Remove ads
Dåp (fra lavtysk dope, 'å dyppe', etter gresk baptizein med samme betydning) er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydning av dåpen varier noe fra et samfunn til et annet. I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som et sakrament.
Enkelte andre religioner har også seremonier som ligner på dåp.
Flesteparten av verdens kristne er enige om en grunnleggende teologisk forståelse av dåpen. Dåpen er ifølge Det nye testamente innført av Jesus Kristus. Den utføres i de fleste trossamfunn i «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» («treenighetsformularet»), med samtidig neddykking eller overøsning med vann.
Dåpen hviler på en uttrykkelig befaling fra Kristus, gjengitt helt sist i Matteusevangeliet:
- Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Matteus 28,18-20.[1]
Dåpens viktighet forkynnes også av Jesus i Johannesevangeliet:
- Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» Johannes 3,5.[2]
Jesus ble selv døpt av Johannes døperen i Jordanelven – selv om dette ikke var en dåp identisk med den han selv innførte, var den en prefigurasjon eller et symbol på den. Den hellige ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse.
I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som innlemmelsen i kirken. De som ikke praktiserer barnedåp, regner derfor ofte barna som tilsluttet, men ikke som fulle medlemmer.
Christian Vs Norske Lov fra 1687 sa at foreldre måtte sørge for å få sine barn døpt innen 8 dager etter fødselen; i motsatt fall måtte de betale en bot på 20 lodd sølv. Ett lodd sølv var rundt 16 gram.[3] Senere ble dette endret til at barnet skulle bæres til dåpen innen 4 dager om familien bodde i en by; innen en uke på landet.[4]
Videre forordnet Chr. Vs lov at barn født av trolovede foreldre skulle døpes på linje med barn født av gifte foreldre, også om barnefaren døde før ekteskap var inngått. «Egtebarn skal det og holdis for, som af Fæstefolk fødis, dersom de have været trolovede, og Vielsen haver været berammet, og Fæstemanden døer forinden, med saa Skiel at det kand bevisis og forfaris, at Barnet er avlet siden Forældrene vare af Præsten trolovede.»[5] Utover 1700-tallet ble det i Danmark-Norge skilt mellom «ektefødte» og «uekte» barn, ikke bare når det gjaldt arverett, men også ved dåpen. Prestene døpte oftest barna så lenge foreldrene lovet å gifte seg med hverandre; der hadde den enkelte prest stor selvstendighet i å utøve skjønn, helt til 1851 da det kom enhetlige regler for hvilke barn som var «uekte» - nemlig de som var født før foreldrene giftet seg.[6]
Kirkenes Verdensråd kom i 1997 med en fellesuttalelse der representanter for katolske, ortodokse og protestantiske kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Hovedpunktet i dette er at dåpen er en renselse fra all synd, som merker den døpte som et Guds barn. Dåpen er altså både en personlig renselse og en inntreden i et fellesskap.
Dåpen betraktes av de fleste som et sakrament (skjønt i ortodokse kirker kalt mysterion). Unntak fra dette er blant annet de kristne eller kristenjudaiserte unitarkirker som Den norske unitarkirke), Frelsesarmeen, Brunstad Christian Church og Vennenes samfunn (kvekerne) som ikke har sakramenter.
Overøsing eller neddykking?
Det baptistiske dåpssyn har sitt forbilde i urkristen dåpspraksis med full neddykking. Flere kirkesamfunn, særlig Den ortodokse kirke, baptister, pinsevenner og enkelte protestantiske bevegelser, praktiser den tradisjonelle dåp ved full neddykking, en praksis som er ment å symbolisere Jesu død og oppstandelse: Dåpskandidaten dykkes under vann (døden), og løftes opp igjen (oppstandelsen). Dåp forstås også som en ny fødsel; dåpskandidaten kommer opp av vannet som et nytt menneske.
Flertallet av kristne mener at metoden ikke er avgjørende for gyldigheten av dåpen. Dette betyr ikke at man ikke har fastlagte regler, men at man har et felles minstekrav for hva som kan regnes som dåp.
Det er for eksempel i en del kirkesamfunn foreskrevet at man skal døpe ved neddykking, mens andre har overøsning av vann som normal form; likevel vil de ofte akseptere den andre formen dersom det er nødvendig (for eksempel der neddykking ikke er mulig og dåpen må gis raskt). Det finnes enkelte unntak, for eksempel hos baptistene som kun godtar full neddykking.
