Istanbul
by i Tyrkia From Wikipedia, the free encyclopedia
by i Tyrkia From Wikipedia, the free encyclopedia
Istanbul,[lower-alpha 1] tidligere Konstantinopel,[lower-alpha 2] er med sine ca. 15 millioner innbyggere (medregnet forstedene) den største byen i Tyrkia. Byen ble grunnlagt av keiser Konstantin som Roma Nova (Nye Roma) der den gamle greske handelsskolonien Byzantion( Bysants) hadde ligget, og den ble hovedstad i Imperium Romana i 330, etter delingen av Romerriket ble den hovedstad i Det østromerske riket, Etter Konstantins død kom navnet Konstantinopel i bruk, men byens offisielle navn forble Roma Nova, og som sideform til 1930. Den ble hovedstad i Det osmanske riket etter erobringen av byen i 1453. I 1923 ble Ankara gjort til hovedstad i den nye tyrkiske republikken, og i 1930 fikk Istanbul sitt nåværende navn. Byen går fortsatt under navnet Konstantinopel i Hellas og i land som er medlemmer av den østlige ortodokse kirke.
İstanbul | |||
---|---|---|---|
Land | Tyrkia | ||
Provins | İstanbul | ||
Ligger ved | Bosporos Marmarahavet Svartehavet Det gylne horn | ||
Grunnlagt | 660 f.Kr – Bysants 330 e.Kr – Konstantinopel | ||
Tidssone | UTC+2 | ||
Postnummer | 34000–34990 | ||
Retningsnummer | 212 | ||
Areal | 5 461 km² | ||
Befolkning | 15 029 231 (2017) | ||
Bef.tetthet | 2 752,1 innb./km² | ||
Høyde o.h. | 100 meter | ||
Nettside | www | ||
Politikk | |||
Borgermester | Ekrem İmamoğlu (CHP) | ||
Istanbul 41°00′36″N 28°57′37″Ø | |||
Dagens Istanbul er en megaby med en sammenhengende bebyggelse som strekker seg i et 10-20 km bredt og 60-70 km langt belte langs nordkysten av Marmarahavet, med omtrent samme utbredelse på hver side av Bosporos. Bybebyggelsen strekker seg også nordover på begge sider av Bosporos nesten til Svartehavet. Medregnet den asiatiske delen er Istanbul den nest største byen i Europa etter Moskva. Byen ble trolig grunnlagt omkring 660 f.Kr. og er en av Europas eldste byer.[1]
Det sentrale og historiske Istanbul består av Stambul mellom Marmarahavet og Det gylne horn (kommunene Eminönü og Fatih) og Galata og Pera (Beyoğlu) på nordsida av Det gylne horn. Til det historiske Istanbul kan også regnes byene Üsküdar og Kadıköy på asiatisk side.
Navnet Istanbul kommer fra gresk «εις την Πόλιν» eller «στην Πόλη» [(i)stimboli(n)], som betyr «til/i byen».
En mer trolig etymologi er at tyrkere hadde problemer med uttalen av det vanskelige navnet. 500 år før byen ble tatt av tyrkerne, omtale de byen både som Konstantya og Istanbul. Konstantinopoulis ble gjerne først til Stantinopolis, senere Stantinpol, Stantinbul, Istanbul, og endelige det vanlige (ikke offisielle navnet) Stambul (Stamboul) i dag.
Neolittiske gjenstander, som dateres tilbake til det 7. årtusen f.Kr. og ble avdekket av arkeologer i begynnelsen av det 21. århundre e.Kr., viser at Istanbuls historiske halvøy ble bosatt tidligere enn før antatt, faktisk før Bosporos ble dannet.[2] Før denne oppdagelsen var oppfatningen at trakiske stammer, blant andre frygere, begynte å slå seg ned på Sarayburnu mot slutten av det sjette årtusen f.Kr. På den asiatiske siden har det blitt funnet gjenstander som stammer fra rundt det 4. årtusen f.Kr. i Fikirtepe (i Kadıköy). På samme sted lå også et fønikisk handelssted ved begynnelsen av det 1. årtusen f.Kr., samt byen Khalkedon som ble etablert rundt 680 f.Kr.
Det er likevel vanlig å regne at historien om Istanbul begynner rundt 660 f.Kr. da nybyggere fra Megara, under ledelse av kong Byzas, etablerte Bysants på den europeiske siden av Bosporos. Nybyggerne fortsatte å bygge en akropolis ved det gylne horn, på tuftene av de tidlige trakiske bosetninger, noe som næret opp under den gryende byens økonomi. Byen opplevde en kort periode med persisk styre på begynnelsen av det 5. århundre f.Kr., men grekerne gjenerobret den under de gresk-persiske krigene. Bysants fortsatte deretter som en del av Det athenske sjøforbundet og dens etterfølger, Det andre athenske rike, før byen til slutt oppnådde uavhengighet i 355 f.Kr. Bysants var lenge alliert med romerne, før den offisielt ble en del av Romerriket i 73 e.Kr.
