tidligere imperium i Asia, Europa og Afrika From Wikipedia, the free encyclopedia
Det osmanske rike, eller Det ottomanske rike,[1] var et imperium sentrert rundt det østlige Middelhavet fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. De mest perifere delene av riket var styrt av lokale herskere og var bare indirekte under kontroll av sentralregjeringen (suzerenitet). Det hadde sitt hovedsete i dagens Tyrkia og ekspanderte både mot vest, sør og øst under sin 600 år lange historie.
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Det osmanske riket | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Devlet-i Aliye-i Osmaniye دولتِ عَليه عُثمانيه | |||||||
| |||||||
|
| |||||||
| Grunnlagt | 29. juli 1299 (Julian) | ||||||
| Opphørt | 17. november 1922 | ||||||
| Oppkalt etter | Osman I | ||||||
| Hovedstad | Bursa (1335–1365) Edirne (1365–1453) Istanbul (1453–1922) | ||||||
| Areal | 5 200 000 km² | ||||||
| Befolkning | ca. 40 millioner (1600-tallet) | ||||||
| Styreform | Keiserimperium | ||||||
| Statsoverhode | Padisjah av Det osmanske dynastiet | ||||||
| Offisielle språk | Osmansk-tyrkisk | ||||||
| Statsreligion | Islam | ||||||
| Eksisterte | 1299–1923 | ||||||
| Valuta | Akçe, Kuruş, Lira | ||||||
Riket kalles iblant Det ottomanske riket eller Det ottomanske imperiet på grunn av påvirkning fra de engelske og franske benevnelsene, som baseres på rikets grunnlegger Osmans navn på arabisk: ʿUthmān (عُثمَان). Tidligere kunne det også bli kalt Det tyrkiske riket (eller bare Tyrkia).
Det osmanske riket ble etablert av en klan bestående av oghuz-tyrkere, og ble styrt av det osmanske dynastiet, etterkommere av disse tyrkerne. Imperiet ble grunnlagt av Osman I. I 1453 erobret sultan Mehmet II Konstantinopel, det moderne Istanbul, fra Det bysantinske riket og gjorde byen til sin hovedstad. Tyrkerne brukte blant annet den arabiske navneformen Kostantiniye på denne byen. I det 16. og 17. århundre var riket en av verdens mest innflytelsesrike og mektige politiske enheter, som konstant truet europeiske stormakter med sine stadige fremstøt på Balkan og i de sørlige deler av Polen-Litauen. Riket ble også sentrum i den islamske verden etter erobringen av Konstantinopel, og særlig etter at sultanen overtok verdigheten som kalif i 1517. På sitt største kontrollerte riket steder som Aleksander den stores gravsted, Homers Olympos og Nilen.
Oppløsningen av riket var en av følgene av første verdenskrig, da de allierte, sammen med arabiske opprørere, nedkjempet osmanene i Midtøsten. Mot slutten av krigen falt Det osmanske rike sammen, og store stykker av det ble fordelt mellom de allierte maktene. I årene som fulgte, ble mange nye stater opprettet, deriblant republikken Tyrkia. Medlemmene av osmandynastiet ble utvist og nektet adgang til Anatolia, hvor de engang hadde lagt grunnlaget for et mektig verdensrike og en sivilisasjon som satte varig preg på store deler av den gamle verden. I 1999, etter 76 år, skjenket det tyrkiske parlamentet statsborgerskap til de nåværende medlemmene av osmanfamilien. Den siste som fikk statsborgerskap, var det daværende overhodet for familien, Ertuğrul Osman V.
Historien til Det osmanske rike spenner fra 1299 til 1923.
Det osmanske riket utviklet seg fra en vasall-stat (Uç Beyliği) innenfor Seldsjukk-staten i Anatolia mot slutten av 1200-tallet. Denne staten var selv underlagt mongol-riket Ilkhanatet. Uavhengighet ble erklært av Osman I i 1299 (nøyaktig dato er usikker).
I rikets vekstfase, var Mehmet II («erobreren») en av statssjefene. Det var i denne perioden at den osmanske eliten (kjernen av tyrkere rundt Osman I) diskuterte hvordan man skulle organisere en ny stat. Det er viktig å legge vekt på det ekspanderende rikets geopolitiske situasjon. Det hadde kontakt med og kunne hente erfaringer fra mange forskjellige kulturer. Ut fra sin kunnskap om tidligere imperier og deres historie, var den osmanske elite av den klare oppfatning at det ikke var sverdet alene som kunne bygge og vedlikeholde store imperier.
Det var viktig å finne sterke og dyktige menn som var villige til å samarbeide for å erobre store deler av Europa, Asia og Afrika. Det var også viktig å organisere og regjere disse erobrede områdene på en tilfredsstillende måte, og etablere en struktur det ville være vanskelig å bryte ned senere. Den osmanske elite gav prioritet til politiske ideer som legitimerte imperiet. Kun med disse ideene var det mulig å skape samhold mellom så mange forskjellige folkeslag, kulturer og religioner, og få alle disse til å dra i samme retning. Ideen og kulturen som ble skapt i disse tidene, var så sterk at det tok 300 år med forfall og katastrofer å bryte ned riket. Under byggingen av dette enorme riket ble det utvilsomt utøvet både urett, vold og ødeleggelse. Men det ville være urettferdig ikke å gi anerkjennelse til den historien som begynte i det 8. århundre, da tyrkerne begynte å utvandre fra et sarasenrike i forfall.
