Fredegars krønike (fransk: La chronique de Frédégaire) er den konvensjonelle tittelen som er benyttet for en frankisk krønike fra 600-tallet som antagelig ble skrevet i Burgund. Forfatteren er ukjent og tilskrivelsen til en «Fredegar» er datert så sent som 1500-tallet.
Krøniken begynner med verdens skapelse og ender i år 642. Det er også noen få referanser til hendelser opp til 658. En del kopier av manuskriptet inneholder en forkortet utgave av krøniken fram til 642, men inkluderer tillegg som er skrevet under det karolingske dynasti som slutter med Pipin den yngres død i 768. Fredegars krønike med dens forsettelser er en av de få kilder som gir informasjon merovingerdynastiet for perioden etter 591 da Gregorius av Tours' verk Historia Francorum slutter.
Forfatterskap
Ingen av de bevarte manuskriptene spesifiserer navnet på forfatteren.[1] Navnet «Fredegar» (moderne fransk: Frédégaire) ble først benyttet for krøniken i 1579 av Claude Fauchet i hans Recueil des antiquitez gauloises et françoises.[2][2] Spørsmålet om hvem som skrev krøniken har vært gjenstand for akademisk debatt, skjønt historikeren J. M. Wallace-Hadrill innrømmer at «Fredegar» er et særegent, om enn uvanlig frankisk navn.[3] Den vulgærlatin som verket er skrevet på bekrefter at det ble skrevet i Gallia, men utover dette er det svært lite sikkert som kan bli konkludert om verkets opprinnelse. Av den grunn er det flere teorier om dets forfatterskap:[4]
- Det opprinnelige synet, som ble hevdet uten argument så sent som 1878, er at krøniken ble skrevet av en enkeltperson.
- I 1883 foreslo Bruno Krusch, i hans utgave av Monumenta Germaniae Historica, at krøniken var et verk av tre forfattere, en teori som senere ble akseptert av Theodor Mommsen, Wilhelm Levison, og Wallace-Hadrill.
- Ferdinand Lot kritiserte Kruschs teori om et forfatterskap av flere, og hans innvendinger ble støttet i 1928 av Marcel Bardot og Leon Levillain.
- I 1934 foreslo Siegmund Hellmann en endring av Kruschs teori, og argumenterte for at verket var skrevet av to forfattere.[5]
- I 1963 fornyet Walter Goffart argumentene for at det var en enkelt forfatter,[6] og denne oppfatningen er stort sett generelt akseptert.[7]
Fredegar er vanligvis antatt å ha vært burgunder fra regionen Avenches grunnet hans kunnskap om det alternative navnet Wifflisburg for denne lokaliteten, et navn som først på denne tiden kom i bruk. Denne antagelsen er støttet ved det fakta at han hadde tilgang til annalene av mange kirker i Burgund. Han hadde også tilgang til dokumenter ved hoffet og kunne åpenbart snakke med sendebud eller ambassadører fra langobarderne, vestgoterne og slaverne. Hans forståelse av hendelser i den bysantinske verden er vanligvis forklart med Burgunds relative nærhet til bysantinske Italia.
Manusskripter
Krøniken eksisterer i over tretti manuskripter. Krusch og Collins har gruppert disse inn i fem klasser.[8][9] Den opprinnelige krøniken er gått tapt, men den eksisterer i en kopi i uncialskrift gjort i 715 av munk fra Burgund ved Lucerius. Denne kopien, den ene eksemplar av manuskript av klasse 1, er i Bibliothèque nationale de France (MS Latin 10910) og er tidvis kalt for Codex Claromontanus ettersom det en gang var eid av Collège de Clermont i Paris.[10][11] En diplomatisk utgave ble utgitt av Gabriel Monod i 1885.[12] Codex Claromontanus var også grunnlaget for en kritisk utgave utgitt av Krusch i 1888 og av en delvis engelsk oversettelse av Wallace-Hadrill i 1960.[13][14] De fleste av de andre bevarte manuskriptene ble kopiert i Austrasia er datert fra tidlig på 800-tallet eller noe senere.[15]
Den første trykte utgaven, editio princeps,[16] ble utgitt i Basel av Matthias Flacius i 1568,[17] og som benyttet manuskriptet MS Heidelberg University Palat. Lat. 864 som grunnlaget for sin tekst.[18] Den neste trykte utgaven var Antiquae Lectiones av Theodorich Canisius ved Ingolstadt i 1602.