Dåpsopplæring
I forbindelse med voksendåp må kandidatene i mange kirkesamfunn gjennom en opplæringsperiode, tradisjonelt kalt katekumenatet. Denne kan ha forskjellige former, men siktemålet er å gi en forståelse av innholdet i dåpen og den kristne tro. Ved barnedåp forventes det at foreldre og faddere, og etterhvert også menigheten, skal gi dåpsopplæringen i ettertid. Katekumatet innledes gjerne av en primsigning hvor katekumenen velsignes av en geistlig.
Barnedåp
De fleste kirkesamfunn regner dåpen som et sakrament som kun kan gis en gang. Men samtidig er det en del kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet, og derfor døper om igjen når voksne slutter seg til dem. Dette har vært et heftig diskusjonstema gjennom kirkens historie; såkalte anabaptister (gjendøpere) var aktive og hadde stor oppslutning både i oldkirken og senere. Under reformasjonen oppsto det store grupper av anabaptister i Europa, og motstanden mot dem var så stor at protestanter og katolikker la sine uenigheter til side for å bekjempe dem. Mennonittene har direkte røtter i reformasjonstidens døperbevegelse og også mange menigheter i Baptistkirken anser seg som anabaptistenes arvtagere.
Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går svært langt tilbake. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. århundre av. Helt fra begynnelsen av apostlenes forkynnelse er det imidlertid mulig, når hele «hus» ble døpt (jf. Apg 16,33; 18,8; 1 Kor 1,16), at man da også døpte barna, selv om ikke teksten sier at det var spedbarn en døpte.
Ved barnedåpen antas arvesynden å tvettes bort, etter at Adams og Evas synd angivelig svekket menneskenaturen og skadet menneskets forhold til Gud.[7]
Nøddåp
En del kirkesamfunn har retningslinjer for nøddåp, det vil si dåp utført der man frykter at barnet kan dø i løpet av kort tid.
Kravene er minimale: Treenighetsformularet, vann og kirkens intensjon. Med det siste menes at den som døper, må mene å gjøre det kirken gjør; personen som døper, trenger ikke selv å være kristen. Det kan dermed f.eks. være en ikke-kristen jordmor, som akter å foreta den rite som hun vet at de kristne foreldre ønsker.
Slike dåp har vært forekommende også i Norge, ikke bare ved for eksempel sykepleiere på sykehus eller jordmødre i akutte situasjoner Situasjonen i områder der kristne forfølges, eller presteløse områder, der det heller ikke er diakoner, ordenssøstre eller andre kirkelige assistenter) faller også inn under denne tankegangen.
Epidemier: Dåp på denne måte er også naturlig i andre ekstraordinære situasjoner (covid-19-rammede områder med store avstander eller «lockdown» synes i så fall å passe inn turde også å passe).
Kravet til vannet er bare at det skal kunne kalles vann; i den katolske kirke er dette svært nøye spesifisert, mens man i mange andre kirkesamfunn lar den enkelte avgjøre om det er bra nok.
I Norge søkte man i middelalderen paven om å få døpe i øl[8] fordi det mange steder var vanskelig å skaffe rent vann. Det ble ikke gitt tillatelse til å døpe i øl generelt.
I trossamfunn som ikke regner dåpen som frelsesnødvendig, eventuelt som normalt frelsesnødvendig og derfor en alvorlig forpliktelse for foreldrene, oppstår ikke problematikken rundt nøddåp. Det er også derfor at spørsmålet om hvem som kan utføre gyldig eller lovlig dåp, vurderes på annet vis.
Dåpsformel
Alle de tradisjonelle trossamfunn er enige om at dåpen må utføres «trinitarisk», det vil si «i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn». Dette er også de ord som foreskrives i dåpsbefalingen i Det nye testamente. Med fremveksten av bevegelser som ønsker å tilstrebe et kjønnsnøytralt språk har det imidlertid her og der vært prester eller forstandere som har endret på formelen, særlig i noen engelsktalende land, men også andre steder.
Trossamfunnene har strittet imot slike forandringer. Etter at noen slike episoder ble kjent i den katolske kirke i Nord-Amerika, og ikke minst etter at enkeltpersoner blant protestantiske dåpsforvaltere stadig mer åpent fremmet en annen praksis, kom Kongregasjonen for Troslæren i Vatikanet i 2008 med en katolsk tolkningsuttalelse som formelt fastslo ugyldigheten av to slike dåpsformler. Begge formlene fjerner maskuline navn for Gud, altså unngår å døpe i Faderens og Sønnens navn.
- Første tvilsspørsmål: – Er en dåp gyldig dersom den utføres med ordene «I baptize you in the name of the Creator, and of the Redeemer, and of the Sanctifier» eller «I baptize you in the name of the Creator, and of the Liberator, and of the Sustainer»?