Til tross for at Det osmanske riket oppsto før Osman I, blir han sett på som grunnleggeren av riket. Han var den først høvdingen (Bey på tyrkisk). Han erklærte uavhengighet av Det bysantinske riket og skapte en front mot det, og hans eget rike fikk navn etter ham. Tidligere tyrkiske ledere slet med interne konflikter. Osman I flyttet hovedstaden til Bursa, hvor han preget mynt i sitt navn. Som bevis på hans gode ettermæle var uttrykket «måtte han bli like god som Osman» mye brukt blant tyrkere, og det blir til dels fortsatt brukt i dag. Mehmet II var bare tolv år da han ble sultan, og han ble omtalt som en «lærd kriger». Hans militære ferdigheter ble demonstrert ved slaget om Konstantinopel. Han reorganiserte statens struktur og militærvesen.
Utdypende artikkel: De osmansk-habsburgske krigene
Man kan dele inn veksten av Det osmanske riket i to perioder. Den første perioden var preget av erobringer og vekst; fra erobringen av Konstantinopel i 1453 til sultan Süleyman den stores bortgang i 1566. Dette var en periode med store bragder sett med osman-tyrkiske øyne. Etter erobringen av Konstantinopel ekspanderte imperiet nordover. Slaget ved Kosovo Polje var et gjennombrudd for osman-tyrkerne, til tross for at den serbiske ridderen Miloš Obilić klarte å drepe den daværende sultan Murat I. Seieren var grunnlaget for ekspansjonen videre inn i Sentral-Europa. Sultan Selim I (1512–1520) gikk mot øst, slo safavidene i Persia under slaget på Chaldiran, og etablerte en egen marine i Rødehavet. Hans etterfølger Süleyman den store skulle øke imperiets makt og størrelse ytterligere. Etter å ha inntatt Beograd, erobret han Ungarn i 1526, men tapte 16 000 mann i slaget ved Mohács. Det ungarske kongedømmet brøt sammen etter dette, og huset Habsburg overtok de delene av Ungarn som tyrkerne ikke besatte. Süleyman den store fortsatte mot Wien, men inntok ikke byen, og vinteren kom og tvang ham til retrett. Ikke lenge etter ble Transilvania, Valakia og Moldavia fyrstedømmer under Det osmanske rike.
I øst ble Bagdad erobret fra Persia i 1535, stadig under ledelse av sultan Süleyman den store. Dette innebar at osmanere fikk kontroll over store deler av Midtøsten. Det osmanske riket gikk inn i sin gullalder i regjeringstiden til Suleiman den store, også kjent som «Lovgiveren».
De 230 årene med ubrutt vekst ble avsluttet med den første beleiringen av Wien i 1529. Angrepet på Wien var ikke et egentlig erobringsforsøk, men nærmest en reaksjon på Huset Habsburgs innblanding i Ungarn. De osmanske styrkene tapte rundt 25 000 mann, mens motpartens tap kun var minimale. Dette førte også til at noen av imperiets allierte vendte dem ryggen. Paven mante nå til et korstog mot osmanere, etter at han tidligere hadde inntatt en relativt passiv holdning. Nå var Det osmanske riket ikke lenger bare en inntrenger og okkupasjonsmakt, men en varig faktor i europeisk politikk. Det andre slaget om Wien i 1683, da Polens konge Jan III Sobieski brøt osmaneres beleiring, ble et vendepunkt i den 300 år lange kampen mellom de kristne rikene i Sentral-Europa og Det osmanske imperiet. Riket gikk nå inn i en langvarig periode med stagnasjon.
I denne perioden hadde Det osmanske riket en rekke av sultaner som til tross for gode forutsetningene ikke klarte å nå målene sine i samme grad som Mehmet II, Selim I og Suleiman I. Riket var på sitt største i 1683 med et område på rundt 5 200 000 km².[2] Under denne stagnasjonen ble imperiet svekket av kriger mot Persia, Polen-Litauen, Det russiske keiserdømmet og Østerrike. Den russiske ekspansjonen sørover ga opphav til serie på ti kriger mellom Det russiske imperiet og Det osmanske imperiet på 1600-tallet, 1700-tallet og 1800-tallet. Det osmanske imperiet viste stor utholdenhet under disse krigene og holdt stand lenge.