Struktur
Den kritiske utgaven ved Krusch er inndelt i fire bøker, eller egentlig seksjoner. De første tre bøker er basert på tidligere verker og dekker perioden fra verdens begynnelse og fram til 584; den fjerde boken fortsetter fram til 642 og bebuder hendelser som skjer mellom 655 og 660.[19] I prologen skriver forfatteren (tradisjonelt navngitt som Fredegar):
Jeg har lest omsorgsfullt krønikene til Hieronymus, Hydatius og en bestemt klok mann, av Isidor foruten også av Gregorius, fra verdens begynnelse til de nedadgående årene til Guntrams styre; og jeg har reprodusert i rekkefølge i denne lille boken, i egnet språk og uten mange utelatelser, hva disse lærde menn har fortalt til sist i deres fem krøniker.[20][21]
Faktisk siterer forfatteren fra kilder som han ikke vedkjenner kilden til, og drastisk forkorter en del av de han gjør. Han setter også inn tilleggseksjoner med tekst som ikke er avledet fra hans hovedkilder. Disse innskutte seksjoner er referert til som «interpolasjoner». For fleste av dem er kildene ikke kjente.[7] En del av disse innskuddene er benyttet til veve en legende av trojansk opprinnelse for frankerne gjennom krøniken.[22][22]
Bok I
De innledende 24 kapitlene i første bok er basert på den anonyme Liber generationis som igjen er avledet fra verket til Hippolytus fra Roma (død 235). Det gjenværende av boken inneholder et sammendrag av ulike kronologiske tabeller, inkludert en liste over romerske keisere, en liste over jødiske konger, én over paver frem til utnevnelsen av pave Theodor I i 642, og kapittel 3 i Isidor av Sevillas krønike.[23] På motsatt side av folioen med pavelisten er det en tegning av to personer som den franske historikeren Gabriel Monod mener antagelig forestiller Eusebius av Cæsarea og Hieronymus.[24][25]
Bok II
De første 49 kapitlene av andre bok inneholder utdrag fra Hieronymus' latinske oversettelse av Eusebius' Pantodape historia. Teksten består av en del interpolasjoner. De gjenværende kapitlene inneholder utdrag fra Hydatius' krønike.[20][26]
Bok III
Den tredje boken inneholder utdrag fra bøkene II-VI av Historia Francorum (også kalt for Decem Libri Historiarum) av Gregorius av Tours med flere innskudd. Fredegars kilde later til å ha manglet de fire siste bøkene til Gregorius' tekst og hans fortelling avsluttes i 584.[26]
Bok IV
De 90 kapitlene i fjerde bok inneholder bestemte detaljer for hendelser som angår hoffet i Burgund. Fredegar navngir ikke sine kilder, men de første kapitlene er antagelig basert på lokaler annaler. Kapitelene 24-39 inneholder en redegjørelse fra vitner til hendelser mellom 603 og 613.[26] Kapittel 36 er et innskudd om livet til sankt Columbanus (død 615) som er kopiert, bortimot uten endringer, fra helgenbiografien Vita Columbani av Jonas av Bobbio.[27][28] Boken slutter brått i 642.[26]
Bok IV er den som er studert mest av historikere da den inneholder informasjon som ikke er tilstede i andre kilder fra middelalderen.
Fortsettelsene
En gruppe med manuskripter, Kruschs klasse 4, inneholder en omarbeidelse av Fredegars krønike som følges av ytterligere seksjoner som beskriver hendelser i Frankerriket opp til 678. Disse tilleggseksjonene er referert til som Fortsettelsene. I sin kritiske utgave har Krusch lagt disse ekstra kapitlene til i en appendiks, noe som skaper et feilaktig inntrykk at disse to delene tilhører samme manuskript.[7][29]
Manuskriptene i klasse 4 er inndelt i tre bøker. Den første begynner med en seksjon basert på avhandlingen De cursu temporum av den obskure latinske forfatteren Quintus Julius Hilarianus fra 300-tallet. Denne følges av en versjon av Fredegars bok II med en utvidet redegjørelse av frankernes påståtte trojanske opprinnelse. Den andre boken er en forkortet versjon av Gregorius av Tours' fortellinger som samsvarer med Fredegars bok III. Den tredje og siste boken består av de 90 kapitlene i Fredegars bok IV, fulgt av Fortsettelsene.[7]
Fortsettelsene består av tre deler. De første ti kapitlene er basert på Liber historiae Francorum, en anonym krønike fra Neustria som avsluttes rundt året 721. Den andre delen, kapitlene 11–33, dekker årene opp til 751. Ved dette tidspunktet er en kolofon satt inn i teksten som forklarer at krøniken ble skrevet etter ordre av Karl Martells bror, grev Kildebrand I (død 751). En oversettelse, basert på Wallace-Hadrills engelske utgave, lyder:
- «Opp til dette tidspunktet gjorde den utmerkede grev Kildebrand, onkel av den nevnte kong Pipin, seg stor umak for å få denne historie, eller geste, nedtegnet av frankerne. Det etterfølgende er etter fullmakt av den utmerkede grev Nibelung, sønn av Kildebrand.»[30]
- Den latinsk originalen: Usque nunc inluster vir Childebrandus comes, avunculus praedicto rege Pippino, hanc historiam vel gesta Francorum diligetissime scribere procuravit. Abhinc ab inlustre viro Nibelungo, filium ipsius Childebrando, itemque comite succedat auctoritas.[31]
Krøniken fortsetter deretter i ytterligere tjue kapitler som dekker hendelsene i Frankerriket opp til år 768.[32]
Middelalderforskeren Roger Collins hevder at teksten i klasse 4-manuskriptene skiller seg såpass fra Fredegars krønike i Codex Claromontanus at de burde betraktes som et selvstendig verk. Han har også foreslått en nye tittel, Historia vel Gesta Francorum, som i kolofonen nevnt over. Han mener at én forfatter var ansvarlig for teksten fram til år 751, og en annen skrev tilleggskapitlene.[33][34]
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
