Frankrike

Frankrike,^[a] offisielt Republikken Frankrike eller Den franske republikk,^[b] er et land i Vest-Europa, i tillegg til en samling øyer og territorier i andre verdensdeler. Frankrike strekker seg i Europa fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet. Landet grenser i Europa til Andorra, Belgia, Italia, Luxembourg, Monaco, Spania, Sveits og Tyskland – samt, via Kanaltunnelen, til Storbritannia. (Den sistnevnte grensen er gjenstand for en separat traktat mellom de to land.) Det oversjøiske departementet Fransk Guyana grenser til Brasil og Surinam, mens Frankrike og Kongeriket Nederlandene deler grense på Saint Martin.

Republikken Frankrike
République française
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Frihet, likhet, brorskap (fransk: Liberté, égalité, fraternité)
Ligger ved		Den engelske kanal Atlanterhavet Nordsjøen Middelhavet
Innbyggernavn		Franskmann, fransk
Grunnlagt		august 843 (Julian)
Oppkalt etter		frankere
Hovedstad		Paris
Tidssone		UTC+12
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 42 643 801 km² 0,3 %
Vannfylt arealandel		0,3 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 21 68 373 433[1] (2024)
Bef.tetthet		106,2 innb./km²
HDI		0,903 (2021)
Styreform		Demokratisk republikk
President		Emmanuel Macron
Statsminister		Michel Barnier
Offisielt språk		Fransk1
Valuta		Euro3, CFP-franc4
Nasjonaldag		14. juli
Nasjonalsang		«Marseillaisen»
ISO 3166-kode		FR
Toppnivådomene		.fr
Landskode for telefon		+33
Landskode for mobilnett		208
Frankrike på Commons 1Flere uoffisielle språk og dialekter snakkes, les Språk 2Gjelder bare Fastlands-Frankrike og Korsika 3Gjelder hele Republikken Frankrike unntatt de oversjøiske territoriene i Stillehavet 4Brukes kun i de oversjøiske territoriene i Stillehavet

Frankrike er et demokrati organisert som en enhetsstatlig semi-presidentiell republikk. Det er et industriland, med den sjette største økonomien i verden (2005). Landets hovedidealer framlegges i erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Frankrike var en av grunnleggerne av Den europeiske union og De forente nasjoner. Landet er medlem av organisasjonen for frankofonien og G8. Landet er arealmessig det største i EU og er fellesskapets nest største økonomi etter Tyskland. Det er også ett av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd og har dermed vetorett, og det er en av de åtte bekreftede statene med atomvåpen.

Etymologi

Navnet France kommer fra latin Francia, «frankernes land». Det norske Frankrike har samme opprinnelige betydning og ligger tett oppimot den tyske formen Frankreich og nederlandsk Frankrijk. I tillegg til å bety hele landet Frankrike, kan France også vise spesifikt til landskapet Pays de France i regionen Île-de-France i Paris-området. For å skille mellom det historiske riket til frankerne og det moderne Frankrike, benyttes uttrykket «Frankerriket» om førstnevnte på norsk.

Naturgeografi

Utdypende artikkel: Frankrikes geografi

Satellittbilde av Frankrike.

Foto: NASA

Mens det franske hovedterritoriet («la Métropole», eller «France métropolitaine») ligger i Vest-Europa, er Republikken Frankrike også sammensatt av territorier i Nord-Amerika, Karibia, Sør-Amerika, det vestre og søndre Indiahavet, Stillehavet og Antarktis

France métropolitaine strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen og fra Rhinen til Atlanterhavet. Det grenser til Storbritannia, Belgia, Luxembourg, Tyskland, Sveits, Italia, Monaco, Andorra og Spania. Den franske republikken deler også landegrenser med Brasil, Surinam og Nederland.

Frankrike består av en rekke forskjellige landskapstyper. I nord og vest er kystsletter, hvor landet grenser til Nordsjøen og Atlanterhavet. I sør grenser landet til fjellkjeden Pyreneene og i sørøst Alpene. I de franske alpene finner man Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc (4807 moh.).

I innlandet finnes hevede regioner, som Massif Central eller Vogesene. Rundt elvene Loire, Rhône, Garonne og Seinen er det omfangsrike elvebasseng.

