From Wikipedia, the free encyclopedia
Frankere var en betegnelse (latin Franci eller gens Francorum) på en vestgermansk stammesammenslutning (foederati) som første gang er kjent fra 200-tallet e.Kr., og som da levde i området nord og øst for elven nedre Rhinen, et område som i dag fortsatt heter Franken. Mellom 200-tallet og 400-tallet drev en del frankere angrep på romerske områder mens andre frankere lot seg rekruttere som romerske soldater i Gallia. Kun saliske frankere opprettet et kongedømme på romerbesatt område i dagens Nederland som ble anerkjent av romerne etter 357. I den urolige tiden etter at romersk autoritet brøt sammen i Vest-Europa ble de frankiske stammene forent under kongeslekten merovingere, og erobret hele Gallia med unntak av Septimania i løpet av 500-tallet.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eldre historie |
|
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Det merovingiske kongeslekt, som nedstammet fra saliske frankere, grunnla et monarki som erstattet det vestlige Romerriket i Vest-Europa fra 400-tallet. Den hedenske frankerkongen Klodvig Is konvertering til kristendommen fikk en avgjørende betydning i Europas historie. Kongedømmet Frankerriket kom til i løpet av 700-tallet å utgjøre et område som besto av dagens Frankrike og de vestlige regionene av Tyskland (Franken, Rhinland og Hessen) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Fra dette kom karolingernes rike som dominerte det meste av Vest-Europa og som gradvis utviklet seg til Frankrike og Det tysk-romerske rike.
Samtidige definisjoner av frankernes etnisitet varierer ved tidsepoke og synsvinkel. Ordet «frankisk» opphørte raskt å ha en eksklusiv etnisk betydning. Innenfor Frankerriket i seg synes det som om enhver nord for Loire ble betraktet som en «franker» i løpet av midten av 600-tallet. «Romere» var i all vesentlighet de som bodde i Aquitaine.[1] I middelalderen ble betegnelsen franker benyttet i øst som et synonym for vesteuropeere generelt, da det var frankere som var herskere for det meste av det sentrale Vest-Europa.[2][3][4] Frankere i øst beholdt sitt germanske språk og ble en del av tyskere, nederlendere, flamlendere, og luxembourgere. De frankiske språkene, som ble kalt for frankisch på nederlandsk og fränkisch på tysk, hadde i det miste delvis opprinnelse i gammelfrankisk språk som de historiske frankerne snakket. I dag gjenstår navnet på Frankrike, tysk Frankreich, nederlandsk Frankrijk, som «frankernes rike».
Etnonymet «franker» har blitt forsøkt sporet tilbake til det germanske ordet for kastespyd (angelsaksisk franca, norrønt frakka). (Det finnes andre stammenavn som er avledet av våpenbetegnelser, som sakser.) Andre har forsøkt å knytte navnet til ordet for «dristig», «rasende» (jf. norrønt frakkr, angelsaksisk frǣc, middelnederlandsk vrac). Etymologien er fremdeles uavklart.[5] Betydningen «fri» (som i «fri og frank») oppsto senere, etter erobringen av Gallia; da var det hovedsakelig frankere som hadde status som frie menn.
Som mange andre germanske folk utviklet frankerne en mytologisk opphavsfortelling som knyttet dem selv til antikkens folk. Frankerne så seg selv som etterkommere av sugambrere (sicambri) og trojanere. Et anonymt verk fra 727 med tittelen Liber historiae Francorum hevdet at 12 000 trojanere etter Trojas fall (som dagens historikere har datert til sen bronsealder) dro til elven Tanais (Don) og bosatte seg i Pannonia i nærheten av Maeotis (i dag Azovhavet), der de skal ha grunnlagt byen «Sicambria». Etter bare to generasjoner skal de på slutten av 300-tallet ha nådd Rhinen. En tidligere variant av denne fortellingen finnes i Fredegars krønike, som også omtaler en tidlig konge ved navn «Francio».