Da Kara Mustafa tapte slaget om Wien i 1683 mot Jan III Sobieski fra Polen, begynte tilbaketrekningen fra Europa. Kara Mustafa falt ikke i slaget, men ble beordret henrettet i Beograd desember 1683 som følge av nederlaget. Etter nok et nederlag i den store osmanske krigen i 1699 gav Det osmanske rike for første gang fra seg områder i Karlowitz-traktaten. Disse vesentlig ungarske områdene hadde vært under Det osmanske rikes kontroll i 200 år. Men tyrkerne slo Russland i Pruth-kampanjen i 1712, og Passarowitz-traktaten skapte en kortvarig fred mellom de to imperiene fra 1718 til 1730. Etter dette samlet osmanere seg til en kraftanstrengelse og seiret over Østerrike i 1736. Ved Beograd-traktaten fikk osmanene igjen noen av de europeiske områdene som hadde gått tapt i 1699.
Det osmanske riket konsentrerte seg etterhvert om å beholde det man hadde vunnet fremfor å ekspandere ytterligere. Riket begynte å utvikle byene på Balkan, dets ytterste forpost mot europeisk ekspansjon. Man begynte å forbedre levekårene for folkene i riket. Skattetrykket ble redusert, det ble opprettet konsulater, og handel, håndverk og industri ble oppmuntret. Tiden ble kalt «tulipanæraen» etter et motiv som ble mye anvendt i dekorativ kunst. Det vitenskapelige forspranget som den muslimske verden hadde hatt over Europa, ble innhentet i denne perioden. I stagnasjonsperioden klarte tyrkerne ikke å holde tritt med utviklingen hos de europeiske rivalene Frankrike, Storbritannia, Østerrike og det russiske keiserdømmet.
Kriger ble tapt og områder avstått på Balkan og i Kaukasus til fordel for Østerrike og Russiske Keiserdømme. Områder som Egypt og Algerie fikk reell uavhengighet, selv om de i navnet tilhørte riket. Frankrike og Storbritannia fikk økende innflytelse i Nord-Afrika. Under sultan Selim III ble det gjort forsøk på å modernisere systemet. Men mange av reformene som sultanene forsøkte å gjennomføre for å fornye riket ble motarbeidet av konservative krefter, både de religiøse og det nå korrupte elitekorpset janitsjarene. Janitsjarkorpset ble til slutt tilintetgjort i 1826.
Til tross for stagnasjonen hadde Det osmanske riket beholdt sin posisjon som stormakt helt frem til 1800-tallet, men da begynte oppløsningen av det enorme riket (det ble kjent som «Europas syke mann»). Samtidig var perioden preget av omfattende moderniseringsforsøk med reorganisering og forandringer i alle deler av riket. Karikaturen til høyre er fra denne perioden (1885) og viser hvordan riket ble oppfattet. Det er en parodi av en funksjonær i det osmanske utenlandskontoret (anden). Papegøyen, apen, og grisen (briter, italienere og tyskere) som plager ham er voktere og oversettere (europeiske stormakter). Det russiske keiserdømmets representanter er i bakgrunnen som bjørner.
Perioden er kjent som Tanzimat (tyrkisk for reorganisering) og varte fra 1839 til 1876. I denne tiden ble hæren betydelig modernisert. Likeså gjennomgikk banksystemet store reformer. En begynnende industrialisering førte til at håndverkslaugene fikk konkurranse fra moderne fabrikker. Økonomisk hadde imperiet problemer med å betjene lånene det hadde tatt opp i europeiske banker. Militært hadde det problemer med å forsvare seg mot utenlandsk aggresjon og de balkanske minoritetenes ønsker om løsrivelse. Frankrike okkuperte Egypt i 1798 og erobret Algerie i 1830. Montenegro fikk autonomi i 1798, og Serbia i 1804. Hellas frigjorde seg i 1829, etter en langvarig frihetskamp, hjulpet av utenlandske frivillige og trusler om intervensjon fra stormaktenes side. Vasallstatene på Balkan oppnådde å gjøre seg mer autonome.
En betydningsfull forandring var at imperiet sluttet å gå til krig alene og etablerte allianser med europeiske land. Det ble inngått en rekke allianser med land som Frankrike, Nederland, Storbritannia og Det russiske keiserdømmet. Krimkrigen ble utkjempet i allianse med Frankrike, Storbritannia og Kongedømmet Sardinia for å stanse den russiske fremmarsj, som vestmaktene var bekymret for. De allierte slo Russiske Keiserdømmet i september 1856.
Av alle ideer Det osmanske imperium ervervet fra vesten var nasjonalismen en av de mest innflytelsesrike ideologiene. Osmanene måtte ikke bare bekymre seg for nasjonalismen innenfor egne grenser, men også utenfor. Mange nasjonale minoriteter gjorde opprør i løpet av det 19. århundre. Det er blitt sagt at disse opprørene var avgjørende for den politikken som Det osmanske imperiet måtte slå inn på i det 20. århundre, men grunnene til opprørene er omstridte. Det osmanske imperiet hevdet selv at årsakene til de nasjonalistiske opprørene var interne og at de ble støttet av krefter som hadde skjulte mål.
