedia
Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
 | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
| Møre og Romsdal | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Areal – Totalt – Land – Vann | 14 355,75 km²[1] 13 839,56 km²[2] 516,19 km²[2] | ||||
| Befolkning | 270 624[a] | ||||
| Nettside | Nettside | ||||
 Møre og Romsdal 62°44′15″N 7°09′30″Ø | |||||
a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2024) b^ Vertikale streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB | |||||
Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) er Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord. Møre og Romsdal er delt opp av store fjorder, mange øyer og til dels alpine fjell, og dette preger blant annet samferdsel. På indre strøk går grensen omtrent langs vannskillene i fjellet, mens langs kysten nord for Kristiansund er det ikke naturlig grense mot Trøndelag.
Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for fylkesadministrasjonen inkludert statsforvalteren, mens Kristiansund har baser for offshore petroleumsutvinning. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. En god del av befolkningen bor på øyer som til dels er knyttet til fastlandet med broer og undersjøiske tunneler. Syv kommuner består bare av øyer. Tettstedet Ålesund ligger i sin helhet på øyer[3] og er landets tiende største tettsted.[4] Sunnmøre har over halvparten av befolkningen i fylket[5] og Ålesund med omland på kysten er største befolkningskonsentrasjonen mellom Bergen og Trondheim.[6]
Bosetningen, særlig på Sunnmøre, er preget av bygdebyer med industri, handel og skoler, for eksempel Ulsteinvik, Ørsta, Åndalsnes og Brattvåg.[7] Ålesund og Kristiansund, som ligger på øyer, er tett bosatt, mens de indre fjordbygdene, som for en stor del er fjell, totalt sett er tynt befolket.[8] Fylket har omkring 5 % av landets befolkning og andelen har gått noe ned fra nær 6 % i 1970 til 2020.[9]
Kysten er preget av til dels store øyer. Lange fjorder går inn i høyfjellsområdene og dalfører går i forlengelse av fjordene. Fjellene er til dels bratte og ville, særlig på Sunnmøre og i indre Romsdal, med noen av landets mest alpine fjell.[10][11] Klimaet er generelt mildt og preget av Golfstrømmen, med en god del nedbør på ytre strøk og moderat nedbør på indre strøk.
Fylket har variert industri med blant annet verft, mekanisk industri, møbelfabrikker, aluminiumsverk, næringsmiddelindustri og en betydelig fiskeribransje som inkluderer oppdrett. Ålesund er en av Norges fiskehavner.[11] Gass fra kontinentalsokkelen føres i land på kysten. Fylket har noen av landets mest kjente turistmål, blant annet Geirangerfjorden.[11]
Møre og Romsdal er delt opp av store fjorder, mange øyer og til dels alpine fjell, og dette preger blant annet samferdsel. Veien var tidligere fjordene og skipsleden. Bruer og veitunneler har endret både kommunikasjonsmønsteret og kommuneinndelingen.
Fylket regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet.
Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) er Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
De nordligste kommunene på Nordmøre har kort fergefri vei til den største byen i Trøndelag fylke, Trondheim. Dette er bakgrunnen til at fylkesgrensen i flere omganger er flyttet sørover.[trenger referanse] Rindal kommune er fra 1. januar 2019 en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting 13. juni 2018.[12][13] Fra 1. januar 2020 ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.[14][15]
Hornindal kommune i Nordfjord er fra 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal. Bakgrunnen er blant annet at de nordligste kommunene i Vestland fylke har kortere vei til Ålesund, den største byen i Møre og Romsdal, enn til Vestland fylkes adminstrasjonssenter.[16]
.jpg)
Fylket består tradisjonelt av tre deler som svarer til historiske fogderier: Sunnmøre (fra Stad til Romsdalsfjorden), Romsdal (landet omkring Moldefjorden/Romsdalsfjorden med forgreninger og dalfører) og Nordmøre (kystområdet fra Hustadvika til og med Smøla, og landet omkring Halsafjorden og Tingvollfjorden med forgreninger og dalfører innenfor).[11][17] De historiske fogderiene har ingen formell administrativ rolle.[17]
Grensene mot Innlandet og Trøndelag i indre strøk følger for en stor del hovedvannskillet.[18][19] Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag.[20]
Store dalfører er blant annet Sunndal (med elven Driva) og Surnadal på Nordmøre, og Romsdalen (med elven Rauma) og Eikesdalen (med Eira-Aura-vassdraget) i Romsdal. Drivas øvre del er i Oppdal kommune i Trøndelag. Rauma har utspring i Lesjaskogsvatnet i Innlandet fylke. Aura har utspring i Aursjøen som ligger delvis i Lesja kommune i Innlandet. Surna flyter fra Rindal kommune (i Trøndelag fylke siden 2019) til Surnadal. Deler av Tafjordvassdraget ligger i Skjåk og i tillegg overføres noe vann fra østsiden av vannskillet til kraftverkene i Tafjord.[21][22]
Eikesdalsvatnet er den største innsjøen i fylket (Hornindalsvatnet som deles med Vestland fylke er større). De høyeste fjellene er omkring eller innenfor fjordbotnene og ved fylkesgrensene samt omkring Hjørundfjorden i Sunnmørsalpene. Høyeste topp er Puttegga på 1999 meter i Tafjordfjella. Lavlandet i fylket består av flate dalbunner (som i Sunndalen), eid mellom fjordene, fjordsider og flate øyer som Smøla. De store dalene Sunndalen, Surnadalen og Romsdalen har flat og lav dalbunn langt innover, mens de mange kortere dalene har flate områder nederst. Strandflaten danner den største sammenhengende områder med lavland som ofte er myrlendt. Surnadalen er mer åpen og slakk enn de andre dalene.[9][17]
En stor del av bosetningen, særlig på Sunnmøre og Nordmøre, er på øyer. Nordøyane, øyene nord for Ålesund by og utenfor munningen av Romsdalsfjorden, regnes som del av Sunnmøre, sammen med Sørøyane Hareidlandet og Gurskøya. I Romsdal er Otrøya og Gossa store øyer, mens Smøla er fylkets største øy.[23][24][25][26][27]
Klimatisk ligner fylket på de andre vestlandsfylkene og Trøndelag. Nærheten til Atlanterhavet og Golfstrømmen fører til relativt liten forskjell mellom temperaturene sommer og vinter. Vekstsesongen er lang, men temperaturen er ikke spesielt høy. Middeltemperaturen for sommersesongen er 1–2 ℃ høyere i indre strøk sammenlignet med ytre.[28] Det er noe mindre nedbør enn områdene lenger sør på Vestlandet. Ålesund, Molde og Kristiansund har 1200-1400 millimeter årlig nedbør i gjennomsnitt, mens indre strøk som Sunndal og Tafjord har 700-800 millimeter. Ålesund har 7 °C i årlig middeltemperatur.[21] Omkring 55 % av arealet er over skoggrensen som er rundt 200 meter i ytre strøk og 600 meter i indre strøk.[17] De indre fjordbygdene har så mildt klima et det dyrkes frukt og bær.[29]
Det faller mest nedbør i ytre strøk med 1200–2500 mm i gjennomsnitt, mens det i indre strøk ligger rundt 1000 mm eller lavere.[28] Det er minst nedbør om sommeren særlig mai–juli. De ytterste øyene (som Ona) har mindre nedbør enn «midtre» strøk som Skodje og Ørsta, dette skyldes at mest nedbør faller der den fuktige lufta fra havet presses opp av fjellene. Mest nedbør er der høye fjell ligger nær havet som i Ørsta. Det er litt mindre nedbør i Møre og Romsdal enn lenger sør på Vestlandet. På grunn av vekslende temperatur og mange lavtrykk er det lite stabilt vintervær. På indre og høyere strøk kan det bli store snømengder.[30][17]
De fleste målestasjoner ved sjønivå har middeltemperatur over 0 °C også om vinteren. Ved kysten er middeltemperaturen om vinteren 10-20 °C høyere enn det som er vanlig på denne breddegraden noe som særlig skyldes Golfstrømmen. På øyene er middeltemperaturen i januar omkring 3 ℃.[31] Om sommeren kan temperaturen på Svinøy fyr noen dager ligge 10 ℃ under temperaturen i de indre bygdene. For månedene mai til juli ligger Svinøy 2 ℃ under Tafjord i gjennomsnitt, mens for desember–februar ligger Svinøy 2 °C over Tafjord. Variasjonen mellom natt og dag, og mellom sommer og vinter er størst på indre strøk.[32] Ved kysten er sommertemperaturen i gjennomsnitt 12° til 14 °C.[17]
