From Wikipedia, the free encyclopedia
At Meydanı er det nåværende tyrkiske navnet på den plassen i Istanbul som var Konstantinopels hippodrom (gresk: Ἱππόδρομος τῆς Κωνσταντινουπόλεως, Hippódromos tēs Kōnstantinoupóleōs). Hippodrom var et romersk circus (fra latin, «sirkel»)[1] med sportslige og sosiale aktiviteter i Østromerrikets hovedstad. I dag er det kun en plass kalt Sultanahmet Meydanı («Sultan Ahmet-plassen») i Tyrkias hovedstad med kun noen få fragmenter av den opprinnelige strukturen som har overlevd.
Ordet hippodrom kommer fra gresk hippos (ἵππος), «hest», og dromos (δρόμος), «bane, vei».[2] Av den grunn er stedet i dag også kalt for Atmeydanı, «Hesteplassen» på tyrkisk. Hesteveddeløp og kappkjøring med hestetrukne stridsvogner var en populær fritidssyssel i antikken, og hippodromer var vanlig i de fleste greske byer i den hellenistiske, romerske og bysantinske tiden. Hippodromen I Konstantinopel ble bygd på 200-tallet e.Kr. med Circus Maximus i Roma som forbilde.
Selv om hippodromen er vanligvis assosiert med Konstantinopels ærefulle dager som keiserlig hovedstad, er den faktisk eldre enn som så. Den første hippodromen ble bygd i 203 e.Kr. under keiser Septimius Severus, mens Byzántion (eller Bysants), som den da het da, fortsatt var en provinsby av moderat betydning. Septimius Severus ombygde byen og utvidet dens forsvarsmurer, og belønnet byen med en hippodrom, en arena for hesteveddeløp og annen populær underholdning.
I 324 besluttet keiser Konstantin den store å flytte regjeringens sete fra Roma og til Byzántion, og som han da døpte om til Nova Roma, «Nye Roma». Dette navnet ble ingen suksess og byen ble isteden kjent som Konstantinopel, «byen til Konstantin». Han utvidet byen i stor grad og bygde en ny forsvarsmur. En av hans fremste foretak var renovasjon av hippodromen. Det er beregnet at Konstantins hippodrom var omtrent 450 meter lang og 130 meter bred. Den kunne romme rundt 40 000-50 000 tilskuere. Den var orientert nordøst-sørvest.[3]
Løpebanen til hippodromen var U-formet, og kathisma, keiserens losje, var lokalisert på østsiden av sporet. Adkomsten til kathisma var direkte fra keiserpalasset gjennom en passasje som kun keiseren eller andre medlemmer av den keiserlige familie hadde lov til å benytte. hesteveddeløpene med stridsvogner startet fra en bygning med hestebokser i den nordøstlige enden (hvor ingenting er synlig i dag). Den hadde tolv bokser, en for hver stridsvogn, og dører som ble åpnet på samme tid av en mekanisk innretning. På toppen av bygningen sto statuer i bronse av fire forgylte hester fram til 1204. De kalles nå ulikt for «de bysantinske hestene», «sankt Markus’ hester» eller «Triumphal Quadriga» og står utenfor ved Markuskirken i Venezia.[4] Bronsehestene ble plyndret under det fjerde korstog. Langs løpebanen var en rekke andre bronsestatuer av berømte hester og vognkjørere, men ingen av disse har overlevd. Hippodromen var fylt opp med statuer av guder, keisere og helter, blant dem en del berømte verker, eksempelvis Herakles av Lysippos; Romulus og Remus (Romas legendariske grunnleggere) med der ulvmor; og den berømte slangesøylen (gresk: Τρικάρηνος Ὄφις, Τrikarenos Οphis, «den trehodete slange»)[5][6] I sin bok De Ceremoniis[7] beskrev keiser Konstantin VII Porphyrogennetos dekorasjonene i hippodromen ved besøk fra arabiske besøkende, og nevnte da draperier i purpur (keiserfargen) og sjeldne veggtepper.[8]
