Norge

Norge,^[a] offisielt Kongeriket Norge,^[b] er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt, og på den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter hovedlandet (fastlandet med tilliggende øyer innenfor grunnlinjen), Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km² og har et innbyggerantall på cirka 5,5 millioner (2023). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland.

«Norge» har flere betydninger.

Kongeriket Norge
Kongeriket Noreg Norgga gonagasriika Vuona gånågisrijkka Nöörjen gånkarïjhke Norjan kuninkhaanvaltakunta
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Intet1 Kongens valgspråk: Alt for Norge
Ligger ved		Norskehavet Barentshavet Nordsjøen Skagerrak
Innbyggernavn		Nordmann, norsk
Grunnlagt		872; 1151 år siden (872)[1]
Oppkalt etter		nord, vei
Hovedstad		Oslo
Tidssone  – Sommertid		CET (UTC+1) CEST (UTC+2)
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 67 385 207 kvadratkilometer[2] 6 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 120 5 550 203[3] (2023)
Bef.tetthet		14,41 innb./kvadratkilometer
HDI		0,966 (2022)
Lesekyndighet		100 % (2018)[4]
Styreform		Konstitusjonelt monarki, parlamentarisk demokrati
Monark		Harald V
Statsminister		Jonas Gahr Støre
Stortingspresident		Masud Gharahkhani
Høyesterettsjustitiarius		Toril Marie Øie
Lovgivende forsamling		Stortinget
Offisielle språk		Norsk og samisk2
Uavhengighet fra		Sverige3 7. juni 1905
Valuta		Norsk krone (NOK)
Nasjonaldag		17. mai
Nasjonalsang		«Ja, vi elsker dette landet» (offisiell)
ISO 3166-kode		NO
Toppnivådomene		.no, (.sj for Svalbard og Jan Mayen og .bv for Bouvetøya)
Landskode for telefon		+47
Landskode for mobilnett		242
Norge på Commons 1Eidsvolleden anno 1814: Enige og tro til Dovre faller 2Norsk og samisk er likeverdige språk i Norge. Bokmål og nynorsk er likestilte målformer av norsk. Det gjelder særskilte bestemmelser i forvaltningsområdet for samisk språk, der samisk og norsk er likestilt. I tillegg er kvensk, romanes, romani og norsk tegnspråk definert som offisielle minoritetsspråk. Kvensk er minoritetsspråk i Troms og Finnmark, og romanes og romani er minoritetsspråk på Østlandet, særlig i områdene rundt Oslofjorden. Nordsamisk er administrasjonsspråk i sju kommuner, sørsamisk i tre, lulesamisk i én og kvensk i én. 3Oppløsning av personalunion Landarealet omfatter Norges hovedland, Svalbard (inkl. Bjørnøya) og Jan Mayen.

Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Jonas Gahr Støre (Ap) siden 2021 er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området.

Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har per 2022 verdens nest høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP per innbygger.^[5] Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt per 2018.^[6] Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antall sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca. 232 000 i 2013 til 207 000 i 2015.^[7]

I Norge er disse naturressursene blitt forvaltet til samfunnsnyttige formål. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50 % av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd.^[8] Siden 2001^[9] og frem til 2021, da landet inntok anneplass, har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks.^[10][11] Norge ligger på tredjeplass på FNs World Happiness Report for årene 2016–2018, bak Finland og Danmark, en rapport som ble publisert i mars 2019.^[12]

Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, litauere, norsk-svensker, norsk-syrere inkludert Syria-kurdere og norsk-pakistanere.

Norges nasjonaldag er 17. mai, på denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar. «Ja, vi elsker dette landet» er Norges nasjonalsang, sangen er skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910).

Navn

Utdypende artikkel: Norges navn

Ivar Aasen valgte Norig som standardform i landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Norge sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk.^[13] På bokmål og riksmål har Norge alltid vært eneform. Uttalen Når(r)i var vanlig til omkring andre verdenskrig, senere ble Nårge den dominerende uttalen påvirket av skrift.^[14]

Landet heter Norga på nordsamisk, Vuodna («Fjord») på lulesamisk, Nöörje på sørsamisk og Norja på kvensk. På de tre minste samiske språkene som tradisjonelt har blitt talt i Norge brukes Taarr, Nurrji og Nürjje, på henholdsvis skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk.^{[15][16][trenger bedre kilde]} På romani har Dánniken («Danmark») vært utbredt, men også Nårge brukes.^[17]

«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn».^[18][19] Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.^[20]

Etymologi

Innledningen i Ottars beretning til kong Alfred: Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn.... Fra Alfreds Orosius.

De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen Nortuagia.^[21] I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg sammen med norðmanna land (nordmennenes land). Noruegia ble etter hvert enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (representerer trolig í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen .^[22]

I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer og etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig. Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon.^[23] Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten.^[19][24] Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør, altså av gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerrak. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).^[25][26]

Geografi

Utdypende artikkel: Norges geografi. Se også: Liste over nasjonalparker i Norge

Satellittfoto av Sør-Norge i februar viser den forrevne kystlinjen og fjordene, de store dalene og innsjøene på Østlandet og høyfjellet mellom. Den ytre kysten med øyene er snøfri.

Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerrak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter,^[27] og inngår i Norges økonomiske sone til havs.

Landegrensen mot Sverige er 1630 km, mot Finland 736 km og mot Russland 196 km.^[28]

Norges hovedland deles vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, i tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Denne inndelingen er delvis reflektert i administrative inndelinger og grensene er til dels flytende og har endret seg over tid. Sørlandet ble tidligere regnet som en del av Vestlandet.^[27] Frem til omkring 1800 var landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells.^[29] Idag regnes nordafjells alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).^[30]

17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.^[31] Til sammen er det 45650 km² i 44 nasjonalparker, 31281 km² i 2073 naturreservat, 17274 km² 201 landskapsvernområder (per 2015).^[32] Av hovedlandet er 3,2 % jordbruksareal og 27 % produktiv skog.^[33]

Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.^[34]

Naturgeografi

Se også: Liste over elver i Norge, Liste over fjorder i Norge og Norges geologi

Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer fram tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, – i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.

Historia Norvegiae (oversatt av Halvdan Koht)^[35].

Hovedtrekk ved landskapet

Sterkt oppskåret kystlandskap ved Tysfjord, nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.

Norges landskap kjennetegnes av tre hovedtyper:^[36]

1. Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten.
2. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen.
3. Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.

De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:

• Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
• Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen ofte finnes nær kysten som Lyngsalpene og Lofoten. Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk.

Nærmere beskrivelse

Simadalen med Simadalsfjorden i bakgrunnen viser de store høydeforskjellene mellom høyfjellet og havet. Lang-Sima kraftverk i dalen er et av Norges største.

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann.^[37][38][39] Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 moh.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest og mot nord.^[27][40]

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord, dette høyfjellet er det viktigste vannskillet og et værskille samt et hovedskille mellom landsdelene. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. Dype daler og fjorder er skåret ned i berggrunnen. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange, slake og til dels vide. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.^[27][41]

Den store høydeforskjellen over kort avstand og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 moh.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet.^[27][39][41] Den flate kystbremmen ved Lista er et særegent innslag i landskapet på Sørlandet.^[39] Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.^[42]

Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).^[43] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Landet er 432 km på det bredeste og 1,6 km på det smaleste.^[28]

Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Hovedlandets nordligste punkt er Knivskjellodden og det sørligste punktet Pysen ved Mandal. Det østligste punkt er Hornøya i Vardø og det vestligste på Holmebåen ved Utvær i Solund.^[28] Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.^[44]

Berggrunn

Norges berggrunn består av fire hoveddeler: prekambrisk grunnfjell, den kaledonske fjellkjede, devoniske avsetninger på Vestlandet og i Trøndelag, og Oslofeltet. Jan Mayen har en aktiv vulkan og øyen består av unge vulkanske bergarter. Minst halvparten av Norges areal er grunnfjell. Grunnfjellsområdet fra Sognefjorden til Trondheimsfjorden er dominert av gneis med innslag av marmor, olivin og titanjern som utnyttes kommersielt. Grunnfjellsområdet mellom Oslofeltet og Hardanger inkludert Sørlandet og Rogaland består av gneis og granitt med innslag av blant annet anortositt, pegmatitt, gabbro og nikkelholdig jernmalm. Ved Kongsberg har forekomst av sølv gitt grunnlag for langvarig gruvedrift.^[45]

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten-Vesterålen. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst.^[46] Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.^[47][48] Istiden etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Blant annet i områdene rundt Oslofjorden opp til 200 meter over havet er det mye sand- og leirjord. Moreneavsetningene i raet er et særpreget landskapselement i dette området. Morenemassene danner oftest en varmere jord (som er bedre egnet til dyrking) enn elveavsetninger og dette er en av grunnen til at gårdene i de øvre østlandsdalene ofte ligger i liene og ikke i dalbunnen. I nedre del av vestlandsdalene er dalbunnen som regel slakk og bred med store elveavsetninger og landhevingen har etterlatt høye terrasser som er grunnlag for jordbruk og bosetning. Jæren er en stor slette som er spesielt gunstig jordbruksland. Rundt Trondheimsfjorden er det større sammenhengende områder av lavland for en stor del dekket av marine avsetninger av leire.^[49][50]

Ferskvann og is

Jostedalsbreen er en platåbre med mange utløpere til dalene. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreer dekker 1 % av hovedlandet og over 60 % av Svalbard.

Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerrak. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Øst for vannskillet (Østlandet) samt i Trøndelag og store deler av Nord-Norge er elvene lange og relativt slakke. På Vestlandet på kysten av Nordland er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. Glommavassdraget har største nedbørfelt og er landets lengste elv.^[27]

Norges vassdrag er rike på fosser og er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men med større vannføring.^[51] I Norge er det flere fosser med over 600 meter fall og regnes blant verdens høyeste. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den norske finnes stort sett bare i New Zealand, deler av Alaska og Chile.^[52]

Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.^[53]

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal.^[37][38][54] Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.^[55][56]

Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km² eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1 242 innsjøer større enn 1 km².^[57] Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa – Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum.^[58]

Planteliv

Se også: Norges skoger

Gran er det vanligste bartreet i Norge og kan på Østlandet vokse helt opp til 1 000 meter over havet.

Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2 000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geologiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk. Tregrensen varierer med klima og terreng og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerrak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav.^[48][59] Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.^[41]

Dyreliv

Se også: Liste over pattedyr i Norge

Villrein på Blefjell. Villrein i Norge finnes i høyfjellet i Sør-Norge. I Nord-Norge holdes det tamrein. Svalbard har en egen underart.

Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som rein, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv var i begynnelsen av det 19. århundret vanlige arter, men etter intensiv, offentlig støttet jakt gjenstår svært lave bestander, og alle tre arter er vernet.^[60][61][62] Rødrev finnes i stort antall over hele landet. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.^[27][63][64]

I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg.^[27] Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad.^[65][66] Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bare fem amfibier: To arter frosk, padde og to lite utbredte arter salamandere. Det finnes fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden.^[67]

Fisk

Torsk har vært landets viktigste fiskeressurs inntil oppdratt av laks og ørret ble dominerende.