Et særtrekk for enkelte fjordbygder i Møre og Romsdal er perioder med svært høye temperaturer i vinterhalvåret, noe som skyldes kombinasjonen av høye fjell og fønvind.[33] Dette forholdet har resultert i at de høyeste temperaturene som er målt i Norge i månedene fra oktober til februar alle er målt i Møre og Romsdal. Høyeste oktober-temperatur i Norge er målt i Molde (25,6 ℃), høyeste november-temperatur er målt i Tafjord (21,8 ℃), tilsvarende for desember Sunndalsøra (18,3 ℃), januar Sunndalsøra (19,0 ℃ i 2020) og februar Sunndalsøra (18,9 ℃). I månedene september til januar har Tafjord den høyest registrerte døgnmiddeltemperaturen for et enkeltdøgn. I 2005 var det 10 «nordiske sommerdager» i oktober (der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 20,0 ℃). Høyeste temperatur i Tafjord er 33,8 °C målt 16. juli 1945 og er den høyeste temperaturen målt i Møre og Romsdal.[34][35][36]
Møre og Romsdal ligger nord for værskillet Stad og særlig ved lavtrykk fra sørvest kan det være vanskelig å varsle været. Fjell og fjorder skaper store lokale forskjeller i vær og klima. Stad og Hustadvika er lite skjermet mot vind og bølger fra havet. Ved nordlig vind kan det av og til danne seg små sterke lavtrykk som er vanskelig å varsle og som er særlig farlig for fiskere. På 1950-tallet ble det derfor opprettet et en egen stasjon i Ålesund med varslingstjeneste for fiskefeltene.[32]
Været varsles ofte separat for indre og ytre strøk, for eksempel om sommeren kan det være surt vær med tåke på kysten og varmt vær med sol på indre fjordstrøk. Linge i Valldal dyrker frukt og har et høyt antall soltimer. Solgangsvind om sommeren, kalt «utrøne» i Romsdal, fører ofte med seg fuktig og kjølig luft fra havet. Tafjordfjella er på grensen til det svært tørre innlandsklimaet i Skjåk og det fuktige vestlandsklimaet. På varme sommerdager med stor forskjell på temperaturen i sjøen og på land forekommer kraftige tordenvær med regnbyger om ettermiddagen på indre strøk.[32]
Det er mest vind i vinterhalvåret. Svinøy har omkring halvparten av dagene i vinterhalvåret med minst liten kuling, tre ganger så ofte som Tafjord, Svinøy har vind av storm styrke 3–4 ganger hver måned om vinteren. Om sommeren har indre strøk sjelden vind over bris styrke.[37] Daler med utløp mot vest (særlig i fra sørøst mot nordvest) for eksempel Romsdalen eller Tafjord er i kaldt vintervær utsatt for østavinden «skjelle» - «… en skarp, kold Vind, som jævnlig blæser frå Dalstrøgene mod søen i Frostveir» ifølge Ivar Aasens ordbog. Innerst i Romsdalsfjorden kan denne østavinden komme opp til storms styrke.[38][39][40]
Landskapet er sterkt oppdelt med mange øyer og sund ved kysten, fjorder og daler i indre strøk. Det er anslått minst 6000 øyer og holmer. Sunnmøre er dominert av Storfjorden med Hjørundfjorden, Romsdal er dominert av Romsdalsfjorden med forgreninger, og Nordmøre av Sunndalsfjorden.[41]
Ytterst mot Atlanterhavet er landformene preget av småknudrete berg med vide torvmyrer og en rad lave øyer, den såkalte strandflaten. Øyene Smøla, Gossa og Vigra hører til denne bremmen. Den flate øyen Smøla er typisk eksempel på strandflaten i Møre og Romsdal.[42][43][44]
Etter den postglasiale landhevingen har store sandhjeller eller sandflater kommet mange meter eller titalls meter over havflaten, og gir opphav til flyvesand som på Sandblåst i Farstad. Under istiden strakk, ifølge blant andere Hans Holtedahl, trolig innlandsisen seg et stykke ut på kontinentalsokkelen, og bare de høyeste tindene inne i landet, for eksempel Kvanndalstind, stakk opp som nunataker. Samtidig kan deler av kysten i ha vært helt isfri slik funn av lapprosen (Norges eneste ville rhododendron) i Tafjord og Lesja tyder på. Lapprose finnes ellers bare på Grønland og i Nord-Amerika.[10]
Under den store israndavsetningen rundt 8000 år f.Kr. der Raet ble dannet, rakk trolig isbreene i Møre og Romsdal bare til de innerste fjordene der det finnes store morener og sandrygger. Ved Gikling i Sunndalen er det tydelig morene og funn av ishavsmusling. Dette innebærer i såfall at store deler av fylket var isfritt 8000 år f.Kr.. Ved kysten er marin grense omkring 50 meter og 150 meter på indre strøk.[45]
Ved Stad er kysten uten skjærgård. Nord for Stad ligger en rekke skjær og øyer inkludert Nordøyane og Sørøyane.[46]
De relativt bratte elvene på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret.[47] Raumas øvre del med sideelver er typisk for agnordaler.[48] Vermedalen med elven Verma er en tydelig agnordal til hoveddalføret Romsdalen med Rauma.[49][50][51] Trolig drenerte elven Verma tidligere østover til Lågen og vannskillet har her flyttet seg østover.[52] Grødalen er en sidedal til Sunndalen og renner østover før den ved Gjøra møter hovedelven Driva som renner vestover til Sunndalsøra.
[49][50][51] Ved vannskillet mellom Aura og Litldalen (som ender ved Sunndalsfjorden like ved Sunndalens munning) har Litldalselva og Rødbergsåa gravd seg så dypt i terrenget av Rødbergsåa/Skarvedalselva som tidligere drenerte til Eikesdalsvatnet nå drenerer til Sunndalsfjorden.[53]
Hornindalsvatnet, som er delt mellom Stad og Volda kommuner, er den dypeste innsjøen i Europa og den største innsjøen på Vestlandet.[54][55][56]
Under den store israndavsetningen for vel 10 000 år siden, da raene ved Oslofjorden ble avsatt, nådde isbreen i Møre og Romsdal trolig bare de indre fjordstrøkene der det finnes store morener og sandrygger. Den marine grensen er omkring 50 meter ved kysten og 150 meter på indre strøk. På indre Nordmøre er det leire opp til 100 meter over havnivå, mens ut ved kysten når leiren opp til bare et par meter.[10]
På Gjermundnes mer enn 50 meter over havet er det funnet et stort antall steiner av flint og hornfels som ikke finnes i den lokale berggrunnen og har trolig vært fraktet med isfjell som har fulgt havstrømmer nordover fra Oslofeltet og fra Danmark. Også langs kysten finnes flint og andre steiner fra Oslofeltet. Store elvesletter, dannet før landhevingen, er synlige i dag som grus- og sandterrasser i dalene og langs fjordene. Særlig store og synlige terrasser finnes der Romsdalen og Isterdalen munner ut i fjorden ved Åndalsnes. Sandflatene i Grødalen ble trolig dannet i en bredemmet innsjø. Da breen i Sunndalen minket brøt innsjøen gjennom og grov ut dype gjel ved Jenstad.[10]
På Sunnmøre, i Romsdal og deler av indre Nordmøre har botnbreer gravd seg inn i fjellsidene og dannet et stort antall egger og spisse tinder. De lange fjordene skjærer dypt inn i landet. Geirangerfjordens ende ved Geiranger er bare 6 km fra vannskillet til Østlandet og Glommavassdraget. Alle kommunene i fylket har kontakt med havet. Generelt er det lite høytliggende vidder.[21] Strekningen Trollheimen-Eikesdalen-Romsdalsalpene-Sunnmørsalpene-Nordfjord-Jostedalsbreen er typisk alpine og glasiale fjell.[57][44]
.jpg)
De store fjordene og dalene som dominerer landskapet ble trolig gravd ut av elver og breer i svakhetssoner i berggrunnen. Fjorder med retning vest/sydvest-øst/nordøst går på langs av skifrighet og bånd i bergartene. På indre strøk går noen landformer rett nord-sør blant annet Sunnylvsfjorden, Eikesdalsvatnet og Litledalen. De mest tydelige landformene er spor av isbreenes arbeid i nyere geologisk tid, for eksempel de bratte fjellsidene, u-formede daler, botner og hengende daler. De høye fossene på indre strøk kommer nesten alltid fra hengende daler eller botner.[58]
Myrene er blant de yngste geologiske fenomen i Møre og Romsdal, og særlig på strandflaten er det store og dype myrer. Myrene langs havet kan være flere meter dype og inneholder rester av trestubber som viser at strandflaten en gang har vært dekket av stor skog. Disse myrene langs havet kan ha et rikt fugleliv. Noen områder langs kysten fikk innlagt elektrisk strøm etter andre verdenskrig og torv ble lenge brukt til brensel. De store myrene er bare delvis oppdyrket.[59]
.jpg)
Kjell Steinsvik og hans «Ytre Romsdalshalvøyas Jorddyrkings- og Jernbanekomite» arbeidet omkring 1950 for å dyrke opp de store myrene ute ved havet. De mente at 200 000 dekar myr i Hustad-området (i Fræna) kunne dreneres til åkerjord (fylket er i alt omkring 500 000 dekar jordbruksareal hvorav omkring 5 % er åker[60]). Kalkforekomsten i området skulle brukes til å gjøre den sure myrjorda grøderik. Dette var bakgrunnen for Hustadmarmor der Hustad Bruk ble stiftet i 1948 med datterselskapene Hustadjord AS og Hustad Kalk og Marmor AS.[61][62]
En av de største naturkatastrofene i landet skjedde i 1934 da et fjellparti raste ut i Tafjorden og flodbølgen tok livet av 40 personer.[63] Tjelle-skredet skapte i 1756 en flodbølge i Langfjorden og 32 personer omkom. Et ustabilt fjellparti ved Åkerneset ventes å rase ut i Sunnylvsfjorden og skape en flodbølge. Myndighetene har der utviklet et system for overvåkning og varsling. Ved Mannen (fjell i Romsdal) overvåkes også et fjellparti som ventes å falle ned i dalbunnen.
