From Wikipedia, the free encyclopedia
En helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse», at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var hen som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen. Slike personer kan skrives med tittelen «sankt» («hellig») foran fornavnet, mens etternavnet sløyfes.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kristen ikonografi |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Rundt år 200 var det oppstått legender rundt martyrene som man tenkte seg som forbedere hos Gud. Helgenkulten ble brukt i misjonsarbeidet der den avløste antikkens heros-dyrkelse[1] der hver helgen fikk tildelt sine områder som tidligere var ivaretatt av skytsguder og -gudinner. Det vokste også frem en tro på at helgenene hjalp om man fikk røre ved dem eller relikviene deres, som en direkte videreføring av hedensk gravkult. Slik «kristnet» kirken hedenske forestillinger. Augustin understreket at helgener ikke skal tilbes eller dyrkes; heller ikke må det bygges kirker for dem. Men de skal «æres», og for folk flest var det liten forskjell på å «ære» og å «tilbe».[2]
Den katolske tradisjon har tusenvis av helgener, hvorav 10 «norske»:
De to sistnevnte er riktignok islandske, men kan likevel regnes med i den norske helgenrekken. Island var bosatt av nordmenn og en integrert del av kongeriket Norge på denne tiden. Derimot var Sunniva, ifølge legenden, irsk, men regnes likevel som norsk, da hun og hennes følge hadde slått seg ned på Selja hvor hun ifølge legenden omkom da hulen hun søkte tilflukt i, falt sammen.
Foruten disse mest kjente fantes det også et vell av lokale helgener, såkalte bygdehelgener, deriblant St. Gudmund fra Romerike, St. Tarald av Seljord, Sta. Tove av Tuddal, St. Tollef Saleman fra Tinn, St. Lidvor fra Setesdalen, «Helligtøri» fra Skjelsø ved Risør, «St. Margrethe» som ble brent på Nordnes i Bergen), St. Even og St. Thorleif.
I tillegg til de ovennevnte førreformatoriske helgener har man dessuten Karl Schilling, som ennå ikke har blitt fullt ut helligkåret, men som har en pågående (skjønt muligens ikke veldig aktiv) kanoniseringsprosess. Han har hittil fått tittelen «ærverdig», steget før saligkåring.
Den ortodokse tradisjon regner også med tusenvis av helgener, hvorav 4 «norske»:
Snorre forteller at to av de norske kongene som ble drept under borgerkrigene, ble æret som helgener etter sin død. Den ene var Harald Gille som blant mye annet hadde lemlestingen av Magnus Blinde og henrettelsen av en biskop på samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin frille Tora i Bergen – mens den andre var hans sønn Øystein Haraldsson, som herjet Orknøyene som i vikingenes dager. Livsførselen deres gjør påstanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville gå igjen, og håpet å gjøre deres ånder forsonlig stemt ved å ære dem.[3]
Jean Calvin avskrev helgenkultusen, mens Martin Luther kalte praksisen «Antikrists misbruk». I protestantisme var syndefallet så totalt at ikke noe menneske er mer hellig enn det annet, ettersom frelse angivelig skjer av Guds nåde ved tro, uavhengig av personens gjerninger. Syndefallet og arvesynden gjennomtrenger i protestantismen alt i en slik grad at all handling gjelder for synd; bønn og bibellesning like mye som løgn og hor, for mennesket er angivelig uansett en synder. «Helgen» betyr ikke «syndefri», men at Kristus angivelig har tatt skikkelse i et menneske.[4]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
