Liber historiae Francorum («Boken om frankernes historie») er en anonym krønike fra 700-tallet om frankernes historie. Den første seksjonen er en sekundærkilde for den eldste frankiske historie i tiden til Markomer. Den gir en kort breviarum (sammendrag) av hendelser fram til tiden til de senere merovingske kongene. De påfølgende seksjoner i krøniken er en viktig primærkilde for den samtidige historien og gir en redegjørelse av slekten pipinidene i Austrasia før de ble den mer kjente kongeslekten karolinerne.
Tekstens moderne redaktør, Richard Gerberding, som forsvarer bokens sammenheng og nøyaktighet,[1] og argumenterer for å lokalisere den anonyme forfatteren til Soissons, kanskje også i det kongelige Saint-Médard-klosteret dedikert til sankt Medardus. Gerberding karakteriserer forfatteren som en fra Neustria, en trofast forsvarer for legitimiteten til merovingene, «sekulær i motsetningen til kirkelig i sinn, og en entusiastisk beundre og antagelig et medlem av den aristokratiske klassen basert i Seine-Oise-dalen, hvis dåder, kriger og konger han beskriver.»[2]
Liber historiae Francorum er sedvanligvis datert til 727 grunnet en referanse mot slutten av det sjette året til Teoderik IV.[3] Den gir et neustrisk perspektiv på tiden til rikshovmestre hvor fraksjonene til de store territoriale fyrstene kunne bli kontrollert og balansert av innviede legitimiteten til den merovingske kongen.
Liber Historiae Francorum har blitt undersøkt og fortolket av Richard Gerberding og senere av Rosamond McKitterick i History and Memory in the Carolingian World.[4] Som en omfattende lest framstilling har den bidratt til innskjerpe en følelse av kulturell solidaritet hos de leserne som verket var skrevet for, imøtekomme deres fordommer og fremme deres politikk. For bokens agenda viser Fouracre og Gerberding (1996) at den støtter kongene til det merovingske dynastiet kun så langt som de hersket i henhold til rådgivningen til den øverste adelen. Aristokratiet på sin side støttet kongene kun så langt som de ikke strebet over sitt nivå.[5]
Verket er en av flere nye historiebøker som ble skrevet på 700-tallet, og den ble kopiert og spredt i stor grad på 800-tallet. Den ga leserne (og lytterne) en dyp bakgrunn som plasserte frankerne fjernt fra Romerrikets kontekst, romernes verden er stort sett oversett, og isteden er den plassert solid innenfor den kristne gallo-romerske verden.
Fra verkets begynnelse gir den løfter om å fortelle opprinnelsen og dådene til de frankiske kongene og det frankiske folket. Den gir en mytisk opprinnelse ved at frankerne nedstammer fra en gruppe trojanske flyktninger som befant seg selv på nordkysten av Svartehavet og derfra bevegde seg over den donauske slette til Rhinland. I denne mytiske opprinnelsen støtter verket seg tungt på Historia Francorum («Historien til frankerne») som ble skrevet av den gallo-romerske biskop Gregorius av Tours (død 594). Liber historiae Francorum sammenfatter, tidvis korrigerer og går parallelt med framstillingen til Gregorius . De siste elleve kapitelene, 43-53 i Bruno Kruschs utgave, presenterer derimot en uavhengig redegjørelse av hendelsene i Frankerriket på 600- og tidlig på 700-tallet. Av den grunn har verket stor verdi for moderne historikere ved at den dekker en tidsepoke som ikke eksisterer i noen annen kilde.
Kapittel 43 begynner i sammendragets form med et forsøk fra den pippiniske rikshovmesteren Grimoald den eldre å ta makten i det østlige frankiske riket Austrasia. Det avsluttes med Grimoald ble drept ved tortur av Klodvig II som styrte Neustria, den rivaliserende, vestlige riket i Frankerriket. Om Klodvig II sier kapittel 44:
På samme tid brakte han ødeleggelse over frankernes kongerike med forferdelige ulykker. Denne Klodvig, enn så videre, hadde alle former for skitne vaner. Han var en beryktet kvinnebetvinger, en fråtser og drikkebolt. Om hans død og avslutning kan ingenting av historisk verdi bli sagt. Mange skribenter fordømmer hans avslutning ettersom de ikke kjenner omfanget av hans ondskap. Således i usikkerheten angående den, refererer de fra den ene til den andre.[6]
Resten av dette kapittelet og begynnelsen av neste strekker seg ut mellom Klodvigs død, vanligvis datert til slutten av 650-tallet, og til tiltredelsen til Teoderik III, vanligvis datert til 673, det fireårige styret til «guttekongen Klotar».
Kapittel 45 og videre gir en fiendtlig framstilling av rikshovmesteren Ebroin av Neustria. I kontrast til beskrivelsen av Klodvig II sitert over, har forfatteren ingenting annet enn lovprisning av Kildebert III, som han beskriver som «en berømt mann», «den strålende herre fra det gode minne», og «den rettferdige konge».[6] Det avsluttende kapittel dekker hovedsakelig Karl Martell.
Liber historiae Francorum ble den fremste kilden til fortsettelser av Fredegars krønike (et frankiske verk skrevet antagelig i Burgund og til tross for tittelen av en anonym forfatter). På samme vis Liber historiae Francorum i dens første del forteller parallelt til Gregorius' Historia Francorum, støtter denne krøniken seg tungt på Liber historiae Francorum.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