Fjellgrunnen i fylket er dominert av hard gneisbergarter, med til dels næringsfattig sammensetning. Fylket ligger midt i gneisfeltet i den kaledonske fjellkjede.[64] Strukturen i berggrunnen skaper de mange sørvest/nordøstgående landskapsformene. I Eide og Fræna finnes den kalkrike bergarten marmor. Denne marmoren består et enkelt mineral, kalkspat. Trollkyrkja nord for Molde er en marmorgrotte.[65] Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging. Giske kirke og Borgund kirke ble oppført med marmor fra området.[66] Gabbro er den vanligste eruptive bergarten.[67]
.jpg)
Særlig på Sunnmøre (fra Tafjord til Åheim) og ytre Nordfjord er det forekomster av eklogitt og olivin i gneisene. Dette er trolig verdens største forekomst av olivin. Olivin eller serpentinitt er rødaktig eller gulbrun på overflaten og det vokser furuskog på olivenrikt berg der det ellers er vanlig med løvtrær. Kleberstein, talk eller asbest forekommer ofte i forbindelse med olivin blant annet i Bjørkedalen og ved Åheim; asbestforekomsten i Bjørkedalen er omtalt i Kongsspeilet. Peridot, en variant av olivin, er den mest verdifulle edelstein i Norge og forekommer sammen med olivin. Anortositt forekommer sammen med olivin, blant annet i Bjørkedalen og på Fiskå.[68][69]
Olivinstein er et verdifullt materiale på grunn av høyt smeltepunkt og varmekapasitet, lite innhold av vann og høy tetthet. Den knuses til sand til bruk i stålstøperier og til varmemagasinering. Synlig olivinstein omdannes til serpentinitt som har en rød-brun farge og er ofte opphav til stedsnavn med «raud» eller «rød».[70][71][69] I Bjørkedal finnes asbest sammen med olivinstein. Kleber har vært brukt blant annet til gryter og mange forekomster har vært utnyttet fra forhistorisk tid. Eklogitt finnes blant annet ved Ulsteinvik. I tilknytning til olivin finnes også bergarten anorthositt (som er nesten ren kalknatron-feltspat), blant annet ved Åheim.[70]
Det har vært drevet utvinning av jerntitan i liten skala flere steder, blant på Fiskå, på Rødsand og i Tafjord. Rødsand Gruber har vært i drift fra før 1900 og malmen er relativt fattig på jern, men med stort innslag av vanadium som er nyttig i visse legeringer. På Sjøholt ble det i 1873 brutt 1500 tonn jernmalm, og på Solnør antas det å være en reserve på 6 millioner tonn malm. På Averøya og Smøla ble kobber forsøkt utvunnet på 1700-tallet.[72] Holmene i Moldefjorden består i stor grad av en skiferaktig bergart som ellers finnes i mest i Trondheimsfeltet og forekomsten ved Molde antas å henge sammen med Trondheimsfeltet gjennom folding.[73] Surnadal er dominert av næringsrik grønnstein og glimmerskifer.[28]
I Mørebassenget, like utenfor Storegga, er det 10 km tykke sedimenter.[74] Storegga er omkring 70 km fra skjærgården og har godt fiske.[75][76] Gassfeltet Ormen Lange i Mørebassenget ble påvist i 1997 og gassen føres i land på Gossa ved Molde.[77]
Sunndalsvassdraget har det største nedbørsfeltet blant elvene på Vestlandet med 2500 km2.[78]
Møre og Romsdal sammen med Vestland fylke og Troms området i Norge med største tetthet av snøskred.[79] Skredhyppigheten skyldes blant annet bratt terreng langs fjorder og daler, lav skoggrense, og store nedbørsmengder med varierende temperatur og vind i løpet av vinteren.[80]
Noen hundre små isbreer i botner sliter fortsatt på berggrunnen. Disse botnbreene finnes på indre strøk og særlig i nord- og østvendte hellinger og holdes ved like av snøfall og vindtransportert snø. De eksisterende breene ble dannet noen hundre år før vår tidsregning og har variert med klimaet, særlig i en periode rundt 1750 rykket de frem og gjorde stor skade på gårder og dyrket mark.[58]
Ved årsskiftet 2012/13 var 215 områder vernet i Møre og Romsdal. 15 områder har artsfredning av dyr eller planter og 4 enkeltrær er vernet som naturminner.[81] To nasjonalparker ligger delvis i Møre og Romsdal og fylket har 13 landskapsvernområder, noen av disse er tilknyttet nasjonalparkene.[82]
Jordbruksarealet utgjør 4,3 % av fylkets areal, mot 3,5 % for Norge samlet (Trøndelag og Innlandet har 4,2 % og Vestland fylke 3 %), og 2,2 % av arealet er bebygd. Skog dekker 31 % av fylket og åpen fastmark utgjør 41 %. Bart fjell og blokkmark dekker 13,5 % av arealet mot 7,4 % for hele landet. Det er 3,8 % myr, mot 10,8 % i Trøndelag.[83] Andelen produktivt land (jordbruksareal og produktiv skog) er det høyeste på Vestlandet. De indre strøkene består for en stor del av fjell. Av arealet ligger 42 % mellom 600 og 2000 meter over havet. Øyene i havet utgjør 12 % av det fylkets areal. Eikesdalsvatnet er største innsjø[21] (Hornindalsvatnet som deles med Vestland fylke er større).
De største 20 tettstedene i fylket er, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022 (kommune i parentes):[84]
Ålesund, Molde, Kristiansund, Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes har bystatus.
Møre og Romsdal er fra 1. januar 2024 inndelt i 27 kommuner. 1. januar 2024 ble Haram kommune gjenopprettet ved at Ålesund ble delt, nye Ålesund kommune skiftet dermed kommunenummer fra 1507 til 1508. Fylket har 27 kommuner:
| Nr | Våpen | Navn | Adm.senter | Folketall[85] | Flatemål km² |
Målform[86] | Distrikt |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1505 |  |
 Kristiansund |
Kristiansund | 24 404 | 87,46 | Nøytral | Nordmøre |
| 1506 |  |
 Molde |
Molde | 32 816 | 1 503,36 | Nøytral | Romsdal |
| 1508 |  |
 Ålesund |
Ålesund | 371,91 | Nynorsk | Sunnmøre | |
| 1511 |  |
 Vanylven |
Fiskåbygd | 3 026 | 385,19 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1514 |  |
 Sande |
Larsnes | 2 438 | 93,14 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1515 |  |
 Herøy |
Fosnavåg | 8 968 | 119,77 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1516 |  |
 Ulstein |
Ulsteinvik | 8 861 | 97,30 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1517 |  |
 Hareid |
Hareid | 5 322 | 82,50 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1520 |  |
 Ørsta |
Ørsta | 10 958 | 804,79 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1525 |  |
 Stranda |
Stranda | 4 348 | 866,08 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1528 |  |
 Sykkylven |
Aure | 7 617 | 337,71 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1531 |  |
 Sula |
Langevåg | 9 720 | 58,67 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1532 |  |
 Giske |
Valderøya | 8 691 | 40,11 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1535 |  |
 Vestnes |
Vestnes | 7 147 | 352,08 | Nynorsk | Romsdal |
| 1539 |  |
 Rauma |
Åndalsnes | 7 299 | 1 502,37 | Nøytral | Romsdal |
| 1547 |  |
 Aukra |
Aukra | 3 678 | 58,87 | Nynorsk | Romsdal |
| 1554 |  |
 Averøy |
Bruhagen | 5 955 | 175,94 | Nøytral | Nordmøre |
| 1557 |  |
 Gjemnes |
Batnfjordsøra | 2 700 | 381,96 | Nøytral | Nordmøre |
| 1560 |  |
 Tingvoll |
Tingvoll | 3 041 | 336,91 | Nøytral | Nordmøre |
| 1563 |  |
 Sunndal |
Sunndalsøra | 7 227 | 1 713,44 | Nøytral | Nordmøre |
| 1566 |  |
 Surnadal |
Skei | 5 953 | 1 365,26 | Nynorsk | Nordmøre |
| 1573 |  |
 Smøla |
Hopen | 2 159 | 281,86 | Nøytral | Nordmøre |
| 1576 |  |
 Aure |
Aure | 3 408 | 643,93 | Nøytral | Nordmøre |
| 1577 |  |
 Volda |
Volda | 11 093 | 876,87 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1578 |  |
 Fjord |
Sylte | 2 492 | 1 190,58 | Nynorsk | Sunnmøre |
| 1579 |  |
 Hustadvika |
Elnesvågen | 13 437 | 521,9 | Nøytral | Romsdal/Nordmøre |
| 1580 |  |
 Haram |
Brattvåg | 260,51 | Nynorsk | Sunnmøre | |
| 15 |  |
 Møre og Romsdal |
Molde | 270 624 | 14 468 | Nynorsk | Romsdal |
Rindal kommune ble 1. januar 2019 overført til Trøndelag fylke.[87]
Møre og Romsdal svarer til Møre bispedømme, Møre og Romsdal politidistrikt samt rettskretsen Møre og Romsdal tingrett. Regionalt er fylket en del av Frostating lagdømme, Helse Midt-Norge, Statens vegvesen region Midt, og møter i Vestlandsrådet.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Prostier, under Møre bispedømme i Den norske kirke:
Tingretter, under Frostating lagdømme:
Møre og Romsdal tingrett med rettssted i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda dekker hele fylket. Inntil 26. april 2021 var det fire tingretter:
Helsedistrikter, under Helseregion Midt-Norge:
Veidistrikter, under Veiregion Midt-Norge:
Tidligere Fogderier:
Etter fylkestingsvalget høsten 2023 ble Anders Riise fra Høyre valgt til fylkesordfører i Møre og Romsdal.[89]
Etter fylkestingsvalget høsten 2019 ble Tove-Lise Torve fra Arbeiderpartiet valgt til fylkesordfører.[90] Hun ble fritatt fra fylkesordførervervet ved årsskiftet 2022/2023 for å kunne tiltre som daglig leder i Sunndal næringsselskap, og ble da etterfulgt av Line Hoem, som satt som fylkesordfører frem til fylkestingsvalget høsten 2023.[91]
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 47 representanter.