Et opprør i Bosnia-Hercegovina i 1875 spredte seg til Bulgaria og utløste intervensjon fra Østerrike-Ungarn, Serbia, Montenegro og Russiske Keiserdømmet. Keiserdømmet inntok nesten Istanbul, men ble stanset etter press fra vestmaktene. Fredsslutningen i 1878 etter Berlinerkongressen førte til at Østerrike-Ungarn besatte Bosnia-Hercegovina, mens Serbia, Montenegro, Valakia og Moldavia vant full uavhengighet. Bulgaria ble utskilt som autonomt fyrstedømme. Kypros ble overlatt til britene til gjengjeld for britisk støtte i krigen mot det russiske keiserdømmet. Frankrike sikret seg herredømmet i Tunis. Av landevinningene i Europa var bare Albania, Novi Pazar og Trakia tilbake.
Det osmanske riket fikk en kortvarig periode med konstitusjonelt styre mens konfliktene med indre og ytre fiender pågikk. Reformkreftene, kjent som Ung-Osmanene, gjennomførte i 1876 et militærkupp og tvang sultan Abdülaziz til å abdisere til fordel for Murat V. Han var mentalt syk og måtte gå av etter få måneder, og kuppmakerne tilbød Abdülhamit II (1876–1909) tronen mot løfte om å innføre konstitusjonelt monarki, noe han gjorde 23. november 1876. En grunnlov (Kanûn-ı Esâsî) ble utformet og et parlament med representanter for alle folkegrupper i imperiet ble sammenkalt. Men det første konstitusjonelle styret varte bare i to år, til Abdulhamit oppløste parlamentet i 1878.
Mot slutten av 1800-årene ble arven etter ung-osmanene tatt opp av en ny generasjon progressive tyrkere, nå med et sterkere innslag av tyrkisk nasjonalisme. Ungtyrkerne (tyrkisk: Jöntürkler) var en patriotisk organisasjon, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: İttihat ve Terakki Cemiyeti). Lederne gjorde i opprør mot sultan Abdülhamit II i 1908 og fremtvang gjeninnføringen av konstitusjonelt styre. De hadde regjeringsmakten i Det osmanske rike til slutten av første verdenskrig i november 1918.
Oppløsningen av imperiet hadde pågått lenge da Kreta gikk tapt i 1898, etter at et opprør i den greske befolkningen førte til at stormaktene grep inn og fremtvang opprettelsen av en autonom republikk under formell osmansk overhøyhet, men med en gresk prins som president. I 1908 ble øya annektert av Hellas.
I 1908 ble også Bosnia-Hercegovina formelt annektert av Østerrike-Ungarn, og Bulgaria benyttet anledningen til å erklære seg som et fullt uavhengig kongedømme.
Italias ønske om å skaffe seg et kolonirike gjorde at landet med støtte fra vestmaktene gjorde invasjon i Libya i 1911 og uløste slik den italiensk-tyrkiske krig. Den osmanske hær under general Mustafa Kemal Pasja gjorde sterk motstand, men italienernes overmakt til sjøs førte til at både de osmanske provinsene Tripolitania og Kyrenaika som ble til Libya og øyene Rhodos og Dodekanesene ble avstått til Italia i 1912.
Det var store uroligheter på Balkan før den første Balkankrigen brøt ut i 1912. Den osmanske hærens styrke på Balkan var stor, og tilsynelatende var den moderne. Men det var bare på overflaten, i virkeligheten var den korrupt, dårlig ledet, dårlig trent og lite stridsdyktig. Etter opprør i Albania, og oppmuntret av italienernes militære fremgang, angrep Balkanforbundet (bestående av Serbia, Montenegro, Hellas og Bulgaria) de osmanske styrkene i oktober. Albania erklærte uavhengighet 28. november. Det ble inngått våpenhvile 2. desember. Det osmanske riket måtte avstå nesten alle sine gjenværende besittelser i Europa – Albania, Kosovo, Novi Pazar-regionen, Makedonia og det meste av den historiske regionen Trakia. Bare et brohode ble tilbake, en kyststripe fra Svartehavet til Middelhavet.
Seierherrene ble imidlertid uenige om fordelingen av erobringene, og i den andre Balkankrigen i 1913 gikk Det osmanske rike sammen med de andre Balkan-statene mot Bulgaria og lyktes i år gjenerobre deler av Trakia, omtrent til de nåværende grensene.
I et siste forsøk på å gjenvinne tidligere tapte områder og utfordre britenes herredømme over Suezkanalen inngikk den ungtyrkiske krigsminister Enver Pasja en avtale med Sentralmaktene under første verdenskrig. Dette ledet i utgangspunktet til tre potensielle fronter, hvorav Osmanriket var aktivt på to av dem, men hvor man under krigen primært kom til å forsvare land det allerede holdt fremfor å invadere nye områder eller områder man hadde før 1913. Disse frontene var:
I begynnelsen av krigen hadde Det osmanske rike noe fremgang. De allierte, som nå også omfattet den nydannede ANZAC-styrken, ble beseiret i Irak og i forsøket på å erobre Gallipoli. Britene ble slått tilbake, og noen av de tapte territoriene ble gjenerobret. I Kaukasus tapte imidlertid osmanene store landområder og over 100 000 soldater. Russiske Keiserdømmet hær rykket frem i Armenia til en linje fra Trabzon, Erzurum til Van. Den russiske revolusjon gav Det osmanske rike en sjanse til å slå tilbake, men den britiske offensiven i Midtøsten ble for mye. Osmanene ble beseiret helt mot slutten av krigen av de allierte under ledelse av general Edmund Allenby, med hjelp av arabiske opprørere og Thomas Edward Lawrence.