Klima

Frankrike har en lang kystlinje: mot Den engelske kanal og Atlanterhavet i vest og Middelhavet i sør. Store deler av Frankrike har derfor et kystklima: mildt og vått, og med mindre forskjell på sommer og vinter ved kysten enn i innlandet. Varme luftstrømmer fra tropene gir Sør-Frankrike et tørt og varmt klima. Samtidig kan sammenstøt mellom de varme luftstrømmene fra sør og kalde luftstrømmer fra Arktis, presset inn fra Atlanterhavet, forårsake svært omskiftelig vær. Varmerekorden for Vest-Europa er registrert sør i Frankrike.

Klimatisk variasjon, store nedbørmengder og varm luft har gitt landet grønne løvskoger med eik, bøk, platan, ask, lind og agnbøk. Sør-Frankrike har mest furu-, steineik- og korkeikskoger. De tørrere områdene er tynt bevokst av lave busker og tornebusker, som kan bli opp til to meter høye.

Alpene preger de østlige deler av Frankrike. Denne fjellkjeden er ca. 70 millioner år gammel, et resultat av kollisjon mellom to av jordens tektoniske plater. Prosessen forårsaket en lang periode med vulkansk aktivitet, og det ble dannet høye topper både i Frankrike og i andre vesteuropeiske land. En slik topp er Puy de Sancy, den høyeste i det sentrale Frankrike.

Demografi

Språk

Tospråklige skilter i Quimper, bretonsk Kemper, Bretagne.

Det eneste offisielle språket i Frankrike er fransk. Det offisielle franske språket baserer seg på dialekten i Île-de-France. Alle dialektene i nord inngår i begrepet la langue d'oïl, avledet av det gamle ordet for «ja». De ulike dialektene i nord, eksempelvis normannisk og picard, snakkes i dag i liten grad, og da helst av eldre.

Sør for en linje fra Bordeaux til Lyon snakkes det la langue d'oc (som også betyr «ja»), som minner mer om språk som katalansk, spansk og italiensk. Langue d'oc har flere dialekter, blant annet gascon, provençalsk og francoprovençalsk. La langue d'oc har vært motarbeidet av den franske stat i nær 200 år, slik at de fleste i sør snakker standardisert fransk, med en uttale influert av la langue d'oc. Det er i dag fornyet interesse for la langue d'oc.

Fransk språk, slik det snakkes i de oversjøiske departementene Martinique og Guadeloupe i Karibia og på øya Réunion i Det indiske hav, kalles kreolsk. Kreolsk har forenklede former, en spesiell uttale og et ordforråd farget av nabospråkene i regionen.

I Roussillon ved Middelhavet snakkes det katalansk, i Pays Basque (Baskerland) helt i sørvest snakkes det baskisk, lengst i nord ved byen Dunkerque snakkes det nederlandsk. I det nordøstre hjørnet snakkes det tyske dialekter, rhinfrankisk i Lorraine og alsacien i Alsace. I noen fjelldaler i sørøst snakkes det italiensk, mens språket på Korsika er et eget språk som minner om italiensk. Bretonsk er et keltisk språk i nær slekt med walisisk som snakkes av mange i den vestre halvdelen av Bretagne.

Undervisning i offentlige skoler foregår i dag hovedsakelig på standardisert fransk.

Religion

Den franske staten er strengt ikke-religiøs, og all religionsutøvelse ses på som en privatsak. Skolene er strengt ikke-religiøse, og staten gir ingen penger til drift av de religiøse samfunnene.

I tråd med i rådende politikk føres det ikke statistikk over religiøs tilknytning i befolkningen. Den katolske kirke er imidlertid den tradisjonelle religionen for det store flertallet, og man regner med at over 75 % av befolkningen er døpt katolikker, men bare 55 % sier at de er katolsk. Spesielt står den katolske religionen sterkt i Bretagne, Normandie og andre områder i vest. Protestantene utgjør 2-3 % av befolkningen. Det finnes lommer av tradisjonelt protestantiske områder i mange deler av Frankrike, spesielt i deler av Sør-Frankrike og i Alsace. To tredjedeler av protestantene er reformerte, en tredjedel lutheranere. Frankrike har også en av de største jødiske befolkninger i Vest-Europa, og de utgjør ca. 1 % av befolkningen.

Frankrikes nest største religion er imidlertid islam, og ca. 5-7 % av befolkningen er muslimer. Muslimene er konsentrert i immigrantmiljø i de største byene.

Agnostikere og ateister utgjør 26-31 % av befolkningen.^[2][3]

Historie

Utdypende artikkel: Frankrikes historie

Frankrike er en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV og Napoléon Bonaparte.

Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid. Revolusjonen satte landet på hodet, både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under La Belle Époque, var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både første og andre verdenskrig.