Foto: Anders Beer Wilse, 1915

Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima – disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren.^[27] Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.^[68]

Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket.^[69] Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder.^[27] Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.^[70]

Fugler

Se også: Liste over norske fugler

Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn.^[27] Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par.^[71] Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rikt og sammensatt fugleliv.^[41][72]

Insekter

Det finnes om lag 19 000 insektarter i Norge, og 1163 av dem er listet som truet, men langt fra alle er vurdert.^[73]

Norges nasjonal fugl, blomst, osv.

• Norges nasjonalfugl er fossekall
• Norges nasjonalblomst er de to artene bergfrue
• Norges nasjonalhund er norsk elghund grå
• Norges nasjonalhest er fjordhest
• Norges nasjonalbergart er larvikitt
• Norges nasjonalfjell er Stetinden

Klima

Utdypende artikler: Norges klima og Norske værrekorder

Gjennomsnittlig årsnedbør 1961–1990 viser forskjellene mellom de nedbørsrike områdene på Vestlandet og i Nordland, og de nedbørsfattige områdene øverst i dalene på Østlandet og på Finnmarksvidda. De mest nedbørsfattige områdene har også kalde vintre.

Foto: met.no

Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Ingen steder på jorden har helt likt klima, det sørlige Chile, deler av New Zealand og Canadas stillehavskyst har klima som til en viss grad ligner det norske. Dette er den nordligste tempererte sone i verden, det er varmere i Norge enn noen andre steder på samme breddegrad. Kysten fra Stad til Nordkapp har januar-temperaturer på i gjennomsnitt 20 °C høyere enn tilsvarende nordlig bredde, mens juli-temperaturen er tilsvarer andre områder like langt nord. Innlandet er noen grader varmere i juli enn tilsvarende nordlige områder. Det er heller ingen land på samme breddegrad som får så mye nedbør som Norge.^[74]

En stor del av Norge ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Norges topografi og utstrekning nord-sør gjør at landet har flere klimatyper og Norge har større forskjeller i klima innenfor landet enn for eksempel Danmark og det sentrale Sverige. Det er generelt moderate forskjeller i temperaturen i nord-sør-retningen, og store forskjeller mellom kyst og innland. På kysten av Vestlandet er årsmiddel opp mot 8 °C, mens den i fjellområdene er under 0 °C. I Finnmark er årsmiddel under 0 °C også i lavtliggende steder og den laveste temperaturen er målt i Karasjok med −51 °C. Den varmeste perioden er i midten av juli i store deler av landet, mens i fjellet og på kysten er begynnelsen av august den varmeste tiden. Den kaldeste tiden er midten av januar til tidlig februar. På Svalbard er mars den kaldeste perioden. Indre Finnmark har de fleste kulderekordene. Varmerekordene om sommeren er på Østlandet, mens varmerekordene om vinteren er i Møre og Romsdal. Været i Norge er preget stor variasjon fra år til år, særlig de nordligste delene av fastlandet som ligger i utkanten av den tempererte sonen.^[74][75]

Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Det er store forskjeller mellom klima ved kysten og inne i landet. Mest nedbør faller litt innenfor kysten av Vestlandet der fuktige luftmasser fra havet løftes av fjellene. Vest for vannskillet ved Jotunheimen kan det være en årsnedbør på 3 000 mm, mens i regnskyggen noen kilometer øst for vannskillet kan være så lite som 300 mm. Mye nedbør i fjellet gjør at gjennomsnitt nedbør for hele landet er 1 400 mm. På Svalbard faller det bare 100 eller 200 mm nedbør i skjermede fjordstrøk. Generelt er det mest nedbør høsten og minst om våren. Kysten er preget av milde vintre, mens innlandet, særlig på Østlandet og i Finnmark, har kalde vintre og varme somre. Finnmarksvidda og det indre Østlandet har mer kontinentalt klima enn avstand fra havet tilsier. Om vinteren er det ofte fralandsvind, mens om sommeren blåser det ofte inn fra havet. Utfallsvinden om vinteren i indre fjordstrøk kan bli meget sterk, særlig der vinden får tilførsel fra et stort avkjølingsområde. På kysten er vindstyrkene langt større enn i innlandet der det svært sjelden når storm styrke. Tordenvær er vanligst om sommeren på Østlandet og kan på Vestlandet være vanlig om vinteren.^[27][39] Klimaet er også avhengig av høyde over havet ved at temperaturen i gjennomsnitt faller med 0,6 °C ved 100 meter økning i høyden samtidig som tynnere luft gjør at innstrålingen øker 2–3 %.^[40]

Daglig makstemperatur

	Vinter (des.–feb.)	Vår (mars–mai)	Sommer (jun.–aug.)	Høst (sep.–nov.)	Nedbør (per år)
Oslo	1 °C	14 °C	21 °C	12 °C	877 mm
Bergen	4 °C	11 °C	19 °C	12 °C	2300 mm
Stavanger/Sandnes	3 °C	11 °C	18 °C	12 °C	1280 mm
Trondheim	0 °C	9 °C	18 °C	9 °C	902 mm
Fredrikstad/Sarpsborg	0 °C	11 °C	21 °C	11 °C	815 mm
Drammen	–1 °C	12 °C	21 °C	11 °C	965 mm
Bodø					1020 mm
Tromsø					1031 mm
Vardø[76]					563 mm

Kilde: Eklima.no, snitt av observasjoner 2009–2013 for målestasjoner, samt normaler 1961–1990 for Vardø, Bodø og Tromsø.^[76]

Midnattssol og mørketid

Tider for 2015[76]	Midnattssol	Mørketid
Longyearbyen	20. april - 22. august	25. oktober-17. februar
Hammerfest	16.mai - 27. juli	21. november-22. januar
Tromsø	20. mai - 22. juli	25. november-17. januar
Bodø	4.juni - 8. juli	15. desember-29. desember

Biland og territorialgrenser

Øya Jan Mayen (377 km²) i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard (61022 km²) er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sør-Atlanteren (49 km²) er et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy (156 km²) i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land (2,74 millioner km²) i Antarktis.^[28] Begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is.

Demografi

Utdypende artikkel: Norges demografi

Norges innbyggertall 1735–2014.

Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012, den første millionen ble passert i 1822.^[77] Kjønnsfordelingen var ved inngangen til 2012 på 50,1 % menn og 49,9 % kvinner.^[78] Dette var første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25 % fra 0 til 20 år, 62 % fra 20 til 66 år, og 13 % fra 66 år og oppover.^[79] Fruktbarheten i 2012 var 1,85 sammenlignet med 1,99 i USA, 2,04 i Island, 1,5 i Sveits og 1,32 i Spania.^[80] Forventet levealder i 2012 var 84 år for kvinner og 80 år for menn. De vanligste dødsårsakene var ondartet svulst (26 %) og hjert-/karsykdom (29 %). Den gjennomsnittlige husholdning var i 2014 på 2,2 personer, mot 3,3 i 1960.^[81]

På HDI utarbeidet av FN fikk Norge i 2022 en skår på 0,97, som er nest høyest i verden etter Sveits og foran Island.^[82]

Bosetning

Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-landskapene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6 % av landets areal.^[83] Spredt bosetning på landsbygda har historisk vært det vanlige i Norge. I 1801 sto byene for mindre enn 10 % av befolkningen. Byene vokste særlig fra midten av 1800-tallet og omkring andre verdenskrig var halvparten av innbyggerne bosatt i byer og tettsteder. I 2019 bodde 82 % av i byer og andre tettsteder. Andel av befolkningen bosatt i byer og tettsteder er lavest i Sogn og Fjordane, Hordaland, Oppland og Troms. Endringer i befolkningsutvikling i ulike deler av landet skyldes i hovedsak flytting og ikke forskjeller i naturlig tilvekst. Fra 1801 har særlig andelen bosatt i Oslo/Akershus økt (fra 7,5 % til 24,4 %), mens andelen bosatt i indre deler av Østlandet har falt. Andelen bosatt i Sogn og Fjordane har falt fra 6 % i 1801 til 2 % i 2019. Befolkningstettheten er størst langs kysten. I tettstedene, som i 2019 omfattet 82 % av befolkningen, var folketettheten nær 2 000 per km². I Kautokeino kommune med omkring 3 000 innbyggere innenfor 9 700 km² er folketettheten om lag 0,3.^[84][85][86] Tettstedet Oslo passerte 1 million innbyggere i slutten av 2018.^[87][88]

Bosetningshistorie

Se også: Norges historie og Norges geografi

Forhistorisk tid

Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1 000 år, kanskje så mye som 2 000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.^[89] Arkeologiske spor som gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».^[89]:159 De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.^[90]

Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.^{[89]:163; 167}

Finnmark

Noen av Helleristningene i Alta, 22–24 meter over havet (opprinnelig laget nær strandlinjen), antatt å være fra 4 000 år fvt. eller tidligere.

Arkeologisk funn fra eldre steinalder har vært omtalt som komsakulturen og omfatter rundt 5 000 års bosetning. Finnmark fikk trolig den første bosetningen rundt 8 000 år fvt. etter at kystområdene ble isfrie 11 000 år fvt. Etter istiden hevet landet seg rundt 80 meter i indre fjordstrøk (Alta, Tana, Varanger). På grunn av issmelting i polområdet steg havet i perioden 6400–3800 fvt. og i områder med liten landheving ble noen boplasser fra første del av eldre steinalder oversvømmet.^[91]:23–26 I tidligste del av eldre steinalder var det menneskelig aktivitet hovedsakelig på kystområdene og uten varige boliger. De indre strøkene, som Pasvik, ble trolig utnyttet sesongvis.^[91]:35–38 De eldste Helleristningene i Alta er vanligvis datert til 4 200 fvt., det vil si yngre steinalder, og kan være betydelig eldre enn dette.^[91]:46 Landhevingen fortsatte langsomt fra rundt år 4 000 fvt. samtidig som havstigningen stanset.^[91]:49 Det er uklart om bosettingen i de nordligste delene av Norge i yngre steinalder var halvnomadisk eller relativt bofast befolkning.^[91]:60–76

I det siste årtusen fvt. ble klimaet kjøligere og furuskogen forsvinner fra kysten; furuskog fantes for eksempel bare innerst i Altafjorden mens ytterkysten var nesten treløs. Rundt år 0 var grensen for bjørkeskog sør for Kirkenes. Dyr med skog som biotop (elg, bjørn og bever) forsvant og reinen etablerte trolig sine årlige trekkruter en gang på den tiden. I tiden 1800–900 fvt. ble det betydelig flere boplasser i og utnyttelse av innlandet særlig merkbart på Finnmarksvidda.^{[91]:101–110} Fra rundt år 1800 fvt. til år 0 ble det betydelig økende kontakt mellom Finnmark og områder i øst blant Karelen (der det ble produsert metaller blant annet kobber) samt det sentrale og østlige Russland. De yngste helleristningene i Alta viser langt flere båter enn de tidligere fasene og båtene minner om typer fremstilt i helleristninger i det sørlige Skandinavia. Det er uklart hvilken innflytelse sørskandinaviske samfunn hadde så langt nord som Alta før år 0.^{[91]:125–127} Mange av de kulturtrekkene som i moderne tid regnes som typisk samiske ble skapt eller konsolidert i det siste årtusen fvt., dette gjelder blant annet skikk med gravlegging i murte kammer i steinur. Mortensnes-gravfeltet kan ha vært brukt i 2000 år til rundt år 1600 evt.^[91]:139

Norsk ekspansjon nordover

Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De innvandrede nordmennene, bumenn, drev jordbruk og fiske. Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.^[92]

Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200–300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I hansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I 1307 ble det i Vardø anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Etter reformasjonen kom det norske bosettinger i de indre fjordstrøkene som Lebesby i Laksefjord. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.^[92]

På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.^[93]

Middelalderen

Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.^[94]

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden.^{[95]:262–268 [96][97]} Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.^[98] Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.^{[95]:262–268}

Byene

Se også: Urbaniseringen av Norge

De eldste norske byene vokste trolig from fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på Veøy i Romsdal, Kaupanger i Sogn, i Borgund på Sunnmøre, og Vågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.^[99] Stavanger ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by.^[100]

Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området Bryggen til Norges klart største by.