Under første verdenskrig innledet det ungtyrkiske styret en massiv forfølgelse av den store og innflytelsesrike armenske minoriteten i riket. Konsentrert armensk bosetning fantes i det historiske Armenia i rikets østlige deler mot Kaukasus, men armenere utgjorde også et stort innslag i bybefolkningen i hele riket, hvor de var kjent som dyktige handelsmenn. De første isolerte massakrene mot armenere i det østlige Anatolia ble opptakten til en statlig organisert utryddelsesaksjon, til dels med bakgrunn i frykten for at armenerne skulle gå sammen med rikets kristne fiender.
I 1915 innførte staten lover rettet mot armenere, og organisasjonen Teşkilat-ı Mahsusa ble opprettet for å gjennomføre deportasjoner over de neste to år. Kanskje så mange som én million armenere ble drept eller omkom under deportasjonene. Antallet døde er imidlertid usikkert og omstridt, og den tyrkiske stat benekter at det fant sted. (Se Folkemordet på armenerne for mer informasjon).
Ved våpenhvilen i Moudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved Sèvres-traktaten av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.
De ydmykende fredsbetingelsene, sammen med okkupasjonen av Istanbul og İzmir, utløste en så sterk reaksjon blant rikets tyrkiske innbyggere at den utløste et opprør som førte til Osman-rikets fall og til opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923. Men i mellomtiden tok nye nasjonalistiske ledere makten i det svekkede imperiet og innledet den tyrkiske uavhengighetskrigen, som skulle komme til å omstøte de fleste av bestemmelsene i Sèvres-traktaten og jage okkupasjonsstyrkene ut av det tyrkiske kjerneområdet.
Den osmanske regjeringen ble sett på som passiv og mistet respekt blant folk. Den ble kritisert for å avgi for store landområder etter krigen. Hellas hadde forestillinger om et nytt Stor-Hellas forsøkte med base i det okkuperte İzmir å utvide sitt herredømme langs hele kysten mot Egeerhavet. Frankrike okkuperte Hatay og Syria og ønsket i tillegg deler av Anatolia. Italienerne ville ha den sørlige delen av Anatolia, som de også var blitt lovet. Britene hadde allerede Arabia, Palestina, Libanon, Jordan og Irak. Den tyrkiske nasjonalismen blusset opp, spesielt næret av frykten for gresk ekspansjon. Anført av Mustafa Kemal Atatürk, en tidligere seierrik general i den osmanske hæren, slo tyrkerne tilbake. I april 1920 opprettet Kemal Pasja en revolusjonsregjering med hovedkvarter i Ankara. Den besluttet å slå tilbake med militær makt mot okkupasjonen av tyrkiske områder. De allierte var krigstrette og trakk seg fort tilbake. Det ble holdt mange kongresser, deriblant en nasjonal kongress i Sivas. Der ble det bestemt at gresk uavhengighet i Aydin, Manisa og Balıkesir var uakseptabelt. Lausannetraktaten (undertegnet 24. juli 1923) annullerte så Sèvres-traktaten oppdeling av Anatolia-delen (hvor det nå bodde nesten kun etniske tyrkere og kurdere, ettersom grekerne og armenerne var jagd ut) av Det osmanske rike.
Sultan Mehmet VI Vahdettin ble den siste sultanen. Han frasa seg sin verdslige makt den 1. november 1922 og forlot Konstantinopel 17. november ombord på et britisk krigsskip for å gå i eksil på Malta. Han døde i Italia den 15. mai 1926. Men sultanatets religiøse lederstilling som kalif ble opprettholdt ennå i to år under prins Abdülmecid II, inntil republikken avskaffet kalifatet 3. mars 1924.
Republikken Tyrkia ble etablert 29. oktober 1923.
Det osmanske riket ble administrert ved hjelp av erfarne kristne, jøder og folk fra andre etniske og religiøse grupper, i motsetning til andre herskere, som favoriserte folk av egen religion og nasjonalitet. Det var et fornuftig veivalg for en raskt ekspanderende stat, som trengte lokalkjente undersåtter til å styre imperiet. Denne pragmatiske holdningen kom også til uttrykk ved at riket i begynnelsen brukte gresk språk i sin diplomatiske korrespondanse med fremmede makter. Sultanene brukte rådgivere (såkalte vesirer) som ofte ble valgt blant lojale kristne – grekere, italienere og andre. Diplomater omtalte ofte imperiet som بابِ علی (Bâb-i-âlî «Den store porten» eller «Porten»), en hentydning til den store slottsporten til det keiserlige Topkapı-palasset, der Sultanen tok i mot utenlandske ambassadører. Andre tror det stammer fra imperiets plassering og byen Istanbul, som en slags passasje mellom Europa og Asia, øst og vest. Folk fra vest omtalte ofte Det osmanske riket som Det tyrkiske rike eller bare Tyrkia, noe som er noe misvisende. Det osmanske riket må ikke forveksles med den moderne nasjonalstaten Tyrkia.
