Hunere er en betegnelse for et sentralasiatisk folk med nomadisk og senere halvnomadisk levesett. Man vet ikke så mye om hunernes opprinnelse, og forskerne diskuterer fortsatt hvilket språk de snakket. I likhet med mange andre nomadefolk etterlot de ingen skriftlige spor, og historikerne må derfor støtte seg på de beskrivelsene som ble nedtegnet av andre folkeslag som var i kontakt med hunerne. Primært er dette kilder som ble nedtegnet av folk som hørte til Romerriket.
Kildene beskriver at hunerne først dukket opp øst for elven Volga, og de ble først omtalt som hunnoi av Tacitus, som skriver at de befant seg nærheten av Det kaspiske hav i år 91 e.Kr., forflyttet seg til det sørøstlige området av Kaukasus en gang rundt 150 e.Kr. og inn i Europa en gang rundt 370 og etablerte et stort rike i utstrekning der. Den franske orientalisten Joseph de Guignes knyttet dem med Xiongnu, et asiatisk forbund av nomadiske stammer som levde nord for Kina i minst 300 år før hunerne dukket opp i Europa.[1] Etter de Guignes har det vært betydelig forskerinnsats for å undersøke denne forbindelsen. Imidlertid er det ingen enighet blant forskerne om en direkte forbindelse mellom de dominerende elementene av Xiongnu og hunerne.[2] Priskos nevner at hunerne hadde sitt eget språk, men lite av dette er bevart, og deres språklige slektskap har vært et diskusjonstema i århundrer. Mange forfattere har antatt at hunernes språk var beslektet med den tyrkiske språkfamilie.[3][4][5] Tallrike andre språk har vært snakket innenfor det huniske området, inkludert gotisk (østgermansk), som i stor grad tjente som fellesspråk (lingua franca) i de huniske områdene.[6]
Hunerne hadde en fryktet hær, og deres fremste militære kapasitet var ridende bueskyttere. Under kong Attila i årene 441 til 443 herjet hunerne Det bysantinske rike. Ekspansjonen vestover ble stoppet like øst for dagens Paris av en allianse av romere og visigotere i slaget ved Chalons. Etter Attilas død gikk riket i oppløsning, og en del av hunerne ble etter hvert bofaste i det nåværende Ungarn. De blandet seg med andre folkeslag og opphørte å eksistere som eget folk rundt år 500. Deres etterkommere, eller etterfølgere med tilsvarende navn, er nedtegnet av nabobefolkninger i sør, øst og vest for å ha okkupert deler av Øst-Europa og Sentral-Asia fra rundt 300-tallet og til 500-tallet. Ulike varianter av gruppenavnet huner er nedtegnet i Kaukasus fram til tidlig på 700-tallet. Kinesiske skribenter delte hunerne inn i «svarte hunere» (europeiske) og «hvite hunere» (asiatiske).
Det er mulig at hunerne bidro til folkevandringstiden som utløste det vestlige Romerrikets sammenbrudd.[7]
Ordet hune eller hun er et gammelt tyrkisk ord som betyr «folk» eller «menneske».[8] På tungusisk betyr ordet chun «kraft» eller «mot». Ordet har overlevd i flere europeiske guttenavn. I sin opprinnelige form betød navnet Hunfredus «Hunerfred», det vil si «den som megler frem fred med hunerne». Normannerne tok det gammelfranske guttenavnet Hunfroi med seg til England, der det ble forvansket til Humphrey, og i Italia til Umberto.[9] Hunerne var i sin samtid og opp til moderne tid beryktet for sin grusomhet, og deres herjinger i Mellom-Europa og Balkan var omfattende. Av den grunn brukes ordet «huner» i mange språk om barbarer og bøller. Det er derfor et paradoks at det er så få spor etter dem, og at de er såpass lite håndgripelige for ettertidens historikere.[10]
Opprinnelse
Den franske orientalisten Joseph de Guignes (1721–1800) hevdet i sitt verk Mémoire historique sur l'origine des Huns et des Turcs (1748) at hunerne var etterkommere av føderasjonen Xiōngnú som nevnes i kinesiske historiske kilder. Han gjentok denne hypotesen i sitt 5-binds verk Histoire générale des Huns, des Mongoles, des Turcs et des autres Tartares occidentaux (1756–1758).[11]
De Guignes la liten vekt på om hunerne i genetisk forstand var etterkommere av Xiōngnú. Det han fokuserte på var avstamningen til politiske enheter.[12] I slutten av 1700-tallet og videre utover 1800-tallet ble hans hypotese videreutviklet i konteksten til etnosentrisk og nasjonalistisk forskning. I tidens løp ble hypotesen også modifisert for å støtte romantikkens nasjonalisme og turanisme.[13]
Xiōngnú (pinyin, tradisjonell kinesisk: 匈奴) er uttalen på moderne mandarin; på kantonesisk uttales det «hung-no». Den middelalderkinesiske uttalen er «hunnu». Likheten med gresk Οὖννοι (Ounnoi) og latin hunni er slående.[14]
Et bevis på at hunerne kom fra det geografiske området til Xiōngnú, var deres bruk av sammensatte rekurvbuer, ofte kalt «den huniske bue». Disse buene var asymmetriske i tverrsnitt, var mellom 145 og 155 cm lange, var dreid 4-9 ganger på grepet og i siyahene. Buene ble oppfunnet i det 3. eller 2. århundre f.Kr. av Xiōngnú; det eldste funnet av slike buer er fra Bajkalsjøen.[14][15]
Xiōngnú var et asiatisk stepperike og et forbund av forskjellige etniske grupper i det som i dag er Mongolia. I året 318 f.Kr. angrep de føydalstaten Qin under de stridende staters tid. I det første århundre e.Kr. led de flere nederlag mot Han-dynastiets Kina. Den nordlige greinen av Xiōngnú flyktet nordvestover, og deres etterkommere kan ha vandret vestover gjennom Asia inn til det østlige Europa. Imidlertid er det et historisk gap på 300 år mellom Xiōngnú og hunerne.[16]
Den britiske forskeren Peter Heather (f. 1960) skriver: «Forfedrene til våre [europeiske] hunere [på 300-tallet] kunne enda ha vært en del av Xiongnu-forbundet [fra 100-tallet] uten å være de «virkelige» Xiongnu. Selv om vi må skape en form for forbindelse mellom hunerne fra 300-tallet og Xiongnu fra 100-tallet, har enormt mye vann rent under en enorm mengde bruer i de 300 årene med tapt historie.»[17]
En retning innenfor moderne forskning har isteden benyttet seg av etnogenese for å forklare hunernes opprinnelse.
