Remove ads
New England (bokstavelig: «Ny-England») er en region i det nordøstre hjørnet av USA. Boston er regionens forretnings- og kultursenter, og områdets storby.[3] Regionen omfatter delstatene Connecticut, Maine, Massachusetts, New Hampshire, Rhode Island og Vermont. New England går omtrent vest til Hudson-elven. Alle unntatt Vermont har kyst mot Atlanterhavet.[3] Dette er delstatene med minst utstrekning[4] og har et samlet areal på 163.000 km2.[5] Rhode Island er USAs minste delstat i utstrekning; Connecticut, New Hampshire, Vermont og Massachusetts er også blant USAs 10 minste delstater.[6][7] Med en befolkning på rundt 15 millioner (2020) er området relativt tett befolket. Området har noen av USA fremste læresteder ved MIT, Harvard, Brown, Dartmouth og Yale der de fire siste er med i Ivy League.[8][9][10]
| New England | |||
|---|---|---|---|
|
| |||
| Land |  USA | ||
| Ligger ved | Atlanterhavet Long Island Sound | ||
| Oppkalt etter | England | ||
| Areal | 186 447 kvadratkilometer[1] | ||
| Befolkning | 14 845 063[2] (2019) | ||
| Bef.tetthet | 79,62 innb./kvadratkilometer | ||
 New England 44°12′20″N 70°18′23″V | |||
.svg)
.jpg)
New England har en viktig rolle i USAs historie ved at de første puritanerne kom dit i 1620 og etablerte koloni. Den første europeiske bosettingen var de såkalte pilgrimsfedrene som i 1620 kom fra England med «Mayflower» og slo seg ned i Plymouth. Den amerikanske revolusjonen begynte i Boston.[11][12] Roger Williams’ utvandring fra Massachusetts til Providence regnes som en viktig hendelse i USAs historie.[13] Massachusetts, New Hampshire, Connecticut og Rhode Island var blant de 13 koloniene som gjorde opprør og ble uavhengige av Storbritannia.[14]
New England var et av tre hovedområder i den tidlige koloniseringen som senere ble USA. De to andre områdene var de sørlige koloniene dominert av store plantasjer med slaver fra Afrika (Virginia, Carolina, Georgia) og det mellomliggende området preget av kompakte landsbyer og isolerte gårder (New Jersey, Pennsylvania, Maryland). New York (nederlandsk) og Delaware (svensk) kom etterhvert under engelsk kontroll. Sjøveien forbandt områdene og havnebyene Baltimore og Boston var viktige befolkningssentra. I 1790 var befolkningen i koloniene omkring 4 millioner og de fleste av disse bodde ved eller med lett adgang til kysten.[7]
New England er minst av USAs 8 regioner: New England, De mid-atlantiske statene, Sørstatene, Midtvesten, sørveststatene, fjellstatene og stillehavsstatene.[7]
Remove ads
New England inngår i en kjede av østkystbyer fra Boston til Washington DC; byene er vokst slik at forstedene i den ene nesten går over i forstedene i nabobyen slik at det dannes en "megaby" (engelsk: megapolis). Klimaet er relativt kjølig og været uforutsigbarhet med hyppige lavtrykk særlig i Maine og Vermont. Været er ofte preget av fuktig luft fra Atlanterhavet og det kommer noen ganger svært kald luft fra Canada og av og til tørr luft fra vest. Årsnedbøren ligger på 900 til 1100 millimeter i gjennomsnitt. Boston har juligjennomsnitt på 23⁰C og januar på -1⁰C. Jorden er med noen unntak stort sett lite gunstig for jordbruk på grunn av mye stein, kupert terreng, tynt lag matjord og til dels sur jord. I områder preget av løvtrær er jordsmonnet mindre surt og mer fruktbart. Nord-sørgående fjellkjeder på opp mot 1200 meter utgjør naturlige barrierer mot vest. Cape Cod er stort sett det eneste flate lavlandsområdet.[7][8][9] Connecticut-dalen er det viktigste jordbruksområdet i New England.[3] Grønnsaksdyriking og plantasjer er det stort sett i lavlandet ved kysten og i Connecticut-dalen, mens det indre er preget av skog og beiteland. Maine, Vermont og New Hampshire er for en stor del dekket av skog og det er betydelig skogbruk og treforedling.[7][15] Åsene i Vermont er for en stor del dekket av barskog som er grønn hele året, derav det franske navnet Vert Mont. Vermont har lange snørike vintre som gir grunnlag for vintersport.[16]