Jon Aasen (Ap) var fylkesordfører i perioden, og Gunn Berit Gjerde (V) var fylkesvaraordfører.
| Parti: | Representanter:[92] |
|---|---|
| Arbeiderpartiet | 12 |
| Høyre | 9 |
| Fremskrittspartiet | 6 |
| Senterpartiet | 5 |
| Kristelig Folkeparti | 4 |
| Nordmørslista | 4 |
| Venstre | 3 |
| Miljøpartiet De Grønne | 1 |
| Sosialistisk Venstreparti | 1 |
| Sunnmørslista | 1 |
| Uavhengig valgliste for Sunnmøre | 1 |
Se også Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 i Møre og Romsdal.
Møre og Romsdal har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
| # | Representant | Født | Bosted | Parti | Periode | Komité | Merknader |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 65 | Helge Orten | 1966 | Midsund | H | 3. | Transport- og kommunikasjonskomitéen | Komitéleder |
| 66 | Sylvi Listhaug | 1977 | Ørskog | Frp | 2. | Finanskomitéen | Statsråd til 2020. Johansen møtte som vara. |
| 67 | Per Vidar Kjølmoen | 1973 | Rauma | Ap | 1. | Stortingets næringskomité | |
| 68 | Jenny Klinge | 1975 | Surnadal | Sp | 4. | Justiskomitéen | |
| 69 | Frank Edvard Sve | 1968 | Stranda | FrP | 1. | Energi- og miljøkomiteen | |
| 70 | Åse Kristin Ask Bakke | 1996 | Ålesund | Ap | 1. | Familie- og kulturkomiteen | |
| 71 | Geir Inge Lien | 1972 | Vestnes | Sp | 1. | Transport- og kommunikasjonskomiteen | |
| 72 | Birgit Oline Kjerstad | 1961 | Haram | SV | 1. | Energi- og miljøkomiteen |
Se også Stortingsvalget 2017 i Møre og Romsdal. For tidligere representanter se Stortingsvalget 2013 i Møre og Romsdal.
Historisk representasjon på Stortinget fra Møre og Romsdal siden 1973:
| Parti | 1973 | 1977 | 1981 | 1985 | 1989 | 1993 | 1997 | 2001 | 2005 | 2009 | 2013 | 2017 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Sosialistisk Venstreparti | 1 | 0 | 0 | 0 | 1 | 0 | 0 | 1 | 1 | 0 | 0 | 0 |
| Arbeiderpartiet | 3 | 3 | 3 | 4 | 3 | 4 | 3 | 2 | 2 | 3 | 2 | 2 |
| Senterpartiet | 2 | 1 | 1 | 1 | 1 | 3 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 |
| Venstre | 1 | 1 | 1 | 0 | 0 | 0 | 1 | 0 | 1 | 0 | 1 | 0 |
| Kristelig Folkeparti | 2 | 3 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 2 | 1 | 1 | 1 | 1 |
| Høyre | 1 | 2 | 3 | 3 | 2 | 1 | 1 | 2 | 1 | 1 | 2 | 3 |
| Fremskrittspartiet | 0 | 0 | 0 | 0 | 1 | 0 | 2 | 2 | 2 | 3 | 2 | 2 |
| Møre og Romsdal | 10 | 10 | 10 | 10 | 10 | 10 | 10 | 10 | 9 | 9 | 9 | 9 |
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Møre og Romsdal siden 1973:[93][94]
Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
| Valgår | Ap | SV | Sum | M | KrF | V | Sp | Sum | M | H | Frp | Sum | M |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1973 | 26,0 | 6,8 | 32,8 | 4 | 22,4 | 11,4 | 17,0 | 50,8 | 5 | 8,8 | 4,4 | 13,2 | 1 |
| 1977 | 31,9 | 2,6 | 34,5 | 3 | 23,0 | 7,8 | 12,4 | 43,2 | 5 | 18,8 | 1,3 | 20,1 | 2 |
| 1981 | 29,6 | 3,3 | 32,9 | 3 | 18,9 | 7,1 | 9,8 | 35,8 | 4 | 27,0 | 3,3 | 30,3 | 3 |
| 1985 | 34,4 | 3,8 | 38,2 | 4 | 16,4 | 5,4 | 9,1 | 30,9 | 3 | 25,4 | 3,7 | 29,1 | 3 |
| 1989 | 29,2 | 7,7 | 36,9 | 4 | 16,4 | 5,2 | 8,6 | 30,2 | 3 | 18,8 | 13,0 | 31,8 | 3 |
| 1993 | 30,5 | 5,9 | 36,4 | 4 | 13,7 | 4,6 | 23,8 | 42,1 | 5 | 13,1 | 5,9 | 19,0 | 1 |
| 1997 | 27,7 | 4,1 | 31,8 | 3 | 23,0 | 7,1 | 10,0 | 40,1 | 4 | 11,1 | 14,7 | 25,8 | 3 |
| 2001 | 19,5 | 8,8 | 28,3 | 3 | 19,8 | 6,5 | 6,6 | 32,9 | 3 | 17,3 | 17,2 | 34,5 | 4 |
| 2005 | 26,1 | 5,9 | 32,0 | 3 | 11,0 | 7,6 | 8,4 | 27,0 | 3 | 12,8 | 26,3 | 39,1 | 3 |
| 2009 | 30,7 | 3,8 | 34,5 | 3 | 8,4 | 3,8 | 8,6 | 20,8 | 2 | 16,1 | 27,4 | 43,5 | 4 |
| 2013 | 25,2 | 2,5 | 27,7 | 2 | 8,9 | 5,6 | 8,2 | 22,7 | 3 | 26,2 | 20,1 | 46,3 | 4 |
| 2017 | 21,3 | 3,9 | 25,2 | 2 | 6,1 | 3,5 | 13,0 | 22,6 | 2 | 23,6 | 22,3 | 45,9 | 5 |
| 2021 | 8 | ||||||||||||
Ungdommen i Møre og Romsdal har sitt eget politiske organ som er partipolitisk nøytralt; Ungdomspanelet i Møre og Romsdal.
.jpg)
Samferdselen er preget av at landområdet sterkt oppdelt av store fjorder samt en del alpine fjell. Fylket har flest bilferjer i Norge.[95] Det går enkelte hurtigbåtruter på kysten.
Joakim Anderssen fra Ålesund satt i juryen ved verdensutstillingen i Philadelphia der Alexander Graham Bell viste frem oppfinnelsen sin. Anderssen kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sin 16 år gamle sønn Jens. Norges første telefonsamtale ble trolig gjennomført i Ålesund i 1876.[96] Jens Anderssen tok telegrafkurs i juli 1877 og startet telefonsentral i Ålesund i 1883. Anlegget i Ålesund ble solgt til telegrafbestyrer Edv. Endresen i 1885 da Jens Anderssen reiste til England for å studere. Det er usikkert om telefoner ble brukt eller vist offentlig i Ålesund før 1884.[97]
På øya Gossa anla okkupasjonsmakten under andre verdenskrig en flyplass. En av tre planlagte rullebaner ble ferdige. Okkupasjonsmakten hadde opprinnelig sett seg ut området Moa ved Spjelkavik i Borgund øst for Ålesund. Lokale myndigheter hadde før krigen prosjektert en flyplass på Moa, også Vigra ble på 1930-tallet vurdert som egnet sted. Etter krigen ble det vurdert å satse på videre utbygging av Gossa, men i stedet ble det utbygging på Vigra. Utbyggingen på Vigra var dels et resultat av at næringslivet raskt stilte kapital til rådighet. Senere ble det anlagt flyplasser på Kvernberget ved Kristiansund og på Årø i Molde.[98][99][100]
Møre og Romsdal har fire flyplasser med sivil rutetrafikk.
.jpg)
Raumabanen åpnet i 1924 er fylkets eneste jernbanestrekning, Den går mellom Dovrebanen ved Dombås og endestasjonen på Åndalsnes.[102][103]
Forlengelse av Raumabanen til kysten og byene var lenge et politisk stridstema.[61] Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo.[104]
Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værhard Hustadvika.[105] Post og passasjerer fra Ålesund kom med båt til Hjelset og ble der kjørt med over Fursetfjellet. Da Raumabanen i 1921 var ferdig til Bjorli ble det satt inn større båt Ålesund-Molde-Åndalsnes og mer av trafikken gikk gjennom Romsdalen.[106]
Politikerne vurderte opprinnelig «Sunndalslinjen» med tilknytning til Dovrebanen på Oppdal og forbindelse til Molde. Etter mange års diskusjon valgte Stortinget i 1908 Raumalinjen med mulighet til forlengelse til Ålesund.[107] På Nordmøre var det også ønske om linje Meldal-Surnadal.[108]
Europaveiene E39 og E136 går gjennom fylket, som ikke har noen motorveistrekninger. Da tunnelene mellom Innfjorden og Veblungsnes ble tatt i bruk etter andre verdenskrig (dagens E136) fikk Ålesund og omland sammenhengende veiforbindelse til Østlandet og til jernbanestasjonen på Åndalsnes.[109] Flere av mest tettbodde øyene fikk tidlig innbyrdes bro- og veiforbindelse blant andre Valderøy-Vigra, Hareidlandet-Gurskøy-Leinøy-Nerlandsøy, alle øyene i tettstedet Ålesund (med bro over smalt sund til fastlandet) og øyene i Kristiansund med Frei.[17] Senere kom fastlandsforbindelse til Vigra (1987), Atlanterhavsveien ga fastlandsforbindelse til Averøya, fastlandsforbindelse til Kristiansund kom i 1992[110] og i Nordøyvegen (2022) ga fergefri forbindelse til øyene nord for Vigra.[111]
Åpningen av Geirangervegen 1889 ga kjørevei fra Geiranger til Skjåk, Otta og Stryn. I 1822 ble det opprettet postvei mellom Tofte (Dovre) og Veblungsnes (samme trase som E136), og i 1825 klassifisert som hovedvei. Omkring 1850 skal veien ha vært fullt kjørbare gjennom hele Romsdalen, var da sammen med veien over Filefjell til Lærdalsøra de eneste kjøreveiene mellom Østlandet og Vestlandet.[109][112][113]
Da jernbane og biltrafikk kom i første halvdel av 1900-tallet ble det investert i nye båter for å betjene nye strekninger. Møre og Romsdal fylkesbåtar hadde tre såkalte sjøbusser der den ene gikk i rute helt fra Syvde til Åndalsnes, en annen gikk ruten Ålesund-Molde-Åndalsnes og den tredje gikk fra Kristiansund til Trondheim. Dampskipene ble etterhvert erstattet av motorfartøyer. På 1950-tallet kom den store utbyggingen av bilferjer.[114]
Sjøen er stadig viktig for kommunikasjonen i Møre og Romsdal. Fylkets tre store byer, Ålesund, Molde og Kristiansund er viktige havnebyer, med anløp av Hurtigruten to ganger daglig. Hurtigruten anløper også Torvik i Herøy. Fylket er stadig et stort fergefylke.