I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidentialisme, og har (med bare to unntak) blitt styrt av høyreorienterte presidenter siden Charles de Gaulle overtok fra René Coty.

Fra Romerriket til revolusjonen

Ludvig XIV var kjent som «Solkongen» og regjerte med eneveldig makt. Hans mest kjente sitat er L'état, c'est moi! – «Staten, det er meg!».

Det moderne Frankrikes grenser er omtrent sammenfallende med utstrekningen til Gallia, som var bebodd av de keltiske gallerne. Gallia ble erobret av Julius Cæsar og underlagt Romerriket i det første århundre før Kristus. Dette førte til at gallerne tok opp romernes språk (der det franske språket etter hvert oppstod fra vulgærlatin) og kultur. Kristendommen kom til landet i løpet av det andre og det tredje århundret etter Kristus og fikk en dominerende stilling i løpet av det fjerde og det femte århundre.

I det fjerde århundre etter Kristus ble de østre delene av Gallia invadert av germanske stammer, deriblant frankerne. Sistnevnte skulle etter hvert gi navn til landet. Frankerne var de første av germanerne til å gå over til kristendommen, noe som skjedde da kong Klodvig I lot seg døpe i 498. Frankernes tidlige omvendelse til kristendommen gav opphav til det franske uttrykket la fille aînée de l'Église catholique («den katolske kirkes eldste datter»). I fransk selvbevissthet symboliserer dette bildet Frankrikes sentrale rolle i det kristne Europa.

I 843 ble Karl den stores Frankerrike delt, stadfestet i traktaten i Verdun. Av de tre nye rikene ble det vestligste (Vestfrankerriket) kimen til det som skulle bli Frankrike. Karolingerne kom til å styre vestriket fram til 987, da Hugo Capet ble fransk konge. Hugos etterkommere, gjennom dynastiene Capet, Valois og Bourbon, kom med tiden til å samle og senere utvide landet gjennom en serie med kriger og strategiske giftermål. Fra 1209 fikk franskmennene gjennom albigenserkorstoget beseiret de hedenske katarene og utvidet riket til å omfatte Oksitania. I 1337, like før svartedauden kom til landet, begynte hundreårskrigen mot England. I andre halvdel av 1500-tallet var Frankrike plaget av en indre religionskrig, noe som kulminerte med Bartolomeusnatten i 1572, da hugenottene ble slaktet ned og fordrevet. I løpet av 1600-tallet kulminerte makten til det franske monarkiet, under styret til Ludvig XIV. På denne tiden var Frankrike Europas mest folkerike land og hadde en enorm innflytelse på europeisk politikk, økonomi og kultur. Det franske språket ble dominerende i internasjonalt diplomati og samhandel. Franske filosofer og forfattere var sentrale figurer i opplysningstiden. Samtidig skaffet Frankrike seg store kolonier i Amerika, Afrika og i Asia.

Revolusjonen, Napoleon og republikken

Eugène Delacroix' berømte maleri La Liberté guidant le peuple viser en stilisert scene fra julirevolusjonen i 1830.

Fra byggingen av Eiffeltårnet, 1888. Eiffeltårnet ble bygget i forbindelse med Verdensutstillingen i Paris, som markerte hundreårsdagen for den franske revolusjon.

Frankrike var et monarki fram til den franske revolusjon i 1789. I 1793 ble kong Ludvig XVI og dronning Marie Antoinette henrettet. I skrekkveldet som fulgte ble tusenvis av franskmenn ofre for giljotinen. Etter en serie regjeringer med kort levetid tok Napoléon Bonaparte makten i 1799. Napoleon tok først tittelen «førstekonsul», før han senere lot seg krone til keiser og etablerte det første franske keiserdømme (1804–1814). I løpet av Napoleonskrigene tok Napoleon kontroll over mesteparten av Kontinental-Europa og satte slektninger på tronen i en rekke nyetablerte franske klientstater.^[4]

Etter Napoleons endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815 ble det franske monarkiet gjeninnført, men denne gangen uten enevelde. Med julirevolusjonen i 1830 ble landet et konstitusjonelt monarki. Det såkalte julimonarkiet varte fram til 1848, da februarrevolusjonen førte til opprettelsen av den andre franske republikk. Republikken varte imidlertid bare i fire år, da Napoleons nevø Louis Napoléon lot seg krone til keiser og gjenetablerte keiserriket. Etter nederlaget i den fransk-tyske krig i 1870 måtte Louis Napoléon gå av, og keiserriket ble erstattet av den tredje republikk.