Riket produserte lite varer, bortsett fra osmantyrkiske bønder som produserte matvarer. Det osmanske riket var ikke økonomisk utnyttende eller oppstått og motivert som de europeiske koloniriker. Den osmanske regjeringen var opptatt av å beskytte landet og å sørge for sikkerhet og harmoni i landet. Det er en del vestlige og kristne som forbinder Det osmanske rike med vold på grunn av rikets siste år, men dette var heller et resultat av nasjonsbygging, og ikke av den osmanske administrasjonen. Ellers er Det osmanske rike også kjent for å være et sentrum for forskere og vitenskapsmenn, og det er først på 1700-tallet at de ble forbigått av andre europeiske stormakter når det gjelder teknologi og medisin.
Sultanen var den offisielle enehersker i riket. Dynastiet ble som oftest kalt Osmanli eller Huset Osman. De første herskerne kalte seg for bey og gav med det til kjenne at de aksepterte Suljek-sultanatets forrang og overherredømme, etterfølgerriket etter Ilkhanat-sultanatet. Murad I var den første tyrkeren som tok tittelen «sultan» (konge). Med erobringen av Konstantinopel i 1453 var staten på vei til å bli et mektig rike med Mehmed II som hersker, eller padishah, i Europa ofte omtalt som Stortyrken (den store tyrker). Fra 1517 og framover var sultanen også kalif av Islam, og fram til 1922 (eller 1924) var Det osmanske rike synonymt med Kalifatet, den islamske verdensstaten. Sultanen hadde mange titler som «Hersker av huset Osman, sultanenes sultan, khanenes khan», og fra 1517, «Kommandør av de trofaste og etterfølger av Profeten for universets Herre», m.a.o. kalif, som teoretisk sett gav ham herredømme over alle andre muslimske herskere i hele verden.
Det var en del endringer i organisasjonen opp igjennom tiden, men det var også mye som var konsekvent. Den øverste herskeren var alltid sultanen. De utviklet en avansert organisasjon over tid. De hadde en veldig sentralisert regjering med sultan som overhode, men hadde også en veldig effektiv kontroll på sine provinser og byer. De hadde en klasse som ble kalt for askeri, som inkluderte adelige, militære offiserer og den religiøse klasse ulama. Middelklassen ble kalt reaya. Denne klassen hadde ingen hentydning til religion, det betydde i en mer praktisk forstand at man ikke tilhørte askeriklassen. Likevel har klasseskillet aldri vært like stort i Det osmanske riket som i land som Storbritannia og Russland.
Alle avgjørelser ble tatt av den imperiale regjeringen. Rikdom og rang var ikke noe du nødvendigvis arvet, men derimot måtte det fortjenes. Militærtjeneste var ett viktig element for å kunne stige i hierarkiet. Dette viser seg ved at videreføring av sultantittelen ikke fulgte noe spesifikt mønster: Tittelen kunne gå til eldste sønn, men like gjerne til eldste bror.
Ministrene (Nazirene) hadde ikke så mye innflytelse på sultanen som vesirene, men kontrollerte ministerium (Nazereti). Ministeriet og avdelingene var viktige deler av det osmanske byråkratiet. Ministeriet gav vesirene alt av informasjon som de krevde. Den viktigste ministeren var Adliye Nazırı (justisministeren) som omfattet både den borgerlige rett (kadis) og den militære rett (kadiaskers eller kaziaskers), som var den øverste juridiske autoriteten etter seyhulislam som var den øverste religiøse lederen av ulama. Andre representanter innenfor et ministerium var Kethüdar, en assistent til ministeren som hadde flere funksjonærer (kalfas) under ham. Det var kalfaene som gjorde alt papirarbeidet.
For hver militære avdeling var det en nazir som hadde den administrative makten. Under ham var det en Ağa som hadde den høytidelige kommandoen over avdelingen. Det var også en avdeling av palassvakter (Zuluflu Baltaci) som var under kommando av Sverdmesteren og palassgartnere (Bostancı) som også hadde ansvaret for sultanens luksusbåt. De som ble lært i europeisk etikette og språk (for det meste fransk) tjente som yasakçi, vakter for utenlandske ambassadører i Konstantinopel. Man hadde også det berømte elitekorpset janitsjarene.
Til tross for at sultanen var eneveldig, hadde han mange rådgivere og ministere. Den med størst makt var vizeri, storvesiren, av Divanet. Divanet var et råd hvor vesirene møttes og diskuterte politikken i imperiet. Det var den øverste vesiren sin plikt å informere sultanen om rådets mening. Sultanen tok veldig ofte dets mening til betraktning, men han måtte på ingen måte adlyde det. Noen ganger innkalte sultanen selv til møte hvis det var noe viktig han måtte informere om, som for eksempel en forstående krig. Vesirene sørget så for at hans ordre ble fulgt. Antallet vesirer i Divanet varierte fra tre til sju. Enkelte ganger deltok også lederen av janitsjarene (ağa) på møtene.
