retning i protestantisk kristendom From Wikipedia, the free encyclopedia
Kalvinisme er en retning innen protestantisk kristendom. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin (1509–1564), som la grunnlaget for trosretningen. Den er også kjent som den reformerte tradisjon. Blant de mest kjente elementene i læren, er predestinasjon og ukondisjonell utvelgelse.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Reformasjonen (1500-tallet) |
|
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Presbyterianisme (Skottland) |
| Etterreformatoriske kirkeretninger |
|
Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England) |
| Norske, protestantiske kirker |
Tradisjonen ble først fremmet av personer som Martin Bucer, Heinrich Bullinger og Peter Martyr Vermiglo. Den påvirket også engelske reformatorer som Thomas Cranmer og John Jewel, i tillegg til den skotske reformatoren John Knox
Jean Calvins internasjonale innflytelse begynte med utviklingen av den protestantiske reformasjonens doktriner da han var 25 år gammel. Han begynte å skrive Christianae Religionis Institutio i 1534, året etter at han hadde brutt med Den katolske kirke. Verket ble publisert i 1536, og ble revidert flere ganger i løpet av Calvins liv. Den kom også ut i fransk oversettelse. Gjennom dette og andre polemiske og pastorale verker, hans konfesjonsdokumenter og Bibelkommentarer hadde Calvin en sterk innflytelse på protestantismens utvikling.
De reformerte kirkenes økende betydning fant sted i reformasjonens andre fase, da de evangeliske kirker begynte å etablere seg etter ekskommunikasjonen av Martin Luther. Calvin levde da i eksil i Genève. Han signerte Confessio Augustana i 1540, men den sveitsiske reformasjon fulgte Zwinglis lære mer enn Luthers. Det ble snart klart at de reformerte kirkene tok en annen retning enn de lutherske, og Calvin var den fremste av flere teologer som ledet denne utviklingen.
Calvins tyngdepunkt var i Genève, men hans verker ble spredd til mange deler av Europa. Flere steder ble kalvinismen den dominerende retningen, spesielt i Skottland, Nederland og deler av Tyskland. Den stod også sterkt i Frankrike, Ungarn (spesielt i Transilvania) og Polen. Den skotskinspirerte Brøðrasamkoman på Færøyene har også kalvinistiske trekk.
De fleste nybyggerne i New England var kalvinister, inkludert puritanerne og nederlandske emigranter. Nederlandske kalvinister var også blant de første europeere som bosatte seg i Sør-Afrika, hvor retningen fortsatt er sterk blant boerne.
Noen av de største kalvinistiske kirker ble grunnlagt av misjonærer i 19. og 20. århundre. De i Korea og Nigeria utmerker seg spesielt ved sin størrelse.
Kalvinismen har flere forskjellige retninger, som har en del innbyrdes forskjeller. Man kan ikke finne alle sider ved kalvinistisk tro i Calvins verker, mye kommer fra andre teologer. Blant de mest innflytelsesrike utover de som er nevnt ovenfor finner man Calvins etterfølger Theodore Beza, den nederlandske teologen Franciscus Gomarus, grunnleggeren av Den presbyterianske kirke John Knox. Man finner også senere innflytelse, fra den engelske baptisten John Bunyan, den amerikanske predikanten Jonathan Edwards og den neo-ortodokse teologen Karl Barth.
Et sentralt element i kalvinismen, som skiller den fra andre retninger, er dens unike soteriologi, det vil si lære om frelse. Den fremhever at mennesket er ute av stand til å gjøre noe som helst for å oppnå frelse, og at Gud alene er initiativtager på ethvert stadium av menneskets frelse, inkludert å tro og omvende seg. Denne doktrinen ble definitivt formulert ved synoden i Dort (1618–1619), men kalvinister vil naturligvis si at denne læren har eksistert siden Bibelens grunnleggelse. Synoden i Dort avviste samtidig den alternative, og på mange måter motsatte oppfatningen kjent som arminianisme. Kalvinismen står altså for et monergistisk frelsessyn, som er det motsatte av det synergistiske frelsessynet. Monergismen forkynner at Gud alene frelser og bevarer et menneske, og at ingen mennesker kan innvirke på sin egen frelse. Grunnen til at menneske omvender seg og tror, er at Faderen drar ham (Joh 6:65).
Kalvinismen har noen ganger blitt kalt augustinianisme, fordi sentrale poenger i soteriologien ble formulert av Augustin av Hippo i hans disputt med Pelagius. I motsetningen til den frie vilje som det ble argumentert for av Charles Finney og andre dissentere (som ofte ble kalt pelagianere eller semi-pelagianere) la kalvinismen sterk vekt på den vedvarende godhet i skapelsen kombinert med menneskets absolutte fall og sivilisasjons ødeleggelse gjennom synd. Den ser derfor frelse som en ny skapelseshandling foretatt av Gud fremfor som noe som enkelte som blir frelst oppnår.