- Svar: – Nei
- Andre tvilsspørsmål: – Må personer døpt med disse dåpsformer bli døpt «in forma absoluta»?
- Svar: – Ja
De engelske setningene ble også benyttet i den latinske grunnversjonen, men tilsvarende uttrykk på andre språk var også ment. Uttalelsen fikk generell tilslutning også fra andre større kristne samfunn, deriblant fra Den norske kirke.
Hvem kan døpe?
I Den katolske kirke er det biskoper, prester og diakoner som er de ordinære forvaltere av dåpssakramentet, men generell fullmakt til lovlig dåp gis svært ofte til kateketer og ordenssøstre, ikke minst i områder med store avstander eller prestemangel. Imidlertid innprentes alle katolikker at hvem som helst kan døpe gyldig, bare de ønsker å utføre en dåp i kirkens ånd og ellers foretar dåpen på rett vis. Dette undervises det gjerne i for eksempel på katolske sykepleierskoler. Den katolske kirke fastholder at også ikke-kristne kan døpe gyldig, slik at nøddåp som er foretatt på sykehus av ikke-troende eller annerledes troende jordmødre, leger eller sykepleiere, anerkjennes.
De fleste trossamfunn har samme holdning som Den katolske kirke i forhold til nøddåp. Men noen avviser at ikke-ordinerte eventuelle ikke-forstandere kan foreta ordinær dåp. Andre avviser fullstendig at dåp, heller ikke nøddåp, kan skje ved noen andre enn en forstander – det er et standpunkt som man kan finne blant de trossamfunn som ikke anser dåpen som frelsesnødvendig.
Bloddåp og lengselsdåp
De trossamfunn som anerkjenner dåpen som frelsesnødvendig, forholder seg på forskjellige vis til spørsmålet om hva som skjer med kristustroende som dør uten å ha rukket å bli døpt, med kristnes spedbarn som dør før dåpen, og med udøpte mennesker som uforskyldt er ukjente med den kristne lære eller som har avvist den på et sviktende grunnlag (avvist et vrengebilde av kristendommen). De fleste trossamfunn vil ikke utelukke muligheten for at Gud likevel velger å frelse slike mennesker, men vil ikke svare «på Guds vegne» om dette.
Den katolske kirke har utviklet en tilnærming der det i tillegg til «vanndåpen» tales om «bloddåpen» og om «lengselsdåpen».
Problematikken om bloddåpen ble aktualisert meget tidlig i kirkens historie, da man reflekterte over katekumenenes (dåpskandidatenes) skjebne dersom de ble arrestert under de romerske kristenforfølgelser og led martyrdøden. Om bloddåpen er den katolske kirke så overbevist at den i år 2000 til og med helligkåret to katekumener som ble drept under bokseropprøret i Kina (Chi Zhuze (1882–1900) og Zhang Huailu (1843–1900)). Lengselsdåpen handler om andre kristustroende som av andre grunner dør naturlig eller unaturlig uten å være døpt. Den katolske kirkes katekisme behandler disse spørsmål slik (1258–1261):
- Til alle tider har Kirken vært overbevist om at de som dør for troen, uten å ha mottatt dåpen, blir døpt ved sin død for og med Kristus. Denne bloddåpen, på samme måte som lengselsdåpen, bærer dåpens frukter uten å være sakrament. Katekumener som dør før de er blitt døpt, sikres den frelse de ikke har kunnet motta gjennom sakramentet ved sitt uttalte ønske om å motta det, sammen med anger for syndene og nestekjærlighet. «Kristus er død for alle, og til syvende og sist har alle mennesker et felles kall som er guddommelig. Derfor må vi fastholde at Den hellige ånd gir alle mulighet for å ta del i påskens mysterium på en måte som Gud vet om» (Gaudium et spes, 22). Hvert menneske som er uvitende om Kristi Evangelium og Hans Kirke, og som søker sannheten og gjør Guds vilje slik det kjenner den, kan bli frelst. Man kan gå ut fra at slike mennesker ville ha ønsket dåpen uttrykkelig, dersom de hadde kjent til dens nødvendighet. Når det gjelder barn som døde uten å ha blitt døpt, kan ikke Kirken gjøre annet enn å overgi dem til Guds miskunn, slik den gjør i sitt gravferdsrituale for dem. For Guds store miskunn, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst (jf. 1 Tim 2,4), og Jesu mildhet mot barna som fikk Ham til å si: «La barna komme til meg, og vis dem ikke bort» (Mark 10,14), gir oss håp om at det finnes en vei til frelse for barn som er døde uten dåp. Desto alvorligere skal man også ta Kirkens oppfordring til ikke å hindre barna i å komme til Kristus ved å ta imot den hellige dåps gave.