Tre av landets ti mest trafikkerte ferjestrekninger er i fylket: Sykkylven–Magerholm, Molde–Vestnes og Ferjesambandet Hareid–Sulesund. I 2012 var det 24 ferjesamband i drift, bare Nordland med 28 har flere.[115] MF «Glutra» ble i 2000 satt inn på Sølsnes-Åfarnes som den første gassdreven bilferjen i verden.
Etter Vardøtunnelen som den første i Norge kom Valderøytunnelen i 1987 og den inngikk i ferjeavløsning for Vigra og Valderøya. Sambandet ble videreført til Giske og Godøya i 1989.[116] Eiksundtunnelen avløste ferja mellom Volda/Ørsta og øyene utenfor, det er verdens dypeste undersjøiske tunnel. Atlanterhavsvegen går over en rekke øyer og skjær, den åpnet i 1989 og avløste ferjesamband Ørjan-Tøvik (mellom Averøya og Eide).[117] Fannefjordtunnelen og Bolsøybrua avløste ferjesambandet Lønset–Grønnes.[117] Krifast består av en tunnel og to broer, ga fastlandsforbindelse til Kristiansund og Frei, og avløste flere ferjer. Krifast er et av de mest kompliserte veiprosjektene gjennomført i fylket. Bergsøysundbrua var den første flytebroen i Norge.[118]
Fylkeskommunen har ansvar for busstrafikken i fylket som organiseres under navnet Fram. Fram selger billetter. All operativ drift blir utført av ulike operatørselskap som kjører på kontrakt for Fram innenfor samme billett- og prissystem.[119]
Norges første bussrute ble etablert av Aarø Automobilselskap i 1907 over Fursetfjellet mellom Batnfjordsøra og Molde, som ledd i en transportsystem basert på dampbåtruter og jernbane. Fra før var det hesteskyss over fjellet. Den raskeste transport mellom byene i Møre og Romsdal gikk fra 1907 til 1921 med dampskip til Trondheim og jernbane til hovedstaden.[120]
I 2016-2017 hadde Møre og Romsdal 21.000 sysselsatt i industri og bergverk, blant de daværende fylkene hadde bare Rogaland og Hordaland flere.[121][122]
Fiske og foredling av fisk har i moderne tid og historisk stor betydning i fylket.[95] Tidligere var Kristiansund den sentrale fiskeribyen, senere har Ålesund blitt dominerende.[11] Vintersildefiske og til dels torskefisket i Borgundfjorden spilte tidligere en viktig rolle. Fiskerne fylket satset tidlig på fiske på fjerne banker blant annet ved Grønland og var til tidere dominerende i Norge når det gjaldt fabrikktrålere.[17][123]
Møre og Romsdal er Norges største fiskerifylke målt i eksportverdi. I 2016 ble det eksportert fisk for rundt 17 milliarder kroner.[124] Oppdrettsnæringen sto i 2016 for omkring 4,8 milliarder kroner i salgsverdi for slaktet fisk. Innenfor oppdrett har Hordaland og Nordland hver minst dobbel så stor produksjon.[125] I 1950 gikk 37 % av landets fiskeeksport gjennom fylkets tre tollstasjoner, og størstedelen av eksporten (målt i verdi) fra fylket var da fisk. Fylket hadde da 90 % av landets eksport av klippfisk og saltet fisk.[126] Klippfisk, som tørkes med salt, er et yngre produkt enn tørrfisk og tilgang på salt var en begrensende faktor. Nederlandske Jappe Ippes fikk i 1692 som den første tillatelse til å eksportere klippfisk fra Lille-Fosen (der Kristiansund senere ble etablert). På 1700-tallet vokste klippfisk frem som en betydelig næring[127] særlig knyttet til tre bedrifter: Carl E. Rønneberg og Søn i Ålesund, Nicolay H. Knudtzon i Kristiansund, og Christian Johnsen i Kristiansund.[128] Tørkingen skjedde på svaberg som allerede var bare eller de ble renset. Det var tildels en arbeidsintensiv produksjon og satte preg på bybildet i Kristiansund.[129] Klippfisken tørkes i moderne tid for det meste maskinelt innendørs. Siden 1850 har det blitt eksportert mer klippfisk enn tørrfisk målt vekt.[130] Portugal, Brasil og Vest-Afrika er tradisjonelt viktige markeder for klippfisk.[131][132] Nær 90 % av klippfiskproduksjonen foregår i Møre og Romsdal.[133]
I 1950 ble 25 % av landets fiskevegn ble produsert i fylket og produksjon av garn og fiskeredskaper var konsentrert i Ålesund samt i Ørsta. På den tiden var næringsmiddelindustrien (inkludert sildeoljefabrikker og trandamperier) konsentrert i Ålesund (som på den tiden ikke omfattet Borgund), Kristiansund og Herøy. Fylket sto for 30 % av landets produksjon av tran og av frossen fisk.[17][126]
I 2019 hadde Møre og Romsdal, Hordaland og Trøndelag like stor produksjon av slaktet matfisk målt i salgsverdi, nær 10 milliarder kroner hver. Nordland hadde mest med over 15 milliarder.[134] Samlet eksportverdi for fisk i 2023 var 30,3 milliarder kroner fra Møre og Romsdal, som var nest mest i landet etter Vestland fylke med 31,8 milliarder. For all eksport fra fastlandet hadde Vestland mest med 135 milliarder og Møre og Romsdal nummer 2 med 61 milliarder.[135] Om lag halvparten av eksportverdien av fisk kommer fra oppdrett.[136]
Møre og Romsdal har 548 806 dekar jordbruksareal av dette er 449 438 fulldyrket (tall for 2012). Omkring 22 000 dekar brukes til åker og resten til slått og beite.[60] Surnadal er den største jordbrukskommunen i fylket og med de beste forholdene for korndyrking.[137] På indre strøk dyrkes det en del frukt og bær. Grønnsaker dyrkes også på kysten blant annet på Smøla.[9] En god del av jordbruket foregår på øyene og på land helt ute ved kysten.[138] De beste jordbruksarealene er i midtre og indre strøk av Nordmøre samt på Romsdalshalvøya. I indre strøk av Nordmøre og på Tingvollhalvøya har skogbruk en kommersiell verdi, men utgjør ingen stor næring.[17] Fylket antas å ha betydelige reserver av udyrket jord.[139]
Av Norges samlede kraftproduksjon på 144000 GWh (2015) ble 6200 GWh produsert innenfor fylket. Av dette kom omkring 5600 GWh fra vannkraft og 400 GWh fra vindkraft (Norge hadde i 2015 en samlet vindkraftproduksjon på 2500 GWh).[140]
Ålesund fikk sin første elektriske strøm fra dampkraftverk (1896). O.A. Devold fikk strøm fra eget vannkraft til sin fabrikk i Langevåg i 1883. Hovednak stolfabrikk satte opp et eget verk i 1903 utenfor daværende Moldes grenser.[141]
De først vannkraftverkene var små og leverte strøm lokalt. Molde by anla vannkraftverk i Molde-elva med en effekt på 200 kW. Hotelleier Karl Mjelva i Geiranger satte i 1906 opp vannkraftverk for å forsyne Hotel Union. Mjelva begynte deretter lage elektriske varmeovner og komfyrer, denne virksomheten havnet etter hvert i Ørsta under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker under ledelse av Havtor Hovden. I Ørsta ble det bygget kraftverk i 1908 i tilknytning til ullvarefabrikken og i 1914 sto et kommunalt verk på 340 hestekrefter klart, mens nabobygda fikk kommunalt verk på 800 kW i 1917. Stranda fikk et lite vannkraftverk i 1912 og en liten tønnefabrikk ble satt i gang i tilknytning til verket. På Dyrkorn ble det satt opp et lite vannkraftverk for redskapsfabrikken på stedet.[142]
Den første store utbyggingen var det A/S Aura (med britisk kapital i ryggen) som sto for, firmaet kjøpte fallretter i Romsdal og på Nordmøre, og fikk konsesjon til å bygge ut 200 000 hestekrefter på Sunndalsøra. I forbindelse med utbyggingen økte folketallet på Sunndalsøra fra 1500 til 5000. Første byggetrinn, Dalen 1, ble satt i drift i 1914 og i 1916 stanset utbyggingen opp.[142] Aura kraftverk ble satt i produksjon i 1953 og leverer omkring 1600 GWh av fylkets samlede produksjon på 5600 GWh. Den elektriske kraften går særlig til Norsk Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra (tidligere Årdal og Sunndal Verk).
