Perserriket henviser til et antall historiske dynastier som har hersket over landet Iran. Irans tidligste kjente kongedømme var Elam fulgt av Media, men det er Akemenideriket som oppstod under Kyros den store, og som vedvarte til Aleksander den stores erobringer på 330-tallet f.Kr., som vanligvis er betegnelsen på perserriket. Etterfølgende stater i Iran før 1935 er som en samlebetegnelse også kalt persiske riker av historikere. Reza Pahlavi, sjahen av Persia, ba formelt dette året det internasjonale samfunn om å kalle navnet ved dets opprinnelige navn, Iran.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
Persia har lenge blitt brukt av vesten for å beskrive nasjonen Iran, dens befolkning eller dens antikke riker. Det kommer fra det gamle greske navnet for Iran, Persis. Dette kommer igjen fra en provins sør i Iran, kalt Fars i det moderne persiske språket og Pars i pahlavi. Persis er en hellenistisk form av Pars, basert på hva europeiske nasjoner kalte området Persia. Denne provinsen var kjernen i det opprinnelige persiske riket. Folk i vesten henviste til staten Persia inntil 21. mars 1935, da Reza sjah Pahlavi formelt ba det internasjonale samfunnet kalle landet ved dets opprinnelige navn, Iran, som betyr «ariernes land».
ca.648–330 f.Kr.
Den første nedtegnelsen om perserne kommer fra en assyrisk inskripsjon fra ca. 844 f.Kr. som kaller dem Parsu (Parsuash, Parsumash) og nevner dem i regionen L. Urmiah sammen med en annen indoeuropeisk gruppe, Madai (mederne). De neste to århundrene var perserne og mederne underlagt Assyria, Babylonia, og en annen indoeuropeisk gruppe skyterne. Parsuash-regionen ble annektert av Sargon av Assyria rundt 719 f.Kr. Etterhvert hersket mederne et uavhengig Mederrike, og perserne ble deres undersåttene.
Akemenidedynastiet var den første rekken med persiske herskere, grunnlagt av Akamenes, høvding av perserne rundt 700 f.Kr. Hans sønn Teispes ledet de nomadiske perserne og slo seg ned i sørlige Iran rundt 650 f.Kr. og etablerte den første organiserte persiske stat. Perserne erobret gradvis territoriet fra det innfødte kongedømmet Elam, inkludert den viktige regionen Anshan. Teispes' etterkommere delte seg i to rekker, en som hersket i Anshan, mens den andre hersket over resten av Persia.
Kyros den store forente de delte kongedømmene rundt 559 f.Kr. På denne tiden var perserne fortsatt undersåttene til det Mediske riket som ble styrt av Kyros‘ bestefar, Astyages. Kyros samlet perserne, gjorde opprør og kastet Astyages fra makten. Kyros, nå sjah av et forent persisk kongedømme, erobret resten av Media og deres store imperium i Midtøsten i 550 f.Kr. Kyros ledet de forente mederne og perserne til enda flere erobringer. Han tok Lydia i Lilleasia og strakte sine hender inn i Sentral-Asia. Til slutt i 539 f.Kr. marsjerte Kyros triumferende inn i oldtidsbyen Babylon. Etter denne seieren satte han standarden som den gode erobreren ved å erklære det som er blitt kalt Kyros‘ menneskerettskontrakt. I dette dokumentet lovte kongen å ikke terrorisere Babylon eller ødelegge dens institusjoner og kultur. Kyros ble siden drept under et slag mot massageterne eller sakaene.
Kyros' sønn, Kambyses II la Egypt til det persiske riket. Riket nådde sin største utstrekning under Dareios I. Han ledet de erobrende armeene inn i Indusdalen og inn i Trakia i Europa. Hans invasjon av Hellas ble stoppet av slaget ved Marathon. Hans sønn Xerxes I prøvde også å erobre Hellas, men ble slått i sjøslaget ved Salamis i 480 f.Kr.
Akamenidenes persiske rike var det største og mektigste imperium verden hadde sett på den tiden. Viktigere var at det var godt styrt og organisert. Dareios delte sitt kongedømme i rundt 20 provinser under satraper, eller guvernører, mange av dem hadde personlige bånd til sjahen. Han innførte et skattesystem for hver provins. Han tok det avanserte postsystemet til assyrerne og utvidet det. Fra assyrerne kom også bruken av kongens agenter, kjent som kongens øyne og ører for å holde ham informert. Han bygde den kjente kongelige vei ved å forbedre antikke handelsruter, og på den måten forbinde lange avstander i riket. Han flyttet administrasjonssenteret fra Persia til Susa, i nærheten av Babylon og nærmere rikets sentrum. Perserne lot lokale kulturer overleve og fulgte på denne måten Kyros den stores eksempel. Dette var ikke bare til det gode for imperiets undersåtter, men til slutt for akamenidene selv, ettersom de erobrede folkene ikke følte noen grunn til å gjøre opprør.