Gjennom det meste av den bysantinske perioden var hippodromen et sentrum for byens sosiale liv. Store summer ble satt inn i veddemål på de innledningsvis fire lagene – blått (Venetii), grønt (Prasinoi), rødt (Rousioi) og hvitt (Leukoi). Hver av disse ble finansiert og støttet av ulike politiske partier (Deme) innenfor det bysantinske senatet. De røde og de hvite ble gradvis svekket og ble til sist oppslukt av de to andre fraksjonene (Venetii og Prasinoi, de blå og de grønne). Rivalisering mellom de to lagenes tilhengere, innviklet i politiske forviklinger, kunne til tider utvikle seg til borgerkrigsliknende tilstander. Den alvorligste av disse stridighetene var Nika-opprøret i 532, da 30 000 mennesker skal ha blitt drept.[9] Det startet med at publikum hvor de to fraksjonene forendt vendte seg mot keiseren og ropte taktfast Nika! Nika! («Vinn! vinn!»). En rasende mobb stormet fengselet, satte fri flere fanger og hooliganere, og herjet deretter palasset og andre bygninger, foruten flere kirker. Til sist beordret keiseren sine soldater å angripe opprørerne som fikk en blodig avslutning.[3] Den andre Hagia Sofia-kirken ble ødelagt under opptøyene og den tredje, som er den nåværende Hagia Sofia ble bygget av keiser Justinian I den store som følge av Nika-opprøret.
Opptil åtte hestestridsvogner, trukket av fire hester og med to vognførere hver, tevlet på hestebanen i hippodromen. Disse løpene var ikke bare sportslige hendelser, men var også tidvis noen sjeldne tilfeller hvor keiseren og folket kom sammen i en felles arena. Stedet var også et sted for mer eller mindre heftige politiske diskusjoner.
Konstantinopel kom seg aldri helt etter herjingene og plyndringene fra det fjerde korstog og selv om Østromerriket (det bysantinske riket) overlevde fram til 1453, hadde hippodromen på den tiden blitt en ruin. Den ble plyndret av venetianere som stjal de fire bronsehestene som nå er et monument i Venezia. Muslimske tyrkere, som erobret byen i 1453, og gjorde den til hovedstad under navnet Istanbul for Det osmanske rike, var ikke interessert i hesteløp og hippodromen ble gradvis glemt, men stedet ble aldri bygd på nytt. Isteden ble hippodromen tidvis benyttet for anledninger som overdådige og omfattende omskjæringsseremonier for sønnene til sultan Ahmed III. I osmanske minatyrmalerier er hippodromen vist med seter og monumenter fortsatt intakte.
Mellom 1609 og 1616 tjente hippodromen som steinbrudd under bygginga av Den blå moské. Seinere ble området under navnet At Meydanı («hesteplassen») tatt i bruk til sporten cirit, en forløper for polo, som ble spilt av pasjene ved Topkapi-palasset. I 1890 la den franske arkitekten Bouvier fram planene for omdanning av hippodromen til park, noe som ikke skjedde.
Selv om strukturen ikke eksisterer lenger, følger dagens Sultanahmet-plassen i stor grad grunnplanet og dimensjonene til den nå tapte hippodromen.[10][11] Deler av hippodromen har blitt utgravd og undersøkt, men den den sørligste delen er synlig.[3]
Den nye romerske hovedstaden Konstantinopel ble utsmykket med kunstskatter som ble brakt til byen fra andre deler av riket.