Bysants beslutning om å støtte den romerske generalen Pescennius Niger i hans kamp mot den romerske keiseren Septimius Severus kostet byen dyrt, da de måtte overgi det på slutten av 195 hadde to år med beleiring ødelagt byen. Likevel begynte Severus fem år senere å gjenoppbygge Bysants, og byen fikk tilbake sin tidligere velstand.
Konstantin den store ble keiser av hele det romerske imperiet i september 324.[3] To måneder senere la han fram planer for en ny, kristen by som skulle erstatte Bysants. Som den østlige hovedstaden i imperiet ble byen kalt Nea Roma (Nye Roma). De fleste brukte likevel navnet Konstantinopel, et navn som vedvarte inn i det 20. århundre.[4] Seks år senere, 11. mai 330, ble Konstantinopel proklamert hovedstaden i et imperium som til slutt ble kjent som Det bysantinske riket eller Østromerriket.[5]
Etableringen av Konstantinopel ble en av Konstantins mest varige prestasjoner, den romerske makten ble flyttet østover etterhvert som byen ble et sentrum for gresk kultur og kristendom.[5][6] Mange kirker ble bygget over hele byen, blant annet Hagia Sofia, som forble verdens største katedral i tusen år.[7] Andre forbedringer av byen foretatt av Konstantin inkluderte en omfattende renovering og utvidelse av Konstantinopels hippodrom. Med plass til titusenvis av tilskuere ble hippodromen sentral i samfunnslivet og i det 5. og 6. århundre, episenter for episoder med uro som blant annet Nikaopprøret.[8] Konstantinopels beliggenhet har bidratt til at byen forble en viktig del av historien; murene og befestningene langs kysten beskyttet i mange århundrer Europa mot inntrengere fra øst, og dermed også mot islams frammarsj.[6] Under det meste av middelalderen, som var sammenfallende med den siste delen av den bysantinske perioden, var Konstantinopel den største og rikeste byen på det europeiske kontinentet og til tider den største i verden.
Det var også på denne tiden at mange nordiske vikinger reiste til Konstantinopel, byen de kalte Miklagard. Det var spesielt de svenske vikingene som reiste dit som handelsmenn. Her handlet de på store basarer med arabere og grekere. Mange menn fra Norden gikk også i tjeneste hos den bysantiske keiseren i Miklagard, blant andre den senere norske kongen Harald Hardråde. Disse ble kalt væringer og utgjorde en garde av elitesoldater.
Konstantinopels nedgang begynte etter det fjerde korstog, da byen ble plyndret og herjet. Byen ble senere sentrum i Det latinske riket, som ble skapt av de katolske korsfarerne for å erstatte det ortodokse bysantinske riket. Det latinske riket var kortvarig, og Det bysantinske riket ble gjenopprettet, riktignok svekket, i 1261. Konstantinopels kirker, forsvar, og grunnleggende tjenester var i forfall, og byens befolkning var redusert til mellom hundre tusen og en halv million i løpet av det 8. århundre.
Ulike økonomiske og militære vedtak fattet av Andronikos II, slik som reduksjonen av de militære styrkene, svekket imperiet og gjorde det mer utsatt for angrep. På midten av det 14. århundre, begynte osmanene en strategi for å ta mindre byer og tettsteder over tid, for på den måten å kutte Konstantinopels forsyningsveier og kvele byen sakte. Den 29. mai 1453, etter en åtte ukers beleiring (hvor den siste romerske keiseren, Konstantin XI, ble drept), lyktes sultan Mehmet II erobreren i å erobre Kontantinopel og erklærte byen den nye hovedstaden i Det osmanske rike. Timer senere red sultanen til Hagia Sofia og innkalte en imam for å forkynne den islamske trosbekjennelsen, og konverterte dermed den store katedralen til en keiserlig moské.
Etter Konstantinopels fall begynte Mehmet II umiddelbart arbeidet med å revitalisere byen, som på den tiden også var blitt kjent som Istanbul. Han oppfordret de som hadde flyktet fra byen under beleiringen til å komme tilbake, og tvang muslimer, jøder og kristne fra andre deler av Anatolia til å bosette seg her. Sultanen inviterte folk fra hele Europa til hovedstaden sin, og skapte et kosmopolitisk samfunn som vedvarte gjennom mye av den osmanske perioden. Samtidig reparerte Mehmet II byens skadede infrastruktur, og fikk bygget Topkapipalasset, sultanens offisielle residens.