De fleste trossamfunn har samme trosmessige holdning, om enn den kles i annet teologisk språk.
Kvinner og dåp
En problemstilling om kvinner og dåp kan i dag synes selsom. Men historisk er det likevel av interesse å drøfte spørsmålet – under tre synsvinkler: Hva gjelder den tidlige skikk med å døpe personer som var nakne (gymnos) mens døperen som regel var en (mannlig) prest; hva gjelder påskenattsfeiringens dåpsliturgi; og hva gjelder kvinners adgang til å foreta dåp?
Nakendåp: Tidlige kilder belegger at kandidatene ble døpt nakne, blant annet for å understreke handlingens radikale natur. Her strides de lærde: Det er dem som mener at det er høyst usannsynlig at mannlig presteskap døpte nakne voksne kvinner, og det pekes på at uttrykket gymnos i kildene, nakenhet, hadde en mye videre bruk enn det «splitter naken» man senere tenker seg med ordet. Det kunne dreid seg om at man kun skulle ta av seg de ytre klærne. At man likevel brukte ordet nakenhet kunne tenkes å skyldes å understreke det teologiske element om en ny fødsel i dåpen.
Imidlertid finnes det i gamle skildringer sterke elementer som trekker i en annen retning, og som også kan kaste lys over hvilken rolle som de kvinnelige diakoner, ofte nevnt i eldre kilder, hadde å oppfylle. I en gammel koptisk kilde fra Egypt heter det blant annet: «Den person som døpes, blir nå avkledt … alle gull- og sølvornamenter og klær tas av …». Likeså et rituale fra Edessa: «Diakonen fjerner fra katekumenen alle klær, ornamenter, øreringer og hva enn de har på seg …». I de apostoliske konstitusjoner (ca. år 400) står det uttrykkelig (nr. 3,15 og 3,16) at «ingen mann skal se» den kvinnelige katekumen, og at både neddykking og salving skal foretas av en diakonisse. Ved dåp skjedde nemlig samtidig en salving (knyttet til det som i dag er konfirmasjon eller krismering i den katolske og de ortodokse kirker), og den var ikke kun – som i vår tid – på pannen, men over store deler av kroppen.
Det er også kjent fra noen kilder at det var benyttet forheng mellom døper og dåpskandidat: Den døpende/salvende biskop/prest ville da salve kandidatens hode (og la en diakon ta seg av resten) og fremsi dåpsformelen, og samtidig selv påbegynne nedsenkningen ved å føre kandidatens hode nedover (og så la diakonen ta seg av resten), eller ved å døpe ved overøsning (og la diakonen eventuelt fortsette med nedsenkningen i baptisteriets vannbasseng).
Dåp påskenatt: I de første århundrer av kristendommens historie ble påskenatt det fremherskende tidspunkt for dåp. Det skjedde da i baptisteriet, der man hadde et slikt. Først ble barna døpt, så mennene og til slutt kvinnene. Men her kom oldtidens og Midtøstens renhetsforskrifter, som hadde nedfelt seg i noen grad i kristendommen, inn som en faktor: Menstruerende kvinner ble ansett som rituelt urene. (Likeså var man rituelt uren i mange dager etter en fødsel.) Dermed har man forklaringen på at ikke alle årets kvinnelige katekumener mottok dåpen påskenatt, men at det også var senere terminer for dåp i løpet av påsketiden eller rett etter pinsen - som faller femti dager etter påskesøndag.
Kvinner som døpere: På et meget tidlig tidspunkt avklarte kirken at dåpens sakrament kunne gis gyldig også av lekfolk (menn og kvinner). Men lenge var det en rangering ved slike nøddåp: Kvinner stod nederst på listen og skulle ikke døpe dersom det var et alternativ, det vil si en mann, som kunne gjøre det. Dette kan synes som en særdeles upraktisk regel, ettersom fødselshjelperne nesten alltid var kvinner. Forklaringen var den periodiske rituelle urenhet.
Remove ads
Dåp i Den katolske kirke
I Den katolske kirke regnes dåpen som et sakrament som er nødvendig for frelse. Som i de fleste vestlige kirker er den normale praksis i Den katolske kirke dåp ved overøsning. Samtidig sier kirken i sine læredokumenter at neddykking er anbefalingsverdig fordi det gir et klarere bilde av dåpens innhold. Mange nye katolske kirker er derfor utstyrt med dåpsbasseng i stedet for den tradisjonelle døpefonten; en del kirker har også en mellomløsning som tillater at småbarn dyppes ned i vannet. Vannet som brukes skal være velsignet, helst av en biskop i forbindelse med påskefeiringen, men da dette ikke holder seg friskt gjennom året blir de fleste døpt i vann som er velsignet av en prest eller diakon under seremonien. Barnedåp blir praktisert, og anbefales sterkt.