Allerede på 1870-tallet kom det til «økte arbeidskonflikter og sosial uro. I Frankrike vendte folk seg mot italienske og østeuropeiske fremmedarbeidere som kom og tok jobbene og presset lønningene til vanlige franskmenn. De fleste land innførte proteksjonisme», sa professor Rolf Hobson.

Første verdenskrig

Frankrike var del av alliansen sammen med Storbritannia og Russland (trippelententen) ved utbruddet av første verdenskrig. Da den tyske keiseren erklærte krig mot Frankrike 3. august 1914, ble erklæringen etterfulgt av en umiddelbar tysk invasjon. Krigen utviklet seg til å bli en fastlåst skyttergravskrig gjennom fire år, der de nordlige franske grenseområdene mot Belgia og Tyskland var okkupert. Det er beregnet at hele 1,4 millioner franske soldater omkom. I tillegg led sivilbefolkningen under dårlige kår, særlig internflyktninger fra de okkuperte områdene. Krigen skapte også en million foreldreløse barn etter krigen^[5]. Da fredstraktaten ble underskrevet i Versailles i 1917 fikk Frankrike tilbake provinsene Alsace-Lorraine, mandat over Syria og råderett over en del av de tyske koloniene^[6].

Andre verdenskrig

Tyskland invaderte og erobret Frankrike i løpet av seks uker i 1940, i slaget om Frankrike. Siden de tyske troppene, med støtte fra allierte Italia, var i ferd med å underlegge seg hele Frankrike, inngikk den daværende statsministeren Philippe Pétain en fredsavtale. De tyske okkupantene tok selv kontrollen over de nordlige delene av Frankrike, mens de satte opp et marionettregime – Vichy-Frankrike – i sør. Den franske motstanden ble ledet av general de Gaulle, som ledet de frie franske styrkene i eksil fra Algerie. Allerede fra høsten 1940 dukket de opp andre spredte motstandsgrupper, og fra 1941 ble også det kommunistiske motstandsbevegelsens illegale arbeid startet opp^[7]. Den tyske okkupasjonen varte uavbrutt fram til D-dagen 6. juni 1944, da de allierte styrkene invaderte kysten av Normandie.

Etterkrigstid og fram til i dag

Etter krigen ble den fjerde republikk etablert. På tross av en sterk økonomisk vekst i de første tretti årene etter frigjøringen slet Frankrike med å beholde sin dominante posisjon i verdenspolitikken, mye på grunn av krav om frigjøring i koloniene. Forsøkene på å gjenvinne kontrollen over Fransk Indokina førte til den første indokinesiske krig, der det franske nederlaget i slaget ved Dien Bien Phu i 1954 gjorde at landet måtte trekke seg ut av området. Like etterpå begynte frigjøringskrigen i Algerie, noe som med tiden skulle føre til at Frankrike måtte gi opp Nord-Afrika.

I 1958 kom krigshelten Charles de Gaulle til makten i det som ble kjent som den femte republikk. De Gaulle sørget for en styrket presidentmakt og maktet å holde landet relativt stabilt mens han avsluttet den franske deltagelsen i kolonikrigene. I et nært samarbeid med Konrad Adenauer, som på denne tid var tysk regjeringssjef, sørget president de Gaulle for at Forbundsrepublikken Tyskland og Republikken Frankrike inngikk, ratifiserte og satte ut i livet den nå så velkjente Élyséetraktaten. Etterkrigstiden ble også preget av et stadig økende europeisk samarbeid, der Frankrike sammen med Tyskland har fungert som pådrivere for Den europeiske union. Det europeiske samarbeidet førte blant annet til at Frankrike innførte valutaen euro i 1999.

Det franske koloniriket

Frankrike begynte oppbyggingen av det franske koloniriket på begynnelsen av 1600-tallet, og på 1800- og 1900-tallet var dette blitt verdens nest største (etter det britiske imperiet). I perioden 1919-39 var riket på sitt største og omfattet da et landareal på 12 347 000 kvadratkilometer. Sammen med den europeiske delen av Frankrike omfattet riket på denne tiden 8,6 % av verdens landareal.

Politikk og administrasjon

Frankrikes nasjonalforsamling samles i Palais Bourbon i Paris

Utdypende artikkel: Frankrikes politiske system

Frankrike er en sekulær republikk med en folkevalgt president, statsminister og lovgivende forsamling. Landets politiske system fra 1958, da en ny grunnlov ble vedtatt, kalles den femte franske republikk. Charles de Gaulle var den første president i den femte republikk. Overgangen fra den fjerde til den femte republikk kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene, med stadige regjeringsskifter og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962).