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til 20 000 hvorav 7 000 eller opp mot halvparten i Bergen, 3 000 i Nidaros, 1500–2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.^{[95]:319–325[99]}

Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.^{[95]:319–325[101][102][103]}

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes.^[104] I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt.^[103] Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.^[105]

Folkegrupper

Utdypende artikler: Nordmenn, Samer og Innvandrere i Norge

Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk/nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk/kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere: 14,7 % (790 497 mennesker) pr 1. januar 2020.^[106] Andel norskfødte med innvandrerforeldre av totalbefolkningen var 3,5 %.^[106] De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia.^[107] Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia, persere og kurdere fra Iran^[108], og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak.^[109]

I Troms og Finnmark var det innvandring fra Finland særlig etter at Russland erobret Finland i 1714 og svensk-russisk krig i 1740. Finsk vandring mot havet skjedde særlig i retning av Skibotn og Alta. Tidligere forekom det nomadiske, årlige vandringer til havet der finner og samer deltok i fisket. Kåfjord Kobberverk trakk til seg arbeidskraft fra Finland og kvenene var etter hvert i flertall ved verket.^[110]

Språk

Utdypende artikler: Norsk, Samiske språk og Norsk språkhistorie

Målformer etter kommune

  Nynorsk

  Bokmål

Det norske språket er et nordgermansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Under unionen med Danmark fortrengte etter hvert dansk skriftspråk det opprinnelige norske middelalderspråket som var basert på norrønt språk. Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 oppstod det etter hvert to retninger i arbeidet mot et eget nasjonalspråk i det selvstendige Norge (i personalunion med Sverige). Den ene retningen innebar en gradvis fornorskning av det danske skriftspråket, basert på såkalt dannet dagligtale, hvorav Knud Knudsen var en viktig pådriver. Den annen retning var et nytt norsk skriftspråk basert på såkalte ubedervede norske dialektene, altså ikke påvirket av fremmedspråket dansk, hvilket ble skapt av filologen Ivar Aasen. Som et resultat av dette har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller målformer, bokmål som altså stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Språkrådet. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal riksmål, som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Et annet resultat er den såkalte språkstriden mellom forkjempere av de to målformene som i varierende grad har ridd landet siden begynnelsen av 1900-tallet. De to offisielle målformene av norsk anses^{[av hvem?]} som en viktig grunn til at det i Norge er stor aksept for bruk av dialekter i situasjoner hvor det i de fleste andre land er vanlig å slå over til standardspråk.

Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-årene til omkring 15 %. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. I dag^[når?] er det ca. 12 % av elevene i grunnskolen som har nynorsk som hovedmål.

Språkreglene i sameloven slår fast at norsk og samisk (herunder sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk) er likeverdige språk i Norge. Det følger av sameloven at det gjelder særlige bestemmelser i et eget «forvaltningsområde» for samisk språk, der norsk og samisk er likestilt.^[111][112]

Norge ratifiserte i 1993 den europeiske minoritetsspråkpakten, og da ble i tillegg kvensk, romanes og romani definert som offisielle minoritetsspråk som Norge har et særskilt ansvar for å bevare.^[113][114] Kvensk, romanes og romani er truet av utryddelse.^[115] Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også skoltesamisk snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland.

Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er norsk tegnspråk. Språket finnes i to hoveddialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for.^[116][117]

Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som for eksempel urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.

Religion

Den norske kirkes våpen bygger på merket for erkebiskoper på 1500-tallet, og har et kløverbladskors og to Olavsøkser.

Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert en stor andel anser seg ikke som religiøse. Ifølge Norsk Monitor er det fra 2015 flere nordmenn som ikke tror på noen gud enn som tror på en gud.^[118] I 2017 svarte 46 % av voksne nordmenn de ikke trodde på gud og 34 % at de trodde på gud.^[119] Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.

Per 28. desember 2023 er 65 % av befolkningen medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken^[120] (1. januar 2003: 85,7 %)^[121] Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2 %: Det klart viktigste er Den katolske kirken med 165 254 medlemmer (2,4 %).^[122] Staten og kommunene gir støtte til ca. 750 tros- og livssynssamfunn utenfor den Den norske kirke.^[123]

Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 200 000 personer (ca. 4 %) (2017).^[124] Human-Etisk Forbund har ca. 91 000 medlemmer som tilsvarer ca. 1,7 % av befolkningen (2019).^[125]

I 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven.^[126] Den norske kirke velger selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten. Kirken er avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet.^[127]

Største tettsteder

Utdypende artikkel: Liste over Norges største tettsteder

Oslo rådhus og Akershus festning ligger i landets største by.

Foto: Jon Rogne

Fotografi av Bergen by tatt fra Fløyfjellet kveldstid 2010.

Norge er i dag et urbant land, og 82 % av befolkningen bor i tettsteder. Norges 20 største tettsteder per 1. januar 2023 ifølge Statistisk sentralbyrå er:^[128]

	Tettsted	Folkemengde	Areal, km²
1 av 990	Oslo	1 082 575	276,25
2 av 990	Bergen	269 548	91,18
3 av 990	Stavanger/Sandnes	234 757	80,2
4 av 990	Trondheim	196 948	59,29
5 av 990	Drammen	122 955	52,69
6 av 990	Fredrikstad/Sarpsborg	120 332	60,39
7 av 990	Porsgrunn/Skien	95 763	54,05
8 av 990	Kristiansand	66 576	25,12
9 av 990	Tønsberg	55 387	26,31
10 av 990	Ålesund	55 386	28,88
11 av 990	Moss	49 428	22,29
12 av 990	Sandefjord	46 453	24,23
13 av 990	Haugesund	46 359	21,42
14 av 990	Arendal	44 856	31,78
15 av 990	Bodø	42 831	14,91
16 av 990	Tromsø	41 915	13,79
17 av 990	Hamar	29 605	14,2
18 av 990	Gjøvik	28 494	20,02
19 av 990	Larvik	27 136	15,04
20 av 990	Halden	26 126	14,32

Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen.

I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 40 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 186 har mellom 2 000 og 10 000 innbyggere. Totalt er det 991 tettsteder i Norge (år 2023).^[129]

Politisk historie

Utdypende artikkel: Norges historie

Vikingtid til middelalder

Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten.^[18][19] Ifølge Knut Helle viser Ottars beretning at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Da dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordfjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet bodde austmenn.^[19] Ottar fra Hålogaland identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.^[20]

I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.

I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-årene, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da borgerkrigene ble avsluttet i 1240. I hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok.

En samlet rett for Norge ble etablert med Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Landsloven bygget på de fire landskapslovene (fra Frostatinget, Eidsivatinget, Borgartinget og Gulatinget). Landsloven bygget særlig Gulatingsloven som trolig var muntlig opprinnelig. Landsloven brøt blant annet med tidligere ideer om blodhevn og tvekamp, og var gjeldende rett til Christian Vs Norske Lov av 1687.^[27]

Nedgang og dansketid

Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350^[130], og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80 % påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros.

Det berømte maleriet Eidsvold 1814 viser grunnlovsforsamlingen det året. Bildet ble malt av Oscar Arnold Wergeland 70 år seinere og gitt som gave til Stortinget i 1885.

Den 434 år lange unionen med Danmark ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Etter Kalmarkrigen ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613. To av krigene førte til tap av landområderne Jemtland og Herjedalen (1645) og Båhuslen (1658). I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 i fredstiden midt på 1700-tallet.^[131]

Demokratisk forfatning i 1814

Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Riksforsamlingen på Eidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge hadde allerede eget universitet, og fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og lovgivende nasjonalforsamling. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun handels- og utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.

På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og i motsetning til de fleste europeiske land var ikke adelen dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av det bondedominerte partiet Venstre og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.

Konvensjonsgården, bygningen hvor Mossekonvensjonen ble undertegnet i 1814.

Foto: Johannes Bjerketvedt Østby

Fra unionsoppløsning til nåtid

Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.

Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; NATO ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.

Politikk og administrasjon

Utdypende artikkel: Norges politiske system

Stortingsbygningen i Oslo.

Foto: Alexander Ottesen

Kong Harald V av Norge.

Statsoverhode og regjering

Utdypende artikler: Liste over Norges monarker og Liste over Norges regjeringer

Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår. Norge har siden 2010 toppet Economist Intelligence Unit sin indeks over mest demokratiske land.

Parlament

Utdypende artikkel: Stortinget

Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 valgdistrikter for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at valgdistriktene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede valgdistriktene har færre stemmer bak hver representant. Dette gjøres ved at antallet representanter fra hvert valgdistrikt beregnes ut ifra både folketall og areal, samt at valgordningen har utjevningsmandater som fordeles på de partiene som har fått forholdsvis få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis. Det er ett utjevningsmandat pr tidligere fylke, totalt 19.

Stortinget har elleve ulike fagkomiteer, for eksempel (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.), der det meste av saksbehandlingen i Stortinget foregår. Stortingets 12. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteene Stortingets utvidede utenrikskomité, Fullmaktskomiteen, Europautvalget og Valgkomiteen.^[132] Komiteene har fra 11 til 18 medlemmer, og alle stortingsrepresentanter må sitte i minst én komite.

Administrativ inndeling

Se også: Norges kommuner, Norges fylker og Norske biland og områder med særstatus

Norges fylker fra 2024.^[133]

Norge er delt inn i 15 fylker samt Svalbard og Jan Mayen^[133]. Fylkene er inndelt i totalt 357 kommuner.^[134] Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. Statsforvalteren er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Oslo og Viken har felles statsforvalterembete. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. På Svalbard finnes ett lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmesteren statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter, for eksempel har helsevesenet fire helseregioner.

Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning.

Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land.

Rettsvesen

Utdypende artikkel: Norges domstoler

De ordinære rettsinstansene består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.

Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er embetsmenn som etter Grunnloven bare kan avskjediges ved dom.

Politi og påtalemakt

Utdypende artikkel: Politi- og lensmannsetaten

Politiet er en riksdekkende statlig etat underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Etaten er organisert i geografiske distrikter, sentrale organer og fellestjenester. Sikkerhetstjenesten (PST) med ansvar blant for å bekjempe terrorisme og spionasje er en del av etaten. Særegent for Norge er at laveste ledd i påtalemyndigheten er en del av politiet, mens den høyere påtalemyndigheten (statsadvokatene og riksadvokaten) er en egen myndighet utenfor politiet.

Forsvar

Utdypende artikkel: Forsvaret

Norges militærvesen deles inn i Forsvarsstaben, Forsvarets operative hovedkvarter, Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Heimevernet, Forsvarets spesialstyrker, Cyberforsvaret og Forsvarets fellesinstitusjoner. Forsvaret er en etat under Forsvarsdepartementet og ledes i det daglige av forsvarssjefen. Kongen er etter grunnlovens § 25 øverstkommanderende.