Kalvinismens lære kan sies å summeres opp i Calvins sentrale tro på Guds absolutte suverenitet[1]. Gud etablerer seg selv som den eneste altvitende, altseende og den allmektige. Hans allmakt er ikke passiv, men aktiv og virksom i alle forhold. Allerede før han skapte verden lå det klar en plan for enhver minste detalj gjennom hele historien[2]. Hvis bare et atom var utenfor Guds kontoll kunne det fått katastrofale følger for hans plan, og kan derfor ikke tillates[3].
Kalvinismen legger vekt på den fullstendige ødeleggelsen av menneskets etiske natur, satt opp mot Guds suverene nåde i frelsen. Den lærer at mennesket er fullstendig ute av stand til å følge Gud eller unnslippe hans fordømmelse, og at den eneste veien til frelse ligger i at Gud overstyrer deres uvillige hjerter slik at de vendes om fra opprør til villig lydighet.
Alle mennesker er etter dette synet fullt ut prisgitt Guds nåde. Han kunne på rettferdig måte fordømme alle mennesker for deres synder, men har valgt å vise nåde mot noen for å bringe ære for sitt navn. Et menneske frelses mens et annet går tapt, og dette skjer ikke på grunn av vilje, tro eller dyd, men fordi Gud har fattet en suveren avgjørelse om å vise nåde. Personen må handle for å tro og bli frelst, men denne lydigheten i troen er ifølge kalvinismen Guds gave, og ikke et valg tatt gjennom fri vilje.
Kalvinister mener dette demonstrerer rekkevidden av Guds kjærlighet når han frelser de som ikke kan eller vil følge ham. Man mener også at det å minnes om denne læren fjerner stolthet og selvgodhet. Helliggjøring søkes av kalvinister gjennom en kontinuerlig tillit til Gud, som renser den troendes hjerte.
Det kalvinistiske levesett er et resultat av en fundamental religiøs bevissthet som er sentrert omkring Guds suverene nåde. Kalvinismen forutsetter at Guds godhet og makt har et fritt og ubegrenset handlefelt, og dette leder til en overbevisning om at Gud virker i alle livets sider, både det sekulære og det sakrale, det offentlige og det private, og det åndelige og det fysiske.
Som en følge av dette synet mener man at Guds plan er til stede og utvikler seg i enhver hendelse. Dette fører til et absolutt avhengighetsforhold til Gud, som ikke bare forbindes med fromme handlinger som bønn, men også med alle andre ting i livet.
Ut fra Moselovens annet bud tillates ikke bilder i kalvinistiske kirker. Skriftsteder er de eneste tillatte dekorasjoner.
Kalvinistisk teologi oppsummeres ofte i de såkalte fem punkter, som er en sammentrekning av bestemmelsene gjort ved synoden i Dort og som ble publisert som svar på fem utfordringer fra arminianerne. Calvin brukte selv aldri en slik modell, men punktene er et praktisk hjelpemiddel til å identifisere viktige elementer som skiller kalvinismen fra andre kristne retninger.
På engelsk kalles kalvinismens fem punkter for T.U.L.I.P (tulipaner), hvor hver bokstav svarer til et av de fem punktene. De kalvinister som bekjenner alle punktene kaller seg ofte for fempunkts kalvinister. Enkelte kan ikke godta punktet Begrenset soning (L), og kaller seg derfor for firepunkts kalvinister.
De fem punktene er[4]:
Siden årtusenskiftet har kalvinisme hatt en enorm vekst innenfor en bevegelse som har fått betegnelsen nykalvinisme, spesielt blant unge voksne. Tidsskriftet Christianity Today har beskrevet bevegelsens tilhengere som "Young, Restless, Reformed" (Unge, Rastløse og Reformerte)[5]
Nykalvinisme søker inspirasjon direkte fra Jean Calvin, hans forgjenger Ulich Zwingli og andre historiske teologer som C.H.Spurgeon, John Bunyan og Jonathan Edwards. Bevegelsen demonstrerer en sterk felles identitet, blant annet grunnfestet i disse personene. Teologien karakteriseres ved ubetinget bekjennelse av alle fem punktene skissert ovenfor. Mildere varianter, som fire punkts kalvinisme, menes å være i strid med læren om Guds suverenitet.
I spissen for bevegelsen er flere profilerte pastorer/teologer som John Piper og Mark Driscoll. Disse, og flere andre, har spredt nykalvinismens teologi på store utemøter, i mange bøker, og ikke minst ved bruk av ny teknologi. Internett har vært et svært viktig virkemiddel til denne hensikt. En ung nykalvinist, Tim Challies, beskriver dette som fullstendig avgjørende[6]. Taler og undervisning publiseres gratis både i lydformat og videoformat. Mange av Pipers bøker kan også lastes ned gratis i PDF-format.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
