Leo I (pave)

Leo I eller Leo den store (Circa 400–461) var pave 440 – 461. Han forsvarte en ortodoks kristen lære mot blant andre monofysittistene og pelagianere. I 452 greide han å få hunnerkongen Attila til at unnlate å plyndre og ødelegge Rom. Han regnes som en av kirkefedrene og ble utnevnt til kirkelærer i 1754.

Leo I
Født		omkring 400 Toscana, Italia
Død		10. november 461 Roma
Beskjeftigelse		Skribent, katolsk prest
Embete		Pave (440–461)
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Old St. Peter's Basilica
Valgt		26. august 1978
Innsatt		29. september 440
Helligkåret		prekongregasjonal
Festdag		10. november
Forgjenger		Sixtus III
Etterfølger		Hilarius
Leo I på Commons Se også liste over paver

Liv og virke

Bakgrunn

Ifølge Liber Pontificalis ble han født i Toscana som sønn till en Quintianus, og tilhørte det romerskr aristokrati.

Geistlig

I 431 var han diakon i Roma og var som sådan tilstrekkelig betydningsfull til at Kyril av Alexandria henvendte seg til ham i den hensikt å få Roma innflytelse satt inn mot Juvenal av Jerusalems krav om kirkelig overherredømme over Palestina. Brevet fra Kyril imidlertid også ha vært adressert til pave Cølestin I. Omkring samme tidspunkt dediserte Johannes Cassianus sin avhandling mot Nestorius til Leo − den var skrevet på hans oppfordring. Det mest tydelige tegn på tilliten til Leo kan imidlertid ses av at keiseren valgte ham til å avgjøre striden mellom de to høystrangerende embedsmenn i Gallia.

Mens han var fraværende på dette oppdrag, døde pave Sixtus III den 11. august 440, og Leo ble valgt som hans etterfølger.

Pave

Leo var en svært viktig pave og den første som fikk tilnavnet «den store». Han fikk offisielt primatiavelde over alle vesterlandets kirker, ved en keiserlig proklamasjon av år 445.^[1]

Han tiltrådte 29. september 440 som pave og ble i den egenskap arkitekten bak en sterk sentralisering av den katolske kirke. Han forsvarte og bygget ut den sentrale posisjonen til pavedømmen i kirken særlig overfor Bysants.

I de følgende år slo Leo ned på en rekke heretiske bevegelser som hadde fått mer eller mindre medvind i tiden. Det dreide sig blant annet om pelagianisme, manikeisme og priscillianisme, som han på forskjellig vis bekjempet. Han søkte også å få kopterne til å innordne seg under romersk praksis, likesom han søkte å sikre Romas innflytelse i Illyria, hvor kirken vaklet mellom å innordne seg under Roma og patriarken i Konstantinopel.

Ifølge Leo og flere andre kirkefedre gjentok han læren at kirken er tugtet på Peter i samsvar med det Kristi oppdrag gitt han, blant annet etter Matteusevangeliet (kap. 16, 16-19). Dette ble tatt som forklaring og begrunnelse for den særstilling til biskopene av Roma, som var blitt fremholdt i århundrer.

Ved et skriv (tomos) til konsilet i Khalkedon i 451

I øst søkte Leo gjøre sin innflytelse gjeldende i en strid mellom Eutyches og Flavian av Konstantinopel. Først støttet han Eutyches, men etter å ha fått mer informadjon fra Flavian skiftey han mening og støttey denne fullt ut. Ved et konsil i Efesos presentere Leos representanter hans berømte Tome (latin: tekst, brev), en redegørelse for den romerske kirkes tro i form av et brev til Flavian, som gjentar med henvisning til Augustin grunnsetningene for den vestlige kristologi uten egentlig å berøre problemet som foruroliget den østlige kirke. Konsilet læste ikke brevet og tog seg ikke av protestene fra Leos utsendinger, men avsatte Flavian og en av hans biskopper.

Leo erklærte deretter konsilet som en «røversynode» og erklærte Eutyches' tilhengere for kjettere. Da den østromerske keiser Theodosius II døde i 450, forandret situasjonen seg i området, og den nye patriark Anatolius av Konstantinopel aksepterte Leos krav, hvorpå Tomen blev lest og anerkjent overalt. Et etterfølgende konsil avholdt i Khalkedon avgjorde han utformingen av kirkemøtets kristologi, at i Kristus er to naturer (den mennesklige og den guddommelige) forent i én person. Han kom tilsynelatende til å fremstå som en total anerkjennelse av pavens myndighet, men Leo måtte navigere behendig for å unngå å godkjenne et for ham uantagelig dekret om Konstantinopels nesten likeverdighet med Roma. Samtidig fikk han innsatt noen av sine støtter på betydningsfulle poster i Østkirken.

Det vestromerske rike var på vei til å bryte sammen, og med den sivile makts nedadgående betydning fikk Leo mulighet til å øke sin makt. Derfor ble det Leo som sammen med to høyt plasserte sivile embedsmenn i 452 møtte Attila, som hadde invadert Italia og nå truet Roma. Det lyktes her å få Attila til å trekke seg tilbake. Der er forskjellige forklaringer på hvorfor dette gikk: En samtidig skribent, Prosper av Aquitania, hevder at Attila ganske enkelt ble så imponert over Leo at han aksepterte å trekke seg tilbake. Andre og mer jordnære forklaringsalternativer kan være at Leo medbragte en stor sum gullpenger, eller at Attila av strategiske eller logistiske årsaker ikke ønsket at gå videre. Da Attilas hær var temmelig hardt presset og i øvrig hadde oppnådd et stort bytte etter den hittil foretatte plyndring underveis, kan Leos bønn om nåde ha fungert som en akseptabel begrunnelse for å snu.

Noen år senere var det vandalenes tur til å herje landet, og her lyktes det ikke for Leo å forhindre Romas plyndring, men det menes at det lyktes ham å begrense myrderier og branner.

Da han døde, hadde han vært pave i 21 år.

Annet

Møtet mellom paven og hunnerkongen er foreviget av Raffaello Sanzio i en kjent freske i rommet Stanza d'Eliodoro i Stanze di Raffaello i Vatikanet.^[1]

Cirka 250 av Leos prekener og brev er bevart og skiller seg ut med klarhet, presisjon og rytmisk prosa. Den rytmiske stilen cursus leonicus skulle influere kirkens språk i flere århundre fremover.

Referanser

1. Krigarnas och helgonens tid: Västeuropas historia 400–800 e.Kr. Prisma. 2001. s. 48 och 133. ISBN 91-518-3897-4.

Eksterne lenker

• Biografi på katolsk.no

Forgjenger: Sixtus III

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Hilarius