Den tidligste frankiske historie er nokså uklar. Vår hovedkilde, den gallo-romerske krønike-forfatteren Gregor av Tours, som skrev Historia Francorum («frankernes historie») som dekker perioden frem til 594, siterer fra andre tapte kilder som Sulpicius Alexander og Frigeridus og støtter seg på Gregors personlige kontakt med mange frankiske stormenn. I tillegg til Gregors bok finnes det noen tidligere romerske kilder som Ammianus og Sidonius Apollinaris.
Gregor slår fast at frankerne opprinnelig holdt til i Pannonia, og at de senere slo seg ned ved breddene av Rhinen. Andre tidlige kilder forteller at frankerne i førhistorisk tid migrerte fra munningen av Donau ved Svartehavet til Rhinen, der de (rundt år 11 f.Kr.) tok navnet frankere til ære for høvdingen Francio. Før dette kalte de seg sugambere. Sugamberne skal ha vært en gren av kimmerierne eller skyterne. Svært mange europeiske nasjoner knytter sin opphavsmyte til disse folkeslagene.
Ifølge nyere forskning på folkevandringstiden kan den frankiske konføderasjonen ha vært en samling av mindre germanske grupper (inkludert sugamberne, usipeti, tencteri og bructeri) som bodde i Rhindalen og områdene rett øst for elven. Samlingen kan ha blitt fremskyndet av økende uro på grunn av krigen mellom Roma og markomannerne, som brøt ut i 166, og andre konflikter i det påfølgende århundret.
En region nordøst i dagens Nederland, nord for datidens romerske grense, bærer navnet Salland, som muligens skriver seg fra de saliske frakerne.
Rundt 250 dro en gruppe frankere fordel av et svekket Romerrike og trengte seg så langt som Tarragona i dagens Spania. De herjet i området i om lag ti år før de ble jaget ut igjen av romerne. Rundt førti år senere hadde frankerne Schelde-regionen under kontroll og hadde innflytelse over Den engelske kanal. Romerske styrker pasifiserte regionen, men utviste ikke frankerne.
Keiseren Julianus oppdaget i 355–358 at ferdselen på Rhinen igjen var under kontroll av frankerne og igjen ble de pasifisert. Roma gav en betydelig del av Gallia Belgica til frankerne, som ble gjort til foederati i romerriket.
Fra basen i nordvest la frankerne gradvis under seg mesteparten av det romerske Gallia nord for Loire-dalen og øst for vestgoternes Aquitania. I begynnelsen hjalp de til med å forsvare Vestromerrikets grenser, for eksempel da hovedsakelig østgermanske invaderende stammer krysset Rhinen i 406.
Delvis takket være alliansen med frankerne beholdt romerne kontrollen i regionen rundt Paris fram til 486, ti år etter at Vestromerrikets hovedstad Ravenna var falt.
Styrene til de tidlige frankiske høvdingene Faramund (rundt 419 til 427) og Klodio (rundt 427 til 447) ser ut til å bunne mer i myter enn i fakta, og deres forhold til merovinger-dynastiet forblir usikkert.
Gregorius nevner Klodio som den første kongen som startet erobringen av Gallia ved å ta Camaracum (Cambrai) og ekspanderte grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Dette tok antagelig en del tid. Sidonius forteller at Aetius overrasket frankerne og drev dem tilbake (antagelig rundt 431). Denne perioden markerer begynnelsen av en situasjon som ville vare i mange århundrer: De germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter.
I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunernes invasjon. De saliske frankerne svarte på Romas bønn om hjelp, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket. Gregorius kilder identifiserer Merovek som kongen av frankerne og muligens en sønn av Klodio. Merovek ble etterfulgt av Kilderik I. Hans grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne. Merovek er kanskje opphavet til navnet merovingerne
Kilderiks sønn Klodvig startet en kampanje med å konsolidere de forskjellige frankiske kongedømmene i Gallia og Rhinland, noe som inkluderte beseiringen av Syagrius i 486. Denne seieren gjorde slutt på romersk kontroll i Paris-regionen. I slaget ved Vouillé i 507 beseiret Klodvig med hjelp av burgundere vestgoterne og ekspanderte sitt kongedømme østover ned til Pyreneene.