| Delstat | Areal[7] km2 | Som delstat | Hovedstad |
|---|---|---|---|
| Connecticut | 12973 | 1788 | Hartford |
| Maine | 86027 | 1820 | Augusta |
| Massachusetts | 21386 | 1788 | Boston |
| New Hampshire | 24097 | 1792 | Concord |
| Rhode Island | 3144 | 1790 | Providence |
| Vermont | 24887 | 1791 | Montpelier |
New England har en relativt tydelig dialekt som skiller seg fra de fleste statene i det indre.[8][9] Befolkningen er overveiende hvit og en stor del av innbyggerne er katolikker (tall for 1995).[4] På 1800-tallet innvandret mange fra katolske deler av Europa (Polen, Italia og Portugal samt en del mellomeuropeiske land). Bostone er sentrum for chrisian science og for unitarismen i USA. Området rundt Boston og New Haven er tett befolket, mens det indre av Maine er tynt befolket (under 10 innbyggere per km2). Vermont har spredt befolkning. Massachusetts har omtrent halvparten av befolkningen i New England. Connecticuts folketall har steget blant annet fordi New York Citys omland har spredt seg til den sørvestlige delen.[7][16]
Lokalt er hver delstat delt inn i små inkorporerte samfunn kjent som New England-byer, og disse er ofte er styrt ved bymøter. Velgerne har i senere år stemt oftere på liberale kandidater ved delstatlige og føderale valg enn i noen annen region i USA, men var tidligere en bastion for Republikanerne. (Tilsvarende var Sørstatene tidligere en bastion for Demokratene, men har i senere år blitt et kjerneområde for Republikanerne).
New England tok ledelsen i amerikansk litteratur, filosofi og utdannelse til tross for områdets puritanske bakgrunn. Regionen spilte en framtredende rolle i bevegelsen som forbød slaveri. Det var også den første regionen i USA som ble endret av den industrielle revolusjon. I dag er New England et betydelig sted for høyere utdannelse, høyteknologi, forskning og medisin, finans og turisme. Boston, kalt «New Englands hjulnav», har alltid vært et dominerende sentrum i regionen; finansielt, kulturelt, intellektuelt og transportmessig.
Yankee var opprinnelig betegnelse for personer fra New Enland.[17][9]
Remove ads
Urbefolkning
De første kjente innbyggerne i New England var amerikanske urfolk som snakket øst-algonkinske språk. De var dyktige jordbrukere med avanserte teknikker.[18] Kjente stammer er blant annet abenaki, narrangsettene, massaschusettene, pocomtuc, micmac, penobscot og mohegan. Puritanerne som koloniserte New England fra 1620 hadde i utgangspunket bedre relasjoner til urfolket (såkalte indianere) enn mange andre kristne kolonister. Ved den første thanksgiving-festen i 1621 deltok 90 personer fra Wampanoag-stammen, inkludert høvding Massoit.[18] Narrangansettene og wampanoagene dominerte i området der puritanerne slo seg ned. Etter 1630 dør et stort antall av massachusettene under en koppeepidemi.[19]
I den tidlige koloniseringen var de engelske kolonistene relativt svake og behandlet de innfødte som likeverdig. For eksempel i 1621 inngikk Plymouth-kolonien og Wampanoag-stammen en fredsallianse (league of peace). Etterhvert som de engelske kolonistene ikke behandlet indianerne som likeverdige søkte de støtte hos andre stammer, hos den engelske kronen, hos franske og nederlandske kolonister.[20]