Vesirene var den harde kjerne av adelen, til tross for at de hovedsakelig var tjenere for sultanen. I tillegg hadde vesirene egne rådgivere (kahya). Andre adelige familier som bodde i Konstantinopel besøkte ofte retten for festlige anledninger og seremonier. Geistligheten var en annen prominent del av retten. Muftiene og imamene var alltid til stede ved religiøse seremonier, noe som det ofte var. Müteferrika var en slags klubb for unge adelige menn. De var ofte ute på jakt med sultanen.
I palasset var det også en hel del tjenere som brakte mat, drikke og ved til peisene gjennom palasset. Avdelingen til døråpnerne (Kapıcı) talte mange hundre og var ansvarlige for å åpne dører. Den øverste av døråpnerne var også ansvarlig for å eskortere viktige gjester. En del lakeier (Çikadar) tjente som budbringere i palasset og i byen.
Sultanen ble bevertet av en hærskare av tjenere. Han hadde kokker, tjenestemenn til å vedlikeholde sine skatter og våpen, tjenere som fulgte han på kampanje, og de beste av tjenerne ble valgt til å tjene sultanen personlig. En som var ansvarlig for hans garderobe, en til å servere han drikkevarer, en til å bære hans våpen, en til å hjelpe han på hesten, en var ansvarlig for turbanen hans og en barberer som barberte sultanen hver dag. Men mange av sultanene er også kjente for å ha gitt avkall på luksus selv om de levde i palasset.
Haremet var et av de viktigste delene av det osmanske hoffet. Den ble styrt av validesultanen (eller Baş Kadın), som var moren til sultanen. Hun nøt absolutt makt over haremet og en utsøkt posisjon i hoffet. Hun ville til tider involvere seg i statspolitikk og svekke makten og posisjonen til sultanen i det som ble kalt «Sultanatet av kvinner». Under sultanens mor i hierarkiet var Hasseki Sultan, dronningen og moren til sultanens førstefødte sønn. Sultanen hadde også tre andre offisielle koner, Hasseki Kadın. Under sultanens koner kom hans åtte favorittelskerinner (ikbaliks eller hassodaliks direkte oversatt «heldig jente») foran de «foretrukne» elskerinnene (gözde eller gedik). Neste på rangstigen var elskerinnene til embetsmenn under sultanen. Elever (acemi) eller noviser (cariye eller şahgird) var yngre kvinner som enten ventet på å bli giftet bort eller som ikke var ferdig med Haremskolen.
Haremet var under administrasjon av evnukkene, som igjen var delt i to kategorier, svarte og hvite evnukker. Svarte evnukker var slaver tatt i Afrika som serverte og tjente harem-kvinnene og embetsmennene i haremet som sammen med vanlige tjenestepiker var av lav rang. Hvite evnukker var europeere fra Balkan. De tjenestegjorde som rekrutter til Palasskolen og mistet adgang til haremet fra 1582. En viktig person i det osmanske hoffet var sjefen for de svarte evnukkene (Kızlar Ağası eller Harem Ağası). Han hadde kontroll over haremet og hadde et nettverk av spioner over hele palasset, blant de svarte evnukkene. Han var involvert i de fleste intriger og kunne dermed oppnå en viss makt over sultanen, vesirer og andre embetsmenn av hoffet.
Slutten på Det osmanske imperiet var sterkt knytet til økonomi. Det er allment ment at de ikke klarte å etablere ett økonomisk og politisk hegemoni innenfor sitt eget imperium. Uten økonomisk støtte eller deltagelse i sykehus, biblioteker, nært sagt med alt som hadde med allmenn trivsel og velferd å gjøre, så var dette kun avhengig av sivile investeringer som fikk navnet vakif. Gjennom hele veksten til imperiet gikk så å si all handel mellom Europa og Asia gjennom Det osmanske imperiet både på land og på sjø. Når dette endret seg på slutten av 1700-tallet mistet imperiet ett av sine viktigste inntektskilder. Staten feilet også ved at de ikke fornyet seg med tanke på at de ikke industrialiserte seg noe nevneverdig, men var stort sett avhengig av bønder som en inntektskilde. Mens Europa hadde en enorm industrialisering i samme periode, stod Det osmanske riket i det store og det hele stille.[trenger referanse]
Den økonomiske strukturen til Det osmanske rike var definert av geopolitisk struktur. Imperiet stod midt i mellom Vesten og Østen, og dermed blokkerte de spanjolene og tvang dem til å søke ut en ny rute til Orienten. Imperiet holdt samme rute som Marco Polo en gang brukte. Da Christofer Columbus ankom Amerika var Det osmanske rike på sitt største og en økonomisk stormakt som spredde seg over tre kontinenter. Det er studier som viser at det er en sammenheng mellom en endret politikk mellom Det osmanske imperiet og Sentral-Europa og åpninger av nye ruter til Østen. Det er også mulig å se forfallet av Det osmanske imperiet ved følge tapene av viktigheten av land rutene. I realiteten stod imperiet fast på sine tradisjoner, mens Sentral-Europa beveget seg framover.