Den andre store utbyggingen var i Tafjord der Ålesund og landkommunene rundt kjøpte fallretter og fikk i gang kraftproduksjon i 1923. Samtidig var det satt opp overføringslinjer over fjellet helt til Ålesund.[142] Kraftverkene i Tafjord utnytter hovedsakelig Tafjordvassdraget med magasiner og fall fra Tafjordfjella, av dette ligger 80 % på mer enn 1000 meter over havet. Deler av nedbørsfeltet for Tafjord ligger i Skjåk og Stranda kommuner.[143]
Senere store vannkraftverk er blant annet Tussa i Ørsta/Volda, Driva kraftverk i Sunndal og elven Bøvra og Surna er også utnyttet. Utbyggingen Grytten kraftverk med overføring av vann fra Mardalsfossen utløste en av de første store naturvernaksjonene i Norge.
Ormen Lange-feltet er den nest største gassforekomsten i drift på norsk sokkel. Feltet ligger utenfor kysten av Nordmøre og gassen føres i land og prosesseres i Nyhamna i Aukra.
Gass fra Heidrunfeltet føres i land og prosesseres på Tjeldbergodden i Aure på Nordmøre.
Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging.[66] Særlig i Eide har det siden 1904 vært en betydelig steinindustri. Eide på Nordmøre har siden rundt 1900 dominert markedet for gravstein og momunenter i Norge. I samme område utvinnes kalkmasse til industriell bruk.[144][145]
Olivin utvinnes i Åheim og i Norddal, den eksporteres og utgjør størstedelen av all olivinproduksjonen i Europa. Olivinstein av god kvalitet er sjelden. Ved Åheim var det en liten gruve der asbest ble utvunnet.[70] Det har blitt utvunnet olivin i Tafjord.[71]
Det har vært drevet mindre gruver med forekomster av jerntitan blant annet på Fiskå på 1700-tallet, på Sjøholt på 1800-tallet og Rødsand Grube (ved Sunndalsfjorden) kom i drift fra rundt 1900 og nedlagt i 1987. Malmen på Rødsand har forholdsvis stort innhold av vanadium. På Averøya har det vært brutt kobber.[146][147]
Etter Rogaland og Hordaland hadde Møre og Romsdal i 2013 flest sysselsatte i tradisjonell industri i Norge.[148]
Møre og Romsdal er et betydelig industrifylke, særlig innen maritime industrier og møbelproduksjon. Petroleumsindustrien har også etterhvert fått et fotfeste i fylket, og Kristiansund er baseby for operasjonene i Norskehavet. Sunndalsøra har Nord-Europas største aluminiumsverk og er en av fylkets store industriarbeidsplasser. Okkupasjonsmakten hadde arbeidet med utbyggingen av Aura kraftverk under krigen og den ble vedtatt av Stortinget i 1947. Olav Oksvik var en pådriver for det store prosjektet. Aluminiumsverket begynte produksjonen i 1954 og verket med de store hallene dominerer Sunndalsøra. Stedet har blitt en liten industriby med 5000 innbyggere. I 1969 sto aluminiumsverket for godt over halvparten av elektrisitetsforbruket i fylket.[17][149]
Verftsindustrien var rundt 1950 konsentrert i Ålesund, i tillegg var det en del virksomhet i Bolsøy, Kristiansund og Ulstein.[126] En del mekanisk industri produserer utrustning, blant annet dekksutstyr, til båter og skip.[17]
Deler av industrien hadde ikke naturlige forutsetninger, for eksempel møbelindustrien på Sunnmøre eller konfeksjonsindustrien i Molde og indre Romsdal.[150] Denne småindustrien vokste frem på bygdene og foregikk blant annet ved at en del av arbeidet foregikk hjemme tilpasset sesongene i jordbruk og fiske. I mellomkrigstiden ble det etablert nær 100 konfeksjonsbedrifter i Romsdal med rundt 3000 sysselsatte. Romsdal var i den perioden tyngdepunkt for konfeksjon i Norge.[151]
P.I. Langlo på Stranda var en foregangsmann i møbelindustrien og verkstedet han startet i 1907 regnes som begynnelsen på møbelindustrien i fylket.[152] I 1947 var det omkring 1300 årsverk i møbelindustrien i fylket, av i alt 8000 årsverk i hele landet.[153] I 1940 var det 120 møbelprodusenter på Sunnmøre.[154] Mange av disse hadde lært faget av Langlo og etablerte møbelbedrifter i Sykkylven, Ørsta, Stordal og Borgund.[155] Plastevareindustri vokste frem i Sykkylven og på Åndalsnes dels i tilknytning til møbelindustri som etterhvert brukt skumgummi og andre plastprodukter.[17]
I 1950 var møbel- og innredningsproduksjon konsentrert i Sykkylven (omkring 600 årsverk) samt Stranda, Ørsta og Borgund med omkring 300 årsverk hver; ialt hadde fylket 26 % av landets sysselsetting i bransjen. Møbelbedriften var stort sett små og omkring halvparten av sysselsettingen var i bedrifter med under 20 ansatte.[126] I 2004 og i 2023 var 40 % av sysselsettingen innenfor møbeproduksjon i Norge i Møre og Romsdal, særlig Sykkylven, Stranda og Stordal på Sunnmøre samt Rauma. Utviklingen gikk mot færre og større bedrifter. Ekornes den dominerende bedriften innenfor møbel. Omkring halvparten av produksjonen eksporteres.[136][156]
I 1950 var sysselsettingen i skotøy- og bekledningsbransjen konsentrert i Hen, Grytten, Vestnes og Molde i Romsdal. Kristiansund, Ålesund, Borgund og Stranda hadde også en del sysselsetting i bransjen. I 1950 sto bedriftene i fylket for 30 % av landets produksjon av herreklær og arbeidsklær. Tekstilindustrien sysselsatte mange i Borgund (10 bedrifter med omkring 1000 ansatte til sammen, Borgund omfattet på den tiden Sula) og Ørsta. Tekstil og konfeksjon fikk en tidligere tilbakegang enn møbel særlig på grunn av konkurranse fra land med lavere arbeidskostnader.[156]
I 1820-1830 ble kystrøkene med Molde beskrevet i engelske reiseskildringer, mens indre strøk av Romsdal første gang ble beskrevet av den engelske marineoffiseren W. Breton etter en reise i 1834 (Scandinvian Sketches, or a Tour in Norway).[157] Breton ble svært imponert og brukte en tegning av Vengetindene på tittelbladet. Den tyske forfatteren Theodor Mügge besøkte Romsdal omkring 1840 og skrev poetiske beskrivelser av opplevelsen.[158] Thomas Bennett ga i 1858 ut en engelsk reisehåndbok for Norge og han opprettet ruter med vognskyss blant annet Oslo-Lillehammer-Gudbrandsdalen-Romsdalen der trafikken begynte i 1868 eller tidligere.[157]
![Thumb](#/media/Fil:9401_Hotel_"Union"_i_Geiranger,_Søndmør_-_no-nb_digifoto_20160308_00246_bldsa_FAKnudsen_02_(cropped).jpg)
Den tidlig turisttrafikken besto blant annet av velstående engelske laksefiskere særlig i elven Rauma på 1800-tallet.[157] Vinprodusenten Sandeman fisket i Surnadal og var fast gjest på Gulla gård.[106] Arne Mjelva på Åndalsnes hadde vært i USA og lært seg engelsk, han ble agent for Thomas Cook.[158] Norges første golfbane skal ha blitt anlagt i 1905 ved Hølgenes hotel (senere Park hotel) ved Åndalsnes av den daværende engelske innehaveren.[157] Keiser Wilhelm besøkte Romsdalen åtte ganger.[159] Keiseren bidro til å gjøre Romsdalen kjent og hans besøkt alene var et stor bidrog til turisttrafikken.[158] Særlig Romsdalen har tiltrukket fjellturister.[160] William Cecil Slingsby besøkt Romsdalen rundt 1875 og senere.[161]
Fra slutten av 1800-tallet var Molde en viktig destinasjon for utenlandske cruiseskip og yachter.[162] De første turistskipene til Veblungsnes var «Ceylon» og «Chimborazo» i 1883. Cruiseturistene ble fraktet opp Romsdalen med hest og vogn til Flatmark og Ormem.[157]
I nyere tid har fylket har noen av landets mest kjente turistmål med Trollstigvegen og Atlanterhavsveien. Geiranger er en av landets største cruiseskipdestinasjoner og Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen.[163] I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300 000 passasjerer) til Oslo mot 206 anløp til Geiranger.[164][165] I 1906 var det totalt 12 600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel besøkte Geiranger.[166] Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Om bord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). De besøkte blant annet Ålesund og Geiranger, i tillegg til Stavanger og Ryfylke.[167][168]
I 1953 hadde Sunnylven (som inkludert Geiranger) med 260 senger størst hotellkapasitet i fylket, dernest Molde, Grytten og Ålesund. I alt var det 1150 senger ved hotellene og like mange ved andre overnattingssteder.[126]
Hjørundfjorden er omkranset av fjellene som regnes som Sunnmørsalpenes kjerneområde, hvor nesten urørt natur innbyr til toppturer både til fots og på ski, så vel som aktiviteter på fjorden. Her finner du også Hotel Union Øye, bygget i 1881, som blant annet har hatt besøk av Dronning Wilhelmina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII.