President, regjering og parlament

Michel Barnier, Frankrikes statsminister fra 5. september 2024

Se også: Liste over Frankrikes presidenter og Frankrikes statsminister

Frankrike har et semipresidentsystem, der presidenten er statsoverhode og velges direkte av folket. Presidenten er øverstkommanderende for landets væpnede styrker og styrer mesteparten av utenrikspolitikken. Presidenten har også ansvaret for å utpeke statsministeren. Statsministeren velger i sin tur regjeringen og har det daglige ansvaret for denne. Frankrike har parlamentarisme, noe som tvinger presidenten til å utpeke en statsminister med støtte i nasjonalforsamlingen. I mai 2017 avløste Emmanuel Macron sosialistpartiets François Hollande som Frankrikes president.

Frankrike har et tokammersystem der parlamentet er delt i to. Underhuset heter Assemblée nationale française og består av 577 delegater valgt for femårsperioder. Valgene foregår i enkeltmannskretser, i to omganger. Frankrikes senat er overhus og er det minst viktige av de to husene. Senatet har 321 senatorer, og disse velges i indirekte valg. En kuriositet ved det franske systemet er at presidenten kun kan tale til det samlede parlamentet, som altså da møter som begge hus i en og samme forsamling, og denne kalles da «kongressen».

Conseil constitutionnel er Frankrikes forfatningsdomstol. Domstolen har blant annet som oppgave å prøve lovers grunnlovmessighet og å avgjøre klager over nasjonale valg og folkeavstemninger.^[8]

Politiske partier

Frankrike har et flerpartisystem, der enkeltpartier i liten grad har oppnådd flertall alene. Landet har derfor stort sett hatt koalisjonsregjeringer. Siden 1980-tallet har det vært to hovedalternativer i fransk rikspolitikk, med en venstre- og en høyreorientert blokk.

Venstresiden har vært dominert av Parti socialiste, men består også av en rekke småpartier som Parti communiste français, Les Verts og Parti radical de gauche. Den moderate høyresiden er dominert av Union pour un mouvement populaire. I tillegg til disse finnes sentrumspartiet Mouvement démocrate, som spiller en mer uavhengig rolle. På den radikale høyresiden finnes Front national, som profilerer seg på EU-motstand og en streng innvandringspolitikk.

Administrativ inndeling

Utdypende artikler: Frankrikes regioner og Frankrikes departementer

Frankrikes europeiske regioner fra 1. januar 2016

Frankrike er delt inn i 18 regioner, hvorav 13^[9] ligger i France métropolitaine. De 13 europeiske regionene er videre delt inn i departementer, nummerert fra 1 til 95 i alfabetisk rekkefølge. I tillegg kommer to korsikanske departementer som følger egne nummerbenevnelser, 2A og 2B. Frankrike regner også de fem franske koloniene, de såkalte département d'outre-mer (les DOMs): Guadeloupe, Martinique, Fransk Guyana, Mayotte og La Réunion administrativt som egne franske departementer. Departementene er videre delt inn i arrondissement, kantoner og kommuner. Frankrike hadde 36 700 kommuner i 2012, der den gjennomsnittlig størrelsen er 15 km².^[10]

Foruten de 18 regionene består den franske republikken av de oversjøiske samfunnene^[11] Fransk Polynesia, Saint-Barthélemy, Saint-Martin, Saint-Pierre og Miquelon og Wallis- og Futunaøyene, Ny-Caledonia som har særstatus^[12] og de to oversjøiske territoriene^[13] Îles éparses i Indiahavet og De franske sørterritorier.

Forsvars- og utenrikspolitikk

Fremmedlegionen er en av de mest kjente franske militæravdelingene og består av mannskaper av mange forskjellige nasjonaliteter.

Frankrikes forsvar er inndelt i hæren, marinen, luftforsvaret og gendarmeriet. Landet har også kjernefysiske våpen. Presidenten er øverste myndighet både for de konvensjonelle styrkene og for det kjernefysiske arsenalet. Øverste fagmilitære leder er sjefen for forsvarsstaben, som pr. 2009 er Jean-Louis Georgelin. Frankrike har ikke verneplikt. Det franske forsvaret er også kjent for Fremmedlegionen, en militær enhet kun bestående av utenlandske soldater. Frankrike er med i NATO.

