Tonsur

Tonsur (av latin tondere, «klippe») eller kronraking^[1] er en rituell barbering av hodet på klerikere i enkelte kristne kirkesamfunn, blant annet hos visse romerskkatolske munker og døpte i den ortodokse kirken. Ritualet har tradisjonelt blitt kalt kronraking, den skallede issen tonsur.^[2]

Kirkereformatoren Martin Luther (1483-1546) avbildet 1520 som augustinermunk med romerskkatolsk tonsur, rituelt barbert isse.

Dominikus (Domingo de Guzmán, 1170-1221), grunnleggeren av munkeordenen dominikanerne, framstilt med tonsur og svart kappe over hvit munkekutte på et freskomaleri av fransiskanermunken Fra Angelico (1395-1455). Glorien symboliserer at personen er helgen.

Betegnelsen «tonsur» kan også brukes mer generelt om andre typer barberte frisyrer hos andre religiøse grupper, for eksempel blant munker innen buddhismen og enkelte hinduistiske retninger.

Historie

Det er uklart når man begynte med kronraking og tonsur, men det har vært en del av ritualet før ordinasjon minst siden 600-tallet og har eksistert lenger som et individuelt valg. Skikken ble innført som et symbol på at de forkastet verdslige moter og verdier. Det er også sannsynlig at den opprinnelig henspillet på det at langt hår var et symbol på at man var en fri mann, mens et barbert hode var tegn på at man var slave; klerikerne viste på denne måten at de hadde gitt fra seg sin frihet. I det gamle Sparta måtte en voksen kriger gå med håret kort, som symbol på at han var undergitt staten. Også en spartansk brud måtte klippe av seg håret, selv om det ellers i Hellas bare var slavinner man kunne se med barbert hode, hvis eieren klippet av fletten deres til bruk i parykker.^[3]

Forskjellige typer tonsur

Det er tre typer tonsur som er brukt:

Orientalsk tonsur

Den orientalske (østlige) tonsuren går tilbake til apostelen Paulus, og var en barbering av hele hodet. Den ble brukt i de østlige kirker.

Keltisk tonsur

Den keltiske tonsur bestod av at man barberte forreste del av hodet fra øre til øre, mens håret bak fikk vokse og henge ned. Det ble hevdet at denne skikken gikk tilbake til evangelisten Johannes, men Beda mente den stammet fra trollmannen Simon fra Samaria, han som tilbød apostlene penger i bytte for kraften fra den hellige ånd. Bakgrunnen for denne påstanden er muligens at druidene kan ha hatt denne frisyren. For Beda var det uforståelig at keltiske kristne, blant dem Adomnán, fortsatte å bære keltisk tonsur.^[4] Synoden i Whitby i 664 tok opp to problemer: Fastsettingen av når man skulle feire påske, og hvilken type tonsur munkene i Lindisfarne bispedømme burde ha.^[5]

Romersk tonsur

Romersk tonsur besto av at man barberte toppen av hodet og lot det være en ring av hår rundt. Denne skikken hevdes å gå tilbake til apostelen Peter. Det fortelles at da Theodor av Tarsus skulle vigsles som erkebiskop av Canterbury i 668, måtte han la håret vokse en periode slik at hans orientalske tonsur kunne gjøres om til romersk. Selv om tonsur ikke hadde vært i bruk i mer enn et par hundre år i Bedas tid, mente han skikken stammet fra Peter som en etterligning av Kristi tornekrone. Ifølge Beda gir tonsuren «konstant beskyttelse mot onde ånder, og er en fast påminnelse om at munken må korsfeste sitt kjød med alle dets feil og onde lyster».^[6]

Dette er den mest kjente form for tonsur, ikke bare fordi det er den som ble brukt av den største av kirkene, Den katolske kirke, men også fordi den holdt seg helt til 1972 som en obligatorisk del av ordinasjonen. Det var dog ikke lenger påkrevd at man opprettholdt tonsur etter ordinasjonen, unntatt i visse ordener. Enkelte ordenssamfunn praktiserer fortsatt tonsur, selv om det ikke lenger er universelt påkrevd i Den katolske kirken.

Tonsur i dag

I Den ortodokse kirke og i de orientalske katolske kirker praktiserer man tre typer tonsur: Dåpstonsur, monastisk tonsur og klerikal tonsur. Den består av at man klipper fire lokker av håret, i korsform. Håret får etterpå vokse tilbake.

I den romersk-katolske kirke brukes tonsur nå bare bare av tradisjonelle katolikker, deriblant prestesammenslutningen St. Peters brorskap, og i noen ordener som karteuserne og trappistene. Det å få tonsur betød at man ble kleriker, og det ble etterhvert dette som ble den viktigste siden ved seremonien; i moderne tid har man normalt bare klippet av noen få hår. Siden 1972 er tonsuren bare en tradisjonell handling; det er ordinasjonen som fører til at man trer inn i den klerikale stand.

Se også

En hindugutt etter rituell hårklipp i forbindelse med overgangsseremonien samskara og innvielsesriten upanayana der «den hellige tråden» blir overlevert. Hodet er barbert som en tonsur med en hårlokk bak, en sikha. Hakekorset er et tradisjonelt lykkesymbol i hinduismen og tegn på velsignelse.

Delvis glattbarberte frisyrer (utvalg)

• Khokhol, tradisjonell, ukrainsk frisyre med lang hårlokk på glattbarbert hode
• Chonmage, tradisjonell, japanske frisyre for menn der halve hodet er glattbarbert

Religiøst motiverte frisyrer (utvalg)

• Sikha, hårtopp hos ortodokse hinduer
• Peyos (payot, peiyoth, peyot), lange sidelokker som blir båret av mannlige ortodokse jøder
• Skjegg, påbudt innen visse retninger av jødedom og islam

Referanser

1. Middelalder-Oslo: Munkeordener i middelalderen
2. Hvorfor er munker skallet?
3. Tom Holland: Perserkrigene (s. 103), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-29299-7
4. Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 149), forlaget Luther, Oslo 2008, ISBN 978-82-531-4564-8
5. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. oktober 2008. Besøkt 15. januar 2009.
6. Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 149)

Eksterne lenker

• (en) Tonsure – kategori av bilder, video eller lyd på Commons