I løpet av akamenidenes periode ble zoroastrisme religionen til herskerne og de fleste av befolkningen i Persia. Grunnleggeren Zoroaster levde rundt 600 f.Kr. Den nye religionen var en ny måte å se på de tradisjonelle ariske gudene. Den la vekt på en universell kamp mellom godt og ondt og et endelig slag som ennå ikke hadde kommet. Zoroastrisme og religionens mystiske ledere, kalt Magi, ville bli et definerende element av persisk kultur.
Akamenidenes Persia forente folk og kongedømmer fra alle betydelige sivilisasjoner på den tiden med unntak av Kina. For første gang var folk fra forskjellige kulturer i kontakt med hverandre under én hersker.
De senere årene av Akamenidedynastiet var preget av nedgang og dekadanse. Det mektigste riket i verden kollapset på bare åtte år da det falt under angrepet av en ung makedonsk konge, Aleksander den store.
Persias svakhet ble avslørt til grekerne i 401 f.Kr. da satrapen av Sardis ansatte ti tusen greske leiesoldater for å underbygge sitt krav på imperiets trone. Dette avslørte både den politiske labiliteten og militære svakheter i det sene Akamenide-Persia.
Filip II av Makedonia, leder av mesteparten av Hellas, og hans sønn Aleksander bestemte seg for å dra fordel av denne svakheten. Etter Filips død, så Aleksander mot Persia. Aleksanders armé landet i Lilleasia i 334 f.Kr.. Hans hærer raste gjennom Lydia, Fønikia og Egypt, før Aleksander nedkjempet troppene til Dareios III ved Issus og erobret hovedstaden Susa. Den siste akamenide-motstanden ble slått ned ved «Den persiske port» nær det kongelige slott i Persepolis. Perserriket var nå på greske hender.
Der Aleksander for fram, grunnla han mange kolonibyer, mange med navnet «Aleksandria». I de neste århundrene spredte disse byene gresk, eller hellenistisk, kultur i Persia.
Aleksanders rike ble delt opp kort tid etter hans død, men Persia forble på greske hender. Aleksanders general, Selevkos I Nikator, tok kontroll i Persia, Mesopotamia og senere Syria og Lilleasia. Hans herskerfamilie er kjent som «selevkidene».
Gresk kolonisering fortsatte inntil rundt 250 f.Kr.. Gresk språk, filosofi og kunst kom med kolonistene. Gjennom Aleksanders tidligere imperium ble gresk det vanlige språket for diplomati og litteratur. Handel med Kina hadde begynt i akamenidenes tid langs silkeveien, men den vokste betydelig i den hellenistiske perioden. Handelen over land førte til noen fascinerende kulturutvekslinger. Buddhisme kom inn fra India, mens zoroastrisme reiste vest og hadde innflytelse på blant annet jødedommen. Storstilte statuer av Buddha i klassisk gresk stil er blitt funnet i Persia og Afghanistan, og illustrerer hvordan blandingen av kulturer skjedde på denne tiden, selv om det er mulig at gresk-buddhistisk kunst kan stamme fra akamenidenes tid, da greske kunstnere arbeidet for perserne.
Selevkidenes kongedømme begynte å forfalle nokså raskt. Selv i Selevkos sin tid ble hovedstaden flyttet fra Selevkia i Mesopotamia til den mer Middelhavs-orienterte Antiokia i Syria. De østlige provinsene i Baktria og Partia brøt fra kongeriket i 238 f.Kr. Kong Antiokos IIIs militære lederskap holdt Partia fra å kjøre over selve Persia, men hans suksesser alarmerte det gryende Romerriket. Romerske legioner begynte å angripe kongedømmet. Samtidig måtte selevkidene ta seg av opprørene til makkabeerne i Judea og ekspansjonen til Kushan-riket i øst. Imperiet falt fra hverandre og ble erobret av parterne.