På 1630-tallet var det strid mellom kolonistene i Connecticut-dalen og pequot-indianere; puritanerne omringet i 1637 indianernes leir ved Mystic og massakrerte der flere hundre og satte fyr på landsbyen. I 1643 dannet Massachusetts Bay, Connecticut, Plymouth og New Haven en konføderasjon for å stå samlet mot indianerne. Misjonæren John Eliot medvirket til å bedre relasjonen til indianerne. Harvard fikk en egen avdeling for indianere.[18]
Indianerne var særlig misfornøyde med at kolonistene hadde tatt jaktmarkene deres. Høvding Metacom, kalt kong Philip av de engelske kolonistene, ledet en allianse av indianerstammer som fra 1675 angrep gårder og mange landsbyer, og kolonistene ble drevet tilbake i retning Boston. Dette var kjent som King Philip’s war (1675-1678). Kolonistene var overlegne i antall (omkring fire ganger så mange) og var bedre utstyrt. Indianerne ga opp, Metacom ble drept og hodet av Metacom ble spikret opp på en vegg i Plymouth. Omkring 600 kolonister og 4000 innfødte ble drept i denne krigen. Etter kong Philips krig konkluderte indianerne at væpnet motstand ikke nyttet og aksepterte å være undersåtter eller de trakk ut av det sørlige New England. I 1680 var det sør i New England omtrent 10 ganger så mange europeere som innfødte.[18][20]
Lengre nord og øst i New England opprettholdt indianerne sin suverenitet lenger. De innfødte i Maine og New Hampshire, kalt Wabanaki, avviste stadig de engelske kolonistenes forsøk å utøve myndighet. På midten av 1600-tallet var antallet innfødt reduserte merkbart på grunn av smittsomme sykdommer fra Europa. I 1688 var det knapt 7000 europere i Maine og 4000 i New Hampshire, mot 3000 innfødte. Wabanakiene spilte engelske og franske kolonister ut mot hverandre i skiftende allianser. De engelske kolonistene tolket situasjonen som at wabanakiene hadde underordnet seg de engelske kolonistene, en tolkning de innfødte selv var uenig i; wabanakiene betraktet kolonistene som likeverdige undersåtter under den engelske kongen. I 1677 angrep indianerne bosettinger på Maine-kysten og de engelske kolonistene signerte i 1678 en fredsavtale som innebar at underordning under den engelske kongen gjorde de innfødte og kolonistene likeverdige; dette innebar at indianerne hadde suverenitet i sitt område og for sine innbyggere.[20]
King William's War, eller Kong Vilhelm-krigen, ble utkjempet 1688-1697 mellom på den ene siden engelske kolonister og på den andre siden franske kolonister i Ny-Frankrike og deres allierte i Wabanaki-sammenslutning (innfødte i New England og kanadiske kystområder). Kong Vilhelm-krigen omtales som den nordamerikanske delen av Niårskrigen (krigshandlingene i Europa begynte senere enn i New England) og var i stor grad en følge av at avtalene etter King Philip's war ikke ble etterlevd. Guvernør Edmund Andros i Dominion of New England bemannet garnisoner i Maine og New Hampshire; i forbindelse med oppføring av befestninger var det voldelige sammenstøt høsten 1688. Etter at Andros ble avsatt i april 1689 angrep de innfødte flere byer langs kysten av Maine og fordrev en god del av de engelske kolonistene. Til langt ut på 1700-tallene var de engelske kolonistene i Maine svake og fåtallige.[20]
Engelsk kolonisering
Se også: Britisk kolonisering av Amerika
New England var en av de aller første europeiske bosetningene i Nord-Amerika etter den oppgitte norrøne bosetningen i Vinland på begynnelsen av 1000-tallet. John Cabot nådde kysten av New England i 1497 og tok landet i besittelse på vegne av den engelske kongen, Cabot kalte området "De syv byer". Cabot hadde sett tegn til at landet var befolket.[21] Giovanni da Verrazano undersøkte i 1524 kysten på oppdrag av Frankrike.[9] Den engelske oppdageren Bartholomew Gosnold gikk i land på øya Martha's Vineyard i 1602 og handlet skinn med de innfødte. Fire år senere var Gosnold kaptein på et skip som gikk til Jamestown, den første engelske byen i Amerika[18] I 1609 kom Samuel de Champlain frem til Champlainsjøen i Vermont i sin ambisjon på å finne veien til Kina via Canadas vassdrag.