Menn og kvinner over 19 år kan bli innkalt til førstegangstjeneste, som varer i tolv måneder pluss repetisjonstjeneste eller heimevernstjeneste på inntil sju måneder totalt frem til du fyller 44 eller 55 år.

I 2023 ble 24.000 innkalt til fysiske tester og deretter ble 9800 plukket ut til førstegangstjeneste. 36 prosent var kvinner^[135].

I dag er det omkring 170.000 reservister Norge

50.000 av dem er disponert i en militær reserveavdeling, hvorav 40.500 av dem er soldater i Heimevernet.

Ytterligere 10.000 fordeler seg over hele forsvaret, - flest i Hæren.

De øvrige 120.000 er stort sett folk som har vært i Forsvaret, typisk i forbindelse med verneplikten, men som i dag jobber i sivil sektor.^[136]

Fra november 2024, - og frem til 2036, - foreligger det planer om å både øke antall ansatte med 4600.

I tillegg til at det også foreligger planer om å øke antallet som innkalles til førstegangstjeneste med 4600.^[137]

Norge sluttet seg i 1949 til Atlanterhavspakten og landets forsvar ble da samordnet med NATO. Stortinget bestemte da at andre land ikke skulle ha baser på norsk jord i fredstid. Atomvåpen skulle heller ikke lagres i Norge. I krigstid stilles de norske styrkene under NATOs kommando.^{[138][139][140]}

Utenrikspolitikk

Det norske sjøforsvars Fridtjof Nansen-fregatt.

Norges relasjoner til utlandet, vist med hvilke land Norge har en ambassade i. Kilde: Regjeringen.no

  Land med norsk ambassade

  Land der Norge representeres av en ambassadør med sideakkreditering (klikk på bildet for mer informasjon)

Norge har ambassader i 81 land, og 60 land har sine ambassader i Norge, hvorav samtlige holder til i Oslo.^[141][142]

Norge deltok i opprettelsen av De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske allianse (NATO), Europarådet og Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Norge fulgte etter da nordiske naboland henholdsvis i 1962, 1967 og 1992 søkte medlemskap i Den europeiske union (EU) eller dens forgjengere. Til tross for at både Danmark, Sverige og Finland ble innlemmet, forble Norge utenfor, ved at den fremforhandlede tilslutningsavtalen ble forkastet i rådgivende folkeavstemninger både i 1972 og 1994. Siden 1992 har Norge tatt del i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et avtaleverk som sikrer adgang til mesteparten av Unionens indre marked, mot at landet implementerer all den lovgivning som anses for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette til sammen omkring 7 000 rettsakter.^[143] Norge har siden 1994 blitt innvilget deltagelse uten stemmerett i ytterligere deler av EUs samarbeid, eksempelvis i unionens felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings- og politisamarbeid, Schengen-avtalen, samt 19 ytterligere programmer.^[144]

Norge bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, et forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten.

Norges forhold til EU

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC (EUs forløper) ved Stockholm-konvensjonen av 1960. EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.^[145]

Medlemskap

Norge har søkt tre ganger om medlemskap i den europeiske unionen (eller dens forløpere) og spørsmålet om medlemskap har vært et av de viktigste etter andre verdenskrig.^[146]

Den første søknaden i 1962 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap, noe som også forhindret videre forhandling med Norge, Danmark og Irland. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en folkeavstemning i 1972 da 53,5 % av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2 %.^[147]

Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Denne gangen var deltagelsen ved avstemningen enda høyere, og resultatet enda jevnere. Valgdeltakelsen var på 89 %.^[148] Bare 126 806 stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2 % flertall for å avvise medlemskap.^[149] EU-spørsmålet var ikke høyt på dagsorden ved valget i 1989, mens det ved stortingsvalget i 1993 var et EU mer fremtredende. Maastricht-traktaten og søknader fra Sverige og Finland om medlemskap (som skjedde på bakgrunn slutt på den kalde krigen) var viktig rammebetingelse for den norske debatten om medlemskap. I Norge var EU-saken like mye et innenrikspolitisk som utenrikspolitisk spørsmål. EU-saken splittet de tradisjonelle alliansene i norsk partipolitikk og skapte nye som ikke fulgte den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Nei-siden omfattet Sp, KrF, SV, Venstre og RV; SV og Sp var de mest markerte motstanderne, mens KrF og Venstre var for EØS-avtalen. Blant medlemmer og velgere i de fleste partier var det ulike syn. FrP var det eneste store partiet uten erfaringer fra EF-saken i 1972. Partiet begynte uten standpunkt i slutten av 1980-årene, Carl I. Hagen gikk etter hvert inn for EF men mot EU og landsstyret endte før folkeavstemningen i 1994 med å gå inn for EU-medlemskap. Gro Harlem Brundtland, leder av Arbeiderpartiet, ventet lenge med å gi til kjenne sitt syn og sin anbefaling. På Hordaland Arbeiderpartis møte våren 1992 sa hun første gang tydelig at hun gikk inn for norsk medlemskap, og begrunnet standpunktet. Landsmøtet i Ap vedtok å søke medlemskap med 182 mot 106 stemmer.^[146]

EØS og Schengen-avtalen

Norge har et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Den ble signert i Porto i 1992 og sikret Norge tilgang til EUs indre marked. Norge var i 2019 EUs åttende største handelspartner. Norge eksporterte da til EU for ca. 2,4 milliarder euro mer enn det landet importerte.^[150]

EØS-avtalen omfatter også samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. Selv om det ikke er noen formell kontingent i EØS bidrar Norge økonomisk til EU og EUs medlemsland. Overføringene beløp seg i 2010 til rundt 5 milliarder kroner, men en del midler blir også ført tilbake til Norge i form av diverse programmer i EU-regi, så nettokostnadene var på ca. 3,4 milliarder kroner.^[151] EØS-midlene går blant annet til prosjekter innen miljø og klimatiltak, helse, kulturarv, forskning, trening og utveksling, sivilt samfunn, regionalt og grensekryssende samarbeid.

Schengen-avtalen trådte 25. mars 2001 i kraft for Norge,^[152] noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker.

Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. De ledende tjenestemenn ved delegasjonen er diplomater og stasjonen ledes av en ambassadør.^[153] Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo.

EUs byråer og programmer

Norge deltok per 2017 i 31 av EUs byråer, enten gjennom EFTA eller gjennom direkte samarbeid. Som hovedregel har norske representanter i byråene møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett. Norges regjering har uttrykt ønske om å delta i elleve av EUs programmer i perioden 2021–2027. Det gjelder blant annet Erasmus+, Galileo og Egnos-programmene, Horisont 2020 og Det europeiske forskningsområdet.^{[154][155][156][157]}

Næringsliv og økonomi

Se også: Næringslivet i Norge og Energi i Norge

Fiskerier har alltid vært en viktig næring i Norge, her fra Bodø på slutten av 1800-tallet.

Foto: Thorstein Brændmo

Vannkraft har lenge blitt utnyttet, først direkte i vannmøller og oppgangssager, men senere til produksjon av elektrisitet.

Foto: Svein Harkestad

Petroleumsvirksomhet har skapt store inntekter siden starten av 1970-årene.

I det postindustrielle Norge har virksomhet som turisme (her Flåmsbanen) fått et stadig større fokus.

Foto: Felix Andrews

Norge er et høyt utviklet industriland med en levestandard blant de høyeste i verden. Norge har lite dyrket eller dyrkbar jord og skogarealet har stort innslag av produktiv barskog. Fiskeressursene i havet er betydelige også i global målestokk. Med unntak av olje og gass er berggrunnen relativt fattig og landet har underskudd på de fleste mineraler og metaller.^[21] Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. Teknologi til industrien ble først hentet fra Storbritannia og senere på 1800 særlig fra Tyskland. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 var Norge et industrisamfunn og dette var tydeligst i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold senere lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal.^[158][159] Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var Norge nesten på høyde med andre industriland med tallene henholdsvis 735 og 765 dollar.^[159]

Vannkraften er blant Norges viktigste naturressurser^[21] innføring av elektrisitet rundt år 1900 var i stor grad basert på vannkraft. Norge er verdens sjette eller syvende største produsent av vannkraft (per 2019) og Norge har lenge vært i særstilling ved at nesten all elektrisk strøm blir produsert ved vannkraft.^[160] Etter vesentlig utbygging av vindkraft sto vannkraften i 2021 for knapt 90 % av elektrisitetsforsyningen. Omkring 75 % kraftproduksjonen i Norge er regulerbar ved at vannet holdes i magasiner og produksjonen justeres raskt opp og ned ved behov. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet og en stor del av kapasiteten er i fjellområdene i Telemark, Rogaland, Vestland fylke og i Nordland.^[161]

Norges moderne velstand er i stor grad et resultat av at landet, i likhet med resten av Vest-Europa, også ble trukket med i den industrialiseringen som pågikk fra rundt 1800. Omfattende handel og annen kontakt med omverdenen ga impulser til økonomisk utvikling, og gjorde sammen med en velutdannet befolkning og nærhet til teknologiske sentre i Europa at landet tidlig tok i bruk ny teknologi. Fra 1865 til 1890 var økningen i BNP på 1,8 % årlig, i mellomkrigstiden 3,2 % og i etterkrigstiden 4,4 %. Investering i produksjonsutstyr, bedre utdanning, tekniske fremskritt, og forbedret offentlig forvaltning er trolig blant faktorene som har bidratt til veksten. Den økonomiske virksomheten har stort sett vært bygd på privat eiendomsrett og private initiativ til utvikling av industri og annen næring. Statlig regulering og statlig næringsvirksomhet i nøkkelindustrier har gitt Norge preg av blandingsøkonomi. Staten har blant annet vært eier av militære bedrifter på Kongsberg og Raufoss, og av de store smelteverkene i Årdal, Sunndal og Mo i Rana.^[162] Norge hadde ved inngangen til 1900-tallet en økonomi på nivå med gjennomsnittet i Vest-Europa og var blant de 15–16 landene på verdensbasis som på det tidspunktet hadde opplevd moderne økonomisk vekst.^[163] Samtidig hadde Norge rundt århundreskiftet en andel av befolkningen som utvandret til Amerika kun overgått av Irland. Til tross for fem års okkupasjon under annen verdenskrig opplevde landet i løpet av hundreåret en rask velstandsøkning, og var ved inngangen til det 21. århundret et av de rikeste landene i verden målt i nasjonalprodukt per innbygger. Velstandsøkningen skjedde i en kombinasjon av naturgitte forhold (fiskeri, vannkraft, olje, industri).^{[trenger referanse]} Norge har i dag en akutt mangel på arbeidskraft og har siden 1970-årene hatt en betydelig arbeidsinnvandring.

Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i større norske børsnoterte selskapene som Equinor, Norsk Hydro, Telenor og DNB. Verdien av disse postene tilsvarte i 2006 for 31,6 % av verdien på Oslo Børs. Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre og generalforsamling.^{[trenger referanse]} Jordbruk og fiske drives i all hovedsak av private, mens staten har eid omkring 10 % av landets skogareal. Bedrifter der staten er en stor eier drives som tilsvarende privat selskaper. Staten er en stor eier av vannkraft. Det er omfattende statlig regulering av privat næringsvirksomhet, noen reguleringer er generelle (som arbeidsmiljøloven) andre er spesielle for den enkelte næring. På 1800-tallet var primærnæringene dominerende med omkring halvparten av arbeidsstyrken, mens tjenesteytende næringer ble dominerende i siste halvdel av 1900-tallet.^[164]

Tidlig næringsliv og industrialisering

I middelalderen var tørrfisk Norges klart viktigste eksportartikkel og la grunnlaget for utstrakt handel med kontinentet og fremveksten særlig av handelsbyen Bergen der hanseatene styrte handelen.^[165] I middelalderen var jordbruk basert på selvforsyning med fiske og fangst som tilleggsnæring helt dominerende i Norge. med På 1500- og 1600-tallet ble trelasteksport, sagbruk og bergverksvirksomhet bygget ut flere steder i Norge, og la grunnlaget for en betydelig vekst i eksportøkonomien, selv om denne virksomheten bare sysselsatte et mindretall av befolkningen. Innføringen av oppgangssag, kolonirikene og Nederlands sentrale rolle i verdenshandelen var en viktig bakgrunn for veksten i trelasthandelen.^[166]

Norge var en viktig europeisk sjøfartsnasjon fra 1600-tallet og ble i løpet av 1800-tallet verdens tredje største sjøfartsnasjon med en handelsflåte bare forbigått av USA og Storbritannia.

Olje og mineraler

Se også: Norges berggrunn og Petroleumsvirksomhet i Norge

Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fiskerier. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen.^[167][168] I 2016 var eksportverdien av råolje, naturgass og kondensat ca. 350 milliarder kroner, og utgjorde 47 % av eksportinntektene. Norge dekker ca. 2 % av verdens oljeetterspørsel.^[169] Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper.^[170] Oljeutvinningen begynte rundt 1970, nådde en topp mellom 1990 og 2000, og har siden gått nedover i volum.^[171]

Bergfriheten innført i 1539 ga alle rett til å undersøke drivverdige mineraler ved muting. Norges første store gruve var Kongsberg Sølvverk fra 1623 og denne produserte 1330 tonn sølv i løpet av over 300 år. Kobberfunnet i Kvikne i 1632 var det første av flere i Trøndelag. Kobberverket i Kåfjord hadde opp til 1 000 mann i arbeidet på 1800-tallet.^[172] Blaafarveværket på Modum sto på det meste for 80 % av verdens blåfarge. På 1600-tallet var det 12–15 relativt store jernverk i drift og et tilsvarende antall kobberverk. I Finnmark har bergverk utgjort en relativt stor del av økonomien særlig i Syd-Varanger. På Svalbard er det kullforekomster. Knaben hadde Europas eneste molybdengruve med opp til 400 ansatte. Utenom petroleumsvirksomheten utgjør bergverk en beskjeden del av Norges samlede økonomi.^[173] Skaland gruve på Senja har Europas viktigste forekomst av naturlig grafitt av høy kvalitet.^[174]

Fisk

Norge er et av verdens største fiskeriland målt i oppfisket mengde. Torsk, sild, makrell, lodde, sei, hyse og kolmule er viktige arter i norske farvann. Den fanges en del reker samt hummer og krabber i mindre volum. Den havgående norske fiskeflåten høster også langt unna norskekysten. Ferskvannsfiske omfatter innlandsfisk, kreps, laks, sjøørret og sjørøye. Kommersielt innlandsfiske drives hovedsakelig i de store innsjøene som Mjøsa og Jølstravatnet. Fiskeretten i ferskvann hører som hovedregel til grunneier. Artsrikdommen er størst i de sørøstlige delene av landet. Laks, sjøørret og sjørøye fiskes hovedsakelig i elver med stang og er ettertraktet som rekreasjon blant annet i Alta, Namsen og Gaula.^[175]

Rundt 1860 var det rundt 90 000 fiskere i Norge, etter et fall på slutten av århundret økte sysselsetting i fiskeriene til 100 000 rundt 1900 (mest i Europa utenom Storbritannia). Antall fiskere holdt seg til etter krigen, og falt til 35 000 i 1970 og er nå (2016) omkring 11 000.^[176]

Oppdrett av laksefisk begynt rundt 1960 og har blitt en av landets viktigste næringer.^[175] I 2018 var fisk den største eksportvaren (målt i verdi) etter olje og gass.^[177] Norge eksporterte sjømat for 31,4 mrd kroner i 2000, og 94,5 milliarder i 2017. Av den samlede eksportverdien kom 72 % fra havbruk (fiskeoppdrett m.m.), mens 28 % kom fra fiskeriene.^[178] Norge eksporterte sjømat for over 100 mrd kroner i 2019 og 2020, og ca. 2/3 av dette var laks. Norges eksport av sjømat har ligget på cirka 2,5–2,7 millioner tonn pr år, i årene 2010–2020.^[179]

Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det helstatlige oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, en del av Schengenavtalen, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre markedet i EU gjennom EØS-avtalen.

Fiske har trolig siden landet ble bosatt vært et viktig næringsgrunnlag. Arkeologiske undersøkelser viser at befolkningen i steinalderen fisket i saltvann, innsjøer og elver. Torsk og sild, de to viktigste fiskeslagene, ble eksportert i vikingtiden hovedsakelig tørket. Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra omkring år 1000. Salt til konservering ble tatt i bruk sent i Norge sammenlignet med andre land og klippfisk ble eksportert fra rundt 1740. Hvalfangst av betydning ble innledet av Svend Foyn i 1868. Hvalfangst var en stor næring til 1968 da det ble stans i ekspedisjonene til Sørishavet. Senere ble det bare drevet småhvalfangst i Nord-Atlanteren.^[175]

Norsk økonomi

Norges BNP var i 2017 på 3 299 milliarder kroner, opp 2 % fra 2016.^[8] Dette gir en BNP pr innbygger på 626 200 kroner, som er ca. 50 % høyere enn gjennomsnittet for EU. Med unntak av 1988 og 2009 har Norge hatt økning i BNP siden 1959.^[180]

Norges samlede eksport av varer og tjenester var i 2017 855 milliarder kroner, og importen var 699 milliarder kroner. Norges største eksportmarkeder var Storbritannia, Tyskland og Nederland, mens landet importerte mest fra Sverige. Pr 2018 hadde Norge en utenlandsformue på 14.174 milliarder kroner og en utenlandsgjeld på 7 040 milliarder kroner, noe som gjør Norge til en netto fordringshaver.

Det er stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt.^[181][182] Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2017 8 000 milliarder kroner, og er det største nasjonale investeringsfondet i verden.^[183] Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2015 var 3117 milliarder kroner. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent, men etter Finanskrisen fra 2007 opplevde også Norge flere år med negativ økonomisk vekst.^[184] Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, petroleumskjemi, skipsindustri og kjemikalier.

Økonomiske nøkkeltall[185][186][187][188]	2006	% av BNP	2009	% av BNP	2012	% av BNP	2015	% av BNP	Kilder
BNP, mrd US$[189]	345,4		386,4		509,7		386,6		Verdensbanken
BNP, mrd kr[190][191]	2 215,3		2 429,7		2 965,2		3 118,1		SSB
BNP/innb US$[192]	74 114,7		80 017,8		101 563,7		74 505,2		Verdensbanken
BNP realvekst		2,4		−1,6		2,7		1,6	IMF
Konsumpriser, endring	2,3		2,2		0,7		2,2		IMF
Renter, 3 mnd	3,1		2,5		2,2		1,3		IMF
Investering, mrd US$[193]	72,3	20,9	89,3	23,1	113,4	22,2	90,5	23,4	Verdensbanken
Investering, mrd kr [190][191]	535,5	24,2	602,1	24,8	786,6	26,5	741,4	23,4	SSB, IMF
Arbeidsløshet	3,4		3,2		3,2		4,4		IMF
Eksport, mrd US$[194]	154,3	44,7	151,5	39,2	207,0	40,6	144,5	37,4	Verdensbanken
Eksport, mrd kr[195][196]	989,5	44,7	952,8	39,2	1 204,4	40,6	1 165,5	37,4	SSB
- Sverige	50,3		43,1		78,9		79,1		SSB
- Danmark	27,5		29,9		51,3		51,2		SSB
- Finland	12,2		8,9		13,6				SSB
- Tyskland	96,4		99,0		130,6		182,5		SSB
- Storbritannia	209,5		175,9		277,8		214,4		SSB
- Nederland	80,4		86,2		127,3		113,6		SSB
- Frankrike	64,6		61,4		63,7		66,8		SSB
- USA	44,8		36,1		66,2		60,6		SSB
- Kina	10,9		15,2		19,1		32,7		SSB
Import, mrd US$[197]	95,8	27,7	107,9	27,9	141,1	27,7	123,6	32,0	Verdensbanken
Import, mrd kr[198]	614,2	27,7	678,3	27,9	821,0	27,7	996,3	32,0	SSB
- Sverige	61,7		59,3		107,0		113,9		SSB
- Danmark	28,4		29,0		51,1		60,6		SSB
- Finland	13,2		12,5		16,5				SSB
- Tyskland	55,3		55,0		77,0		90,2		SSB
- Storbritannia	26,2		25,7		65,7		88,0		SSB
- USA	21,9		26,4		50,4		75,3		SSB
- Kina	23,1		33,4		51,8		73,5		SSB
Handelsbalanse, mrd US$[199]	58,5	16,9	43,7	11,3	65,9	12,9	21,0	5,4	Verdensbanken
Handelsbalanse, mrd kr[200]	374,0	16,9	274,5	11,3	383,3	12,9	169,1	5,4	SSB, IMF
Betalingsbalanse		23,5		11,7		16,1		10,3	IMF
Budsjettbalanse, totalt		18,2		10,6		13,5		6,5	IMF
Budsjettbalanse, ekskl olje		−2,9		−5,3		−4,9		−6,5	IMF
Oljefondet		112,8		140,8		166,6		284,8	IMF

Samfunn og levekår

Husholdninger og arbeid

38 prosent av husholdningene i Norge besto i 2016 av aleneboende, mot 34 prosent 25 år tidligere.^[201] Av samboende par var 28 prosent ugifte i 2015, en økning fra 11 prosent i 1990.^[202] og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2016 var rundt en tredel borgerlige vielser. Det var registrert ca. 4 600 homofile ekteskap eller partnerskap.

I 2015 var 2,8 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse. Av kvinner i alderen 15–74 var 68 prosent i arbeidsstyrken, mens tilsvarende tall for menn var 74 prosent. Av menn jobber 85 heltid, mens bare 62 prosent av kvinnene jobber heltid. Gjennomsnittlig årslønn var 520 000 i 2015, og kvinners månedslønn er ca. 86 prosent av menns månedslønn, omregnet til heltidsstilling. Her har det vært en utjevning siden 1960, da kvinner tjente 60 prosent av menns lønn.^[202]

Antallet elever og studenter var ca. 1,1 million i 2015, dette tilsvarer over 20 prosent av befolkningen. Over 90 prosent av ungdom i alderen 16–18 år går videregående utdanning, en økning fra 65 prosent i 1980.