Partia var en region nord for Persia i det som i dag er det nordøstre Iran. Dens herskere, arsakidene, hørte til en iransk stamme som slo seg ned der på Aleksanders tid. De erklærte seg uavhengige fra selevkidene i 238 f.Kr., men deres forsøk på å ekspandere inn i Persia ble forhindret inntil ca. 170 f.Kr. under Mithridates I.
Parterriket delte en grense med Roma langs den øvre Eufrat-elva. De to rikene ble betydelige rivaler. Partiske bueskyttere til hest viste seg å være en utfordring for de romerske legionene, som i slaget ved Carrhae. Kriger var veldig vanlige, med Mesopotamia som slagmark.
I løpet av parter-tiden forsvant gradvis de hellenistiske skikkene til fordel for en gjenreising av den persiske kulturen. Men riket manglet politisk enhet. I løpet av det siste århundret f.Kr. ble Partia desentralisert og styrt av føydale adelsmenn. Kriger med Roma i vest og Kushan-riket i nordøst stresset landets ressurser.
I løpet av parternes styre var Persia bare en provins i et stort, løselig kontrollert imperium. Den lokale kongen i Persia på denne tiden, Ardasjir I, ledet et opprør mot parternes styre. Innen to år var han sjahen av et nytt persisk rike.
Sasanide-dynastiet (kalt etter Ardasjirs bestefar) var den første innfødte persiske herskeren siden Akamenidene, derfor så de seg som etterfølgerne av Dareios og Kyros. De gjennomførte en aggressiv ekspansjonistisk politikk. De tok tilbake mye av de østlige områdene som Kushan hadde tatt i partertiden. Sassanidene fortsatte å krige med Roma, en persisk hær fanget til og med keiser Valerian i 260.
Sasanidenes Persia, i motsetning til Partia, var en svært sentralisert stat. Folket var nøye organisert i et kastesystem: Prester, soldater, skriftlærde og vanlige mennesker. Zoroastrisme ble til slutt gjort til den offisielle statsreligionen og spredte seg ut i provinsene. Der var sporadiske forfølgelser av andre religioner. De katolsk–ortodokse kristne ble særlig forfulgt, men dette var først og fremst på grunn av deres bånd til romerriket. Den assyrisk–ortodokse kirken ble tolerert og noen ganger til og med oppmuntret av sasanidene.
Krigene og den religiøse kontrollen som ga vekst til sassanidenes Persia bidro til slutt til dens forfall. De østlige regionene ble erobret av heftalittene sent på 400-tallet. Tilhengerne av en radikal religiøs sekt, mazdakittene, gjorde opprør på samme tid. Khosrau I klarte å gjenerobre sitt imperium og utvide det til de kristne landene i Antiokia og Jemen. Men en siste krig med Roma, knuste imperiet. Mellom 605 og 629 annekterte sassanidene Levanten og Egypt og presset inn i Anatolia. Deres arméer nådde til og med Konstantinopel, men klarte ikke å nedkjempe Bysantium. Keiser Heraklius kom seg rundt de persiske hærene i Lilleasia og gav dem et knusende nederlag i nordre Mesopotamia. Sasanidene måtte gi fra seg alle erobrede land og trekke seg tilbake. Hard skattlegging og en veldig lang krig forårsaket opprør på tvers av imperiet. Khosro II (Parviz) ble myrdet i 629 og riket falt ned i anarki etter at hans etterfølger, Kavadh II, døde. Etter et nederlag ved Ninive i 642, brøt borgerkrig ut og kongen ble myrdet. Sasanide-sjahene hadde ikke lenger kontroll over landet.
De islamske arabiske hærenes erobring av Persia markerer overgangen til middelalderens Persia. Den eksplosive veksten av det arabiske kalifatet skjedde samtidig med kaoset som oppsto på slutten av sassanidenes styre. Erobringen skjedde enkelt, de fleste landene ble erobret i 643-650. Den siste motstanden fra restene av sassanidene endte to år senere.
Det arabiske imperiet, styrt av Umayyad-dynastiet, var den største staten i historien på den tiden. Den strakte seg fra Spania til Indus, fra Aralsjøen til det sørlige Arabia. Umayyadene lånte mye fra persiske og bysantiske administrative system og flyttet hovedstaden til Damaskus, i sentrum av imperiet. Umayyadene hersket i Persia i hundre år.
Den arabiske erobringen forandret drastisk livet i Persia. Arabisk ble det nye diplomatiske språket og islam fortrengte zoroastrisme, moskéer ble bygd, og mange persere giftet seg med arabere. Et nytt språk, religion og kultur ble lagt til det persiske kulturelle miljø.