Årsaken til at hunerne bevegde seg inn i Europa kan ha vært en ekspansjon av Rouran-forbundet, et forbund av nomadiske stammer fra den nordlige grensen av det indre Kina i som eksisterte fra 330 til 555 e.Kr., inkludert også tatarenes land som de overtok fra Xianbei-forbundet, et annen forbund av nomadiske stammer mellom 93 til 234 e.Kr. Det er antatt at denne vestlige spredningen av Rouran-forbundet i årenes løp presset hunerne inn i Europa.[18]
Peter Heather har kalt hunerne for «den første gruppen av tyrkiske, i motsetningen til iranske, nomader som trengte seg inn i Europa[19], og flere forskere har konkludert med at de snakket et tyrkisk språk.
Etnogenese som forklaring
Samtidige skriftlige kilder har ikke gitt noen klar forståelse av hunernes opprinnelse. Det var som om hunerne «plutselig dukket opp», først nevnt under et angrep på alanere, en iransk folkegruppe som levde i nordlige Kaukasus og langs elven Don. Forskere tidlig på 1900-tallet knyttet den plutselige og tilsynelatende ødeleggende hunerne som en plyndringsvandring fra de mer østlige delene av steppene, det vil si Sentral-Asia. Denne tolkningen har blitt formulert på skisseaktige og hypotetiske etymologiske og historiske forbindelser. Senere teorier har sett på nomadeforbund, slik som hunerne, som opprettelse av flere kulturelle, politiske og språklige enheter som kunne oppløses like raskt som de ble opprettet,[20][21][22] medføring en prosess av etnogenese, det vil si en prosess hvor en gruppe mennesker begynner å bli oppfattet eller begynner å oppfatte seg selv som en særskilt etnisk gruppe. En gruppe krigerske, hestenomader kunne erobre eller bli sammen med andre krigergrupper over hele vestlige Eurasia, og deretter utpresse tributt over et område som omfatter andre sosiale og etniske grupper, inkludert fastboende jordbruksfolk. I steppesamfunnet kunne en klan inngå nye allianser og inkludere andre klaner, opprette nye felles forfedre og slekter fra en tidlig heroisk leder. Således kan man ikke forvente å finne en klar opprinnelse. «Alt vi kan trygt si,» har Walter Pohl uttalt, «er at navnet hunere, i senantikken (300-tallet), beskrev framstående grupper av herskende steppekrigere.»[21] Navnet hunere ble benyttet om grupper over et utstrakt og ofte midlertidige geografiske områder, referert til av adskilte kilder (inkludert indiske, persiske, kinesiske, tyrkiske, bysantinske, romerske).[21][23][24] Selv etter at hunernes tid i Europa var over, fortsatte greske og latinske kronikører å benytte betegnelsen «hunere» i referanse til stammegrupper som de plasserte regionen ved Svartehavet.
Den tradisjonelle Xiongnu-teorien
Andre bevis er likheten i gryter hose hunere og Xiongnu, som var gravlagt ved elvebreddene i både Ungarn og i Ordos i Mongolia.[25]
De gamle sogdiske brevene fra 300-tallet nevner hunerne, mens kinesiske kilder skriver Xiongnu i forbindelsen av herjingen av Luoyang.[26][27]
Hunerne praktiserte kunstig kranieforvregning der spedbarnets hode ble satt i klemme mellom to planker, så hodeskallen ble flatere og lengre[28] men det finnes ingen bevis på en slik praksis blant Xiongnu.[12] Ammianus og Jordanes nevner at hunerne som risset arr i ansiktet for å hindre senere skjeggvekst, mens kinesiske kilder har nedtegnet at general Ran Min ledet en militært hærtokt mot en fraksjon av Xiongnu-forbundet som ble kalt for jiefolket ved Ye i år 349, og disse ble beskrevet som menn med full skjeggvekst.