[22][18] Champlain utforsket St. Lawrence-bukta, seilte i 1604 sørover til Cape Cod og grunnla i 1608 kolonien Quebec.[23] George Weymouth seilte nord til Maine i 1605. Weymouth kidnappet fem personer fra en abenaki-stamme og tok dem med seg til England. Noen av disse kom tilbake til landsbyen og advarte mot engelskmennene. I 1611 kidnappet Edward Harlow flere personer noe som ble fulgt av gjengjeldelsesangrep.[24]
Kaptein John Smith undersøkte kysten av New England i 1614 og laget et kart som de første bosetterne brukte; Smith satte navnet New England på området. Smith ble i 1615 tatt til fange av franskmenn og ført til La Rochelle, han rømte og tok seg tilbake til Plymouth. Han laget detaljerte kart som kom ut i 7 versjoner og ga ut 6 bøker om området. Smiths beskrivelse av kysten og hans kart ble studert nøye av kolonistene som seilte fra Plymouth i 1620.[21][25]
New England har en viktig rolle i USAs historie ved at de første puritanerne kom dit i 1620 og etablerte koloni. Den første europeiske bosettingen var de såkalte pilgrimsfedrene som i 1620 kom fra England med «Mayflower» og slo seg ned i Plymouth.[12]
De opprinnelige kolonistene i Boston var strenge puritanere og ville være enda renere enn den anglikanske kirke. Religiøs og politisk konflikt i Massahusetts medvirket til at flere forlot eller ble fordrevet fra kolonien, og etablerte nye kolonier i Rhode Island, Connecticut, New Hampshire og Maine innen 10 år. Puritanerne forente fromhet med tiltakslyst og kapitalisme i den protestantiske etikk.[8][9][26] Kolonistene tok med seg en kultur preget av den protestantiske reformasjonen og samfunnslivet i området små kolonibyer og landsbyer hadde religion som sentrum. Prekenen var sentral i kirken og religiøse møter.[27] Noen puritanere ønsket full uavhengighet fra den anglikanske kirke og ble kalt separatister, blant annet en del på «Mayflower».[18]
Puritanerne ville blant annet unnslippe den engelske kongens standardisering av religiøs praksis innenfor den anglikanske kirken. Noen av puritanerne tok med seg en kalvinistisk bibel til Amerika, en bibeloversettelse som var eldre enn James-bibelen og med kalvinistiske kommentarer.[26]
Koloniseringen begynte med at det i 1606 ble etablert to kompanier i England med sikte på kolonisering av Nord-Amerika. Kong James I delte kysten mellom disse og kompaniet med utgangspunkt i Plymouth fikk den nordlige delen. Plymouth mislykkes med etablere en koloni i Maine og gikk deretter over til handel med fisk og skinn lands kysten av New England. Virginia-kompaniet hadde større suksess lenger sør, der kolonien Jamestown ble etablert i Virginia.[28]
Frem til 1640 kom omtrent 18.000 utvandrere fra England til New England.[28][29][9] Etter 1640 minket innvandringstrykket betraktelig på grunn av politisk utvikling i England. Parlamentet ble sammenkalt på nytt (Det korte parlamentet) etter 11 års opphold. Oliver Cromwell og puritanerne kom etterhver til makten. New England og koloniene fungerte som en fjerntliggende del av England. En del puritanere reiste hjem for å støtte Cromwell og enkelte tilhengere av Karl 1 ("kavalerene") utvandret til Virginia og Maryland; forøvrig holdt koloniene seg utenfor borgerkrigen hjemme.[30]