I 750 ble umayyadene kastet fra makten av Abbaside-familien. Deres styre førte til en storhetstid i den islamske sivilisasjonen. På den tiden hadde iranerne ikke bare begynt å dominere byråkratiet i riket, men alle grener av styret.[1] Dominansen til perserne i alle saker innen administrasjon av kalifatet, førte til spredning og blomstring av persisk kultur, forskning, matematikk og medisin gjennom den arabiske verden. Kalifen Al-Mamun, som hadde iransk mor, flyttet sin hovedstad fra de arabiske landene til Merv i østlige Persia. Det var han som senere grunnla Bagdads visdommens hus, basert på det persiske Jondishapour.
Forskningsbevegelsen som vokste ut av dette hadde direkte innflytelse på den europeiske renessansen flere hundre år senere. Iraneren Khwarazmi bidro mye til det matematiske feltet algebra, og fikk tittelen algebraens far.[2]
Men den politiske uroen fortsatte. I 819 ble Øst-Persia erobret av de persiske samanidene, de første innfødte herskerne etter den arabiske erobringen. De gjorde Samarkand, Bukhara og Herat til deres hovedsteder og gjenopplivde det persisk språket og kulturen. Det var rundt denne tiden at dikteren Firdawsi fullførte Sjah Nama, et episk dikt som gjenfortalte historien om de persiske kongene. Firdawsi fullførte diktet i 1008.
I 913 ble vest-Persia erobret av Buwayhid, en innfødt persisk stammekonføderasjon fra kysten langs Det kaspiske hav. De gjorde den persiske byen Shiraz til deres hovedstad. Buwayidene ødela islams tidligere territorielle enhet. I stedet for å være en provins i et forent muslimsk imperium, ble Persia en nasjon i en økende forskjellig og kulturell islamsk verden.
Den muslimske verden ble rystet igjen i 1037 med invasjonen av seldsjukkene fra nordøst. Seldsjukkene skapte et veldig stort imperium i Midtøsten og fortsatte den blomstrende middelalderske islamske kulturen. Seljukene bygde den fantastiske Fredagsmoskéen i byen Isfahan. Den mest kjente persiske forfatteren gjennom tidene, Omar Khayyam, skrev sin Rubayat av kjærlighetsdikt i løpet av seldsjukktiden.
På begynnelsen av 1200-tallet mistet seldsjukkene kontrollen over Persia til en annen gruppe tyrkere fra Khwarezmia, nær Aralsjøen. Sjahene av Khwarezmid-imperiet styrte kun i kort tid, mest fordi de stod ansikt til ansikt med tidenes mest fryktede erobrer: Djengis Khan.
I 1218 sendte Dsjengis Khan ambassadører og handelsmenn til byen Otrar på den nordøstre grensen av sjahriket Khwarezmid. Guvernøren i Otrar henrettet disse spesialutsendingene. Dsjengis hevnet seg med å jevne byen med jorden i 1219 og fortsatte til Samarkand og andre byer i nordøst.
Sønnesønnen til Djengis, Hulagu Khan, fullførte det Djengis hadde startet da han erobret Persia, Bagdad, og store deler av Midtøsten i 1255–58. Persia ble Ilkhanate, en av fire divisjoner i det enorme Mongolriket.
I 1295 etter at Ilkhan Ghazan konverterte til islam, frasa han seg lydigheten til den store khanen. Ilkhanerne satte seg som kunstens beskytter og lærte seg tradisjonene av persisk islam. De hjalp faktisk å reparere mye av ødeleggelsene etter de mongolske erobringene.
Den siste Ilkhans død i 1335 var slutten på Ilkhanatet. Det ble splittet i mange små stater. Dette åpnet Persia for enda en erobring, denne gangen for en annen erobrer som var forbundet med Mongolriket: Timur Lenk. Han begynte å invadere Persia i 1370 og plyndret landet til han døde i 1405. Timur var om mulig enda blodigere enn Dsjengis var. I Isfahan, for eksempel, slaktet han 70 000 mennesker så han kunne bygge et tårn med deres hodeskaller. Han erobret store områder og gjorde sin egen by, Samarkand, rik, men han gjorde ingen forsøk på å sette sammen et varende imperium. Persia var i grunnen forlatt i ruiner.
I de neste hundre årene var Persia ikke en samlet stat. Det ble styrt for en stund av etterkommere av Timur, kalt Timurid-emirene. Mot slutten av 1400-tallet ble Persia overtatt av emiratet til turkmenske Ak Koyunlu. Men enheten var liten og ingenting av det kulturelle som hadde definert Persia i løpet av sine islamske glansdager.
