Samling av norske kongesagaer, skrevet av Snorre Sturlason From Wikipedia, the free encyclopedia
Heimskringla er de norske kongesagaene eller sagaene om de norske konger, en samling av kongesagaer skrevet på 1220-tallet, av den islandske dikteren og høvdingen Snorre Sturlason (1179–1241). Heimskringla blir i Norge ofte også kalt Snorres kongesagaer eller bare Snorre etter forfatteren.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Sagatyper |
|
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad |
| Lister |
| Viktige manuskript |
|
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius |
| Noen kongesagaer |
|
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga |
| Se også |
|
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet |
Det upresise, men populære kallenavnet Heimskringla kommer fra de første ordene i verket, «Kringla heimsins» som betyr «den runde jordskiva», altså verdens omkrets. Heimskringla eller sagaene om de norske kongene har betydd mye for den norske nasjonalfølelsen, det nærmeste Norge har kommet et eget nasjonalepos[1] og har således bidratt til å definere Norge som nasjon.
Islendingen Snorre var født i 1178 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.
En del sagalitteratur fantes allerede på 1100-tallet i Norge. Sæmund Frode (frode = den lærde) (1056–1135) skrev et verk på latin om de første norske kongene, men dette manuskriptet er ikke bevart. Are Torgilsson Frode skrev mellom 1122 og 1133 verket Íslendingabók. Denne boka ble skrevet i to utgaver, og i den første, som nå er tapt, var det tatt med en kronologi over de norske kongene. Are Frode var den første som skrev på norrønt mål, og Snorre nevner selv dette verket som en viktig kilde for sitt forfatterskap. 50 år senere, ca. 1185-90, skrev den norske munken Theodoricus Monachus (Tjodrek eller Tore munk) en Norgeshistorie på latin, Historia de antiquitate regum Norvagiensium, som forteller om de norske kongene til og med Sigurd Jorsalfare. Nevnes bør også Hryggjarstykki, nedskrevet av islendingen Eirik Oddsson ca. 1160, en tapt fortelling om de norske borgerkrigene på 1130-tallet. Innholdet finnes gjenfortalt i andre sagafortellinger, og Snorre nevner Eirik som kilde i Haraldssønnenes saga.[2] Det samme gjelder Den eldste saga om Olav den hellige som bygger på andre latinske fortellinger om helgenkongen.
Den eldste kongesaga er likevel den første delen av Sverres saga (Gryla), skrevet av den islandske abbeden Karl Jónsson ca. 1185-86 på oppdrag fra kong Sverre selv. Tilsvarende fikk kong Håkon Håkonsson sin egen saga skrevet. Oppdraget ble gitt til Snorres brorsønn, Sturla Tordsson.
Ágrip af Noregs konunga sögum, det vil si Utdrag av Norges kongesagaer, ofte kalt bare for Ágrip, ble trolig skrevet i Norge rundt 1190 og er den første (og ganske tørre) nasjonalhistoriske oversikten som er skrevet på norrønt mål. Mer fargerik og rik på anekdoter er Morkinskinna (Den morkne boken) (ca. 1220) mens Fagrskinna (Den fagre boken) (ca. 1225) er mer nøysom.
Snorre Sturlasson benyttet seg av alle de overstående verk, i tillegg til noen som ikke har overlevd eller ikke kjennes lengre. Etter at Snorre kom tilbake til Island i 1220 fullførte han sin Edda. Han gikk så i gang med å skrive Olav den helliges saga. Denne sagaen plasserte han så inn i sin historie om de norske kongene, Heimskringla.
Sagaene starter med en beskrivelse av verden og dens opprinnelse i Ynglingesaga, altså den mytologiske sagaen om Ynglingeætten i Sverige (Svitjod). Etter hvert trer de norske kongene fram, fra Halvdan Svarte og Harald Hårfagre tidlig på 900-tallet til den siste av kongene i den såkalte Hårfagre-ætten på 1100-tallet. Den siste sagaen (Magnus Erlingssons saga) slutter med slaget på Re i 1177.
De uten sidestykke mest omfattende og dramatiske delene av verket, er Olav Tryggvasons saga og Olav den helliges saga. Den siste utgjør over halvparten av Heimskringla. Flere av de andre sagaene er korte og summariske.
Heimskringla har eksistert i to håndskrifter fra annen halvdel av 1200-tallet, Codex Academicus primus, også kalt «Kringla» og Codex Academicus secundus, og kalt «Jǫfraskinna». Begge disse manuskriptene gikk tapt i Københavns brann i 1728, men de fantes da også i avskrifter utført av islendingene Asgeir Jonsson og Jon Eggertson tidligere på 1700-tallet. Eggertsons kopi av «Kringla» finnes i Kungliga biblioteket i Stockholm, mens Jonssons finnes nå i Den arnamagnæanske samling i København (AM 35-36-63 fol). Ett blad fra «Kringla» er bevart, og det befinner seg i dag i Islands nasjonal- og universitetsbibliotek.
I tillegg til disse manuskriptene fins også deler av Heimskringla i Codex Frisianus (Codex Arn. Magn. 45 Fol.) og Eirspennill (Codex Arn. Magn. 47 Fol.). I den første mangler Olav den helliges saga og den andre begynner først med Magnus den godes saga.
En rekke fremtredende norske kunstnere ble i 1896–99 invitert av forleggeren J.M. Stenersen til å lage en illustrert prakt- og folkeutgave av Heimskringla. Disse kunstnerne var Christian Krohg, Erik Werenskiold, Halfdan Egedius, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Wilhelm Wetlesen. Arbeidet kan kunst- og idéhistorisk sees som en oppfølger til illustrasjonsarbeidet med Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes Norske folkeeventyr 15-20 år tidligere, hvor Theodor Kittelsen og Werenskiold var de toneangivende i første illustrasjonsrunde.
I arbeidet med Heimkringla var det fra starten Munthe og Werenskiold som ledet an, med Werenskiold som teamleder. Munthe hadde fra begynnelsen et fortrinn i sin erfaring med historeinspirerte, dekorative mønstre. Werenskiolds første arbeider var mer uøvede, men han vant fort erfaring, og flere av hans tegninger tilhører de karakteristiske, lett gjenkjennelige bildene fra verket, herunder bruken av vennen Fridtjof Nansen som modell for Olav Tryggvason. Krohgs portrett av Snorre har - i mangel av et bedre ord - selvbiografiske trekk, mens det unge talentet Egedius umiddelbart behersker både sjanger og tegneteknikken. Hans Seidmennene på Skrattaskjær har kvaliteter som selvstendig verk.
«Nasjonalutgaven» av Snorre regnes blant det ypperste av norsk bokkunst og utgis fortsatt i nye opplag. Heimskringla er utgitt i flere utgaver og oversettelser. Teksten i folkeutgaven fra 1899 var oversatt av Gustav Storm. Forfatteren og teologen Kjell Arild Pollestad oversatte boka på nytt fra gammelislandsk i 2012.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