Rhode Island var eneste koloni som forbød slaveri. Jordbruket i New England var i hovedsak knyttet til landsbyer omkring en menighet og ikke i plantasjer som i sørstatene. På 1600-tallet var det bare et par hundre afrikanere i New England og en del av disse var frie og arbeidet på kontrakt. På 1700-tallet var det aldri mer enn 3 % afrikanere eller afrikanskættede i New England. I New England ble slaveri brukt som straff blant annet mot stedets urbefolkning og disse ble tildels byttet mot sorte slave fra Vestindia. På 1640-tallet var det en del innvandring av engelske kolonister fra blant annet Barbados. I 1700 var det omkring 200.000 europeisk bosettere tilsammen i de engelske koloniene.[21]
«Mayflower» og Plymouth-kolonien
I 1620 seilte «Mayflower» fra Plymouth med en gruppe fattige puritanere, senere kalt «pilgrimsfederne». Puritanerne var religiøse dissentere som sto i opposisjon til den anglikanske kirke. Virginia-kompaniet betalte for overfarten med «Mayflower» mot at utvandrerne arbeidet for kompaniet de første 7 årene i Amerika. De 102 personene på Mayflower kom frem i desember 1620 på et sted de kalte New Plymouth og før sommeren 1621 var halvparten døde av sykdom og kulde.[28][29][9]
Planen var at «Mayflower» skulle seile til Delaware-bukten, men de fikk landkjenning over 600 km lengre nord ved Cape Cod. Plymouth-kompaniet hadde i 1606 fått rettigheter nord til 45° og Cape Cod ligger på 42°; hele kyststripen ble opprinnelig kalt Virginia, det var John Smith som i 1614 satte navnet New England på kartet. Bosetterne på «Mayflower» var klar over at de kom til "det nordlige Virginia"..[28][29][9]
Før de steg i land inngikk de 41 voksne mennene ombord en overenskomst, Mayflower Compact opprinnelig kalt Agreement Between the Settlers of New Plymouth, og denne var grunnlaget for styringen av kolonien de neste 70 årene. Kolonien ble etablert på stedet John Smith hadde kalt Plymouth på sitt kart. De fikk hjelp av innfødte til å klare seg blant annet lære de dyrking av mais.[28][29][9] De hadde neppe klart seg uten hjelp fra innfødte. Fra Virginia hadde de hørt om massakrer og satte da en 800 meter lang palisade rundt bosettingen. Etter 7 år var det 200 innbyggere i Plymouth.[18]
Engelske bosettere kom til New England i 1620 for å opprette kolonien Plymouth. Disse var såkalte pilegrimer, religiøse separatister som ikke fant hjemlandets kristendom streng og ren nok.[trenger referanse]
Boston og Massachusetts-kolonien
Ti år etter «Mayflower» kom en ny gruppe religiøse puritanere som seilte nord for kolonien Plymouth i Boston og opprettet Massachusetts Bay-kolonien i 1630. Massachusetts ble opprinnelig etablert av 25 menn som hadde fått kongelig privilegium. I 1629 hadde de etablert Massachusett Bay Company med omtrent samme betingelser som det tidligere Virginia-kompaniet. En viktig forskjell var det ikke skulle være fellesarbeid under kompaniets ledelse, men at man straks skulle dele ut jordarealer. En annen forskjell var at kompaniet ikke nødvendigvis skulle styres fra London.[29][31][21] John Winthrop og hans følge slo seg ned i Massachusetts Bay (på stedet de kalte Boston) i 1630. De hadde forlatt England blant annet fordi de var forferdet over det de mente var korrupsjon i Church of England.[32] Winthrop er kjent for uttrykket shining city on a hill (en strålende by på høyden) som var knyttet til forestilling om å være et forbilde for verden (uttrykket var ikke utbredt før etter 1950 og hentet metaforen fra Bergprekenen).[33][34][35][36][18]
Massachusetts var utgangspunktet for koloniseringen av resten av New England. Rhode Island (anført av Roger Williams og Anne Hutchinson) og Connecticut ble grunnlagt av folk fra Massachusetts. Kolonien lengre sør utviklet seg primært basert på jordbruk, mens New England hadde mindre egnet jordbruksland og ble hovedsakelig handels- og industriområder. Innvandrerne dannet først og fremst byer og landsbyer rundt havnene, med skog og beiter samt private gårdsbruke rundt byene. I Sørstatene bodde plantasjeeierne mer isolert på sine farmer. I New England bodde innvandrerne relativt og dannet byer med felles kultur og institusjoner. Fiske, særlig av torsk, var viktigere enn jordbruk. Området mellom de sørlige koloniene (Virginia) og New England ble først kolonisert av nederlendere (Ny-Amsterdam på Manhattan) og svensker (ved Delaware), senere (i 1664) erobret av England.[29][31][21]