Osmanene forvandlet raskt byen fra en bastion for kristendommen til et symbol på islamsk kultur. Religiøse stiftelser ble etablert for å finansiere bygging av storslåtte keiserlige moskeer, ofte forbundet med skoler, sykehus og offentlige bad. Det osmanske dynastiet tok status som kalifat i 1517 og Istanbul forble hovedstaden i dette siste kalifatet i fire århundrer. Suleiman den stores regjeringstid 1520-1566 var en periode med særlig store kunstneriske og arkitektoniske prestasjon, sjefsarkitekt Mimar Sinan utviklet flere ikoniske bygninger i byen, mens osmansk kunst som keramikk og kalligrafi blomstret. Den totale befolkningen i Istanbul utgjorde 570 000 ved slutten av det 18. århundre.[9]
En periode med opprør i starten av det 19. århundre førte til fremgangen til den progressive sultan Mahmud II og til slutt til Tanzimatperioden, som ga politiske reformer og introduserte ny teknologi til byen. Det ble bygget broer over Det gylne horn i denne perioden og Istanbul ble koblet til resten av det europeiske jernbanenettet i 1880. Moderne fasiliteter, som et stabilt vannettverk, strøm, telefon og trikker, ble gradvis introdusert til Istanbul i løpet av de neste tiårene, om enn noe senere enn til andre europeiske byer. Likevel var moderniseringsinnsatsen ikke nok til å hindre tilbakegangen til Det osmanske riket.
I begynnelsen av det 20. århundre ble sultan Abd-ul-Hamid II kastet av ungtyrkernes statskupp og en rekke kriger plaget det skrantende rikets hovedstad. Den siste av disse, første verdenskrig, resulterte i den britiske, franske og italienske okkupasjonen av Istanbul. Den siste osmanske sultanen, Mehmet VI, ble forvist i november 1922, og året etter ble okkupasjonen av Istanbul avsluttet med signeringen av Lausannetraktaten og anerkjennelsen av republikken Tyrkia, erklært av Mustafa Kemal Atatürk.
I de tidlige årene av republikken ble Istanbul oversett til fordel for Ankara, valgt som Tyrkias hovedstad for å distansere det nye, sekulariserte landet fra sin osmanske historie. Men, fra slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet, gjennomgikk Istanbul store strukturelle endringer. Nye offentlige plasser, boulevarder og avenyer ble bygget over hele byen, noen ganger på bekostning av historiske bygninger. Befolkningen i Istanbul begynte å raskt øke i 1970, da folk fra Anatolia flyttet til byen for å få jobb i de mange nye fabrikkene som ble bygget i utkanten av den viltvoksende metropolen. Denne plutselige, kraftige økningen i byens befolkning forårsaket en stor etterspørsel etter boliger, og mange tidligere avsidesliggende landsbyer og skoger ble oppslukt i byområde til Istanbul.
Istanbul ligger i nordvestlige Tyrkia i Marmararegionen og har et samlet areal på 5343 km². Bosporosstredet, som forbinder Marmarahavet til Svartehavet, deler byen i en europeisk, thrakisk side som omfatter det historiske og økonomiske sentrum og en asiatisk, anatolisk side. Byen er videre delt av Det gylne horn, en naturlig havn der det tidligere Bysants og Konstantinopel ble grunnlagt. Samløpet av Marmarahavet, Bosporos, og Det gylne horn i hjertet av dagens Istanbul har avskrekket angripende styrker i tusenvis av år og er fremdeles et fremtredende trekk ved byens landskap.
I likhet med Romamodellen sies den historiske halvøya å være preget av syv åser, hver av dem toppet av keiserlige moskeer. På den østligste av disse åsene ligger Topkapipalasset på Sarayburnu. På motsatt side av Det gylne er en annen, konisk ås, hvor den moderne bydelen Beyoğlu ligger. På grunn av topografien ble bygningene i Beyoğlu konstruert ved hjelp av terrasser med støttemurer, og veier ble lagt ut i form av trappetrinn. Üsküdar på den asiatiske siden viser tilsvarende kuperte egenskaper der terrenget gradvis strekker seg ned til Bosporoskysten, men landskapet i Şemsipaşa og Ayazma er brattere. Det høyeste punktet i Istanbul er Camlicahøyden på 288 meter.