Klodvigs konvertering til kristendom etter hans ekteskap med den kristne burgundiske prinsessen Klotilde i 493 kan ha bidratt til å øke hans posisjon i øynene til paven og de andre kristne herskerne. Klodvigs konvertering signaliserte størstedelen av det frankiske folkets konvertering til kristendommen. Siden de kunne be sammen med sine katolske naboer, oppdaget frankerne at de mye lettere ble akseptert av den lokale gallo-romerske befolkningen enn de arianske vestgoterne, vandalene eller burgunderne. Merovingerne bygget dermed det som etter hvert skulle vise seg å være det mest stabile av kongedømmene i vest.
Stabilitet var derimot ikke fremtredende i dagliglivet i merovingernes epoke. Mens spredte voldeligheter eksisterte i en viss grad sent i romernes tid, førte innføringen av den germanske praksisen med blodhevn som personlig rettferdighet til en oppfattelse av økt lovløshet. Forstyrrelser i handelen skjedde rett som det var, og bylivet ble stadig vanskeligere. Dette førte til et stadig mer lokalt orientert og fragmentert samfunn basert på selvforsynte herregårder. Lese- og skriveferdighetene forsvant i praksis utenfor kirkene og klostrene.
Merovingerhøvdingene beholdt den germanske praksisen med å dele sitt land blant sine sønner. Territorier ble ofte delt, samlet og delt igjen, og under maktkampen kom det ofte til mord og krigføring mellom de ledende familiene. Klodvig drev vestgoterne ut av Gallia, men hans fire sønner delte riket mellom seg da han døde i 511 og i de neste to århundrene delte hans etterkommere kongetittelen.
Frankernes område ble utvidet videre under Klodvigs sønner og dekket etter hvert mesteparten av dagens Frankrike, men omfattet dessuten områder øst for Rhinen som Alemannia (dagens sørvestlige Tyskland) og Thüringen (fra 531). Sachsen forble derimot utenfor frankernes rike inntil det ble erobret av Karl den store.
Etter at Klotar I hadde gjort seg til enekonge over de frankiske kongedømmene, ble riket splittet igjen ved hans død i 561 i rikene Neustria, Austrasia og Burgund. Det opprinnelig ikke frankiske riket Burgund hadde da allerede blitt gjort til en del av det frankiske rike gjennom en kombinasjon av politiske ekteskap og våpenmakt.
I hvert av de frankiske kongedømmene tjente major domus eller rikshovmesteren som øverste leder av staten. En serie med tidlige dødsfall som begynte med Dagobert I i 639, førte til en rekke med barnekonger. Ved overgangen til det 8. århundret hadde dette gitt major domusen i Austrasia muligheten til å konsolidere makten i sitt eget arvelige styre og legge fundamentet for et nytt dynasti. Deres etterkommere kalles karolingerne etter den fremste representanten, Karl den store.
Karolingernes kongedømme starter tradisjonelt med avsettelsen av den siste merovingerkongen, med pavelig godkjennelse, og tronsbestigelsen i 751 til Pipin den yngre, far til Karl den store. Pipin hadde etterfulgt sin egen far, Karl Martell, som major domus av et gjenforent og gjenoppreist frankisk kongedømme som bestod av de tidligere uavhengige delene.
Pipin regjerte som en valgt konge. Selv om slike valg skjedde fra tid til annen, var det en vanlig regel i germansk lov at kongen støttet seg til sine ledende menn. Disse mennene reserverte seg retten til å velge en ny «verdig» leder ut av den herskende klanen dersom de følte at den gamle ikke kunne lede dem i lønnsomme slag. Mens kongedømmet i Frankrike senere ble arvet, viste kongene av det senere tysk-romerske riket seg ute av stand til å avskaffe valgtradisjonen og fortsatte som valgte herskere til rikets formelle slutt i 1806.