Frankrike var et av landene som grunnla De forente nasjoner, og landet har fast plass i FNs sikkerhetsråd. Landet var også en av grunnleggerne av Den europeiske union, og har helt siden Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 og Roma-traktaten i 1957 spilt en sentral rolle i det europeiske samarbeidet. Frankrike har også vært initiativtager for et tettere samarbeid i middelhavsområdet og var en pådriver for Unionen for Middelhavet. Frankrike har også en ledende rolle i La Francophonie, en internasjonal organisasjon av stater og regioner som benytter fransk språk eller der fransk språk og kultur har særlig betydning.

Frankrike har fortsatt tette bånd til en rekke av de tidligere koloniene. Dette gjelder spesielt i det tidligere Fransk Vest-Afrika, der Frankrike også etter avkolonialiseringen har intervenert militært i flere land.

Forholdet til Norge

Allerede i tiden like etter unionsoppløsningen var forholdet mellom Frankrike og Norge godt, og Frankrike åpnet et konsulat i Kristiania i 1905. Opprettelsen av Norsk Hydro samme år bidro til det gode forholdet, og franskmenn var tungt inne på eiersiden og i ledelsen av det nye industriselskapet. I 1907 ble det signert en vennskapsavtale hvor Frankrike anerkjente Norges grenser, og i årene fram mot første verdenskrig var Frankrike en av de fremste investorene i norsk industri, spesielt innen vannkraft, kjemi og elektrometallurgi. Brennevinsforbudet i Norge i 1919 førte imidlertid til et anstrengt forhold mellom de to landene, da Frankrike og andre vinproduserende land mistet tilgangen til det norske markedet. De franske protestene ble tatt seriøst i Norge, da Frankrike var et viktig eksportland for norsk fisk. Konflikten endte med en avtale der Frankrike fikk selge svakvin i Norge. Denne avtalen ble igjen opptakten til Vinmonopolet.^[14]

Frankrike er en av Norges største handelspartnere og utgjør Norges tredje største eksportmarked. 78 % av den norske eksporten til Frankrike består av olje- og gass.Andre viktige norske eksportvarer til Frankrike er aluminium og fisk. De viktigste franske eksportvarene til Norge er industrimaskiner/datamaskiner, biler og elektriske apparater.^[15] I 2008 var den totale norske importen fra Frankrike på ca. 18 milliarder kroner, mens eksporten til Frankrike på samme tid var på ca. 87 milliarder kroner.^[16]

Den franske ambassaden i Oslo ligger i Drammensveien 69, mens Norges ambassade i Paris ligger i 28 rue Bayard (like ved Avenue des Champs-Élysées). Begge lands konsulatavdelinger har samme adresse som ambassaden.

Næringsliv

Den første ferdigstilte Airbus A380 på «A380 avdukningen» i Toulouse den 18. januar 2005. Airbus er et symbol på globaliseringen av den franske og europeiske økonomien.

Frankrike er medlem av G8-gruppen av ledende industrialiserte land. Det er rangert som verdens femte største og Europas nest største økonomi etter bruttonasjonalprodukt (BNP).^[17] Med 39 av de 500 største selskapene i verden i 2010 rangeres Frankrike som verdens 4. og Europas 1. i Fortune Global 500, foran Tyskland og Storbritannia. Frankrike, sammen med 11 andre medlemsland i EU, lanserte euro den 1. januar 1999, med euromynter og -sedler som helt erstattet fransk franc (₣) tidlig i 2002.^[18]

Med 86,9 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Frankrike det største turistmålet i verden.^[19]

Økonomiske nøkkeltall [20] [21] [22]	2006	% av BNP	2009	% av BNP	2012	% av BNP	2015	% av BNP	Kilder
BNP mrd EUR					2.086,4		2.174,0		IMF
BNP mrd US$[23]	2.325,0		2.693,8		2.681,4				IMF, Verdensbanken
BNP/innb US$[24]	36.544,5		41.631,1		40.850,4				IMF, Verdensbanken
BNP realvekst[25]		2,4		-2,9		0,2		1,2	IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring	1,9		0,1		2,2		0,1		IMF
Renter, pengemarked EUR	3,1		1,0		0,1		0,1		IMF
Renter, 3 mnd obligasjon	3,5		0,4		0,1		0,0		IMF
Investering [26]	538,8	23,2	573,9	21,3	607,3	22,6		21,7	IMF, Verdensbanken
Arbeidsløshet, % (ILO)[27]	8,8		9,1		9,9		10,2		IMF, Verdensbanken
Eksport mrd US$[28]	650,3	27,2	664,6	24,1	796,6	28,5			IMF, Verdensbanken
Import mrd US$[29]	830,3	28,0	848,6	25,5	994,5	30,7			IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$[30]	-19,4	-0,8	-38,4	-1,4	-57,8	-2,2			IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$[31]	0,5	0,0	-22,1	-0,8	-29,5	-1,6		-0,4	IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær		0,0		-5,3		-2,4		-1,9	IMF