Sivilsamfunn

I 2016 var i underkant av 1 814 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som til sammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999. LO er størst, med nesten halvparten av alle organiserte. Organisasjonsgraden totalt i Norge var 49 % i 2016, en liten nedgang fra 2006 da den var 49,5 %. Andelen organiserte i offentlig sektor er ca. 80 %, mens den i privat sektor er ca. 38 %.^[203] Generelt er kvinner i større grad organisert enn menn, eldre i større grad enn unge, og personer med lang utdanning i større grad enn personer med kort utdanning.^[204]

Levekårsundersøkelsen i 2014 viste at nesten 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 45 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen. Syv prosent av befolkningen var medlem av et politisk parti.^[205]

Helse

Norges helsevesen kan deles inn i primærhelsetjenesten, som hver enkelt kommune har ansvar for, og spesialisthelsetjenesten, som er underlagt fire regionalt helseforetak. Norge innførte fastlegeordningen i 2001, og helse- og sosialsektoren sysselsatte ca. 325 000 mennesker i 2016, hvorav ca. 85 % var kvinner.^[206] Cirka 70 % av innbyggerne konsulterer sin fastlege årlig.^[207]

En gutt født i Norge i 2015 kunne forvente å bli 80,4 år, ei jente 84,2.^[208] Dette er en markant økning siden perioden 1946–1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år. Spedbarnsdødeligheten er ca. 3 av 1 000, dvs ca. 200 dødsfall i året pr 2015.^[209]

Hjerte- og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen i begynnelsen av 2000-årene, etter en nedgang fra 1970-årene. Dette har sunket videre, og i 2014 skyldte 29,6 % av dødsfall i Norge hjerte- og karsykdommer. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmere 30 prosent de første årene i 2000-årene. I 2014 lå denne andelen på 27,4 %. Grunnet nedgang i antall dødsfall knyttet til hjerte- og karsykdommer, samt stigende levealder, har andelen dødsfall som skyldes demenssykdommer økt fra 2,2 % i 2000 til 7,6 % i 2014.^[210]

Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene.

Antall dagligrøykere i Norge, både for menn og kvinner, var 9 % i 2020.^[211] Antallet som bruker snus daglig lå på 14 % i 2020.^[211] Omsetningen av alkohol har ligget på 25–26 millioner liter de siste årene, der tendensen er noe nedgang i sprit, økning i vin og rusbrus, og stabilt volum av øl.^[212]

Helt siden begynnelsen av statistikken over forventet levealder for nyfødte i Norge har pilen gått oppover, helt fram til 2021 da forventet levealder for kvinner falt fra 84,9 år i 2020 til 84,7 år i 2021. Året etter falt også den forventet levealder for menn fra 81,6 år i 2021 til 80,9 år i 2022, samme år falt den også for kvinner til 84,4 år.^[213]

Kriminalitet

I 2018 ble det anmeldt 318 000 lovbrudd. Fra 2003 var dette en nedgang på 24 % (35 % korrigert for folkeveksten). Av anmeldte lovbrudd gjaldt 29 % tyveri, 10 % vold og mishandling, 14 % var relatert til rusmidler og 14 % var trafikkovertredelser.^[214] I Norge er det rundt 0,4 drap per 100 000 innbyggere årlig.^[215] Antall drap relativt til befolkningsstørrelsen har vært stort sett stabil fra 1850 til år 2000.^[216] Antallet drap var lavt i 1950- og 1960-årene. Etter år 2000 har antallet drap gått nedover.^[217] Norge har en av de laveste drapsratene, antall drap per 100 000 innbyggere, i verden. Drapsraten i USA er over 5, i Storbritannia 1,6 og i El Salvador og Honduras over 50 (tall for 2010).^[218]

Fra 2007 til 2017 falt antall personer som fikk en straffereaksjon fra 80 til 57 per 100 000 innbygger.^[219]

I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. I 2018 var andelen av befolkningen som rapporterte seg utsatt for tyveri eller skadeverk 5 %.^[220] I 1989 rapporterte rundt 1  % at det hadde opplevd innbrudd, noe som var på nivå med Finland, mens tallet for USA var 8 % og under 5 % i Storbritannia. I 1989 rapporterte 16 % av de spurte at de hadde vært utsatt for noe kriminelt, mot 29 % i USA og 19 % i England.^[221]

Politiet i Norge tok i 2000-årene rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.^{[trenger referanse]}

Knapt 4 000 personer satt i fengsel gjennomsnittlig i Norge i 2017^[222] og det var nær 9 000 påbegynte soninger i løpet av året. Av disse var 3 600 relatert til rusmidler, 2 000 gjaldt vold og mishandling, knapt 2 000 var vinningsforbrytelser og 450 gjaldt trafikkreglene. Under 10 % av soningene er straffer på over 1 år. Halvparten av soningene var dommer på mindre enn 6 måneder.^[223] Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.

Bostedsløshet

I 2016 var bostedsløsheten i Norge 1,6 per 1 000 innbyggere, en nedgang på 36 % fra 2012.^[224] I 2020 hadde andelen falt til 0,62 per 1 000 innbyggere, som var en nedgang på 15 % fra 2016. Antallet bostedsløse i 2020 var 3 325, og bostedsløsheten var størst i de store byene. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger hadde i 2020 gjennomsnittlig 1,09 bostedsløse per 1 000 innbyggere.^[225]

Annet

I levekårsundersøkelsen Social Progress Index utført av Deloitte og Social Progress Imperative ble Norge rangert først blant 149 land i 2019.^[226]

Kultur

Henrik Ibsen.

Maleri av ekkoet.

Theodor Kittelsen, Ekko (1888)

Musikk

Norges folkemusikktradisjon ble på 1800-tallet løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk, har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp, og i nyere tid Kygo og Alan Walker.^{[trenger referanse]} I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge har også bidratt i utviklingen og veksten til Black Metal, med Mayhem, Burzum, Dimmu Borgir og Enslaved som kjente band.

Litteratur og skriftkultur

Utdypende artikkel: Norsk litteratur

Norsk litteratur går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Kongespeilet og Historia Norvegiæ er betydelige middelalderverk.

I dansketiden var salmedikter og poet Petter Dass og dramatikeren Ludvig Holberg fremstående forfattere.

På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter. Henrik Ibsen regnes som en av verdens fremste dramatikere og representant for realisme innen teater. Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie ble sammen med Ibsen regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. Arne Garborg og Amalie Skram var andre viktige forfattere på denne tiden.

Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes samlet og utga norske folkeeventyr i 1840-årene. Eventyrene gjenspeilte den muntlige fortellertradisjonen som fantes på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.

På første halvdel av 1900-tallet var Sigrid Undset og Knut Hamsun viktige og begge var konservative og tilbakeskuende politisk. Begge disse vant nobelprisen i litteratur.

I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen og Fosse ble tildelt nobelprisen i 2023.^[227]

Billedkunst

Norges folkekunsttradisjon omfatter blant annet brukskunst som rosemaling og treskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeiler i sine motiver norsk landskap, historie og folkekultur. Edvard Munch, som arbeidet i en stil kalt ekspresjonisme, er i dag den norske kunstner som er best kjent internasjonalt. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.

Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsanlegget i Frognerparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.

Idrett

Utdypende artikkel: Norsk sport

Skiløper Marit Bjørgen er tidenes mestvinnende vinterolympier, med 15 medaljer.

Magnus Carlsen har gjort sjakk populært i Norge.

Som i mange andre europeiske land er fotball en av de mest populære sporten.^[228] I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske idrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i blant annet langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpine grener.

Nettstedet Greatest Sporting Nation rangerer årlig verdens land ut ifra sportslige resultater. Norge kom der på førsteplass i 2010 og 2011, og 2017–2020.^[229] Norges idrettsforbund og Norges olympiske komité etablerte Olympiatoppen i 1988 for å fremme resultater i toppidretten.^[230][231]

Sjakk har fått oppmerksomhet i Norge særlig med Magnus Carlsen som er femdobbelt verdensmester.^[232]

Oppføring på UNESCOs lister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Bryggen i Bergen (1979)
• Urnes stavkirke (1979)
• Røros (1980, utvidet i 2010)
• Helleristningene i Alta (1985)
• Vegaøyan (2004, utvidet i 2017)
• Struves meridianbue (fire strukturer i Norge alene) (2005)
• Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
• Rjukan – Notodden industriarv (2015)

Verdensarven i Norge består av åtte steder som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er oppført sammen som vestnorsk fjordlandskap.^[233]

• 
  Bryggen i Bergen (1979)
• 
  Urnes stavkirke (1979)
• 
  Røros bergstad og Circumferensen (1980)
• 
  Helleristningene i Alta (1985)
• 
  Vegaøyene i Nordland (2004)
• 
  Struves meridianbue (2005)
• 
  Geirangerfjorden (2005)
• 
  Nærøyfjorden (2005)
• 
  Rjukan–Notodden industriarv (2015)

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2016 – Bevaringen og tradisjonene rundt Oselver
• 2019 – Stev, dans og folkemusikk fra Setesdal.
• 2020 – Håndverksteknikker for katedralverksteder, eller Bauhütten, i Europa (Sammen med Tyskland, Østerrike, Frankrike og Sveits)
• 2021 – Nordiske klinkbåttradisjoner (Sammen med Danmark, Finland, Island og Sverige)

Fotnoter

Type nummerering

1. nynorsk: Noreg
   nordsamisk: Norga
   lulesamisk: Vuodna
   sørsamisk: Nöörje
   kvensk: Norja
2. nynorsk: Kongeriket Noreg
   nordsamisk: Norgga gonagasriika
   lulesamisk: Vuona gånågisrijkka
   sørsamisk: Nöörjen gånkarïjhke
   kvensk: Norjan kuninkhaanvaltakunta