Den essensielle rite er overøsningen sammen med treenighetsformelen. Men en fullstendig dåpsliturgi i den katolske latinske ritus omfatter (i rekkefølge): Presentasjon, innledende spørsmål til foreldre og faddere, tegning av barnet med korstegn på dets panne, skriftlesning/er (med en viss valgfrihet), preken, forbønner inkl. bønn om de helliges forbønn, eksorsismebønn, salving med katekumenolje på barnets bryst, (noen steder:) applikasjon av salt på barnets leppe, velsignelse av dåpsvannet (hvis ikke allerede velsignet), foreldres og fadderes avsvergelse av djevelen og deres trosbekjennelse, foreldres/fadderes bekreftelse av dåpsintensjon, selve dåpen, salving med hellig krisma på barnets panne, bønn ved ikledelse i /påleggelse av dåpsklede (ofte bønn over den hvite dåpskjole barnet allerede er iført), overrekkelse av dåpslyset som først tennes fra påskelyset, effatabønn, avsluttende velsignelser over mor og far og andre fremmøtte.
Ved voksendåp følges den samme progresjon, men med tilpasninger. Salvingen med katekumenolje er som regel skjedd ved en tidligere anledning og bortfaller dermed. Det er dåpskandidaten selv – ikke foreldre – som svarer på spørsmål. Ferming (konfirmasjon) trer inn på det sted i seremonien der det ved barnedåp skjer en ikkesakramental salving med hellig krisma.
Kondisjonell dåp
Dåpen er i katolsk teologi et pregende sakrament, det vil si at det ikke kan gjentas. Når det er usikkert om en person er døpt (eller gyldig døpt), gis kondisjonell døp (betinget dåp), det vil si at den som døper sier «dersom du ikke allerede er døpt, døper jeg deg…»
Slike kondisjonelle dåp kan være aktuelle for eksempel dersom en person er adoptert og det er usikkert om vedkommende er døpt, eller er døpt under uklare omstendigheter og ingen sikre vitner lar seg oppdrive, eller konverterer til den katolske kirke fra annet trossamfunn og det er usikkert om hen er gyldig døpt. Usikkerheten kan for eksempel være knyttet til at det ikke lot seg fastslå sikkert at dåp fant sted (manglende dokumentasjon, usikre vitner, osv) eller verifisere at trossamfunnet alltid benytter trinitarisk dåpsformel, hvorvidt den som fremsa dåpsformelen kanskje ikke foretok selve dåpshandlingen selv, eller hvorvidt trossamfunnet har en etter den katolske kirkes minimumsbetingelser utilstrekkelig dåpsforståelse.
Dåp i forhold til ferming
Ferming, eller konfirmasjon, som også er et sakrament i Den katolske kirke, sees som nært knyttet til dåpen. I de orientalske katolske kirker blir derfor det alltid fermet (konfirmert) umiddelbart etter dåpen, selv om det gjelder spedbarn. De kan også motta nattverden, på lignende måte som er beskrevet mht de ortodokse kirker nedenfor. I den latinske (vestlige) del av den katolske kirke er den lovbestemte fermingsalder normalt 7 år – det tidspunkt hvor man er nådd «sjels alder» og trenger dette sakramentets styrking av dåpen. I Norge er fermingsalderen normalt 14-15 år, noe som er en tilpasning til konfirmasjonsalderen i Den norske kirke.
Dåp og ferming i ortodokse kirker
I Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er neddykking vanlig praksis. Dåpen er et mysterion (det vestlige uttrykk er sakrament), og barnedåp anbefales sterkt. Dåpsritualet innledes av eksorsismer. Dåpskandidatens kropp blir dernest salvet med gledens olje før selve dåpen. Det døpes med tre fulle neddykninger i Treenighetens navn. Hele kroppen skal døpes, for det er hele mennesket som fødes på ny.
Den som døpes, fermes (konfirmeres ved salving med hellig myrra-olje) umiddelbart, selv om det er et spedbarn, for dermed å styrke virkningen av dåpen. Fermingen regnes også som et mysterion og kalles i det liturgiske språket «innseglet på Helligåndens gaver». Fadderne, presten og den nydøpte går i høytidelig prosesjon tre ganger rundt døpefonten mens man synger «Alle dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Halleluja!» (Gal 3,27.) Lesningene i dåpsseremonien er fra Romerbrevet 6,3-11 og Matteusevangeliet 28,16-20.