Samfunn

Største byer

Utdypende artikkel: Liste over byer i Frankrike

Satellittfoto av Paris med omgivelser. Hovedstadsområdet er landets tettest befolkede, og med forsteder har Paris nesten ti millioner innbyggere.

#	Kommune	Department	Region	Folketall 2008
1	Paris	Paris	Île-de-France	2 211 297
2	Marseille	Bouches-du-Rhône	Provence-Alpes-Côte d'Azur	851 420
3	Lyon	Rhône	Auvergne-Rhône-Alpes	483 181
4	Toulouse	Haute-Garonne	Occitanie	439 553
5	Nice	Alpes-Maritimes	Provence-Alpes-Côte d'Azur	344 875
6	Nantes	Loire-Atlantique	Pays de la Loire	283 025
7	Strasbourg	Bas-Rhin	Grand Est	272 975
8	Montpellier	Hérault	Occitanie	265 634
9	Bordeaux	Gironde	Nouvelle-Aquitaine	235 891
10	Lille	Nord	Hauts-de-France	226 014
11	Rennes	Ille-et-Vilaine	Bretagne	206 655

Kultur

La Grenouillère av Claude Monet

Frankrike har vært et kulturelt senter i århundrer. Mange franske kunstnere er blant de mest anerkjente i sin tidsepoke, og Frankrike er fortsatt på verdensbasis vel ansett for sin rike kulturelle tradisjon.

De forskjellige politiske regimer har alltid støttet kunstneriske aktiviteter, og etableringen av kulturministeriet i 1959 har hjulpet til å bevare landets kulturarv og gjøre den tilgjengelig for allmennheten. Kulturdepartementet har vært svært aktiv siden oppstarten. Det har gitt støtte til kunstnere, fremmet fransk kultur på verdensbasis, er støttespiller for festivaler og kulturarrangementer samt beskytter av historiske monumenter. Den franske regjeringen har også klart å få til et kulturelt unntak i GATT, for å forsvare audiovisuelle produkter laget i landet.

Oppføring på UNESCOs lister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Se egen liste Verdensarven i Frankrike

• Albis gamle biskopsby
• Amienskatedralen
• Arles' romerske monumenter
• Avignons gamleby, med pavepalasset, kirkelige bygninger og broen
• Bordeaux' havnekvarter Port de la Lune
• Bourgeskatedralen
• Canal du Midi
• Carcassonne; festningsbyen
• Chartreskatedralen
• Cistercienserklosteret i Fontenay
• Fontainebleau slott

• Forhistoriske pelehus i Alpene
• Grande Île, Strasbourg
• Klokketårnene i Belgia og Frankrike
• Kongelige saltverk i Arc-et-Senans
• Le Havres restaurering 1945–64
• Loiredalen
• Lyons historiske bygninger og anlegg
• Mont Perdu
• Mont Saint Michel med bukten
• Nancys torg: Place Stanislas, Place de la Carrière og Place d'Alliance
• Nord-Pas-de-Calais' gruveområde
• Ny-Caledonias barriererev
• Oranges romerske teater og triumfbue

• Pilegrimsveien til Santiago de Compostela
• Pont du Gard
• Portobukten med Pianakløftene, Girolatabukten og Scandola naturreservat
• Provins' middelalderske marked
• Notre-Dame de Reims, Klosterkirken Saint-Remi og Tau-palasset
• Réunion nasjonalpark
• Sainte-Marie-Madeleine de Vézelay
• Seines bredder i Paris
• Saint-Émilion
• Saint-Savin-sur-Gartempe
• Vaubans festninger
• Versailles, slottet og parken
• Vézèredalens hulemalerier og bosettinger

• Romersk teater og dets omgivelser og "triumfbuen" i Orange
• Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa
• Causses og Cévennes, Middelhavet agro-pastoralt kulturlandskap
• Chauvetgrotten
• Champagnedistriktet, Champagnedyrkingens kulturlandskap og anlegg
• Burgundervinens kulturlandskap
• Le Corbusiers arkitektoniske verker
• Maraen Taputapuatea
• Chaîne des Puys
• Franske sørlige land- og havområder; sub-antarktiske øyer og havområder
• Vichy, som et av Europas store kurbadsteder
• Cordouan fyr, Frankrikes eldste fyrtårn; reist i 1611