Istanbul ligger i nærheten av den nordanatoliske forkastningen, nær grensen mellom den afrikanske og den eurasiske kontinentalplaten. Denne forkastningssonen, som går fra nordlige Anatolia til Marmarahavet, har vært årsak til flere dødelige jordskjelv i hele byens historie. Blant de mest ødeleggende av disse seismiske hendelsene var jordskjelvet i 1509, som forårsaket en tsunami som slo inn i veggene i byen og drepte mer enn 10 000 mennesker. Mer nylig, i 1999, førte et jordskjelv med episenter i nærheten İzmit til at 18 000 mennesker døde, deriblant 1 000 personer i Istanbuls forsteder. Folket i Istanbul er bekymret for at en enda mer katastrofal seismisk hendelse kan ligge i byens nære fremtid, tusenvis av nylig oppførte bygg ment å imøtekomme Istanbuls raskt økende befolkning kan ha blitt bygget for dårlig. Seismologer sier at risikoen for at et skjelv i størrelsesorden 7,6 eller større rammer Istanbul innen 2030 er mer enn 60 prosent.[10][11]
Istanbul ligger i grenselandet mellom fuktig subtropisk klimaet (Köppens klimaklassifisering: Cfa) og middelhavsklimaet (Köppens klimaklassifisering: Csa).[12] Men siden byen dekker et så stort område med varierende topografi har byen flere mikroklima. I nord Istanbul har et maritimt klima (Köppens klimaklassifisering: Cfb) på grunn av fuktigheten fra Svartehavet og relativt mye vegetasjon. Klimaet i de mer folkerike områdene lenger sør er varmere og mindre fuktige.[13]
Somrene i Istanbul er varme med høyest temperatur i juli og august, i snitt 28 ºC. Ekstrem varme er derimot sjelden, og temperaturen stiger bare over 32 ºC i snitt fem ganger per år.[14] Regnfall er heller uvanlig om sommeren, bare fire til fem regndager per måned. Vintrene er kalde, våte og ofte med snø, og temperaturen i januar og februar er normalt omkring 4 ºC.[15] Snøen faller ofte tungt når den kommer, men snødekket og temperaturer under null varer sjelden mer enn få dager. Våren og høsten er mild, men ofte våt med ustabilt vær. Kjølige vinder fra nordvest og varme vinder fra sør, noen ganger i løpet av samme dag, skaper temperatursvingninger.[16]
Istanbul har alltid høy luftfuktighet, noe som kan gjøre sommervarmen verre. Fuktigheten når generelt 80 % om morgenen og tåke er vanlig, selv om den som regel løser seg opp i løpet av formiddagen. Byen har tåke i snitt 228 dager i året, og konsentrasjonen er høyest om vinteren. Tordenvær er uvanlig, og skjer bare i snitt 23 dager hvert år, hyppigst om sommeren og tidlig på høsten.[14] Istanbul har i snitt 124 nedbørsdager og i snitt faller det 855 mm nedbør i året.[17] Varmerekorden i byen er 40,5 ºC og kulderekorden er -16,1 ºC. Den største nedbørsmengden som er målt på en dag er 227 mm, mens det største snøfallet er 80 cm.[18][19]
|
Før republikken | Etter republikken | |||
---|---|---|---|---|
År | Ant. | År | Ant. | ±% |
100 | 36 000 | 1924 | 500 000 | — |
361 | 300 000 | 1927 | 680 000 | +36,0% |
500 | 400 000 | 1935 | 741 000 | +9,0% |
600-tallet | 150–350 000 | 1940 | 793 000 | +8,4% |
700-tallet | 125–500 000 | 1945 | 860 000 | +8,4% |
800-tallet | 50–250 000 | 1950 | 983 000 | +14,3% |
1000 | 150–300 000 | 1955 | 1 258 000 | +28,0% |
1100 | 200 000 | 1960 | 1 466 000 | +16,5% |
1200 | 150 000 | 1965 | 1 742 000 | +18,8% |
1261 | 100 000 | 1970 | 2 132 000 | +22,4% |
1350 | 80 000 | 1975 | 2 547 000 | +19,5% |
1453 | 45 000 | 1980 | 2 772 000 | +8,8% |
1500 | 200 000 | 1985 | 5 475 000 | +97,5% |
1550 | 660 000 | 1990 | 7 620 000 | +39,2% |
1700 | 700 000 | 1995 | 9 260 000 | +21,5% |
1800 | 570 000 | 2000 | 10 923 000 | +18,0% |
1850 | 785 000 | 2005 | 12 061 000 | +10,4% |
1914 | 1 125 000 | 2010 | 13 256 000 | +9,9% |
Tallene fra tiden før republikken er anslag |
Stor-Istanbul hadde i 2000 en befolkning på 10 millioner, hvorav 9,1 millioner i selve byen og 0,9 millioner i mindre, spredte tettbebyggelser.[trenger referanse] Istanbul mottar stadig innflyttere fra andre deler av landet og har en årlig vekst som ligger betydelig over landsgjennomsnittet.[trenger referanse] I seinere år har den ligget på over 3%.[trenger referanse]
I motsetning til de fleste byer i Vest-Europa er den minst velstående delen av befolkningen bosatt i de sentrale bydelene, mens befolkningen i de moderne forstedene består av relativt sett bedrestilte sosiale grupper. Det finnes likevel mange forsteder med en befolkning med lav gjennomsnittsinntekt, som Gaziosmanpaşa, Esenler, Güngören, Ümraniye og Beykoz.