Et særskilt avsnitt i den kinesiske boken Weishu er ofte sitert som det endelige bevis for å identifisere hunerne som Xiongnu.[12] Det synes å fortelle at Xiongnu beseiret (Su-Te 粟特) på omtrent samme tid som det er nedtegnet i vestlige kilder. Denne teorien var hengslet på identiteten av Su-Te som Yan-Cai (奄蔡), som hevdet i Weishu. Tilsvarende avsnitt er også funnet i Bei-Shi og Zhou-Shu. Kritisk analyse av disse kinesiske tekstene avdekket at bestemte kapitler i Weishu ble kopiert fra Bei-Xi av redaktører under Song-dynastiet, inkludert kapittelet om Xiongnu. Forfatteren av Bei-Shi har samlet sin tekst ved å gjøre utvalg fra tidligere kilder, blant andre Zhou-Shu. Sistnevnte kilde nevner ikke Xiongnu i det nevnte kapittelet, og i tillegg behandler boken Hou Hanshu Su-Te og Yan-Cai som adskilte nasjoner. Endelig er Su-Te positivt identifisert som Sogdiana, og Yan-Cai som heftalittene.[29] Ammianus rapporterte at de kom fra nord, i nærheten av det «isfrosne hav», noe som antyder finsk-ugriske røtter.[30]
Historie
Tiden før Atilla
I vest ble hunnoi først nevnt av den romerske historikeren Tacitus som et folk ved Det kaspiske hav i 91 e.Kr. Ved 139 skrev den greske geografen Klaudios Ptolemaios at huni (Χοῦνοι eller Χουνοἰ) er mellom folkene bastarnere og roxolanere i det pontiske området i Anatolia, styrt av en Suni. Det er dog ikke helt sikkert at han faktisk beskrev hunere. Det er mulig at likheten mellom navnene «huni» (Χοῦνοι) og «hunnoi» (Ουννοι) er kun en tilfeldighet ettersom vestromere ofte skrev chunni eller chuni, mens østromerne aldri benyttet det gutturale X i begynnelsen av et navn.[11]
Hunerne dukket første gang opp i Europa på 300-tallet. De dukket opp nord for Svartehavet en gang rundt 370. Hunerne krysset elven Volga og angrep alanerne, som de deretter underkastet. Jordanes rapporterte at hunerne var på denne tiden ledet av en Balamber, men moderne historikere stiller spørsmålstegn ved dennes eksistens, og ser isteden en invasjon av gotere for å forklare hvem som beseiret alanerne.[11] Denis Sinor har derimot ment at om Balamber eksisterte, kan han ha vært en høvding av en mindre fraksjon av hunere ettersom Vithimiris benyttet seg av huniske leiesoldater mot ham, noe som antyder en mangel på enhet blant hunerne. Sinor siterer også Ammianus' uttalelse at hunerne «er ikke underlagt noen konge», noe som også kaster tvil over Balambers påståtte status som konge.[31]
Etter at hunerne hadde beseiret alanerne, begynte de i fellesskap å plyndre greuthungerske bosetninger, et østgotisk folk på steppene ved Svartehavet.[11] Deres konge, Ermanarik, begikk selvmord og hans grandnevø, Vithimiris, tok over, men drept i løpet av et slag mot alanerne og hunerne i 376. Det førte til de fleste østgoterne ble underkastet.[11] Vithimiris' sønn, Viderichus, var kun et barn slik at ansvaret på å lede de gjenværende østgotiske flyktningene falt på Alatheus og Safrax. Flyktningene strømmet inn i thervingenes område, et annet gotisk folk vest fore elven Dnestr i den ukrainske delen av Karpatene.
Med deler av østgoterne på flukt, kom hunerne deretter til området til vestgoterne, ledet av Atanarik. Han ville ikke bli angrepet mens han var uoppmerksom og sendte av sted en undersøkende hærstyrke bortenfor Dnestr, men hunerne omgikk denne styrken og angrep Atanarik direkte. Goterne trakk seg tilbake inn i Karpatene.[32] Oppslutningen om de gotiske høvdingene forsvant etter hvert som flyktningene kom mot Trakia og mot tryggheten av de romerske garnisonene.
Etter disse invasjonene begynte hunerne å bli kjent som foederati og leiesoldater. Så tidlig som 380 var en gruppe hunere gitt statusen foederati av romerne og gitt tillatelse til å bosette seg i Pannonia. Huniske leiesoldater var også sett ved flere anledninger i de etterfølgende kampene mellom østlige og vestlige Romerriket på slutten av 300-tallet. Det er dog mest sannsynlig at det var enkeltstående grupper av leiesoldater, ikke representanter av et hunisk kongedømme.[33]
I 395 hadde hunerne begynt et storstilt angrep mot den østlige delen av Romerriket.[11] Hunerne angrep Trakia, raste over Armenia, og herjet Kappadokia. De gikk inn i deler av Syria, truet Antiokia ved Orontes, og spredte seg over provinsen Euphratensis i Storsyria. Styrkene til keiser Theodosius den store var opptatt i vest slik at hunerne bevegde seg uten motstand fram til slutten av 398 da evnukken Eutropius samlet en styrke bestående av romere og gotere og klarte å bevare freden. Det er dog usikkert om Eutropius' styrker beseiret hunerne eller om hunerne forlot området på egen hånd. Det er ingen nedtegnelse om en kjent seier ved Eutropius og det er bevis på at de huniske styrkene allerede forlot området på den tiden da Eutropius mobiliserte sine styrker.[34]
Om de ble sendt på flukt eller dro av egen vilje, hadde hunerne uansett forlatt det østlige Romerriket ved 398. Etter dette invaderte hunerne det persiske Sasanideriket. Det var suksessfullt i begynnelse og hunerne kom nær hovedstaden ved Ktesifon, men ble hardt beseiret under et persisk motangrep, og de trakk seg såret tilbake til Kaukasusfjellene via passet ved Derbent.[34]
I løpet av deres korte avledning fra Østromerriket, synes hunerne å ha truet stammene lengre vest, noe som er vist ved at Radagaisus' kom inn i Italia ved slutten av 405 og at vandalene, svebere og alanere krysset Rhinen og kom inn i Gallia i 406.[11] Hunerne synes deretter ikke å ha opptrådt som en enkeltstående styrke under en enkelt leder. Mange av hunerne ble ansatt som leiesoldater av både Østromerriket som Vestromerriket, og av gotere. Uldin, den første huner som er kjent ved navn,[11] ledet en gruppe hunere og alanere mot Radagaisus for å forsvare Italia. Uldin er også kjent for å ha beseiret gotiske opprørere som skapte vanskeligheter for østromerne rundt Donau og halshogde goteren Gainas en gang i tiden 400-401. Gainas' hode ble gitt til østromerne for å bli stilt ut i Konstantinopel i en tilsynelatende utveksling av gaver.