Referanser

1. Da Harald Hårfagre samlet rike
2. «Arealstatistikk for Norge». Statens kartverk. 20. desember 2019.
3. https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/befolkning.
4. https://www.worldatlas.com/articles/the-highest-literacy-rates-in-the-world.html; oppført som: The highest literacy rates in the world.
5. FN-Sambandet – BNP per innbygger, besøkt 6. september 2023.
6. Norsk Petroleum – Statens inntekter, besøkt 27. september 2018.
7. SSB.no – Ringvirkninger av petroleumsnæringen i norsk økonomi, besøkt 27. september 2018.
8. SSB.no – Dette er Norge 2018, besøkt 27. september 2018.
9. http://hdr.undp.org/en/media/HDI_2008_EN_Tables.pdf Human Development Report, hdr.undp.org. Besøkt 30. desember 2012 (en)
10. «The Democracy Index 2011: Democracy under stress», eiu.com (krever innlogging). Besøkt 30. desember 2012 (en)
11. «Democracy Index 2015 Democracy in an age of anxiety» (PDF). The Economist Intelligence Unit. Besøkt 25. desember 2016.
12. Reuters.com – Finland tops world's happiest countries list again: U.N. report (lenke til rapporten), besøkt 21. mars 2019.
13. Schulte, Michael (8. juli 2017). «Norge og Noreg – etymologi». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 21. oktober 2017.
14. «Noreg». Språkrådet. Besøkt 30. januar 2021.
15. «Taarr – Wiktionary». en.m.wiktionary.org. Besøkt 19. november 2020.
16. BidumBágo.
17. Rolf Theils artikkel om norsk romani. I Gulbrand Alhaug og Aud-Kirsti Pedersen (red.): Namn i det fleirspråklege Noreg. Novus forlag. Oslo, 2015. ISBN 978-82-7099-775-6
18. Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184–201.
19. Helle, Knut: Ei soge om Vestlandet. Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
20. Orning, Hans Jacob: «En vestlandskonge?» Klassekampen, 18. februar 2013.
21. Norge (1980), s. 9.
22. Hægstad, Marius, 1908: "Nokre ord um namnet paa landet vaart". Norvegia. Tidsskrift for det norske Folks Maal og Minder 2. 1–7.
23. Seip, Didrik Arup (1923). Norge: om navnet på vårt land fra de eldste tider av. Kristiania: Steenske forlag.
24. Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184–201.
25. Fritzner, Johan, 1883–1896: Ordbog over Det gamle norske Sprog, bind 3. Kristiania: Den norske Forlagsforening.
26. Heide, Eldar, 2017: "Noregr tyder nok vegen mot nord, likevel".Namn og nemne, 2016. Vol 33, 13–37.
27. Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
28. Minifakta 2015, s. 6. sfn error: no target: CITEREFMinifakta2015 (help)
29. Imsen, Steinar; Winge, Harald, red. (1999). Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800 (2 utg.). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. ISBN 82-456-0552-2.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
30. Knappen, A. E. (1992). Ordliste for ungdom: med synonymer, ordforklaringer og eksempler fra ordenes bruksområde. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203136982.
31. https://www.ssb.no/arealvern
32. Minifakta 2015, s. 8. sfn error: no target: CITEREFMinifakta2015 (help)
33. Minifakta 2015, s. 9. sfn error: no target: CITEREFMinifakta2015 (help)
34. Norge (1980), s. 20.
35. Helleland, Botolv (1975). Norske stedsnavn/stadnamn. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250401042.
36. Erikstad, Lars (2009). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå. Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo. ISBN 978-82-92838-22-8.
37. «Skog, fjell og vidde dominerer». ssb.no. 4. september 2017. Besøkt 27. november 2017.
38. «Arealbruk og arealressurser». ssb.no. 2. juli 2018. Besøkt 14. november 2018.
39. Norge (1980), s. 23.
40. Norsk naturleksikon (1978), s. 106.
41. Norsk naturleksikon (1978), s. 14.
42. Barr, Susan (4. september 2017). «Beerenberg». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 5. august 2018.
43. «Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt». www.ssb.no. Besøkt 14. november 2018.
44. «Norges geografiske Midtpunkt ligger i Steinkjer - Steinkjer kommune». web.archive.org. 29. mai 2011. Arkivert fra originalen 29. mai 2011. Besøkt 20. november 2023.
45. Norge (1980), s. 19.
46. Norsk naturleksikon (1978), s. 8.
47. Norsk naturleksikon (1978), s. 12.
48. Norsk naturleksikon (1978), s. 24.
49. Norsk naturleksikon (1978), s. 208.
50. Norge (1980), s. 22–23.
51. Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
52. Schandy, Tom (1995). Vern vår natur. Oslo: Faktum. ISBN 8254002274.
53. Miljøstatistikk 1983: naturressurser og forurensinger=Environmental statistics 1983 : natural resources and pollution=Environmental statistics 1983 : natural resources and. Oslo: Statistisk sentralbyrå : I kommisjon hos Aschehoug og Universitetsforl. 1983. ISBN 8253719361.
54. Norsk naturleksikon (1978), s. 202.
55. Umbreit, Andreas (2005). Guide to Spitsbergen. Bucks: Bradt. ISBN 1-84162-092-0.
56. Thuesen, Nils Petter (9. januar 2018). «Svalbard». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 5. august 2018.
57. Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN. Oslo: SSB.
58. Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget.
59. Norge (1971), s. 18.
60. «Gaupe». www.miljostatus.no (på norsk). Arkivert fra originalen 18. desember 2018. Besøkt 17. desember 2018.
61. «Ulv». www.miljostatus.no (på norsk). Arkivert fra originalen 18. desember 2018. Besøkt 17. desember 2018.
62. Biørnstad, Lasse. «Da politikerne ville utrydde rovdyrene». forskning.no (på norsk). Besøkt 17. desember 2018.
63. Frafjord, Karl (14. november 2017). bever (på norsk). Besøkt 10. mai 2018.
64. Østbye, Eivind (14. mars 2018). «rådyr». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 10. mai 2018.
65. «spekkhogger». Store norske leksikon (på norsk). 28. september 2014. Besøkt 10. mai 2018.
66. «steinkobbe». Store norske leksikon (på norsk). 19. september 2014. Besøkt 10. mai 2018.
67. Norge (1971), s. 32.
68. Pethon, Per (15. juni 2018). «makrell». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 14. november 2018.
69. Vøllestad, Asbjørn (25. april 2018). «torsk». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 10. mai 2018.
70. «sildefiske». Store norske leksikon (på norsk). 9. mars 2018. Besøkt 14. november 2018.
71. «Norsk Ornitologisk Forening – Bestandsovervåking av fugler ved Falsterbo». www.birdlife.no. Besøkt 14. november 2018.
72. Norsk naturleksikon (1978), s. 144.
73. «Fakta: Derfor er insektene viktige». Aftenposten. 9. juli 2020. s. 25.
74. Norsk naturleksikon (1978), s. 482.
75. Norge (1980), s. 23–24.
76. Minifakta 2015, s. 7. sfn error: no target: CITEREFMinifakta2015 (help)
77. SSB temaside om befolkning http://www.ssb.no/befolkning/ lest på nett 18.1.2013
78. http://www.ssb.no/folkemengde/tab-2012-03-14-30.html
79. http://www.ssb.no/befolkning/
80. Minifakta 2015, s. 12. sfn error: no target: CITEREFMinifakta2015 (help)
81. Minifakta 2015, s. 13. sfn error: no target: CITEREFMinifakta2015 (help)
82. «Which countries have the best, and worst, living standards?». The Economist. 13. mars 2024. ISSN 0013-0613. Besøkt 19. april 2024.
83. kilde: http://www.ssb.no/folkemengde/arkiv/tab-2011-02-24-01.html
84. Norge (1980), s. 29.
85. https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/folkemengde/aar-per-1-januar
86. https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett
87. «Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted». ssb.no (på norsk). 3. desember 2018. Besøkt 14. april 2020.
88. Hagesæther, Pål Vegard (2. desember 2018). «Historisk milepæl: Nå kan Oslo kalle seg en millionby». Aftenposten. Besøkt 14. april 2020. «En historisk milepæl er passert. For første gang har Norge en millionby.»
89. Lillehammer, Arnvid (1994). Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220282.
90. Hagen, Anders (1921–2005) (1962). Forhistorisk tid og vikingtid. Oslo: Aschehoug. s. 228.
91. Olsen, Bjørnar (1997). Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Oslo: Pensumtjeneste. ISBN 9788213011488.
92. De Tre stammers møte i Finnmark. Tromsø: Universitetsforlaget. 1968. s. 16f.
93. Niska, Gunnar (1973). Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas. Vadsø.
94. Helle mfl (2013), s. 64–65
95. Lunden, Kåre (1995). Norge under Sverreætten: 1177–1319 : høymiddelalder. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202153336.
96. «Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013.
97. «Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013.
98. Bjørkvik, Harald: Folketap og sammenbrudd 1350–1520. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.
99. Helle mfl (2013), s. 65
100. Helle, Knut (1975). Stavanger: fra våg til by. [Stavanger]: i hovedkommisjon hos Stabenfeldt. ISBN 8253201893.
101. Keller, Karl-Fredrik (1994). Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon. Oslo: William Dall, Prosjekthuset produksjon AS. ISBN 8291455007.
102. Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257310360.
103. Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257306428.
104. Kjøpstad og rikssentrum. [Bergen]: Bryggens museum. 1986. ISBN 8290289200.
105. Schia, Erik (1991). Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203165125.
106. «Innvandring». ssb.no (på norsk). Besøkt 8. juli 2020.
107. SSB: Rekordstor vekst i innvandrerbefolkningen
108. «Fakta om Iran». www.iran.no. Arkivert fra originalen 18. oktober 2018. Besøkt 14. november 2018.
109. «SSB: Innvandring og utvandring 2006». Arkivert fra originalen 18. september 2012. Besøkt 3. mai 2007.
110. De Tre stammers møte i Finnmark. Tromsø: Universitetsforlaget. 1968. s. 25f.
111. Sameloven kap. 3 trådte i kraft 01.01.1992
112. «NOU 1995: 18 – Ny lovgivning om opplæring». Kunnskapsdepartementet.
113. «Minoritetsspråkpakten». Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.
114. «St.meld. nr. 35 (2007–2008) – Mål og meining». Kulturdepartementet.
115. «Når språk skal reise seg» Arkivert 17. november 2015 hos Wayback Machine., Språknytt, 1, 2015. Besøkt 15. november 2015. Sitat: «Språkrådet arbeider for å ta vare på og fremme de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, norsk romani (språket til taterne/romanifolket) og romanes (språket til romfolket), som alle regnes som truede og har fått et særskilt folkerettslig vern.».
116. «St.meld. nr. 35. Mål og meining : Ein heilskapleg norsk språkpolitikk». Kultur- og kirkedepartementet. 27. juni 2008.
117. «Tegnspråk blir offisielt språk». NRK. 26. juni 2008.
118. fritanke.no Stadig flere nordmenn oppgir at de ikke tror på Gud 18. mars 2016
119. «Ny undersøkelse fra Den norske kirke bekrefter svekket gudstro». human.no (på norsk). Besøkt 4. juni 2019.
120. «Tenner lys digitalt | Den norske kirke». kommunikasjon.ntb.no (på norsk). Besøkt 3. februar 2024.
121. «St.meld. nr. 49 (2003–2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse». 016001-040019. 1. oktober 2004. Besøkt 3. februar 2024. |fornavn1= mangler |etternavn1= i Authors list (hjelp)
122. «Religion i Norge». SSB. Besøkt 3. februar 2024.
123. «Tros- og livssynssamfunn». Statsforvalteren.no. Besøkt 3. februar 2024.
124. Amundsen, Bård (24. november 2017). «Hvor mange muslimer er det i Norge i 2017?». Forskning.no. Besøkt 27. september 2019.
125. https://human.no/nyheter/2019/februar/nye-medlemmer/
126. TV2: Her vedtar Stortinget å avvikle statskirken, 2012
127. Rasmussen, Tarald (18. juli 2020). «statskirke». Store norske leksikon. Besøkt 19. august 2020.
128. «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023.
129. «Storbyveksten fortsetter». ssb.no. Besøkt 6. september 2017.
130. Steinar Imsen Noregs Nedgang s.77 ISBN 82-521-5938-9
131. «Jubler over full grenseåpning: – Jättegodt med normale tider». www.vg.no. Besøkt 6. oktober 2021.
132. Stortinget – Fagkomiteene, besøkt 8. august 2017.
133. «Fylkesinndelingen fra 2024». Regjeringen. 5. juli 2022. Besøkt 28. februar 2024.
134. «Startskudd for nye Sandefjord kommune». regjeringen.no. 31. desember 2016. Besøkt 1. januar 2017.
135. «Eksperter: Putin tvinger Europa til dette». TV2.no. 27.07.2024.
136. «Vi trenger flere reservesoldater». Dagsavisen.no. 30.07.2024.
137. «Vil ha slutt på annulleringspraksis i Forsvaret: –⁠ Diskriminerende». vg.no. 23.11.2024.
138. Norge (1980), s. 16.
139. Børresen, Jacob (24. april 2019). «Forsvaret». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 14. oktober 2019.
140. «Kongeriket Noregs grunnlov – Lovdata». lovdata.no. Besøkt 14. oktober 2019. «§ 25. Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget.»
141. Norges ambassadører, regjeringen.no. Besøkt 8. august 2017.
142. Diplomatic Missions accredited to Norway, Utenriksdepartementet, 14. august 2012. Besøkt 6. september 2012.
143. «Refleksjoner fra Brussel – Hospitering ved Sørlandets Europakontor – Vest-Agder fylkeskommune». Intportal.vaf.no. Arkivert fra originalen 6. juni 2013. Besøkt 29. august 2010.
144. «EU-programmer». Eu-norge.org. 30. juni 2009. Arkivert fra originalen 1. mai 2011. Besøkt 29. august 2010.
145. Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200.
146. Saglie, Jo (2000). Standpunkter og strategi: EU-saken i norsk partipolitikk, 1989–1994 (dr.avhandling). Oslo: Institutt for statsvitenskap, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. ISBN 8257045489.
147. «Folkeavstemningene om EU og EF. Fylkesvis». www.ssb.no. Besøkt 10. august 2020.
148. «Folkeavstemningen 1994 om norsk medlemskap i EU» (PDF). s. 49.
149. ssb.no: Folkeavstemningen 1994 om norsk medlemskap i EU, besøkt 1. april 2012
150. «Client and Supplier Countries of the EU27 in Merchandise Trade (value %)» (PDF). Europakommisjonen. Arkivert fra originalen (PDF) 17. januar 2017. Besøkt 5. juli 2020.
151. NOU 2012:2, kapittel 26.2.2, besøkt 1. april 2012
152. «Om Schengen-samarbeidet | europalov». europalov.no. Besøkt 3. februar 2024.
153. Håndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512.
154. «EU Agencies | European Free Trade Association». www.efta.int. Besøkt 11. august 2020.
155. «Associated Countries» (PDF). Europakommisjonen. 2019. Besøkt 2. juli 2020.
156. regjeringen.no (8. august 2018). «Norges forskningssamarbeid med EU». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 21. august 2020.
157. Utenriksdepartementet (9. april 2021). «Norsk deltakelse i EUs programmer 2021–2027». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 26. april 2021.
158. Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Norge blir et industriland». Hentet 21. des. 2016.
159. Simensen, Jarle (1999). Tyskland – Norge: den lange historien. Oslo: Tano Aschehoug. ISBN 8251838576.
160. Hofstad, Knut (30. desember 2021). «vannkraft». Store norske leksikon. Besøkt 18. juni 2022.
161. «Kraftproduksjon». Energifakta Norge. Besøkt 18. juni 2022.
162. Norge (1980), s. 31.
163. Knutsen, Sverre (28. juni 2004). «Hvorfor ble Norge rikt?». Aftenposten.
164. Norge (1980), s. 32.
165. Høberg, Eva Narten (28. desember 2018). «tørrfisk». Store norske leksikon. Besøkt 24. august 2021.
166. Holt & 1974 100. sfn error: no target: CITEREFHolt1974100 (help)
167. Norgeshistorie.no – Oljen i norsk økonomi, besøkt 8. august 2017.
168. SSB – Virkninger på norsk økonomi av et kraftig fall i oljeprisen, besøkt 8. august 2017.
169. Norsk Petroleum – Eksport av olje og gass, besøkt 8. august 2017.
170. KPMG – Petroleumsbeskatning, besøkt 27. september 2018.
171. Ramsdal, Roald (16. september 2012). «Norsk oljeproduksjon tilsvarer en dråpe i Mjøsa». Tu.no. Besøkt 24. august 2022.
172. Norge (1971), s. 80–81.
173. Norsk naturleksikon (1978), s. 30.
174. «Mineraler for det grønne skiftet | Norges geologiske undersøkelse». www.ngu.no. 2019. Arkivert fra originalen 22. juli 2020. Besøkt 5. desember 2020.
175. Norge (1980), s. 37–38.
176. Fiskeridirektoratet – Flere fiskere og fiskefartøy Arkivert 27. september 2018 hos Wayback Machine., besøkt 27. september 2018.
177. «Norsk næringsliv». ssb.no (på norsk). Besøkt 19. oktober 2019.
178. Seafood.no – Sjømateksport for rekordhøye 94,5 milliarder i 2017, besøkt 27. september 2018.
179. Seafood.no – Nøkkeltall, besøkt 16. desember 2021.
180. SSB.no – Fakta om norsk økonomi, besøkt 27. september 2018.
181. Trknologirådet – Norge etter oljen, besøkt 8. august 2017.
182. Innovasjon og Forskning – Norge 2.0 – Hva skal vi leve av etter oljen?, besøkt 8. august 2017.
183. NRK.no – Oljefondet når 8.000.000.000.000, besøkt 8. august 2017.
184. Globalis – Norge – Økonomisk vekst Arkivert 2017-07-05, hos Wayback Machine., besøkt 8. august 2017.
185. IMF CH IV Report 2009
186. IMF Ch IV Report 2012
187. IMF Ch IV Report 2015
188. IMF Ch IV Report 2017
189. Verdensbanken – Data, løpende dollar
190. SSB Årlig nasjonalregnskap
191. SSB – Makroøkonomiske hovedstørrelser – Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
192. Verdensbanken – Data, løpende priser
193. Brutto investeringer i % av BNP, og i USD – Data, Verdensbanken. Gross Capital Formation. Besøkt september 2017.
194. Eksport i % av BNP, og i US dollar – Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
195. SSB Statistisk årbok 2007
196. Eksport av varer og tjenester – Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
197. Import i % av BNP, og i US dollar – Data, Verdensbanken.Besøkt september 2017.
198. Import av varer og tjenester – Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
199. Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar – Verdensbanken. Besøkt september 2017.
200. Driftsregnskapet overfor utlandet – Statistisk Sentralbyrå. Besøkt september 2017.
201. SSB.no – Familier og husholdninger, 1. januar 2016, besøkt 9. august 2017.
202. SSB.no – Dette er Norge i 2016, besøkt 9. august 2017.
203. Arbeidslivet.no – Antall fagorganiserte og organisasjonsgrad i Norge, besøkt 8. august 2017.
204. Arbeidslivet.no – Hvem er organisert – og hvor?, besøkt 8. august 2017.
205. SSB.no – Organisasjonsaktivitet, politisk deltakelse og sosialt nettverk, levekårsundersøkelsen, 2014, besøkt 8. august 2017.
206. SSB.no – Helse- og sosialpersonell, besøkt 8. august 2017.
207. SSB.no – Allmennlegetjenesten, besøkt 8. august 2017.
208. Folkehelseinstituttet – Levealderen i Norge, besøkt 8. august 2017.
209. Folkehelseinstituttet – Spedbarnsdødelighet – faktaark med helsestatistikk Arkivert 8. august 2017 hos Wayback Machine., besøkt 8. august 2017.
210. Folkehelseinstituttet – Dødsårsaker for 2014: Kreft stabilt, demens øker, besøkt 8. august 2017.
211. «2020-01-17». ssb.no (på norsk). Besøkt 25. april 2020.
212. SSB.no – Omsetning av brennevin, vin, øl og rusbrus. 1 000 liter, besøkt 8. august 2017.
213. «Fakta om helse fra Statistisk sentralbyrå». SSB. Besøkt 18. desember 2023.
214. «Anmeldte lovbrudd». ssb.no (på norsk). 27. mars 2019. Besøkt 25. april 2020.
215. Dimmen, Sofie Dege (1. august 2018). «Drapssaker de siste ti årene». NRK. Besøkt 25. april 2020. «Schei Syversen peker også på at det begås få drap i Norge sammenlignet med andre land. I dag er drapsraten på 0,4 per 100.000 innbygger.»
216. Anne Gro Pedersen: Ulykker, drap og selvmord i 150 år. Historisk helsestatistikk, SSB, 2004. https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa94/del-ii-2.pdf
217. Dragl, Arild Færaas Lene Li. «44 år siden det var like få drap i Norge som i 2015». Aftenposten. Besøkt 25. april 2020.
218. Pollock, J. M. (2011). Crime and justice in America: An introduction to criminal justice. Routledge.
219. Journalist, Bård Amundsen (3. juli 2019). «Kriminaliteten fortsetter å falle». forskning.no (på norsk). Besøkt 25. april 2020.
220. «Utsatthet og uro for lovbrudd, levekårsundersøkelsen». ssb.no (på norsk). 25. mars 2019. Besøkt 25. april 2020.
221. Van Dijk, J. J., Mayhew, P., & Killias, M. (1990). Experiences of crime across the world: Key findings from the 1989 International Crime Survey. Kluwer/Brill Archive.
222. https://www.ssb.no/fengsling
223. «Mindre fengsling i 2017». ssb.no (på norsk). Besøkt 26. april 2020. «2019-09-26»
224. Evelyn Dyb, Stian Lid (2017). «Bostedsløse i Norge 2016– en kartlegging». NIBR-rapport (13): 15–16 – via Høgskolen i Oslo og Akershus.
225. Oslomet.no – Færre bostedsløse i Norge, besøkt 16. desember 2021.
226. «2019 Social Progress Index». 2019 Social Progress Index. Besøkt 12. november 2019.
227. Nedrebø, Ingrid (5. oktober 2023). «Jon Fosse får nobelprisen i litteratur». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 3. februar 2024.
228. «Football Fever in Norway – Norwegians Worldwide». web.archive.org. 24. juni 2013. Archived from the original on 24. juni 2013. Besøkt 26. februar 2022.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
229. Greatest Sporting Nation – Per Capita Cup 2020, besøkt 16. desember 2021.
230. Greatest Sporting Nation – Why do Norway continue to top Per Capita rankings?, besøkt 8. august 2017.
231. Olympiatoppen – Historikk, besøkt 8. august 2017.
232. Bryne, Lars (23. november 2014). «Carlsen er verdensmester: – Jeg er lykkelig og lettet». NRK. Besøkt 26. februar 2022.
233. «West Norwegian Fjords – Geirangerfjord and Nærøyfjord». UNESCO.org. Besøkt 18. juni 2016.

Litteratur

• Norsk naturleksikon. Oslo: Det Beste. 1978. ISBN 8270100757.
• Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910.
• Norge: styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1980. ISBN 8257301558.
• Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143.
• Holt, Lars Jakob (1974). Noregs historie med hovudlinjer i historia til dei andre norderlanda. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059244.
• «Minifakta om Norge 2015». ssb.no (på norsk). SSB. 29. april 2015. Besøkt 21. september 2023.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Norge hos Wikivoyage
• (no) Norge.no – Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l.
• (no) VisitNorway.no – Offisiell reiseportal for Norge
• (no) Informasjon fra regjeringen og departementene
• (no) Stortinget
• (no) Minifakta Norge og Dette er Norge: Hva tallene forteller, gode statistiske oversikter fra Statistisk sentralbyrå og Utenriksdepartementet
• (no) Miljøstatus i Norge
• (no) Noregs grenser – det historiske målebord, om Norges grenser gjennom tidene, artikkel hos Norgeshistorie.no

• (no) Statistikk og andre data om Norge i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Portal: Norge