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2008 – Drager og kjemper brukt i religiøse prosesjoner i Belgia og Frankrike

• 2009 – Maloya (dans)
• 2009 – Aubusson billedvev
• 2009 – Tradisjonelt fransk bindingsverk
• 2010 – Det franske kjøkken
• 2010 – Compagnonnage formidler kunnskap mellom håndverkere
• 2010 – Alençon, nålekniplinger
• 2012 – Fest-Noz, festlig sammenkomst med tradisjonelle dans, Bretagne
• 2013 – Limousin-sevennene, seremonier og prosesjoner
• 2014 – Gwoka, musikk, sang og dans, Guadeloupe
• 2016 – Karneval i Granville
• 2016 – Falkoneri (sammen med Tyskland, Frankrike, Italia, Kasakhstan, Katar, Marokko, Mongolia, Østerrike, Pakistan, Portugal, Saudi-Arabia, Spania, Sør-Korea, Syria, Tsjekkia, Ungarn og De forente arabiske emirater)
• 2018 – Ferdighetene tilknyttet parfyme i Pays de Grasse
• 2019 – Alpinisme. (Sammen med Italia og Sveits)
• 2020 – Tradisjonelt hornspill, inkludert pusteteknikk. (Sammen med Belgia, Luxembourg og Italia)
• 2020 – Martinique yole, fra konstruksjon til seilingspraksis

Fotnoter

Type nummerering

1. fransk: France
2. fransk: République française

Referanser

1. https://www.insee.fr/fr/outil-interactif/5367857/tableau/20_DEM/21_POP.
2. La Vie, n°3209, du 1×10^{{{1}}} mars 2007
3. Le Monde des religions, januar 2007
4. Lars U. Larsen Vegstein (30. april 2016). «Elitenes makt forvitrer». Klassekampen, s. 25
5. Aldridge, Alister. «The First World War in France». Besøkt 28. januar 2019.
6. Frankrike (1996). Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 490. ISBN 8257306800.
7. Brégaint, David (2. mai 2018). «Frankrike under andre verdenskrig». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 30. januar 2019.
8. NEXINT (24. februar 2008). «Conseil Constitutionnel». www.conseil-constitutionnel.fr (på fransk). Besøkt 29. april 2017.
9. «Les nouvelles régions, c'est maintenant !». Le Figaro. Besøkt 3. januar 2016.
10. Larsen, Erlend (2016). Tre kommuner blir til én: Suksesskriteriene bak nye Sandefjord. E-forl. Pages 23-24. ISBN 9788293057277.
11. «Collectivité d'outre-mer / COM», INSEE.
12. «Collectivité territoriale» L'Institut national de la statistique et des études économiques.
13. «Territoire d'outre-mer / TOM», L'Institut national de la statistique et des études économiques.
14. «FNHKs 90 år». Fransk-Norsk Handelskammer. 2009. Arkivert fra originalen 9. august 2009. Besøkt 11. januar 2010.
15. «Frankrike-strategi». Det norske utenriksdepartementet. 20. februar 2003. Besøkt 11. januar 2010.
16. «Minifakta om Norge 2009 : Utenrikshandel, etter utvalgte områder og land. 2008». Statistisk sentralbyrå. 2009. Besøkt 11. januar 2010.
17. «Gross domestic product 2009» (PDF). World Bank. Besøkt 7. oktober 2010.
18. «History of the Euro». BBC News. Besøkt 30. oktober 2010.
19. UNWTO Tourism Highlights: 2018 Edition, UNWTO, 2018, s. 8.
20. IMF Ch IV Report 2015
21. IMF Ch IV Report 2011
22. IMF Ch IV Report 2008
23. Verdensbanken - Data, BNP i løpende dollar
24. Verdensbanken - Data, BNP per innbygger i løpende priser
25. Verdensbanken - Data, BNP realvekst målt i faste 2005-dollar.
26. Bruttoinvesteringer i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
27. Arbeidsløshet, % - Verdensbanken, ILO-metoden. Besøkt november 2015.
28. Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.
29. Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.
30. Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
31. Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.

Eksterne lenker

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Offisiell turistinformasjon
• (no) Statistikk og andre data om Frankrike i FN-sambandets nettsted Globalis.no