Østromerne begynte å føle presset fra Uldins hunere på nytt i 408. Han krysset Donau og erobret en festning i Moesia kalt Castra Martis som ble forrådt fra innsiden. Uldin fortsatte videre for å herje Trakia. Østromerne forsøkte å betale ham for å forsvinne, men hans pengekrav var så stort at de isteden bestakk hans nestledere. Det førte til at mange av Uldins hunere deserterte.
Alariks svoger, Ataulf, synes å ha hatt huniske leiesoldater i sin hær som sto sør for De juliske Alpene i 409. Disse ble senere motarbeidet av en annen mindre gruppe hunere ansatt av Olympius, statsråd under den vestromerske keiser Honorius. Senere i 409 stasjonerte vestromerne titusen hunere i Italia og Dalmatia som forsvar mot Alarik. Han oppga derfor sine planer om å marsjere mot Roma.
Under Attila og Bleda
De huniske brødrene Attila og Bleda styrte sammen, men begge kongene hadde hvert sitt område og egne folk under seg. Det var ikke et tidspunkt hvor de to huniske kongene hersket over det samme området. Attila og Bleda var likeså ambisiøse som kong Rugila. De tvang Østromerriket å signere Margusavtalen som ga hunerne rettigheter og en årlig utbetaling. Mens deres sørlige grense var sikret av denne avtalen, kunne hunerne vende all sin oppmerksomhet mot å undertvinge stammene i øst.
Da østromerne ikke greide å utbetale den utlovede summen, og andre avtaler heller ikke ble oppfylt, vendte begge de huniske kongene sin oppmerksomhet tilbake til østromerne. Rapporter om at biskopen i Margus hadde gått inn i hunernes landområder og vanhelliget kongelige graver, gjorde de huniske kongene rasende. Krig brøt ut, og hunerne benyttet seg av den romerske hærs svekkelse til å herje byene Margus (dagens Požarevac), Singidunum (dagens Beograd) og Viminacium (i provinsen Moesia). Selv om det ble signert en ny fredsavtale i 441, brøt krigen ut på nytt to år senere, da østromerne igjen unnlot å levere den avtalte mengden gull. I den påfølgende krigen kom hunerhæren alarmerende nært Konstantinopel, herjet byene Sardica (dagens Sofia), Arkadiupolis (dagens Lüleburgaz) og Philippopolis (dagens Plovdiv) mens de var på veg. Etter at østromerne gikk på et fullstendig militært nederlag i slaget ved Chersonesos, underkastet keiser Theodosius II seg hunernes krav, og underskrev freden i Anatolius i 443. Hunerne trakk seg tilbake til sine landområder med vognene fulle av krigsbytte.
I 445 døde Bleda og etterlot Attila som enehersker over det huniske riket.
Forent rike under Attila
Etter sin eldre brors død var Attila den ubestridte leder for sine undersåtter. I 447 ledet han hunerne i en ødeleggende invasjon av Balkan og Trakia. Østromerriket var allerede plaget av indre problemer som sult, pest og opptøyer. Konstantinopels murer var et bortimot ugjennomtrengelig forsvarsverk, men 27. januar 447 ble byen rammet av jordskjelv som fikk deler av forsvarsverkene til å rase sammen. Hunerlederen marsjerte med sin hær mot byen. Kun hastig oppbygging av murene forhindret hovedstaden fra å bli erobret. Hadde dette vært de tidligere hunere som inntok Øst-Europa på hesteryggen, ville de ha tilbakelagt de åtti milene på noen dager, men Attilas hær var et digert vognrullende tog med beleiringsmaskiner og en gjennomsnittsfart på rundt 10 km om dagen. Den østromerske hæren som ble sendt mot ham, ble knust, men Konstantinopel viste seg å være uinntakelig.[35] Kun sykdom tvang fram tilbaketrekning etter at de hadde foretatt angrep så langt sør som Thermopylene. Den eneste lengre førstehåndsrapport om forholdene blant hunerne er av Priskos, en av flere utsendinger som ble sendt til Attila: «Han styrte øyene i havet [antagelig Østersjøen], og i tillegg til hele Skytia tvang han romerne til å betale tributt... og for å styrke sitt rike ønsket han nå å gå til angrep på perserne.»[36]
Krigen kom endelig til en slutt for østromerne i 449 da den tredje freden til konsulen Anatolius ble signert. Men Attila hadde ikke til hensikt å gå til krig med Persia. Det var Vestromerriket som sto for tur.