Dagens Istanbul har et pulserende liv, og her møtes øst og vest. Kjente kulturminner er Hagia Sofia, som etter å ha vært kristen kirke, moské, museum og etter 2020 igjen en moské. Det finnes en rekke andre bevarte kirker fra bysantinsk tid, ettersom byen var et arnested for utviklingen av bysantinsk arkitektur og bysantinsk kunst. De fleste av disse opprinnelige kirkene har vært eller er moskeer. Byen har også en rekke kjente moskeer oppført etter tyrkernes erobring. Mest kjent er Den blå moské (Sultanahmet Camii), som er dekket innvendig med tyrkiske fliser i fine mønstre og har seks minareter.
Byen har vært sete for både keisere og sultaner. Arkeologer som drev utgravninger på 1930-tallet oppdaget det som må ha vært keiserpalasset eller Det Store Palasset. Her er bevart et unikt verdslig mosaikkgulv med pastorale scener og dyrescener. Gulvet har vært vanskelig å datere, men mann regner med at det er laget en eller annen gang på 600-tallet.
Bedre kjent er Topkapipalasset, hvor sultanen bodde og hadde sitt harem.
Byen er også kjent for sin godt bevarte basar, hvor en kan kjøpe tepper, gull og en mengde andre varer.
En rekke kjente personer har tilbrakt deler av sitt liv i Istanbul, bl.a. Agatha Christie. Deler av filmen Mord på Orientekspressen ble filmet på jernbanestasjonen der.
Tyrkias mest kjente nålevende forfatter, nobelprisvinneren Orhan Pamuk (født i 1952), har skildret sin hjemby Istanbul i flere bøker. Gjennombruddsromanen Lys og mørke fra 1979 er fortellingen om tre generasjoner av en rik familie som bodde i det strøket av byen hvor Pamuk selv vokste opp. Den kom i ny utgave i 1982 under tittelen Cerdet Bey og hans sønner. Mitt navn er Karmosin fra 2000, på norsk i 2003, gjorde ham for alvor kjent for et internasjonalt publikum. Handlingen er lagt til Istanbul vinteren 1591, i Sultan Murat IIIs regjeringstid. I 2006 utkom hans egen, delvis selvbiografiske, fortelling om byen, Istanbul: byen og minnene.
Utdypende artikkel: Transport i Istanbul
Konstantinopel fikk tidlig et godt utbygd nett av trikkelinjer. Utover på 1900-tallet ble imidlertid trikken forsømt, og kollektivtransporten gikk mer og mer over på buss. Fra 1990-årene har økende problemer med trafikkavviklingen tvunget fram en satsing på skinnegående kollektivtransport, og Istanbul er i dag i ferd med å bygge opp et moderne nett av metro-, light rail- og trikkelinjer.
Båt har til alle tider vært et viktig transportmiddel mellom de ulike bydelene og mellom Istanbul og nabobyene. To veibruer over Bosporos har redusert båttrafikkens omfang, og avtok ytterligere da den nye jernbanetunnelen under Bosporos åpnet i 2008.
Administrasjonen er fordelt på to nivåer. Det øverste nivået er en storbykommune – Istanbul Büyükşehir Belediyesi (IBB) – som dekker et område på 1830 km² mellom Marmarahavet og Svartehavet i en bredde på ca. 30 km på hver side av Bosporos. Under storbykommunen er det 27 distriktskommuner. Det er direkte valg til kommunestyrene hvert 5. år. 1/5 av representantene i distriktskommunestyrene tar sete i rådet i storbykommunen, som er dens høyeste organ. En eksekutivkomite forestår den daglige styringen av storkommunen.
Borgermester i storkommunen var mellom 2004 og septenber 2017 Kadir Topbaş fra partiet AKP.[21]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.