Safavidene hadde sin opprinnelse i Aserbajdsjan som på den tiden ble regnet som en del av den persiske regionen. Ismail ekspanderte Persia til å inkludere hele dagens Aserbajdsjan, Iran og Irak, i tillegg til store deler av Afghanistan. Ismails ekspansjon ble stoppet av det Osmanske riket ved slaget ved Chaldiran i 1514, og krig med osmanene ble en livsstil i safavidenes Persia.
Safavidenes Persia var en voldelig og kaotisk stat i de neste 70 årene, men i 1588 steg sjah Abbas den store til tronen og satte i gang en kulturell og politisk renessanse. Han flyttet sin hovedstad til Isfahan som raskt ble en av de viktigste kulturelle sentrene i den islamske verden. Han sluttet fred med osmanene. Han reformerte hæren, drev usbekene ut av Persia og inn i dagens Usbekistan, og kapret en portugisisk base på øya Hormuz.
Safavidene var tilhengere av sjiaislam, og under dem ble Persia det største sjiamuslimske landet i den muslimske verden, en stilling Iran har den dag i dag.
Under safavidene nøt Persia sin siste periode med betydelig makt over et imperium. Tidlig på 1600-tallet ble en endelig grense avtalt med det osmanske Tyrkia som fremdeles utgjør grensa mellom Tyrkia og Iran.
I 1722 kollapset safavidenes Persia. Det året så den første europeiske invasjonen av Persia siden Aleksander: Peter den store, tsaren i Russland invaderte fra nordvest som del av ønsket om å dominere Sentral-Asia. For å gjøre situasjonen helsvart, slo de osmanske styrkene følge med russerne og la Isfahan under beleiring.
Landet var i stand til å ri av stormen, hverken russerne eller tyrkerne tok noe territorium. Men safavidene var betydelig svekket, og imperiets pashto-befolkning gjorde et blodig opprør samme år (1722) som respons til safavidenes forsøk på å konvertere dem fra sunniislam til sjiaislam. Den siste safavidsjahen ble henrettet og dynastiet var slutt.
Det persiske imperiet opplevde en midlertidig gjenopplivning under Nadir Shah i 1730- og 40-årene. Nadir drev russerne ut og begrenset afghanerne til deres nåværende hjem i Afghanistan. Han iverksatte mange suksessrike kampanjer mot Persias gamle fiender, de nomadiske khanene i Sentral-Asia. De fleste ble ødelagt eller absorbert inn i Persia. Men hans rike forfalt etter hans død. Hans styre ble fulgt av det svake og kortvarige Zand-dynastiet. Persia ble etterlatt uforberedt for den verdensomspennende ekspansjonen til de europeiske imperiene på 1700- og 1800-tallet.
Persia fant relativ stabilitet i Qajar-dynastiet som styrte fra 1779 til 1925 men mistet håpet om å konkurrere med de nye industrielle maktene i Europa. Persia fant seg selv klemt inne mellom det voksende russiske imperiet i Sentral-Asia og det ekspanderende britiske imperiet i India. Begge skar ut stykker fra Persia som ble Bahrain, Aserbajdsjan, Kirgisistan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Usbekistan og deler av Afghanistan.
Selv om Persia aldri ble direkte invadert, ble det gradvis gjort økonomisk avhengig av Europa. Storbritannia og Russland skapte en innflytelsessfære hvor kolonimakten hadde det siste ordet i økonomiske saker. Så da det ble funnet olje i Midtøsten i 1908 ved Masjid-al-Salaman sørvest i Persia, tok britene raskt rettighetene til oljefunnene. Persisk olje ble den viktigste varen som forsvant til britene.
Etter første verdenskrig og den russiske revolusjonen gjorde britene krav på Persia som et protektorat og tok tettere kontroll over de økende lønnsomme oljefeltene. I 1925 tok Reza Pahlavi makten fra qajarene og etablerte det nye Pahlavi-dynastiet. Men Storbritannia og Sovjetunionen forble de innflytelsesrike maktene i Persia inn i de tidlige årene av den kalde krigen.
Innen 1930-årene var ikke lenger Persia den makten den en gang hadde vært. Det var et våpen i de politiske slagene til Vesten. Da den nest siste sjahen, Reza Phalavi, ba verden kalle landet Iran i 1935, var det klart at Iran av hans dager ikke lenger var det mektige imperiet det var i antikken.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