Samtidig med sitt angrep på Østromerriket hadde hunerne opprettholdt et godt forhold til Vestromerriket. Det var ikke minst grunnet deres vennskap med Flavius Aetius, den mektige romerske generalen med ansvaret for forsvaret av Vestromerriket (og tidvis også referert til som den faktiske lederen av det vestlige riket). Han hadde tilbrakt tid hos hunerne, og skapte seg et navn som leder for en stor hunerhær i 424. Imidlertid endret dette seg i 450 da Honoria, søster av den vestromerske keiseren Valentinian III, sendte en ring til Attila og ba ham hjelpe seg til å slippe en forlovelse med en senator. Honoria var en livlig kvinne som stadig skapte problemer. Hun hadde hatt en affære med sin kammerherre i Ravenna, og da hun oppdaget at hun var gravid, forsøkte hun å få ham utropt til keiser. Isteden ble han raskt drept mens hun ble bedt om å gifte seg med en senator, noe hun nektet og hennes mor ville da sende henne til Konstantinopel for å leve i sølibat, noe som passet Honoria like dårlig.[37] Det er ikke kjent om Honoria hadde til hensikt å bli gift med Attila, men det var uansett slik han tolket det. Han krevde halve Vestromerriket som medgift, hvilket var Gallia. Det oppsto således disputt mellom Attila og Aetius om kongedømmet til de saliske frankere.
I 451 gikk Attilas styrker inn i Gallia ved å krysse Rhinen med en hær bestående av blant andre frankere, gotere og burgundere, det vil si hovedsakelig germanere. Planen var antagelig en overrumpling av hele Gallia før romerne klarte å organisere tilstrekkelig motstand, og med Gallia nedkjempet, sto Italia for tur. «Våren 451 pløyde hunerhæren en fure av ild og blod gjennom Gallia.»[38] De angrep Metz, fortsatte vestover, passerte Paris og Troyes og beleiret Orléans. Atter var det ikke en rask framgang av en rytterhær, men et stort og langsomt krigstog. Kirkens krøniker beskrev vettskremt «hunerne som en svøpe sendt av Gud for å straffe de onde, og de fortalte om mirakler som reddet dem som hadde gjort seg fortjent.» For kirken var det endetiden: hunerne var de verste blant hedninger, og himmelens krig utspilte seg nå på Jorden.[38] Aetius ble gitt oppgaven å frigjøre Orléans av keiser Valentinian III. Styrket av frankiske og vestgotiske soldater under kong Teoderik I av vestgoterne, og med Aetius' egne romerske soldater, klarte han raskt å komme hunerne i møte. Resultatet ble et taktisk nederlag for Attila, stoppet hans invasjon av Gallia og tvang ham til å trekke seg tilbake til områder ikke kontrollert av romerne. Aetius aktet ikke å la det bli med denne seieren, og jaget etter dem. Han tok igjen hunerhæren etter 15 mil (igjen en indikasjon på at de bevede seg langsomt). Konfrontasjonen skjedde i slaget ved Chalons, eller som «slaget på de kataluniske marker» («markene i Chalons»), et sted i Troyes. Rundt 165 000 mennesker ble drept sier en forvirret kilde. Hva som er sikkert er at Teoderik døde. Han skal ha falt av hesten og ble trampet i hjel av sine egne ryttere. Det var uansett det første slaget hvor Attila ikke sto igjen som seierherre.[39][40][41]
Det påfølgende året fornyet Attila sine krav på Honoria og området i Vestromerriket. Han ledet sin hær over Alpene og inn i nordlige Italia. Han herjet og raserte byene Aquileia, Vicenza, Verona, Brixia, Bergamum og Milano. For å unngå at selveste Roma skulle bli erobret og ødelagt sendte keiser Valentinian III tre sendebud bestående av to framstående embetsmenn, og biskopen av Roma, pave Leo I. De møtte Atilla ved Mincio i nærheten av Mantova, og fikk fra ham et løfte at han ville trekke seg ut av Italia og forhandle en fred med keiseren. Prosper Tiro av Aquitania, en disippel av Augustin og sekretær av Leo,[42] har gitt en kort beskrivelse av dette møtet, og hvor han krediterte Leo som årsaken for de suksessfulle forhandlingene, at Attila ble så imponert over paven tilstedeværelse at han ville trekke seg ut av Italia. Priskos har rapportert at paven spilte på Attilas overtroisk frykt for skjebnen ved å minne om den vestgotiske kongen Alarik som døde kort tid etter at han herjet Roma i 410. Dette ga paven senere en propagandaseier overfor befolkningen. Kun kirken kunne redde Roma fra hendingene, ble det hevdet.
Det er mulig at hva som skjedde hadde helt andre grunner. Jordanes gjorde det klart at Attila gikk med på å trekke seg tilbake etter at han hadde gjort det klart at «han ville bringe verre ting over Italia med mindre de sendte ham Honoria».[43] Det er sannsynlig at Attila hadde fått høre fra sendebudene at keiseren hadde gått med overgivelse, og avgi både brud og gull. I tillegg hadde det vært sult i Italia i 451 med sviktende avlinger, og det var knapt nok bedre i 452. Attilas herjinger av landsbygda i nordlige Italia hadde bidratt til å forverre innhøstingen. For å gå mot Roma med sin store hær hadde han behov for forskninger som da ikke var tilgjengelig i Italia. Det var bedre for ham å inngå en fredsavtale. I tillegg hadde han fått høre at en østromersk hær hadde krysset Donau og beseiret den huniske hæren som Attila hadde etterlatt for å forsvare sitt rike.[44]
Den nye østromerske keiseren Markian unnlot deretter å betale den avtalte mengden av gull. Fra den pannoniske slette i Ungarn mobiliserte Attila for å angripe Konstantinopel, og ventet på at Honoria skulle komme eller bli sendt til ham. I mellomtiden giftet han seg med en germansk pike ved navn Ildico. Det er rapportert at på bryllupsfesten ble han full, sprengte et blodkar i nesen og forblødde. Han var da nær femti år. Han mottok aldri Honoria og hun forsvinner ut av historien.[44]
Etter Attila
Etter Attilas død klarte hans sønn Ellak, framfor sine brødre Dengizik og Ernak, å bli hunernes neste konge. Imidlertid forente tidligere undersåtter seg under Ardarik fra den østgotiske stammen gepidene. De to partene møttes i slaget ved Nedao i 454 som førte til Ellaks nederlag og død, og ikke minst at hunernes tid i Europa var over. Snart forsvant de fra samtidens nedtegnelser. Den pannoniske slette ble okkupert av gepidene mens ulike andre gotiske grupper forble i Balkan.
Oppløsningen av hunerriket
Etter at hunerriket brøt sammen, kom de aldri tilbake til sin tidligere storhet og makt. Grunnene til dette kan være mange. En av dem var at de aldri etablerte en stats funksjoner med byråkrati og skattevesen. Under Attila ble gull delt ut til alle lag av samfunnet, og hans undersåtter var avhengig av ham for å skaffe seg statussymboler. Gullet kom ved å utpresse Romerriket i øst og vest, og fra annen plyndring og krigføring.[45] Når de ikke mottok tributter fra sivilisasjonene i øst og vest, hadde det huniske riket heller ikke noe eksistensgrunnlag i seg selv, og forsvant under sin egen vekt. Uten en sentral leder ble de absorbert og innlemmet av mer organiserte naboriker. Som avarene etter dem, straks hunernes politiske enhet var forsvunnet, var det ingen måter å gjenskape den på, særlig ettersom hunere for lengst var blitt et flerkulturelt samfunn selv før Attila. Hunerriket var en politisk enhet, ikke en nasjon, som omfattet en rekke folk. Betegnelsen «huner» dukket opp senere på beslektede folkegrupper og forbund, blant annet bulgarere, og på 500-tallet karakteriserte den bysantinske lærde Prokopios slaviske grupper innvandret eller invaderte Balkan som «hunere».[46]
Hunere som folk
Av alle de folkeslag som strømmet inn over Europa på 400-tallet var det ingen som etterlot slik frykt og dårlig ettermæle som vandalene og hunerne. Mye av dette er samtidens og senere tids propaganda, som når Jordanes hevdet at hunerne, som barbarer, hadde fjes som «formløse, svarte, kjøttstykker med små prikker i stedet for øyne... under sin menneskeform skjuler disse skapningene dyrets voldsomme natur.» [47] Samtidig er det svært lite som er kjent om hunerne. Alle redegjørelser forteller at hunerne var nomadisk folk fra Asia. Men straks de ankommer Europa og erobrer germanske stammer, synes det også som de ble assimilert ganske raskt med de folkene de erobret. Kritiske historikere har beregnet at det aldri var mer enn 15 000 asiatiske «hunere» i Europa.[48] Det er også knapt noen arkeologiske spor etter hunerne i Europa. Det finnes rundt 200 graver som er identifisert som huniske, og disse er omstridte.[49] På grunnlag av gravgodset i gravene virker de fleste germanske.[50] Med mangelen på en særskilt hunisk kultur i Europa tyder på at hunerne ikke utryddet de folk de erobret, men blandet seg med dem. Forfatteren H.G. Wells skrev i 1920 at «I stedet for å drepe lot de seg innrullere og giftet seg med de folkene de invaderte. De hadde den gaven alle folk som er forutbestemt til politisk dominans er avhengige av, nemlig tolerant assimilering.» [51]
Jordanes gjenfortalte hvordan Priskos hadde beskrevet Attila: «Kort av vesen med en brei brystkasse og et stort hode; hans øyne var små, hans skjegg tynt og stenket med grått; og han hadde en flat nese og solbrent hud, som viste tegn på hans opprinnelse.» [52]
Det er kjent at hunerne praktiserte kunstig kranieforvregning og det ble tidvis også tatt opp av de folkestammer som de påvirket.[53][54][55] Imidlertid kan Ammianus ha tatt feil når han hevder at ansiktsarrene ble gjort i barndommen. Maenchen-Helfen har skrevet at «Ammianus' beskrivelse begynner med en merkelig misforståelse... Dette ble gjentatt av Claudius Claudianus og Sidonius Apollinaris, og gjenfortolket av Cassiodorus. Ammianus' forklaring av det tynne skjegget er feil. Som med mange andre folk la hunerne rått kjøtt på deres påførte sår som tegn på sorg når deres slektninger var døende.» [56] Når en leder døde var det tradisjon å sørge med blod framfor tårer og krigerne ville skjære opp kinnene for å «gråte blod».
Samfunn og kultur
Hunerne holdt flokker av krøtter, hester, geiter og sauer.[11] Andre matkilder besto av jakt og innsamling av planter. For klær benyttet de spisse luer, bukser gjort av skinn fra steinbukker. Ammianus forteller at de bar disse klærne inntil de gikk i oppløsning. Priskos forteller at Attilas klær var kun annerledes enn de hans menn bar ved at var reine.[57] Kvinner kunne brodere kantene av klærne og ofte feste små, fargerike steinperler på dem.
Når de drev krig benyttet de bue og kastespyd.[58] Tidlige forfattere som Ammianus hevdet at de benyttet primitive pilspisser av bein. Maenchen-Helfen har motsatt seg dette, «hadde huner ikke vært i stand til å smi sine sverd og støpe sine pilspisser, ville de aldri ha krysset Don. Ideen at huniske ryttere kjempet deres veg fram til Konstantinopels murer og til Marne med sverd de hadde erobret eller kjøpt er absurd.» [59] Hunernes sverd var et langt, tveegget sverd av tidlig sasanidisk type. Disse ble festet til beltet i en slire som holdt sverdet vertikalt. De benyttet seg også av en mindre, kortere sverd eller dolk som var festet horisontalt over maven. Et statussymbol var en forgylt bue, og om de kunne var også sverdet og dolken dekorert med gull.
Språk
Det finnes ikke internasjonal konsensus om hvilket språk hunerne snakket, men tyrkisk blir ofte fremhevet som hunernes språk. Mange forskere har konkludert med at hunerne snakket et språk tilhørende eller beslektet med tyrkisk[60][61][62][63][64][65][66][67][68][69][70][71][72][73]. Dette blant annet på grunnlag av nedtegnelser av eksisterende navn. Hunerne snakket trolig et tyrkisk språk av den oghuriske grenen som også omfatter bulgarere, avarer, khazarer og tsjuvarere[74]. Den engelske forskeren Peter Heather kaller hunerne for «den første gruppen av tyrkiske, i motsetningen til iranske, nomader som trengte seg inn i Europa.» [19] Otto Maenchen-Helfen hevdet at mange av de huniske stammenavnene var tyrkiske.[24]. En av Attilas onkler het Oktar, og öktör betyr «mektig» på tyrkisk. Attila selv kan være av tyrkisk opphav, diminutiv av atta, «far», på både tyrkisk og gotisk, men det var antagelig ikke navnet hans, kun en tiltale[75].
Andre forskere, som Pritsak[76] har konkludert med at «Det var ikke et tyrkisk språk, men et som var mellom tyrkisk og mongolsk, antagelig nærmere det siste enn det første. Språket har sterke bånd til gammelbulgarsk og til moderne tsjuvasjisk, men hadde også en del betydningsfulle forbindelser, særlig til ord og morfologisk, osmansk og jakutisk... Den tyrkiske situasjonen har ingen gyldighet for hunisk, som tilhører en adskilt altaisk språkgruppe.»
Skriftlige kilder, som Priskos og Jordanes, har kun bevart noen få navn og tre ord av språket til hunerne. Kildene har ikke oppgitt noen betydning av noen av navnene, kun for tre ord. Disse ordene, medos, kamos, strava, synes ikke å være tyrkisk,[24] men er antagelig heller indoeuropeiske tilsvarende som slavisk og dakisk.[77]. Det lille kildemateriale, noen få navn og tre ord, har ført til noen forskere har konkludert med at hunisk språk ikke kan bli endelig klassifisert, og at det å gjøre det til tyrkisk eller mongolsk er spekulativt[78][79][80]. Forskerne har forøvrig konkludert med at flere språk ble snakket blant hunerne, blant dem gotisk som fikk en større betydning under Atilas periode[81].
Legender
Gjenfortellinger i middelalderen
Kronikører som skrev flere århundrer senere nevnte ofte eller henspilte til hunerne eller deres påståtte etterkommere. Blant disse var:
- Theophylact Simocatta
- Annales Fuldenses
- Annales Alemannici
- Salzburg-annalene
- Liutprand av Cremonas Antapodosis
- Regino av Prüms krønike
- Widukind von Corveys Saksiske krønike
- Nestorkrøniken
- Legendene om sankt Kyrill og Method
- Johannes Aventinus' Chronicon Bavaria
- Konstantin VIIs De Administrando Imperio, og
- Leo VI den vises Tactica.
Middelalderens ungarere fortsatte denne tradisjonen (se Gesta Hunnorum et Hungarorum, Chronicon Pictum, Gesta Hungarorum).
Minnet om de huniske erobringene ble formidlet i muntlige fortellinger blant germanske folk og er en viktig andel i den norrøne Volsungesaga og Hervors saga, og i den middelhøytyske Nibelungenlied. Disse fortellingene framstilte hendelser fra folkevandringstiden fra et årtusen tidligere.
I Hervors saga møter goterne hunerske bueskyttere i et episk slag på slettene ved Donau.
I Nibelungenlied gifter Kriemhild seg med Attila (Etzel på tysk), etter at hennes første ektemann Siegfried drepes av Hagen med medvirkning av hennes bror, kong Gunther. Hun bruker deretter sin makt som Etzels hustru til å ta blodig hevn, ved å invitere Hagen, Gunther og deres burgundiske riddere til en fest hvor hun sørger for å drepe dem.
I Volsungesaga beseirer Attila (Atle på norrønt) den frankiske kong Sigebert I (Sigurd på norrønt) og den burgundiske kong Guntram (Gunnar). Han blir senere myrdet av dronning Fredegund (Gudrun eller Kriemhild), som er Sigeberts hustru og Guntrams søster.
Påstand om hunisk opprinnelse
Mange nasjoner og etniske grupper har forsøkt å framstille seg selv som etniske eller kulturelle etterfølgere av hunerne. Eksempelvis, manuskriptet Nominalia av bulgarske khaner kan indikere at de mente at de nedstammet fra Attila. Det er mange likheter mellom huniske og bulgarske kulturer, eksempelvis kunstig kranieforvregning. Dette sammen med arkeologiske bevis hentyder en mulig kontinuitet eller sammenheng mellom de to kulturene. Både hunernes og de tidligere bulgareres mest karakteristiske våpen var den sammensatte bue og det lange, tveeggete sverd.
Madjarere (eller ungarere i en viss forstand) har i særdeleshet hevdet at de nedstammet fra hunerne. Selv om madjarisk folkestammer først begynte å bosette i det geografiske området som er dagens Ungarn på slutten av 800-tallet, rundt 450 år etter at den huniske stammeforbundet gikk i oppløsning, omfatter ungarsk forhistorie en madjarisk opphavsmyte om hunere som kan innebære en form for historisk sannhet. Hunerne som invaderte Europa representerte en løs forening av ulike folk, og det er mulig at madjarerne var en del av den eller senere ha slått seg sammen med etterkommerne av Attilas menn som fortsatt hevdet betegnelsen «hunere». Ungarns nasjonalsang Isten áldd meg a magyart beskriver ungarerne som «Bendegúz' blod» (middelalderen og moderne ungarsk utgave av Mundzuk, Attilas far). Attilas bror Bleda er kalt Buda på moderne ungarsk. En del middelalderkrønikere og litterære verker har avledet navnet på byen Buda (den vestlige delen av Budapest) fra ham. I virkeligheten kom byens navn fra første komponent fra slaviske navn som Budimir, Budislav og videre i betydningen «være fredfylt», «være prektig» og lignende, hvilket var et vanlig fornavn i Ungarn på Árpád-tiden (1000- til 1200-tallet).[82] Det er en gammel legende blant szeklere som sier at «Etter at Attila var død forsøkte rundt 3000 huniske krigere etter det blodige slaget ved Krimhilda å rømme for å bosette seg på et sted kalt ‘Csigle mezo’ (dagens Transilvania) og de endret sitt navn fra hunere til szeklere isteden.» Da madjarerne kom til Pannonia på 700-tallet, slo szeklerne seg sammen med dem, og sammen erobret de Pannonia (dagens Ungarn).[83]
I 2005 søkte rundt 2500 ungarere myndighetene om minoritetsstatus som direkte etterkommere av Attila. Det feilet, men fikk en del oppmerksomhet for gruppen som hadde blitt opprettet tidlig på 1990-tallet og synes å representere en særskilt ungarsksentrisk utgave av mystisisme. Disse selvutropte hunere er ikke kjent for å besitte noen særskilt hunisk kultur eller språk utover hva som er tilgjengelig fra historiske og moderne esoteriske ungarske kilder,[84] men viser at oppfatningen om at Ungarn som hunernes historiske europeiske hjemland lever fortsatt.
Hunere som tyskere
Den 27. juli 1900, under bokseropprøret i Kina, ga keiser Vilhelm II av Tyskland ordre om å opptre hensynsløst overfor de kinesiske opprørere: «Ikke noe territorium vil bli oppgitt, ingen fanger tatt. La alle som faller i deres hender være prisgitt deres nåde. Akkurat som hunerne for tusen år siden, under ledelse av Etzel, skaffet seg ry som de fortsatt lever i kraft av i den historiske tradisjonen. La derfor navnet Tyskland bli kjent på en slik måte i Kina at ingen kinamann noensinne mer engang vil våge å se skjevt til en tysker.» [85] Tyske romantikere hadde fulgt sin historie tilbake gjennom gamle myter som omfattet entusiastiske fortellinger om en heroisk og voldelig hunerleder ved navn Etzel (Attila).
I Storbritannia grep avisene tak i denne talen med voldsomt raseri, og begynte å bruke betegnelsen «hunere» om tyskere som henvisning til deres faktiske og oppdiktete grusomheter i tiden før og under den første verdenskrig. Hunernes historiske dårlige rykte fikk således ny aktualitet i propagandakrigen mot Tyskland.[86] Sammenligningen med hunere ble forsterket av de tyske pickelhaube, eller pigghjelmer, som tysk styrker benyttet fram til 1916. Bruken av pigghjelmen som et symbol på tyskere, og dermed hunere, framhevet oppfatningen om tyskere som særdeles barbariske. Den fransk låtskriveren Theodore Botrel beskrev den tyske kaiser som «en Attila, uten samvittighet», som sendte av sted «de kannibalske horder».[87]
Å beskrive tyskere som «hunere» dukket opp på nytt under den andre verdenskrigen. Winston Churchill sa i en radiotale i 1941: «Det er mindre enn 70 000 000 onde hunere, en del av dem er helbredelige og andre mulig å drepe, de fleste av dem er allerede opptatt av å undertrykk østerrikere, tsjekkere, polakker, og andre gamle folke som de nå tyranniserer og plyndrer.» [88] Senere det samme året refererte Churchill til angrepet på Sovjetunionen som av «hunere».[89] På samme tid refererte også den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt til tyskere på samme vis ved å si at en allierte invasjon i sørlige Frankrike ville med sikkerhet «være suksessfullt og til stor støtte for Eisenhower i å fordrive hunerne ut av Frankrike.» [90] Dog var referansen til hunere mindre utbredt i den andre verdenskrigen enn denne hadde vært i den første. Både britiske som amerikanske tropper henviste oftere til «Jerry» eller «Kraut» for tyske soldater.
Se også
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