Obelisken, hugd i rosa granitt, er fra oldtidens Egypt og ble opprinnelig reist ved tempelet i Karnak ved Luxor under farao Thutmose III omkring 1490 f.Kr. I 390 e.Kr. ble obelisken på ordre fra keiser Teodosius fraktet til Konstantinopel. Før transporten ble obelisken delt i tre deler. Bare den øverste delen er bevart, og er reist på fire bronsekuber som hviler på en marmorsokkel. Sokkelen er dekorert med relieffer som viser keiseren og hans familie i losjen på hippodromen. Den omtales også som Theodosius’ obelisk. En tvilling av denne obelisken, Lateranobelisken, står i Roma.
Sentralt på plassen står Slangesøylen (Yılanlı Sütun) med sine tre sammensnodde slangekropper. Opprinnelige var det tre slangehoder som støttet opp en bolle av gull, men disse gikk tapt i 1700.[12] Søylen ble i sin tid gitt til Apollontempelet i Delfi som offergave etter at grekerne hadde vunnet et slag under perserkrigene i 479 f.Kr. Det meste av monumentet ble ødelagt under korsfarernes plyndring, og det eneste som er bevart i dag er sokkelen. Deler av slangehodene ble gjenfunnet og er stilt ut i Istanbuls arkeologiske museum.
I det sørvestre hjørnet av plassen står den 32 meter høye Konstantinsøylen eller «den murte obelisk». Slik den framstår i dag, utgjør den kjernen i den bronsekledde søylen som keiser Konstantin VII lot oppføre på 900-tallet. Bronsebekledningen forsvant også under korsfarernes herjinger i 1204. Steinkjernen er eldre, og stammer muligens fra Konstantin den stores tid.
Sju statuer ble reist på hippodromens spina til ære for Porfyrios (Porphyrius), en legendarisk romersk vognkjører fra tidlig på 400-tallet e.Kr. Vognkjørere var berømtheter og Porfyrios tevlet for de to partiene grønne og blå.[13][14] Ingen av disse statuene har overlevd, men fundamentet til to av dem har blitt gjenfunnet og er stilt ut i Istanbuls arkeologiske museum.
At Meydanı, offisielt Sultan Ahmet-plassen, er pietetsfullt administrert av den tyrkiske regjering. Løpebanen til den gamle hippodromen har blitt indikert ved brostein, skjønt den faktiske banen er rundt 2 meter under den nåværende overflaten. De bevarte monumentene fra spina, den midterste hindringen som skilte løpebanene, er to obelisker og Slangesøylen står nå i fordypninger i en parklignende hage.
Den tyske fontenen («Keiser Wilhelm-fontenen») er en fontene formet som en åttekantet kuppel i ny-bysantinsk stil. Den ble gitt som gave i 1900 av den tyske keiser Vilhelm II etter hans besøk til Det ottomanske riket i 1898. Den er lokalisert i hippodromens nordlige inngang, rett foran Den blå moské.
Hippodromen er aldri blitt systematisk undersøkt av arkeologer. Noe av fundamentene for den doserte svingen ble mer synlig etter at en del hus ble revet i 1980-åra. I 1993 kom en del seterekker fra tribunen og flere søyler for dagen under bygging av nye toaletter for Den blå moské. Heller ikke da ble det satt i gang utgravninger, men gjenstandene ble tatt vare på av byens museer.
Charles Newton, den engelske arkeologen som utgravde Halikarnassos og Knidos, utgravde i 1855 området og avdekket den eneste gjenværende slangehodet til Slangesøylen. Hippodromen ble videre undersøkt av arkeologen Rüstem Duyuran, direktør for Istanbuls arkeologiske museum, i 1950 og 1951.[17] En andel av understrukturen til Sphendone (den buete enden) ble mer synlig på 1980-tallet ved at hus i området ble fjernet. I 1993 ble et område foran Den blå moské fjernet for å bygge en offentlig bygning, noe som avdekket flere seterader og en del søyler fra hippodromen. Det ble ikke gjort videre undersøkelser, men setene og søylene ble fjernet og er nå utstilt i Istanbuls arkeologiske museum. Det er antatt at det finnes flere levninger av hippodromen under parklandskapet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