.jpg)
Navnet Møre kommer av den gammelnorske dativsformen Mǿri av et ikke belagt *Mǿrr.[169][170] Substantivet mǿrr er kjent fra skaldediktingen, i betydningen «(flatt) land»,[171]:419 og har trolig sammenheng med marr, som betyr «hav».[170] Mǿrr er antatt å kunne bety «myr» eller «bløtland».[172]:100[173] Dette har gitt to ulike tolkninger av navnet Møre – «landet ved havet» og «myrlandet» (kan hende etter myrlendte områder som Hustad og Smøla).[170][174]
Navnet var brukt om hele kyststrekningen fra Stad nesten til Namdalen i tidlig middelalder,[170][174] men kan være så mye som 2000 år gammelt. Den sørlige delen av området gikk under navnet Sunnmǿri (gjengitt i kildene som Sunnmœri) og hørte til Gulatinget, mens den nordlige delen gikk under navnet Norðmǿri og hørte til Trøndelag.[174] Innbyggernavnet er møring (på gammalnorsk mǿrir, flertall) og preposisjonen er på («på Møre»).[175]
Hans Strøm mente at navnet kunne komme av gården Muri i Valldal. Han viste til at gården ifølge Snorres saga om Olav den hellige tidligere ble kalt Møre. Den ligger ved munningen av den største elven på Sunnmøre, og Strøm holdt det derfor ikke urimelig at navnet Møre for distriktet kunne ha oppstått av denne slik navnet Romsdalen for nabofogderiet gjorde av Rauma.[176]
Området som stort sett utgjør dagens Møre og Romsdal fylke gikk under navnet Romsdals amt fra 1689, oppkalt etter Romsdalen, det største dalføret i området,[177] og delt inn i de tre fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Ved innføringen av fylkene i 1919 ble Romsdals amt videreført som Møre fylke, og i 1935 fikk det sitt nåværende navn, Møre og Romsdal fylke.[178]
Møre og Romsdal fylkesvåpen består av tre stiliserte vikingskip, ett for hvert fogderi. Våpenet er imidlertid ikke formelt godkjent av Kongen, da skipene ses forfra og dette er i strid med heraldikkens regelverk.
På Sunnmøre snakkes tradisjonelt en vestnorsk dialekt og på nordmøre en trøndersk dialekt. Romsdalsdialekten har innslag av både vestnorske og østnorske kjennetegn.[17] De indre bygdene på Nordmøre (Surnadal og Sunndal) ligger nær dialektene i nabobygdene i Trøndelag.[179]
Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske og dels det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. Nordmøre kan regnes til den trønderske hovedgruppen av dialekter, mens sunnmørsdialekt regnes som til den vestnorske hovedgruppen. Romsdalsdialekt har trekk av både østnorsk og vestnorsk. På søre Sunnmøre finnes fortsatt rest av gammelnorsk stungen d som i «sauð», mens det lenger nord på Sunnmøre heter «saud» og i Romsdal og på Nordmøre «sau» som ellers i landet.[180] Midøy har en dialektgrense tvers over. Historisk falt disse grensene sammen med bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete.
Byggeskikken i Møre og Romsdal preges av ulikhetene mellom de tre fogderiene og spesielt den eldgamle kulturgrensen som skiller Vestlandet fra det trønderske kulturområdet som Nordmøre er en del av. Romsdal ligger mellomg og preges dessuten av kontakten østover.
Tradisjonell byggeskikk på Nordmøre og indre Romsdal minner om den trønderske lån. Mens våningshusene på Sunnmøre tradisjonelt var lave som en middelaldersk røykstue også etter at skorstein ble tatt i bruk.[181]
Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer».[182]
Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer/grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at stavkirker med forhøyet midtrom er avhengig av sideskipene for avstiving til forskjell fra grindløene der midtrommet står av seg selv.[183]
Fylket har tre bevarte stavkirker: Grip, Kvernes og Rødven.[184] Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner».[185]
Ifølge Lorentz Dietrichson var de yngste stavkirkene av «Møretypen» de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes stavkirke. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser.[186] Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer.[185]
.jpg)
Fra middelalderen er det bevart steinkirker: Borgund, Giske, Veøy, Edøy og Tingvoll. Sankt Jetmund kirke ble revet og gjenreist etter 100 år. Ulstein gamle kirke var i stein og ble revet. I Borgundkaupangen var det flere steinkirker som er forsvunnet. Steinkirkene var i de regionale sentra eller ute ved kysten, ingen inne i fjordbygdene.[187]
Den oktogonale kirkeformen som ble vanlig på 1700-tallet fikk størst utbredelse i Møre og Romsdal. Av de 20 åttekantede kirkene som ble reist står 16 fortsatt.
Fosna-Hensbacka-kulturen er den eldste kjente bosetningen i Norge og det er spesielt mange funn fra kysten av Møre og Romsdal samt Trøndelag. Det norske navnet, Fosnakulturen, kommer av et eldre navn på Kristiansund. På grunn av landhevingen ligger boplasser som opprinnelig lå i strandkanten 60-80 meter over havet.[188] Bremsneshulen, ved Bremsneshatten, er mye undersøkt og har gitt kunnskap om tidlig bosetning i Norge. Skjonghelleren har spor av bosetning fra eldre jernalder eller tidligere.[189]
De tre tradisjonelle byene i fylket er relativt unge og vokste frem som havner eller fiskevær. Kristiansund ble opprinnelig velstående på grunn av handel med fisk og Molde ble administrasjonsby. Kristiansund ble ladested i 1631 (med navnet Fosna) og kjøpstad i 1742, og begynte som handelssted for tømmer på 1500-tallet før byen ble sentrum for handel og bearbeideing av sild og fisk (særlig klippfisk). Ålesund er yngst (kjøpstad 1848) og har gått forbi de to andre i folketall og økonomisk betydning etter rask fra slutten av 1800-tallet. Ålesund brant i 1904, Molde i 1916 og 1940, og Kristiansund i 1940.[190]
Veøya var i middelalderen tingsted for for Raumsdølafylket[191] og det var kaupang og sentralt kirkested på Veøya.[192] Borgundkaupangen var sentralt kirkested[193] og handelssted på Sunnmøre i middelalderen. Borgundkaupangen forsvant på 1500-tallet.[194][195]
I 1671 ble Norge inndelt i fire stiftamt med åtte underamt og 56 fogderi (fogdene ble også kalt futer). Romsdals amt bestående av de tre fogderiene ble da opprettet under Trondhjems stiftamt. Samtidig var Sunnmøre fogderi under Bergen stiftamt og futen på Sunnmøre forholdt seg til stiftamtskontoret i Bergen. Fra 1774 forholdt futen på Sunnmøre seg til Trondheim i økonomiske saker, mens på det rettslige, geistlige og militære området var Sunnmøre fortsatt knyttet til Bergen. Fra 1815 var Sunnmøres infanteri sammen med Nordfjord en del av infanteribrigaden for Bergensområdet, mens Nordmøre og Romsdal militært var knyttet til infanteriregimentet i Trøndelag. Fra 1910 var Sunnmøre militært administrert av Trondheim. Den siste futen for Sunnmøre døde i 1914 og embetet ble avskaffet i 1917. Fra og med 1918 var Sunnmøre del av Romsdals amt på alle saksområder (politimesteren i Ålesund hadde fortsatt ansvar som svarte til det gamle Sunnmøre fogderi).[196][197]
Med formannskapslovene i 1837 ble fylkeskommunen opprettet i form av amtsformannskap som omfattet landkommunene i amtet. Til 1940 hadde fylkeskommunen begrenset betydning. Etter andre verdenskrig fikk fylkeskommunen flere oppgaver og i I 1964 kom bykommunene med i fylkeskommunen.[198][199][200]
Den første spor av Fosnakulturen i Norge ble funnet i Kristiansund i 1909. I Sunndal og i Rauma (Holm, Sandnes og Seljevold) er det påvist boplasser nær den marine grense (havets nivå like etter istiden) og disse antas derfor å være svært gamle. Det er påvist fangstboplasser fra steinalderen i fjellet i blant annet i Ulvådalen og Sandgrovbotnen. I Kvalsund i Herøy kommune er det funnet deler av en båt fra 600-700-tallet. Dette «Kvalsundskipet» ble rekonstruert og en kopi i full størrelse på 1970-tallet. Kvalsundskipet er trolig eksempel på første trinn mot havgående fartøyer.[201]
Navn på noen som utvandret til Island før år 1000 er kjent, blant andre Torbjørn Sur sønn av Torkjell Skjerauke i Surnadal. Det var utvandring også fra Romsdal og Sunnmøre.[201]
I middelalderen var Borgundkaupangen og Veøya de eneste bydannelsene mellom Bergen og Trondheim. Disse forsvant senere som handelssteder og Veøya er nå ubebodd. Byen Ålesund vokste frem i nærheten av Borgund et par hundre år senere.[202] Bud var etter middelalderen et vesentlig handelssted mellom Bergen og Trondheim. Ålesund fikk fulle byretter i 1848 og er den yngste av tre hovedbyene i fylket. Molde og Kristiansund fikk full bystatus i 1742. Hele Ålesund brant ned i 1904 og byen ble gjenreist i karakteristisk murbebyggelse, vesentlige deler av Molde sentrum ved elven brant ned i 1916 (Molde brant på nytt under krigshandlingen i april 1940).[203][204]
Et par år på 1600-tallet var dette grensa også riksgrense. Det ble da bygd et solid steingjerde tvers over Midøy.
Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 ble Oslo, Bergen og Trondheim raskt besatt. Ingen byer eller havner i Møre og Romsdal ble besatt (til tross for at det ikke var noen befestninger og stående styrker) og fylket forble fritt område mens kamper pågikk i Trøndelag og på Østlandet. Falkenhorst forklarte etter krigen at mangel på skip var grunnen til Åndalsnes og Møre-byene ikke ble besatt umiddelbart (i likhet med Bodø og Namsos). Falkenhorst anså dette som viktige havnebyer, men de ble ikke prioritert ved invasjonen på grunn av for få skip til å transportere soldater og materiell.[204][205] Dagen før invasjonen kunngjorde britiske myndigheter at Stad og Hustadvika (ved Bud) var minelagt. Mineleggingen på Mørekysten viste seg å være en bløff eller avledningsmanøver.[206]
Infanteriregiment nummer 11 mobiliserte uhindret på Setnesmoen ved Åndalsnes, og soldater fra fylket deltok i slaget ved Dombås og i kamper nedover i Gudbrandsdalen.[205] KNM «Sleipner» (1936) kom til Molde 11. april og opererte på Romsdalsfjorden før den gikk til Shetland 26. april. Britiske krigsskip kom til Molde 13. april og 15. april ble havnen bombet av tyske fly første gang (målet for bombingen var særlig torpedobåten Trygg). Frivillig evakuering av byen hadde begynt 11. april og da bombingen tiltok ble det tvungen evakuering av barn, syke og gamle. Den britiske marine satt opp en marinekommando i Molde 18. april og det norske sjøforsvarets overkommando kom til byen 21. april.[204] Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 18. april og sendt østover med tog. Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes og Veblungsnes 20. april. Jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom på denne tiden til Åndalsnes. Martin Linge ble såret ved Åndalsnes og ble evakuert til Storbritannia der han senere medvirket til oppbygging av en norsk styrke under britisk kommando. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og tyske styrker inntok Åndalsnes straks.[207][208] Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, mens resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde. Den norske regjeringen, den militære overkommandoen, kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen via Åndalsnes og videre til Molde 23. april.[209] Da deler av sentraladministrasjonen også var på plass var Molde i realiteten landets hovedstad. En hektisk aktivitet kom igang for å sikre kommunikasjonslinjer for den sivile og militære ledelsen.[204]
Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly.[210] Britene sendte noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator som opererte fra Lesjaskogsvatnet. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister.[211] Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes.[212]
Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim.[212]
Statsrådene, kongen og kronprinsen oppholdt seg noen dager i Molde der det også franske og britiske diplomater. Byen fungerte da som landets hovedstad. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt.[213] Forsvaret av Sør-Norge ble oppgitt i slutten av april og britiske styrker ble trukket ut via Åndalsnes og Molde.[214] Halvdan Koht kommenterte etter krigen at bombingen var folkerettslig akseptabel i og med at den norsk sjøkommandoen og andre militære myndigheter holdt til i byen. De utenlandske diplomatene som holdt til i byen kritiserte den omfattende bombingen som de mente bare delvis var militært begrunnet. Den mest omfattende bombingen skjedde 29. april da spreng- og brannbomber ble droppet over byen og det brant overalt. En brannbombe traff kirketårnet som brant ned og tok kirken med seg (en del av inventaret ble reddet ut). Kongen og regjeringen ble informert om at britiske styrker skulle evakueres fra Romsdalen. Den britiske sendemannen Cecil F. J. Dormer inviterte kongen, kronprinsen, regjeringen og andre det var plass til om bord i krysseren «Glasgow» og frakte dem til det frie Nord-Norge. Siste statsråd ble holdt på «Knausen» klokken 21:00 den 29. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet om bord.[204] Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen, og utenlandsk diplomater ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø.[215] Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig.[214] Deler av gullbeholdningen og en del tjenestemenn reiste med dampbåten «Driva» under ledelse av Einar Gerhardsen.[204]
Åndalsnes, Molde og Kristiansund ble ødelagt av bombing og brann i slutten av april 1940. Molde ble bombet første gang 15. april og hardt bombet fra 25. april, hele sentrum og noen boligstrøk ble ødelagt. Ingen omkom under bombingen av Kristiansund etter at 12000 innbyggere ble evakuert. Innbyggerne flyttet tilbake og bodde i brakker, kjeller og provisoriske bosteder resten av krigen. Byen var offisielt gjenreist i 1964. Sunndalsøra ble bombet og 60 eiendommer rasert. Kringkasteren på Vigra ble bombet og ødelagt fra 14. april. Ålesund ble bombet fra 21. april uten brannbombene gjorde særlig skade på murbebyggelsen, mens Kristiansund i stor grad var bygget i treverk. Da den britiske marinen forlot Molde med konge og regjering var krigshandlingene over i Møre og Romsdal stort sett over.[216] Fra 15. til 29. april falt rundt 300 sprengbomber over Molde, seks personer omkom og 217 bygninger ble helt ødelagt (over 90 % av Molde sentrum). I Molde ellers ble 34 bolighus totalskadet. Nesten samtlige av øvrige bygninger hadde mindre skader. Byen ble bombet på nytt 30. april og 1. mai og traff særlig Confectionsfabrikken, Solemdals Møbelfabrikk og Brunvolls Motorfabrikk. Mange av de norske soldatene evakuert fra Åndalsnes kom til Molde. De britiske skipene forlot Åndalsnes 2. mai og ble forsøkt bombet av tyske fly.[204]
Fylkesforsyningsnemnda hadde satt i verk rasjonering av mel og brød i april. Evakueringen fra Kristiansund, Molde og Åndalsnes hadde doblet folketallet i bygdene rundt og forsyningssituasjonen var vanskelig fordi forsyningslinjen over både land og sjø lenge var sperret. Sjøveien til Bergen var sperret til ut på sommeren 1940. Forsyningene av mel ble bedre da krigshandlingene tok slutt, men mangel på transportmidler hemmet tilførsel. I april trykket Romsdals fellesbank pengesedler, «nødsedler», etter ordre fra fylkesmann Trygve Utheim. En tysk styrke kom til Molde 14. mai for å besette byen. Molde ble tildelt 53 ferdighus fra Sverige som et bidrag til gjenreisingen, husene ble reist og står i «Svenskebyen». Kristiansund fikk 70 hus, mens Åndalsnes og Sunndalsøra fikk 50 hus til sammen.[204]
.jpg)
I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot englandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum.[217] Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte, var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken.[218] I alt ble 30 jøder fra Møre og Romsdal deportert til Auschwitz og de fleste drept der. Blant de overlevende fra Norge var Otto Eisler, Leo Eitinger, og brødrene Fritz og Hans Lustig som oppholdt seg på Nesjestranda etter å ha flyktet fra Tsjekkoslovakia.[219] Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordi Rinnanbanden skulle ha huset. Moren og barna, blant dem den senere SV-lederen Theo Koritzinsky, overlevde krigen.[220] De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Riisnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.[220]
Joachim Rønneberg og en gruppe sabotører lå i skjul i Tafjordfjella i forbindelse med Operasjon Fieldfare.[221] Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge Stuguflåtbrua i januar 1945 for å hemme tysk jernbanetransport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.[222]
Størstedelen av øya Gossa ble brukt til flyplass av tyske styrker og det var opp mot 2000 soldater, 850 krigsfanger, 1500 utskrevne nordmenn og 600 sivile i tillegg til 1200 fastboende. Flyplassen skulle etter planen ha tre rullebaner i stjerneform og bli en av de største i landet.[98] Der ble Sven Sømme i august 1941 vervet som fylkesleder for etterretningsorganisasjonen XU.[223] Samtidig som Sven Sømme begynte oppbygging av et omfattende agentnett på deler av Nordmøre og Sunnmøre samt alle kommuner i Romsdal startet han utgivelse av den hemmelige avisen Q-posten[224] Mot slutten av 1941 hadde Sømme fått et agentnett på vel 60 personer på Møre-kysten og i Romsdalen,[223][225] For å beskytte innseilingen til Molde og Åndalsnes anla okkupasjonsmakten stillinger på hver side av Otrøya, først ved Julsundet (mai 1940) og deretter på Klauset ved Midjforden. Ved Julsundet var det både kanoner (fra den tyske båten «Albatros» som ble skadet ved Horten i aprildagene) og torpedobatteri.[226] Sømme ble i juni 1944 avslørt da han fotograftet torpedobatteriet ved Klauset på Otrøya. Han fryktet dødsom og unnslapp på Åndalsnes fangetransporten. Med hjelp fra blant Arne Randers Heen kom Sømme seg over fjellet til Eikesdal og Aursjøen og derifra videre til Sverige etter 40 dager på flukt.[227][228][229][230][231]
Stasjonen Frey II var bemannet av brødrene Ole Snefjellå og Tore Snefjellå. Det var en alliert observasjonspost og radiostasjon på Gurskøya fra april 1944 til januar 1945. De to agentene opererte for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. Deres lokale medhjelpere ble avslørt, torturert og internert på Falstad.[232] [233][234][235]
Skadene på bebyggelsen etter krigshandlingene fordelte seg slik etter areal:[126]
Til 1953 var det bygget 700 000 m2 bolighus og en del av dette var rene nybygg. Gjenreisingen innebar en del standardheving. I 1953 var det fortsatt noen som bodde i brakker i Kristiansund og på Åndalsnes, og en del næringsvirksomhet holdt til i brakker lenge etter krigen. Samtidig pågikk det stort anleggsarbeid i Sunndal med kraftverk og aluminiumsfabrikk, dette arbeidet sysselsatte opp mot 2000 personer omkring 1950.[126]
