Olav Tryggvason

Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.

Olav Tryggvason Konge i Norge
Født		i 960-årene på ukjent sted Norge
Død		ca. 999 slaget ved Svolder
Beskjeftigelse		Kriger, monark
Ektefelle		Tyra Haraldsdatter, datter til kong Harald Blåtann av Danmark
Far		Tryggve Olavsson[1]
Mor		Astrid Eiriksdatter[1]
Søsken		Astrid Tryggvesdatter
Barn		ukjent
Nasjonalitet		Norge
Annet navn		Olav I Tryggvason
Regjeringstid		ca. 995– ca. 999
Olav Tryggvason på Commons

Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.^[2]

Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.^[3]

Det fantes ikke noen normalisert skrivenorm på norrønt i Olavs samtid, og det varierer derfor fra dokument til dokument hvordan navnet hans står skrevet. En variant er Óláfr Tryggvasun.^{[trenger referanse]}

Familie og tidlig liv

De norske og islandske kildene er samstemte om at foreldrene til Olav var Astrid og Tryggve Olavsson. Men hvor foreldrene og Olav kom fra, er svært usikkert:

• Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav var fra Norge, og rømte derfra til England.^[4][5]
• Theodoricus skrev omkring år 1180 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson, som hadde kongemakt i det øvre fylket, som nordmennene kaller Opplandene.^[6]
• Forfatteren av Historia Norvegiæ skrev i andre halvdel av 1100-tallet at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Trygve styrte Romerike. Astrid var fra Opplandet.^[7][8]
• Forfatteren av Ågrip skrev om lag 1190 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Tryggve tok kongenavn på Ranrike (Båhuslen).^[9]
• Snorre skrev i 1220-årene at Olav var sønn av Astrid Eiriksdatter og Tryggve Olavsson, som var småkonge i Ranrike og Vingulmark.^[10]
• Geirr Leistad mener at Olav hørte til en dansk ætt fra Hedeby, der navnene Olav, Tryggve og Astrid var i bruk.^[11]
• Therese Holt Hansen mener at Olavs knytting mot Irland kan bety at han tilhørte en irsk eller irsk-skandinavisk høvdingfamilie.^[12]

Det er uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skrev at han ble født like etter at hans far ble drept (ca. 963),^{[trenger referanse]} mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969.^{[trenger referanse]} Øystein Morten mente han var født senest i 970.^[13]

Vi vet ikke hvor han ble født.^[14] Noen av de stedene som er foreslått som Olav Tryggvasons «fødested», basert på fortellingen i Heimskringla, er Lalandsholmen i Frøylandsvatnet, Kongeøya i Randsfjorden, Ramsholmen i Storsjøen i Nord-Odal og Holmen i Sirdalsvatnet.^{[trenger referanse]} Både på Lalandsholmen og Kongeøya, og ved Frøylandsvatnet er det reist minnesteiner.

Sigvat Tordssons (død ca. 1045) fortalte i Erlingsflokkr at Olav ga sin ene søster til Erling Skjalgsson. Han ga sin andre søster til Ragnvald. De ble foreldre til Ulf.^{[15] [16]}

Olav Tryggvason og Sigrid Storråde. Erik Werenskiold brukte Fridtjof Nansen som modell for Olav Tryggvason.^[17]

I viking?

Skaldekvadet Óláfsdrápa er laget av en ukjent forfatter om lag år 1200. Ifølge kvadet selv er det forfattet av skalden Hallfred Vandrædaskald, en av Olavs hirdskalder, men dette eierskapet blir stort sett avvist av moderne filologer og historikere.^[18] Óláfsdrápa forteller at Olav tidlig drog i viking. Han hadde Russland som utgangspunkt, og var i kamper i Østersjøen, ved Frisland og i Irskesjøen.^[19] Det er ikke støtte for dette i eldre kilder.