Rettssystemet til imperiet var basert på filosofien av lokal rettsvitenskap. Lokale rettssystemer som ikke var i konflikt med staten som en helhet, ble stort sett latt være i fred. Det betydde at kristne og andre grupper kunne dømme hverandre etter egne roller. Det osmanske imperiet hadde tre rettssystemer; en for muslimer styrt av kadi (dommere), en for ikke-muslimer (utnevnte jøder og kristne hadde sine trosretninger som ansvar) og en for handel. Retten som ble brukt var avhengig av hvilke parter som var involvert. På toppen av dette var Kanun-loven. Disse kategoriene var ikke eksklusive; muslimske rett kunne bli brukt for en handelskonflikt eller intern-religiøse saker. Øverst var den islamske retten.
For lovsystemer gjaldt Kanun-loven og Sharia-loven. Det osmanske imperiet involverte seg ikke i andre religiøse lovsystemer. Sharia utviklet seg fra Qur'an og fra ordene til profeten Muhammed, og baserte seg hovedsakelig på Hanafi-tradisjonen. Kanun-loven var en sekulær lov fra sultanen. Det var undervisning av begge på jusskolene, som var lokalisert i Bursa og i Konstantinopel.
Jøder og kristne gikk ofte til den islamske retten for å få en mer mektig avgjørelse på konflikter og saker. Kvinner gikk som regel alltid til den islamske retten, da denne oftere tok parti for kvinner og gav dem mer rettferdige erstatninger.[3]
Det første osmanske militæret var en hær organisert av Osman I. Den bestod av tyrkiske stammefolk fra Anatolia, sent på 1400-tallet. Dette var ryttere som var utstyrt med enkle våpen, som pil og bue og spyd. De ble tildelt landområder i okkuperte land som ble kalt timars, og de ble tildelt tyvgods eller krigsbytte. Dette var belønning og lønn for deltakelse i kampanjen. Orhan I organiserte en hær som ble betalt lønn og ikke landområder som de okkuperte. Infanteriet ble kalt yayas og kavaleriet ble kalt müsellems. Det var stort sett utenlandske leiesoldater, fordi tyrkere generelt ikke godtok overgangen fra ikke å få tyvegods og landområder. Disse utenlandske leiesoldatene ble ikke tvunget eller bedt om å konvertere til islam, de måtte kun adlyde den osmanske kommandøren. Under et bilde av H. G. Dwight av begravelsen til mange frivillige osmanske soldater var teksten:
Den osmanske hæren var på sin tid en av de mest avanserte og best trente. Hæren var blant annet en av de første til å ta i bruk muskett. De berømte janitsjarsoldatene var en eliteavdeling som tok seg av vaktholdet rundt sultanen. De var også kjent for å være korrupte, og avdelingen ble oppløst i 1826. Den osmanske hæren led under janitsjarenes korrupsjon, og i krigene mot Russland manglet hæren moderne våpen og teknologi. Moderniseringen av Det osmanske rike på 1800-tallet startet med militæret. Offiserer ble sendt på trening i vesteuropeiske land, og det ble hyret inn utenlandske eksperter som skulle forbedre militæret. Teknologi og nye våpen ble kjøpt inn fra Tyskland og Storbritannia. Landet fikk både flyvåpen og marine. Modernisering av hæren var vellykket, men det var fortsatt veldig langt igjen til de vestlige stormaktene.
Før tyrkerne konverterte til islam, praktiserte de en monoteistisk religion. Etter den første kontakten med araberne, aksepterte en rekke tyrkiske stammer islam og forkynte sin nye tro lengre inn i Turkistan. Prosessen med konvertering var over lenge før imperiet oppstod. Så tidlig som i 1453, etter at tyrkerne hadde beseiret Konstantinopel, gav de spesielle privilegier til kristne som hadde tilhørt det gamle bysantinske riket. De kristne ble undersåtter av Det osmanske imperiet, men ikke av muslimsk tro og regler.
Det osmanske imperiet gikk aldri aggressivt til verks for å konvertere individer eller fremme islam blant ikke-muslimske grupper. Staten var det viktigste målet for Det osmanske imperiet, og samarbeid med alle forskjellige parter var livsviktig hvis imperiet skulle bestå. I mange hundre år ble Det osmanske imperiet sett på som en trygg havn for jøder og andre som ble forfulgt for sin tro. Det osmanske imperiet hadde også et fredelig forhold til den ortodokse kirken. Den fikk lov til å fortsette de stedene den befant seg. Konstantinopel ble forandret eksternt for å fremstå som mer tyrkisk. Navnet ble endret til Istanbul, og mange kirker ble omgjort til moskéer. Dette gjaldt også Hagia Sofia, men lite ble ødelagt i kirken. De kristne mosaikkene ble kun tildekt. I 1935 ble de igjen tatt frem, og Hagia Sofia var et museum til 2020 da den igjen ble tatt i bruk som moské. Den ortodokse kirke kjemper for at Hagia Sofia igjen skal bli en kirke.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
.svg)