Pipin befestet sin posisjon i 754 ved å inngå allianse med pave Stefan III som gav kongen av frankerne en kopi av den forfalskede «konstantinske donasjonen» i Paris og i en storslagen seremoni i Saint-Denis innsatte kongen og hans familie og erklærte ham patricius Romanorum («beskytter av romerne»). Året etter fulgte Pipin opp sitt løfte til paven og tok tilbake Eksarken av Ravenna som nylig var falt i hendene på langobardene og returnerte den, ikke tilbake til den bysantinske keiseren, men til paven. Pipin donerte de gjenerobrede områdene rundt Roma til paven og la fundamentet for pavestatene i «Pipins donasjon» som han la på graven til St. Peter. Paven hadde god grunn til å forvente at det gjenoppbygde frankiske monarkiet ville utgjøre en betydelig maktbase (potestas) i skapelsen av en ny verdensorden, sentrert rundt paven.
Da Pipin døde i 768 delte hans sønner Karl og Karloman igjen kongedømmet mellom seg. Men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etterpå og etterlot styret til sin bror som senere skulle bli kjent som Karl den store eller Charlemagne på fransk, en mektig og intelligent figur som ble en legende for den senere historien til både Frankrike og Tyskland. Karl gjenopprettet en likeverdig balanse mellom keiser og pave.
Fra 772 og fremover erobret og til slutt beseiret Karl sakserne og innlemmet deres rike i det frankiske kongedømmet. Denne kampanjen utvidet praksisen av ikke-romerske kristne herskere som gjennomførte konverteringen av sine naboer med våpenmakt. Frankiske kristne misjonærer, sammen med andre fra Irland og det anglo-saksiske England, hadde gått inn i saksernes land siden midten av det 8. århundret, noe som resulterte i økende konflikter med sakserne som motsatte seg misjonærenes forsøk og den parallelle militære innblandingen. Karls hovedmotstander, den saksiske Widukind, tok imot dåpen i 785 som del av fredsavtalen, men andre saksiske ledere fortsatte å kjempe. Etter sin seier i 787 ved Verdun, beordret Karl drapet på tusenvis av hedenske saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i 804. Dette utvidet det frankiske kongedømmet østover til elven Elben, noe Romerriket bare hadde forsøkt en gang og som slo feil i slaget ved Teutoburgerskogen (år 9). For å kunne kristne sakserne mer effektivt, grunnla Karl flere bispedømmer, blant dem Bremen, Münster, Paderborn og Osnabrück.
Samtidig (773–774) beseiret Karl langobardene og kunne dermed legge det nordlige Italia til sin innflytelsessfære. Han fornyet vatikandonasjonen og løftet til paven om fortsatt frankisk beskyttelse. I 788 gjorde hertug Tassilo III av Bayern opprør mot Karl. Karl knuste opprøret og la Bayern til kongedømmet. Det gjorde ikke bare kongens område større, men reduserte drastisk makten og innflytelsen til agilulfingerne (Tassilos slekt), en annen ledende familie blant frankerne og potensielle rivaler. Frem til 796 fortsatte Karl å utvide kongedømmet enda lenger sørøstover, inn i dagens Østerrike og deler av Kroatia.
Karl skapte dermed et rike som strakte seg fra Pyreneene i sørvest (det inkluderte faktisk et område i det nordlige Spania, Marca Hispanica, etter 795) over nesten hele dagens Frankrike (unntatt Bretagne som frankerne aldri erobret) østover til mesteparten av dagens Tyskland, inkludert det nordlige Italia og dagens Østerrike. I kirkens hierarki så biskoper og abbeder til beskyttelse i kongens palass, hvor kildene til sikkerhet lå. Karl hadde tatt steget opp som leder av vestlig kristendom og hans beskyttelse av klostrenes kunnskapssentre gav vekst til den «karolingiske renessanse» av skriftlig kultur.