Avslutningsvis klippes den nydøptes hår. Tonsuren er et uttrykk for hengivenhet til Gud og en ny begynnelse.
Når barnedåp skjer i forbindelse med nattverdsgudstjeneste, mottar også barnet nattverdens mysterion, og under begge skikkelser. Barn tar del i nattverd på samme måte som voksne, ved at et lite stykke brød som er blandet med vinen i kalken, føres med skje inn i barnets munn.
Dåp i protestantiske kirker
Protestantiske kirkesamfunn praktiserer for det meste dåp etter samme regler som beskrevet ovenfor under Den katolske kirkes latinske (vestlige) ritus. Riten er imidlertid sterkt forenklet i forhold til den katolske, og i de protestantiske trossamfunn som praktiserer voksendåp/troendes dåp er seremonien som regel svært annerledes.
Lutheranere og kalvinister
De protestantiske kirkesamfunn som oppstod ved reformasjonen, det vil si med luthersk eller kalvinsk tro, har en tradisjonell vestkirkelig oppfatning av dåpen. Det praktiseres dermed barnedåp, og overøsning er den vanligste metode. Den norske kirke hører til denne kategorien. Udøpte barn med foreldre som er medlemmer av Den norske kirke regnes som tilhørende, men ikke fullverdige medlemmer. Det foretas imidlertid ikke noen konfirmasjon som ledd av riten når det er voksne som skal døpes. Ved usikkerhet om noen er rett døpt, gjennomføres ikke noen kondisjonell dåp – derimot døpes det på vanlig vis (uten verbalt forbehold).
Tre av fire barn i Norge ble døpt i Den norske kirke DNKs i 2005. I 2019 var andelen sunket til 51,4%. Tendensen var synkende, med noe over ett prosentpoeng reduksjon per år.[9] Nedgangen er noe mindre dramatisk enn disse måleverdiene gir inntrykk av: Tallene må tildels se i sammenheng med at innvandrerbefolkningen har økt betraktelig, og videre at barnetallene i hovedstammen av DNKs del av befolkningen (personer med fire norskfødte besteforeldre) er noe lavere enn mange andre befolkningsgrupper, der det også ofte dreier seg om innvandrede unge voksne.
Baptistsamfunn, adventistsamfunn, mennonitter, pinsebevegelsen og Brunstad Christian Church
.jpg)
Baptister, mennonitter, adventister, pinsevenner og Brunstad Christian Church[10] praktiserer troende dåp, også ofte referert til som voksendåp. Dåpen er frivillig og skjer på den kristnes bekjennelse og tro, og ikke på grunn av alder eller fordi en blir voksen. Den eneste betingelse for å bli døpt er bekjennelsen av å tro på Jesu Kristi frelsesverk. Derfor kalles dåpen troende dåp, og det er ikke uvanlig at ganske unge mennesker lar seg døpe. Baptister og pinsevenner deler det baptistiske dåpssyn med full neddykking i vann.
Det gis ingen formell dåpsopplæring. Det er vanlig at dåpskandidatene blir spurt på forhånd, om de forstår innholdet i dåpen og den kristne tro. Dåpen har ingen betydning i forhold til frelsen, men er en god samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. Å være troende døpt er nødvendig for medlemskap. Mennesker som er døpt som barn i andre kirkesamfunn, døpes på nytt.[trenger referanse]
De fleste menigheter har dåpsbassenger i menighetslokalet. Men det finnes ikke noen begrensninger i forhold til stedet, foruten at det må være «nok vann», derfor kan dåp skje i svømmebasseng eller utendørs. Praktisk foregår dåpen med full neddykking i vann, like etter at dåpskandidaten har vitnet om (bekjent) sin tro for menigheten.
I disse menighetene tror mange at et barn ikke har bevissthet til å inngå en slik pakt med Gud, og at det derfor først kan realiseres når denne er til stede. For unge barn er det isteden vanlig å ha en barnevelsignelse, en bønn og velsignelse av barnet. Dette regnes ikke som en dåp. Denne seremonien er en markering i et av menighetens møter, som regel i et søndagsmøte. Dette skjer gjerne når barnet er noen måneder gammelt. I konfirmasjonsalder finnes det ofte et kurs eller opplegg som samsvarer med kirkens konfirmasjon, der trosopplæring blir gitt. I Frikirken kalles dette for tentro (frikirkelig konfirmasjon).