Snorre har eventyrlige fortellinger om Olav Tryggvasson ved Østersjøen og i Gardarrike. Dagens historikere regner fortellingene om Olavs barndom og ungdom som oppdiktede, selv om de kan inneholde historisk korrekt informasjon, både om personer og hendelser.^[20][5][21]

I England i perioden 991–994

I engelske kilder opptrer i perioden 991–993 en som omtales som Anlaf. Det antas at det var Olav Tryggvasson, men det kan også ha vært andre.^[22]

Anlaf ble for første gang nevnt i året 991, da i The Anglo-Saxon Chronicle. Han kom med 93 skip til Folkestone, hvor han plyndret seg vei til Sandwich, så til Ipswich og til slutt til Maldon, hvor Anlafs hær vant slaget mot Ealdorman Byrthnoth. Etter erkebiskop Sigerics anbefaling betalte den engelske kongen, Ethelred, vikingene 10 000 pund sølv for at plyndringene skulle opphøre. Det er en diskusjon om hvorvidt det var Anlaf eller den danske kongen Svein Tjugeskjegg som ledet slaget ved Maldon. Det er ikke kilder som bekrefter at Svein eller hans menn var til stede i Maldon.^[5]

Anlaf nevnes igjen da han angrep London i september 993.^[23] Denne gangen hadde han med 94 skip, og Svein Tjugeskjegg med som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre byen, men de fortsatte herjingene innover i landet til hest, og gjorde stor skade. Ethelred betalte 16 000 pund sølv for å stoppe dem.^[5]

Høsten 993 sendte den engelske kongen bud på Anlaf. De møttes ved Andover for å bli kjent, til forhandlinger og til en stor seremoni der Ethelred var fadder ved Olavs dåp eller konfirmasjon. Ethelred ga ham kongelige gaver. Som resultat av møtet ved Andover er det bevart en avtale. Avtalen innledes ved å slå fast at det er en fredsavtale mellom Ethelred og hans rådgivere, og Olav, Jostein og Gudmund Steitasson. Svein Tjugeskjegg står ikke anført som en av partene i avtalen. Anlaf lovte å aldri returnere til England som fiende.^[5] Avtalen innebar at Anlaf skulle hjelpe kongen mot indre og ytre fiender. Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson fikk betalt 22 000 pund sølv.^[24]

Hersker og konge av Norge

Det er kjent fire eksemplarer av en sølvmynt utstedt av Olav Tryggvason. Myntene er av Crux-typen. De er tilnærmet like mynter utstedt av kong Æthelred i England og kong Svein Tjugeskjegg i Danmark. Myntene er det eneste samtidsbeviset for at Olav var norsk konge.^[25]

Bøndene i Trøndelag hadde startet et opprør mot Håkon Sigurdsson Ladejarl. Han ble sviktet av sine egne, og drept.^[3][26] Det er uvisst om drapet forårsaket Olavs reise til Norge, om det skjedde som en følge av Olavs ankomst eller om det var ikke var noen sammenheng.

En gang i perioden i 994 til 996 dro Olav til Norge. Han satte sin fot på norsk jord for første gang ytterst på øya Moster i Bømlo.^{[trenger referanse]}

Den danske historikeren som kalles Saxo Grammaticus fortalte at Olav i starten sto for styret i Norge. Han hersket med full kongelig makt og myndighet, men han bar enda ikke kongenavn. Svein Tjugeskjegg søkte tilflukt hos ham, men ble avvist.^[27]

Professor i historie Claus Krag mener at det er så godt som umulig å bedømme hva Olav historisk og reelt egentlig betydde i de fem årene han var norsk konge, det vil si i perioden 995–1000.^[19]

Det er uvisst om Olav bare var konge over Vestlandet (det gamle riket til Harald Hårfagre), eller også styrte over Trøndelag og deler av Østlandet. Ingen av skaldekvadene knytter ham til Trøndelag.^[3] Området omkring Oslofjorden hørte til Danmark. Han sikret makten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet.^[19] Ifølge Odd Snorresson fikk Erling som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes.^[28] Det kan være at dette også var Olavs kongerike.^{[trenger referanse]}

Hedendom og kristendom

Vi vet ikke mye om hvordan Olav egentlig forholdt seg til hedendom og kristendom, og kildene spriker.

Olav ble i forbindelse med fredsslutningen i 993 opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt tidligere, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder.

Adam av Bremen skrev ca. 1075 at somme sa at Olav var kristen, mens andre mente han var frafallen. Men alle var enige i at han var en spåmann, han leste i tegn og satte all sin lit til fuglevarsler. Derav fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med trolldomskunst og hadde med seg seidemenn.^[29]

Vi vet at kristningen av Norge var påbegynt lenge før Olavs tid. Men Olavs navn knyttes i sagaene til det såkalte tinget på Dragseid som påbød kristendommen, og som kirkegrunnlegger på Moster.^{[trenger referanse]} Siden Dragseid ellers er et ukjent tingsted og det på Moster ikke er arkeologiske spor etter en tidlig kirke, kan det være at dette er oppdiktet.

Det kan være at han etablerte et kirkelig nærvær av en viss betydning langs kysten. Videre skal han ha sendte misjonæren Tangbrand til Island. Det hadde betydning for islendingenes endring av lovene, slik at de ble basert på kristendommen.^[19]

Olavs død

Eirik Håkonsons menn entrer skipet «Ormen Lange» under Slaget ved Svolder (Tegning av Halfdan Egedius).

Olav døde i et sjøslag. Middelalderkildene spriker om hvor slaget var, og hvem som deltok i slaget:

• Skalden Hallfröðr Óttarsson vandræðaskáld skrev i Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar (Arvedrapa til Olaf Tryggvasson) at Olav sloss mot to konger og en jarl, men uten at de er navngitt.^[30]
• Skalden Halldórr ókristni skrev i Eiríksflokkr at striden var med jarlen, med hjelp av svenske og danske styrker. Jarlen er ikke navngitt.^[31]
• Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav døde i et slag i Øresund. Olav angrep da kong Svein Tjugeskjegg av Danmark.^[32][5]
• Theodoricus skrev ca. 1180 at slaget var ved øya Svold som ligger nær Slavia, et område som på norsk kalles Vinnlandia.^[33]
• Med Sæmund Frode (død 1133) som kilde, oppgir Nóregs konungatal fra omkring 1190 at slaget var mot jarlen Eirik Håkonsson, og at Olav falt i Svoldervågen.^[34]
• Snorre skrev ca. 1230 at kong Svein Tjugeskjegg, kong Olof Skötkonung av Sverige og ladejarlen Eirik Håkonsson var motstanderne i slaget.^[35]

Kildene er samstemte om at Olav hoppet i sjøen, etter at det ble klart at slaget var tapt.^{[35][36][37][38]}

Bjørn Bandlien og Per G. Norseng konkluderte med at Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson.^[39] Øystein Morten mente at sannsynligvis var slaget i Øresund i 999.^[3] Egil Kraggerud mente slaget trolig fant sted i en gang i perioden 998-1004.^[40]

Adam av Bremen skrev at Svein Tjugeskjegg overtok Olavs rike.^[41] Snorre mente at riket ble delt mellom Svein Tjugeskjegg, Olof Skötkonung og Eirik Håkonsson.^{[trenger referanse]} Claus Krag skrev at etter Olavs fall ble Svend Tveskæg norsk overkonge, mens Eirik og Svein jarler skulle styre landet fra Lindesnes og nordover på hans vegne. I Viken fortsatte det å sitte danske underkonger slik som tidligere.^[19]

Olav i kunsten

Olav Tryggvason drar med sine menn til dronning Geira, illustrasjon til Olav Tryggvasons saga av Erik Werenskiold.

Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga (ca 1230) er en del av Snorres Heimskringla. Andre sagaer om ham er Odd munks saga om Olav Tryggvason (ca 1190), Dråpa om Olav Tryggvason (ca 1200) og Den større saga om Olav Tryggvason (ca 1300).

Kvadet «Ormurin langi» («Ormen Lange») er skrevet av Jens Christian Djurhuus omkring 1830. Kvadet har 86 vers på færøysk. De første 13 versene av balladen ble oversatt til norsk (landsmål) av Per Sivle og trykt i avisa Fedraheimen i april 1885. Den beskriver et slag mellom kongene. Den er brukt i den tradisjonelle færøydansen.^{[trenger referanse]}

Olav Tryggvason-monumentet, også kalt «Olav Tryggvason-støtten» og liknende, er et monument over Olav Tryggvason utformet av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen (1879–1965) og reist på Torvet i Trondheim i 1921. Det 18 meter høye minnesmerket består av en skulptur av Olav Tryggvason plassert øverst på en søyle med en sokkelfot. Kongen er framstilt med sverd og kors-prydet rikseple i hendene. Ved kongens føtter ligger et avhugget hode med en hammer. Det er tolket som å være av guden Tor med hammeren Mjølner som symboliserer kongens seier over hedendommen, et trollhode eller av trellen Kark.^[42][43]

Den norske komponisten Ragnar Søderlind har skrevet operaen Olav Tryggvason.^[44] Den er i to akter hvor Edvard Griegs og Bjørnstjerne Bjørnsons operafragment er innarbeidet. Librettoen til operaen er skrevet av K. J. Moe. Operaen ble skrevet 1995-1998 og har opus 69. Den ble uroppført 26. september 2000 i Grieghallen i Bergen.