1. juledag 800 kronet pave Leo III Karl som keiser av romerne i Roma i en seremoni som ble gitt som om det var en overraskelse (Karl ønsket ikke å stå i gjeld til biskopen i Roma), et videre trekk av paven i en rekke av symbolske gester som skulle definere de likeverdige rollene til pavelig auctoritas og keiserlig potestas. Karl foretrakk tittelen «Keiser, konge av frankerne og lombardene» for å dempe bysantinsk raseri, men seremonien anerkjente formelt det frankiske riket som etterfølger av det (vestlige) romerske imperiet (selv om bare den forfalskede «donasjonen» gav paven politisk autoritet til å gjøre dette) og utløste dermed en serie uenigheter med bysantinerne om det romerske navnet. Etter en innledende protest ved tronsbestigelsen, anerkjente den bysantinske keiseren Mikael I Rangabe i 812 Karl som medkeiser. Kroningen gav permanent legitimitet til karolingisk ledelse blant frankerne. Ottonianerne vakte denne forbindelsen senere til live i 962.
Da Karl døde 28. januar 814 i Aachen ble han gravlagt i sitt eget slottskapell i Aachen.
Karl hadde flere sønner, men bare en var i live da Karl døde. Denne sønnen, Ludvig den fromme, etterfulgte hans far som hersker over et forent imperium. Men det at han arvet alt, var en tilfeldighet mer enn tiltenkt. Da Ludvig døde i 840, gikk karolingerne tilbake til skikken med å dele arven, og Verdun-traktaten i 843 delte riket i tre:
Etterhvert ble delingen gjort på nytt gjennom Mersen-traktaten (870), på bekostning av Lotharingia.
12. desember 884 gjenforente Karl den tykke mesteparten av det karolingiske riket, bortsett fra Burgund. Sent i 887 gjorde hans nevø, Arnulf av Kärnten, opprør og tok tittelen konge av østfrankerne (Tyskland). Karl trakk seg tilbake og døde snart den 13. januar 888. Grev Odo av Paris ble valgt til å styre i vest (Frankrike) og ble kronet neste måned.
Karolingerne var ti år senere gjeninnsatt i Frankrike og hersket til 987, da den siste frankiske konge, Ludvig V, døde.
Samlingen av mesteparten av det som i dag utgjør det vestlige og sentrale Europa under en hersker gav et fruktbart grunnlag for fortsettelsen av det som i dag er kjent som den karolingiske renessanse. Til tross for nesten konstant krigføring som imperiet til karolingerne opplevde, sikret utvidelsen av frankernes styre og romersk kristendom over et så stort område en fundamental enhet gjennom imperiet. Hver del av imperiet utviklet seg forskjellig. Frankisk styre og kultur var like mye avhengig av individuelle herskere og deres mål. De målene forandret seg like lett som de skiftende politiske alliansene innen de frankiske ledende familiene. Men disse familiene, inkludert karolingerne, delte alle den samme grunnleggende troen og idéer om hvordan landet skulle styres. Disse idéene og denne troen hadde sine røtter i en bakgrunn som trakk både fra romersk og germansk tradisjon, en tradisjon som begynte før karolingerne tok makten og fortsatte i en viss grad etter døden til Ludvig den fromme og hans sønner.
Siden det frankiske kongedømmet dominerte det vestlige Europa i århundrer, ble begrep som kom fra «franker» brukt av mange i Øst-Europa, Midtøsten og videre utover som et synonym for romersk-kristne (for eksempel al-Faran i arabisk, feringhee eller feringhi på hindustani, falangji i kinesisk og frangos på gresk). Under korstogene som til å begynne med hovedsakelig ble ledet av adelsmenn fra det nordlige Frankrike som gjorde krav på å være etterkommere av Karl den store, brukte både muslimer og kristne disse begrepene som etnonymer for å beskrive korsfarerne. Denne bruken er ofte fulgt opp av moderne historikere som kalte vesteuropeere «frankere» uansett hvilket land de kom fra. Tilsvarende ble Rhomaios, Rûmi («romersk») brukt for ortodokse kristne.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