Enkelte baptistkirker bruker ikke treenighetsformularet, «… i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn», men døper «i Jesu navn». Baptistisk dåp blir derfor bare formodet som gyldig av enkelte andre kirkesamfunn dersom det framgår av dåpsattesten at den skjedde ved bruk av treenighetsformularet.
Unitarer
I de kristenunitariske menigheter som er direkte sprunget ut av den radikale reformasjon innenfor protestantismen, er dåpen utelukkende en rituell symbolhandling. Man praktiserer både barne- og voksendåp (men noen unitarkirker, som Den norske unitarkirke, foretrekker mest voksendåp, det vil si at dåpskandidaten ikke er yngre enn 12 år). Dåpskandidaten overøses én gang med vann fra en særskilt dåpskalk, mens presten uttaler følgende formular: «Jeg døper deg til den ene sanne Gud og til Jesu etterfølgelse.» Ved dåpen tilkjennegis at det ønskes tilhørighet til den kristne unitarisme og delaktighet i den unitarmenigheten man døpes inn i. Siden unitarene tolker reformasjonens tanker om «det allmenne prestedømmet» meget liberalt og vidt, kan enhver myndig person som har til intensjon å døpe, forrette en unitarisk dåp, men i praksis overlates den liturgiske handlingen vanligvis til en ordinert prest. Det er ikke vanlig med opplæring forut for voksendåp.
Kristenunitarene godtar alle kristne dåpspraksiser som gyldige og praktiserer vanligvis ikke gjendåp. En allerede døpt person som ønsker å konvertere til kristenunitarismen, behøver derfor normalt ikke å la seg døpe på nytt. I de tilfeller en allerede døpt konvertitt ønsker å markere sin tilhørighet gjennom et rituale, brukes i Den norske unitarkirke det jødisk rituelle renselsesbad (mikvah).
I noen unitarkirker betraktes enhver kristen dåp som en betingelse for medlemskap, mens det i andre er fullt mulig å være medlem uten å være døpt i noen kristen sammenheng. Dog er alle kristne unitarkirker enige i at dåp er en naturlig og forventet handling for en kristen, og svært få av de om lag 200 000 kristenunitarene som finnes i Europa i dag er udøpte. Også store grupper av de unitarer som i kommunisttiden i de tidligere Østblokklandene ikke offisielt kunne tilhøre en unitarmenighet, har etter jernteppets fall latt seg døpe. Man regner med en godt over 90 % dåpsrate i de kristenunitariske menigheter som i dag praktiserer barnedåp.
Blant kirkesamfunn som bruker den trinitariske dåpsformel (det vil si dåp til «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn») betraktes unitarisk dåp som ugyldig, fordi det unitariske dåpsformularet til «den ene sanne Gud» bare inkluderer Gud forstått som «Faderen».
Dåp hos De siste dagers hellige
De siste dagers hellige (mormonerne) praktiserer kun dåp ved neddykking. De bruker treenighetsformularet, men da deres syn på den hellige treenighet avviker fra andre kirkesamfunns, er det mange som ikke aksepterer deres dåp som gyldig. Barnedåp praktiseres ikke.
«21 Og Herren sa til ham: Jeg gir deg myndighet til å døpe dette folk når jeg igjen har fart opp til himmelen. 22 Og Herren kalte også andre og sa det samme til dem. Og han ga dem myndighet til å døpe, og han sa til dem: På denne måten skal dere døpe, og det skal ikke være noen bordstrid blant dere. 23 Sannelig sier jeg dere at den som omvender seg fra sine synder ved deres ord og ønsker å bli døpt i mitt navn, skal dere døpe på denne måten: Se, dere skal gå ned og stå i vannet, og i mitt navn skal dere døpe dem. 24 Og se, dette er de ord dere skal si etter å ha kalt dem ved navn: 25 Med fullmakt fra Jesus Kristus døper jeg deg i Faderens og i Sønnens og i Den hellige ånds navn. Amen. 26 Og så skal dere senke dem ned i vannet og løfte dem opp igjen ut av vannet.» (Mormons Bok, 3. Nephi 11:21-26)
Dåpen blir sett som den første av flere ordinanser. Bare en prestedømsbærer (alle verdige menn som har mottatt prestedømmet i en alder av 12 [diakon]), kan døpe fra en prests embete av (som man mottar i en alder av 16 år), og embeter over det. Kirken aksepterer ikke andre kirkesamfunns dåpspraksis, da kun denne prestdømsmyndighet (som man må ha for å døpe), kun er innenfor Kirken. Konvertitter døpes derfor alltid på nytt.
3. Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning, ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser. 4. Vi tror at evangeliets første prinsipper og ordinanser er: 1) Tro på den Herre Jesus Kristus. 2) Omvendelse. 3) Dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse. 4) Håndspåleggelse for Den hellige ånds gave. (Fra trosartiklene i Jesu Kristi Kike).