De første engelske innvandrerne til Massachusetts kom fra mer begunstiget økonomisk bakgrunn enn «Mayflower»-kolonistene blant annet en del kjøpmenn fra London. I 1628 kom fortropp ledet av John Endecott til Salem der noen få kolonister allerede hadde slått seg ned. På den tiden var rundt 10 små private handelsstasjoner langs kysten av New England og pelshandlerne der var upopulære i Plymouth-kolonien fordi de soglte brennevin og våpen til de innfødte. Sommeren 1629 kom 300 nye engelske innvandrere og handelskompaniet ble besluttet flyttet fra England til kolonien. Andelene i handelskompaniet ble kjøpt og solgt som forberedelse til flytting. John Winthrop, jurist og godseier, ble valgt til guvernør for kompaniet. Winthrop var overbevist puritaner og bemerket at det var onde tider når kirken måtte flykte ut i villmarken. Winthrop kom i juni 1630 med 11 skip og 300 innvandrere til Salem.[21] Harvard College ble etablert i 1636 som det første universitetet. Universitetet har navn etter puritanerpresten John Harvard som donerte 800 bøker.[37]
Dødstallene i Massachusetts var høye det første året og noen reiste tilbake til England. Skip fra England og Virginia kom med forsyninger slik at de kom seg gjennom den første vinteren. Årene etter kom det noen hundre innvandrere årlig og i 1634 ble innbyggertallet anslått till 4000. Boston ble etablert som sete for administrasjon av kolonien. Kolonistene kom ofte fra samme områder i England særlig mange kom fra East Anglia. I 1640 var antallet engelske innvandrere i Massachusetts rundt 16.000 og var den klart mest folkerike kolonien i Nord-Amerika. Da det engelske parlamentet ble samlet igjen (Det korte parlamentet ble sammenkalt i 1640 etter at Karl I hadde styrt eneveldig i 11 år) ble det en pause i innvandringen.[21][18]
Kolonien ble styrt etter handelskompaniets regler og de 12 andelseierne utepekte blant annet guvernøren. Borgerlige rettigheter i kolonien forutsatte medlemskap i en av de anerkjente menighetene. Puritanerne i Massachusetts utmerket seg med sin religiøse intoleranse. Kolonien var preget av streng religiøs konformitet og det var vanskelig å være i opposisjon til de dominerende puritanerne. Innvandrere som hadde slått seg ned i området før puritanerne ble tildels forvist. De strenge puritanerne forbød blant annet sport og moro søndager etter kirketid. Puritanerne røykte, drakk og drev sport. Roger Williams kom til Massachusetts i 1631 og kom i opposisjon til Winthrop og hans regime. Williams var den viktigste opposisjonen i Bostons tidlige fase. Williams var kritisk til behandlingen av de innfødte (deres eiendomsrett til jorden mått respekteres mente Wiliams) og ville skille kirke og stat. Konflikten endte med at Williams ble utvist og han etablerte kolonien Rhode Island.[21][38][18]
Rhode Island
Roger Williams kom til i Boston 1631 og var der en opposisjonell og fritenker. Ledelsen (the magistrates) i Boston (Massachusetts Bay-kolonien) ville sende ham tilbake England. Williams flyktet da i uværet midt på vinteren 1636 og søkte tilflukt hos de innfødte narragansett-folkene ved Narragansett Bay. Han kjøpte der jord av de innfødte omkring 100 kilometer sør for Boston og kalte stedet Providence (forsyn) fordi han mente at «made covenant of peaceable neighborhood with the sachems [leaders] and natives round about us» og fordi han der hadde «a sense of God's merciful providence unto me in my distress».[39][40][41][42]
Den fromme Anne Hutchinson ble presset ut av Massachusetts i mars 1637 og kom til et sted som ble kalt Portsmouth. Hutchinson var sentral i Antinomian Controversy som var en religiøs og politisk konflikt i Massachusetts Bay-kolonien 1636–1638. Konflikten regnes som en sentral hendelse i New Englands tidlige historie. Hutchinson agiterte for at troen alene var veien til frelse, ikke gjerninger, sosial status og det å adlyde regler slik prestene i Massachusetts preket. Hun ble anklaget for kjetteri og forvist fra Massachusetts.[30][43][44] Hutchinson og en del av tilhengerne hennes etablerte da Portsmouth, Rhode Island etter oppfordring fra Roger Williams.[45][46][47]
Flere slike små etableringer (inkludert Newport og Warwick) i området vokste til kolonien Rhode Island og senere til delstat i USA med samme navn. Williams fortalte at han håpet at den nye kolonien kunne være et tilfluktssted for personer plaget for sin «samvittighet» (det vil si sin religion) og for religiøst forfulgte. Lovboken for den nye kolonien omfattet bare verdslige forhold, ikke religion. Williams var puritansk prest og kritisk til Massachusetts kolonistenes behandling av de innfødte.[48][49][50][51] Roger Williams’ utvandring fra Massachusetts til Providence regnes som en viktig hendelse i USAs historie.[13] Rhode Island ble sentrum for baptismen i Amerika på 1600-tallet.[52]
Rhode Island forbød i 1774 som den første delstaten slaveriet.[37]
Connecticut
Se også: Connecticut-kolonien
En del kolonister forlot Massachusetts Bay og slo seg ned den fruktbare dalen langs Connecticut-elva, ofte omtalt som River Colony (elvekolonien). Thomas Hooker, John Haynes og Roger Ludlow ledet en gruppe som forlot Massachusetts. De slo seg ned i Hartford, Wethersfield og Windsor. Connecticut ble selvstyrt i 1639 og tok i 1665 opp i seg kolonien New Haven.[18][53] På 1630-tallet begynte nybyggere å vandre fra Massachusetts til den fruktbare Connecticut-dalen, dels på jakt etter jord, dels fordi de var uenige med guvernør John Winthrops styring av Massachusetts-kolonien. Det var også personlig motsetningsforhold mellom Thomas Hooker og John Cotton, den ledende presten i Massachusetts.[54][16]
I 1639 sluttet tre etableringer i Connecticut seg sammen og laget en serie bestemmelser, Fundamental Orders, for styringen av kolonien. Fundamental Orders of Connecticut regnes som en av verdens eldste skriftlige forfatninger.[54][16] I USA nevnes Connecticut-dokumentet som den eldste forløperen for USAs grunnlov.[55] Hooker holdt 31. mai 1638 en preken om prinsipper for styreform og dette påvirket de som deretter forfattet Connecticuts forfatning. Roger Ludlow antas å ha vært hovedforfatter. De første engelske kolonistene i Connecticut var puritanere og kirkesamfunnet hadde såkalt congregational organisering. Kirken er ikke konkrer nevnt i forfatningen, men det var i realiteten statskirke.[53][56]
New Hampshire
I 1623 ble det etablert en liten fiskelandsby og da fantes fra før rundt 3000 innfødte.[57] Kolonistene ga i 1629 kolonien navn etter Hampshire i England.[16] New Hampshire regnes som den tredje eldste engelske kolonien etter Virginia og Massachusetts.[14] New Hampshire ble fra 1641 til 1679 styrt som del av Massachusetts. I 1679 ble New Hampshire en egen provins under den engelske kronen. Det var stadig strid med New York og Massachusetts om delområdet som senere ble Vermont.[57]
Maine
Ved uavhengigheten fra Storbritannia var det nordlige Massachusetts (District of Maine) den nordligste delen av de 13 koloniene som gjorde opprør.[14] Før 1820 var District of Maine en del av Massachusetts. 1812-krigen styrket Maines ambisjoner om å bli egen stat og i 1819 ble det utarbeidet utkast til forfatning for delstaten.[58] Maine ble i 1820 USAs 23. delstat etter at Missouri-kompromisset ga Maine og Missouri adgang til unionen. Slaveri ble samtidig forbudt nord for 36 grader og 30 minutter nordlig bredde (med unntak av Missouri).[59][60] Dette kompromisset gjorde Missouri til en slavestat og Maine til en fri stat; på den måten ble balansen mellom slavestater og frie stater i union opprettholdt.[14] I juli 1819 stemte Maines innbyggere med overveldende flertall for adskillelse fra Massachusetts.[61]
Vermont
De første europeiske bosetterne var franske og det er mange franske stedsnavn.[16] Vermont-territoriet var omstridt og ble i 1791 opptatt i unionen som delstat nummer 14. Vermont forbød slaveri før USA ble dannet.[37]
Dominion of New England
I 1686 etablert Jakob (James) II Dominion of New England som en administrativ enhet. Denne omfattet selve New England og store deler av Middle Colonies inkludert New York. Formålet var å styrke koloniene mot franskmenn i nord og området ble styrt av Edmund Andros. Andros provoserte blant annet New England med å bruke kirkene til anglikanske gudstjenester og oppmuntret til feiring av jul (noe puritanerne anså som hedensk). Ved Den ærerike revolusjon i 1688 ble Jakob II avsatt og Vilhelm av Oranjen ble konge av England. Puritanerne tok Andros til fange og sendte ham til London.[18]
Et nytt "fribrev" (charter) ble i 1691 satt for Massachusetts med Plymouth og Maine innlemmet. Stemmerett ble knyttet til eiendom og ikke til medlemskap i trossamfunn.[18][59]
Hekseprosessene i Salem ble gjennomført i 1692 og 20 kvinner ble hengt.[18]
Uavhengighet fra Storbritannia
Utdypende artikler: Den amerikanske revolusjon og Den amerikanske uavhengighetskrigen
New England var den relativt fattigste regionen av de britiske koloniene ved selvstendigheten (USA var da i all hovedsak et jordbruksland og rikdom var særlig knyttet til plantasjene i sør). Til forskjell fra sørstatene var området preget av åpent og deltakende demokrati blant annet ved at saker ble drøftet i åpne møter der alle kunne delta. New England ble opprinnelig preget av innvandrerne var engelske, mens på 1800-tallet kom det mange irske innvandrere særlig til Boston som også fikk en stor del italienske og portugisiske innvandrere.[62][8][9] Congregational Church fungerte som statskirke i New Hampshire, Massachusetts og Connecticut til ut på 1800-tallet, mens øvrige delstater ikke hadde noen statskirke etter uavhengigheten.[9]
På slutten av 1700-tallet tok koloniene i New England ledelsen i motarbeidelse av de britiske påleggene av nye skatter uten kolonistenes godkjennelse. Det såkalte teselskapet i Boston (fra 1773) var en protest mot britene. De svarte med loven Intolerable Acts som innskrenket kolonistenes selvstyre. Britisk marine blokkerte Boston i 1774 og britene krevde erstatning for den ødelagte teen. De andre koloniene sluttet opp om Boston. De tretten koloniene avholdt kongress (First Continental Congress) i Philadelphia for å drøfte situasjonen for koloniene. For å avverge matmangel i Boston ble saueflokker drevet fra Brooklyn og Connecticut, fra Virginia kom korn og fra South Carolina ris. Britenes forsøk på å begrense kolonienes selstyre ble ansett som alvorlig. Konfrontasjonen førte til full krig i 1775, britisk evakuering fra New England våren 1776 og erklæringen av uavhengighet i juli 1776. Noen av de første alvorlige trefningene i krigen med britene skjedde i 1775 i Lexington og Concord i Massachusetts.[63][64][37]
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads