Alanere

Alanere (latin: Alani; gresk: Ἀλανοί, Alanoi) var et iransk nomadisk gjeterfolk i antikken som opprinnelig levde i det nordlige Kaukasus og omkringliggende områder. I løpet av 300-tallet kom alanerne under økende press fra hunnerne og ble tvunget til å vandre vestover til Europa hvor de raskt kom i konflikt med Romerriket.^[1][2][3]

Alanernes område, markert med gult, rundt år 650

Navnet

Navnet alaner er en iransk dialektform av arier (gammelpersisk: aryan, «iraner»), en felles selvbetegnelse for indoiranere.^[1] De er muligens beslektet med massageterne. Alanere har av moderne historikere blitt knyttet til et sentralasiatisk folk som kineserne kalt yancai og romerne kalt aorsi.^[4] Etter å ha vandret vestover og blitt dominerende blant sarmatere på den pontisk-kaspiske steppe, er de omtalt av persiske og romerske kilder på 100-tallet e.Kr. På den tiden de bosatte seg i regionen nord for Svartehavet, og jevnlig angrep og herjet Partia og de romerske provinsene i Kaukasia. I 215-250 ble deres dominans på den pontisk-kaspiske steppe brutt av goterne.^[4]

Språk

Alanerne snakket et østiransk språk som var avledet fra skytisk-sarmatisk, og som igjen utviklet seg til moderne ossetisk.^[1][5]

Historie

Da hunerne beseiret goterne på den pontisk-kaspiske steppe i tiden rundt 375, var det mange av alanerne som vandret vestover sammen med ulike germanske stammer. Etter slaget ved Adrianopel i 378 allierte enkelte grupperinger seg med goterne og utførte plyndringstokt mot Pannonia og Moesia, andre tok del i Radagaisus’ mislykte invasjon av Italia i 405. Hunnerne dukket etter hvert også opp i området rundt Donau, noe som bidro til å presse alanerne og andre folkeslag videre vestover.

Vinteren 400-401 utførte de plyndringtokt i Noricum og Raetia. Disse ble stanset av Stilicho, en halvt vandalsk general i romersk tjeneste, som rekrutterte flere av dem for å kjempe mot Alarik. For å styrke forsvaret av Italia trakk styresmaktene i Vestromerriket store hærstyrker vekk fra grensen mot Germania. Dermed kunne alanerne, svebere og vandalene uhindret krysse en islagt Rhinen 31. desember 406. De to neste årene plyndret de Gallia før de i 409 slo de seg sammen med vandalene og sveberne i å krysse Pyreneene og vandre inn i Den iberiske halvøy, og bosatte seg på nytt i Lusitania og Carthaginiensis.^[6] På vegne av sine romerske allierte angrep vestgoterne under kong Wallia alanerne og vandalene i 416. Innen 418 var alanerne smadret som en selvstendig gruppe. De overlevende kom antagelig under vandalsk styre og forsvinner fra kildene. I 428 krysset vandalene (som antagelig også omfattet alanerne) Gibraltarstredet og kom inn i nordlige Afrika hvor de opprettet et mektig kongerike som varte fram til de ble beseiret av den bysantinske keiser Justinian I den stores hær på 500-tallet.

Aetius skal også ha bosatt en alansk stamme i nordvestre Gallia i begynnelsen av 440-årene. Dette området var da sterkt plaget med opprørere og banditter, såkalte bagaudæ, og det antas at denne bosetningen enten var en metode eller belønning for å bli kvitt denne trusselen. Uansett kom alanerne snart i krangel med den opprinnelige befolkningen, og det endte opp med at de fordrev de lokale landeierne. Andre stammer utvandret til områdene som i dag er Polen og slo seg sammen med slaviske folkeslag.

Alanerne som forble værende under hunernes styre kom til å opprette et mektig kongerike, Alania, i Nord-Kaukasia i middelalderen. Det gikk under med de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Disse alanerene som forble i Kaukasus regionen er de direkte forfedrene til dagens ossetere.^[7][8]

Referanser

1. «Alans», Encyclopædia Iranica. Bibliotheca Persica Press. 2015.
2. Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): Encyclopedia of European Peoples, s. 12–14
3. Brzezinski, Richard; Mielczarek, Mariusz (2002): The Sarmatians, 600 BC-AD 450, s. 10–11
4. Zadneprovskiy, Y. A. (1. januar 1994): «The Nomads of Northern Central Asia After The Invasion of Alexander», s. 465–467
5. For etnogenese, se Pohl, Walter (1998): «Conceptions of Ethnicity in Early Medieval Studies» i: Little, Lester K. & Rosenwein, Barbara H., red.: Debating the Middle Ages: Issues and Readings, Blackwell, s 13–24.
6. «Spain: Visigothic Spain to c. 500»
7. «Alans», Ossetians
8. «Alans (Alani / Geloni)», The History Files

Litteratur

• Alemany, Agustí (2000): Sources on the Alans: A Critical Compilation. BRILL. ISBN 90-04-11442-4.
• Bachrach, Bernard S. (1973): A History of the Alans in the West, from their first appearance in the sources of classical antiquity through the early Middle Ages, University of Minnesota Press, ISBN 0-8166-0678-1.
• Bachrach, Bernard S. (1969): «The Origin of Armorican Chivalry» i: Technology and Culture, 10 (2), , No. 2, s. 166–171.
• Brzezinski, Richard; Mielczarek, Mariusz (2002): The Sarmatians, 600 BC-AD 450^{[død lenke]}. Osprey Publishing. ISBN 184176485X.
• Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): Encyclopedia of European Peoples. Infobase Publishing. ISBN 1438129181.
• Zadneprovskiy, Y.A. (1. januar 1994): «The Nomads of Northern Central Asia After The Invasion of Alexander» i: Harmatta, János: History of Civilizations of Central Asia: The Development of Sedentary and Nomadic Civilizations, 700 B. C. to A. D. 250. UNESCO, ISBN 9231028464, s. 457–472.