Dåpen blir sett på som nødvendig til frelse, og at den renser fra alle synder (se for eksempel Ap.gj. 2:38; Ap.gj. 22:16; Mark. 16:16). Man inngår en pakt med Herren i dåpen (se for eksempel Pet. 3:21), og denne «dåpspakten» kan man «fornye» ved nadverden og få tilgivelse for sine synder. Siden Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (SDH) mener dåpen er en av flere ordinanser som er nødvendig for å «vende tilbake til Gud» (Joh. 3:3; Joh. 3:5), praktiseres også stedsfortredende dåp for avdøde (1 Kor. 15:29) som ikke fikk mulighet til å utføre dette mens de levde på jorden. Allikevel er ikke dette noen garanti for at personen vil akseptere den i «åndeverden» og bli frelst. Det er av denne grunn mormonerne har bygget opp sitt imponerende genealogiske arkiv.
Remove ads
Det er ingen sammenheng mellom dåp og navngiving. I Norge er registrering av barns navn en oppgave som tas hånd om av Folkeregisteret. Tidligere ble dog avskrifter av kirkebøkene (med sine innførsler om fødsel og dåp) brukt av myndighetene til blant annet innkalling til verneplikt og andre formål. I 1905 ble kommunene pålagt folkeregistrering, men det var den tyske okkupasjonsmakten som innførte en statlig folkeregistrering. I 1946 kom den første norske loven om statlig folkeregister, som i realiteten fratok Den norske kirke denne funksjonen. I Sverige hadde Svenska Kyrkan registeroppgaven for alle innbyggere (uansett tro) frem til 1992, da den ble overtatt av Skatteverket.
Dåpsliturgien går historisk sett tilbake til den tid da voksendåp dominerte, og man ble da snart stilt overfor en situasjon der det kom dåpskandidater (katekumener) som hadde navn som syntes upassende i kristen sammenheng. Det var i disse tilfeller vanlig at de forut for dåpen ble gitt et nytt navn eller tilleggsnavn. Ved voksendåp er det i noen kirkesamfunn fremdeles tradisjon for at kandidaten tar et kristent navn, eller et ekstra helgennavn, i forbindelse med dåpen.
Det var også i lange tider mange steder vanlig at et nyfødt barn ble gitt navn etter dåpsdagens liturgiske (helgen)minne/festdag. For eksempel ble Martin Luther døpt på minnedagen for den hellige Martin av Tours (hadde han vært jente, ville det kanskje blitt en «Martina»); en kvinne som hette Natalia var sannsynligvis døpt (eller født) til Jul, osv.
I lys av barnedåpens rolle som overgangsrite er det fremdeles naturlig at barnet «presenteres» for samfunnet og navnet kunngjøres i forbindelse med seremonien.
Remove ads
Religionshistorisk sett har den kristne dåpspraksisen forbilder i renselsesritene i jødisk lov og tradisjon, mikvah. I Tanakh og rabbinsk tradisjon er dette et ritualt bad i forbindelse med gjenopprettelse av rituell renhet, slik som for kvinner etter menstruasjon eller barnefødsel. Også for konvertitter til jødedommen var et rituelt bad foreskrevet.
Dåpen er en karakteristisk overgangsrite (rite de passage), enten den utføres som barnedåp, troende dåp eller konvertittdåp. I så måte har den fellestrekk med tilsvarende livsriter i andre kulturer og religioner; som markering av barnefødsel, overgang til voksenlivet, eller skifte av livsorientering.
Dåp i andre religioner
Det er funnet spor etter dåpsseremonier i utdødde kulturer, men arkeologiske bevis er sjelden slik at ritualene lar seg beskrive presist.
Mandeerne, som regner Jesus Kristus og Moses som falske profeter, ser på Johannes døperen som sin frelser, og praktiserer en form for dåp som gjerne gjentas mange ganger i løpet av livet.
Sikhene har en dåpsseremoni, amrit sanskar som ble innstiftet i 1699, da den tiende leder, Guru Gobind Singh, døpte fem følgesvenner og selv ble døpt av dem.
«Dåp» brukt om rene navne- og/eller innvielsesseremonier
Når et skip sjøsettes eller overleveres fra skipsverftet, er det vanlig med en dåpsseremoni, utført av en gudmor som annonserer navnet og deretter knuser en flaske champagne mot skipssiden.
I kirkelig sammenheng benyttes av og til ordet «klokkedåp» om innvielsen av kirkeklokker.[11]
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads