Norges geografi
oversikt over Norges geografi From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Norges geografi er en beskrivelse av landet Norges naturforhold og landskap. Norges hovedland ligger på den Den skandinaviske halvøya der det grenser mot Sverige og Finland, og grenser helt i øst også mot Russland. Øyene Jan Mayen og Svalbard er en del av Norge.
Remove ads
Landet er langt og smalt og strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerrak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter,[2] og inngår i Norges økonomiske sone til havs. Torsk er et viktig fiskeslag og andre fiskeslag oppdrettes i anlegg i fjorder og på kysten.
Fastlandets største utstrekning målt mellom ytterpunktene ved Lista og Vardø er 1 789,6 km.[3] Norge har fast bosetning lenger nord enn noe annet land bortsett fra noen små bosetninger i Russland. Golfstrømmen, Atlanterhavets milde havstrøm, samt dominerende vinder fra sørvest, gir landet et langt mildere klima enn tilsvarende breddegrader andre steder på jorden. I Nord-Amerika og Sibir er det stort sett ødemark så langt nord. De sørlige deler av New Zealand og Chile har sammenlignbart klima.[4] Norges klima er variert med mye nedbør og moderate temperaturer i kystnære områder og lite nedbør med kontinentalt klima i det indre. Kysten har et rikt fugleliv.
Befolkningen er konsentrert rundt Oslo og Oslofjorden og en stor del av den øvrige bosetningen finnes langs kysten og rundt Trondheimsfjorden. Over 84 % av befolkningen bor i tettbygde områder.
Norges landoverflate er dominert av fjellområder med vidder og avrundete fjell, heier og åser med vide daler; disse formene antas å være geologisk gamle. I overflaten er det nedskåret dype daler, innsjøer og fjorder med en del alpine topper; dette antas å være geologisk ungt og trolig dannet av isens og vannets erosjon.[5] På grunn av fjorder og øyer er kysten blant verdens lengste.
Ifølge Kartverket ligger landets geografiske midtpunkt (arealtyngdepunkt) ved Skjækervatnet i Steinkjer kommune.[6] Hovedlandets areal består for det meste av utmark som delvis er dekket av skog (furu, gran og bjørk er utbredt) og det er lite dyrket areal. Svalbard er for en stor del dekket av isbreer. Omkring 6 % av hovedlandet er dekket av ferskvann.
Remove ads
Beliggenhet
Kongeriket Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser mot Russland. Norge, Sverige, Finland, Karelen og Kolahalvøya utgjør en blokk av landjorden kalt Fennoskandia. Geologisk sett utgjør den østlige delen av Fennoskandia Det baltiske skjold, som omfatter Finnmarksvidda og deler av Østlandet. Den vestlige kanten inngår i Den kaledonske fjellkjeden.[7]
Tre havområder utgjør Norges kystlinje: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland.
Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer. Hovedlandets nordligste punkt er Knivskjelodden på vel 71⁰ og det sørligste punkt er på øya Pysen på 57⁰ 57'.[8]
Øygruppen Svalbard ligger nord for fastlandet, omtrent midt mellom hovedlandet og Nordpolen. Jan Mayen ligger relativt isolert i Norskehavet mellom Norge og Grønland, en annen isolert øy er Bjørnøya, mellom hovedlandet og Svalbard.
Riksgrensen
Se også: Norges riksgrense
Riksgrensen mot Sverige er 1 630 km og den lengste i Europa. Da grensen ble fastsatt i 1751 omfattet den også grensen mot Finland på rundt 736 km. Hovedlandet, Svalbard og Jan Mayen har grenser i havet mot Sverige, Danmark, Storbritannia (England, Skottland, Shetland), Island og Russland. Det er også maritime grenser mot Færøyene og Grønland som er under dansk jurisdiksjon.[9] Riksgrensen mot Sverige fra og med Trøndelag og nordover følger stort sett vannskillet mellom Norskehavet og Østersjøen.[10] Grensen mot Det russiske keiserdømmet ble endelig fastsatt i 1826. Kjølen danner en naturlig grense og var før den tid akseptert som riksgrense sør for Ofoten eller Tysfjord.[11] Norges riksgrense mot Finland på 736 km og mot Russland på 196 km. Riksgrensen på land utgjør 2 562 km.[12][13][14]
Remove ads
Administrasjon og samfunn
.jpg)
Topografiske forhold skiller de tradisjonelle landsdelene Østlandet fra Vestlandet og Trøndelag, særlig de store høyfjellsområder (blant annet Langfjella, Hardangervidda og Dovrefjell). Høyfjellsområdene utgjør både vannskiller og værskiller.[16][17][18][19][20][21] Det er ikke tydelig naturlig grense mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag.[2]
Norge er delt inn i 15 fylker samt Svalbard og Jan Mayen[22]. Fylkene er inndelt i totalt 357 kommuner.[23]
Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europa etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere per km2.[24][25][26] Bortsett fra Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land.[4] Befolkningens tyngdepunkt er på det sentrale Østlandet omkring Oslo og Oslofjorden.[4] Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.[27]
Bosetningen i Norge er særlig knyttet til kysten samt de rikeste jordbruksområdene. I Nord-Norge bor ni av ti personer mindre enn 4 km fra sjøen. De fleste norske byene ligger ved kysten. Finnmark har store folketomme områder. En del daler og flatbygdene på Østlandet (Hedmarken, Ringerike og Toten) og rundt Trondheimsfjorden det relativt tett bosetting.[28][29][30][31]
De norske dialektene følger for en stor del inndeling og landsdeler, og vannskillene er viktige dialektgrenser.[32] Omkring 20 000–30 000 snakker samisk i Norge, hovedsakelig nordsamisk og de fleste i Troms og Finnmark.[33][34][35]
Remove ads
Arealfordeling
Norge består av hovedlandet, med et areal på 323 787 km² på fastlandet med nærliggende øyer, Svalbard (61 022 km²) og Jan Mayen (377 km²). Norges biland ved og i Antarktis er Dronning Maud Land (2 700 000 km²), Peter I Øy (156 km²) og Bouvetøya (49 km²).[12][13][14]
Fjellområdene utgjør 5 500 km2, hvorav to tredjedeler i Sogn og Fjordane og Oppland, over 1 500 meter over havet. Det er 37 000 registrerte øyer i ferskvann og disse utgjør til sammen 336 km2. Innsjøene dekker et samlet areal på 17 000 km2 og myrer utgjør 19 907 km2.[37][38] Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen. Øyene langs kysten av hovedlandet utgjør 7 % av arealet og finnes hovedsakelig i Nord-Norge.[12][13][14] Opptil 10 % av landet er dekket av myr.[39]
Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av arealet som ligger under 150 meter over havet. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).[2][40]
Vel 20 % av landets areal har produktiv skog og 3 % er jordbruksareal (rundt 2 dekar/innbygger). Viktige åkerbruksstrøk er i lavlandet rundt Oslofjorden-Mjøsa, deler av Sørlandet og Jæren, og rundt Trondheimsfjorden.[4]
Veiene i Norge dekket i 2017 litt over 2 000 km2 og dette utgjorde 38 % av bebygd areal, mens boliger utgjorde 23 % av bebygd areal. Oslo har størst andel bebygd areal med 27 %. Utenom Svalbard har Sogn og Fjordane mest isbre og varig snødekke med 4,8 % av fylkets areal.[12][36]
Vernede områder
Utdypende artikler: Liste over nasjonalparker i Norge og Verneområder i Norge
17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.[41]
Remove ads
Landformer og geologi
Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer frem tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, – i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.
Norge er utpreget fjell-land og landskapet kjennetegnes av følgende hovedtyper:[43][44][45]
- Strandflaten som ligger dels under vann som et bredt og grunt havområde, del over vann som et lett kuperte sletteland langs kysten fra Stavanger til Nordkapp, særlig fra Møre til Vesterålen. Bosetningen i dette området er særlig knyttet til strandflaten; for eksempel bor 80 % av befolkningen i Nord-Norge på strandflaten.
- Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen og er skapt av isbreer i tertiærtiden. Daler og mindre fjordarmer som munner ut i en fjord danner ofte hengende daler over den dype hovedfjorden eller -dalen.
- Fjellvidder – store åpne og relativt flate arealer – som Hardangervidda og Finnmarksvidda.
- Kontinentalsokkelen der kontinentalskråningen er overgangen mellom selve kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.
De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:[43]
- Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland.
- Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og småkupert høyfjell finnes over skoggrensen. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner i alpine fjell. Ofte finnes disse nær kysten (særlig Lyngsalpene, Lofoten og Sunnmørsalpene) samt i Jotunheimen inne i landet.
Hovedtrekk ved landskapet
Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, de eldste bergartene er omkring 2,7 milliarder år og finnes i Finnmark og Lofoten, mens landskapet for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser blant annet ved at isbreene og elvene har gravd og transportert masse.[46][47] Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer.[48][49] Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser som leire, sand og grus over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer, grus og steinblokker. Høyfjellet er ofte dekket av «blokkhav» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging.[14]
Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd.[12][13] Omkring halvparten av landets areal er over skoggrensen. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge.[12][13][14] Fjellene i Norge danner den skandinaviske fjellkjeden som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige.[48][49] Berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge.[2][50]
Dype daler og fjorder er et karakteristisk trekk ved landskapet i Norge.[51] Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, dalene er ofte slakke ut mot fjordene og består av U-daler. Den nederste delen av dalene på Vestlandet og Sørlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider. Flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden som er skilt fra denne ved et eid av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel Nordfjordeid, eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.[2][50] I Finnmark går et lagdelt platå på omkring 300 meter over havet fra og med Finnmarksvidda og helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet.[2]
Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.[52] Mellom Lindesnes og Vest-Finnmark er den såkalte fjordkysten preget av de typiske fjordene der fjellet ofte når helt ut til havet. På Sørlandet og rundt Oslofjorden skråner landoverflaten slakkere mot sjøen der det er lave øyer og skjær med sund og renner mellom. Lignende landskap finnes i Sverige og Finland. Øst for Nordkapp har fjordene preg av stor havbukter og lange strekninger av kysten er stupbratte skrenter mot havet og uten skjærgård.[53][54]
Beerenberg på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.[55] Svalbard er dominert av fjell, fjorder og isbreer. De mest alpine områdene er nordvest på Spitsbergen, mens øyene i øst er preget av platåfjell og brede daler.[56]
.jpg)
Berggrunn og fjell
Utdypende artikler: Norges berggrunn og Den skandinaviske fjellkjede. Se også: Den kaledonske fjellkjede
Gneis, granitt og amfibolitt er vanligste bergarter.[57] Fjellviddene er den eldste landskapstypen i landet.[58] I begynnelsen av tertiær var Norge et flatt, lavt viddeformet landområde. Den skandinaviske landblokken hevet seg etterhvert mest i vest og det flate landet ble skrånende nedover mot øst.[58][59] Erosjonsprosessene ble forsterket når landet hevet seg og løsmassene ble lagret blant annet på bunnen av Nordsjøen og ble med tiden til leirskifer og sandstein.[60]
Under isleggingen fra slutten av tertiær ble berggrunnen trolig skrapt nokså ren for løsmasser som ble avsatt blant annet i form av morener. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen.[61] Etter siste istid har landet hevet seg opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare har hevet seg 10 meter fra isen forsvant til i dag. Store deler av landets jordbruksarealer og bosetning er på gammel havbunn. Landheving på 2-7 millimeter årlig pågår fortsatt på Østlandet, langs grensen og i indre Finnmark.[62][63][64] Landhevingen førte til at elvene har gravd seg gjennom løsmassene som tidligere var havbunn og etterlatt store terrasser av leire, sand og grus.[65] Leire avsatt i saltvann kan etter en tid bli ustabil kvikkleire som har vært opphav til flere alvorlige skredulykker særlig i Trøndelag og på det sentrale Østlandet med Verdalsraset som det største kjente.[66]
En rekke landformer som er karakteristiske for Norge ble skapt i løpet av disse istidene: U-formede daler, fjorder, rundsva, morener, skuringsstriper.[67] Ra er endemorene som går rundt hele Fenno-Scandinavia og viser isens utbredelse for omkring 12 000 år siden.[68] Enkelte fjell stakk opp gjennom isen og ble ytterligere formet som høye bratte fjell, noe som er kjent som nunatakker.
Den norske fjellkjeden strekker seg 2000 km gjennom hele landet fra Ryfylke til Finnmark,[69][65] og når moderate høyder på 1000 til 2000 meter over havet.[70] De norske fjellområdene utgjør størstedelen av Den skandinaviske fjellkjeden (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord.[71][72][73] Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med fjellområder som Jostedalsbreen, Jotunheimen og Skarvheimen. I Nord-Norge har Okstindan og Lyngsalpene topper på 1 500–2 000 meter over havet.[74]
Svalbards geologi er preget av lagdelte, sedimentære bergarter med drivverdige forekomster av steinkull.[56] Grunnfjellet på Svalbard er generelt mye yngre enn på hovedlandet.
Permafrost og tele
Se også: Permafrost
På hovedlandet finnes det usammenhengende permafrost (vedvarende tele) over 1300–1600 meter over havet i Sør-Norge (særlig i området Jotunheimen-Reinheimen-Dovrefjell) og over 900 meter i Nord-Norge; øst i Finnmark finnes det permafrost ned til 400 meters høyde. På Svalbard er det flere hundre meter dyp permafrost på det meste av øygruppen.[75][76][77][78] I Jotunheimen er det registrert mer enn 100 meter dyp permafrost.[79] Former i landskapet på grunn av permafrost er blant annet palser.[76]
Tele (frost i jorden) er vanlig i Norge og skaper utfordringer for infrastruktur for eksempel i form av telehiv og stabilitet bygninger.[80][81]
Remove ads
Kystlinje og havområder
Utdypende artikkel: Norskekysten
Norges kyst er svært fragmentert. Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjorder og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).[3] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder, samt et mangfold av øyer og holmer. I alt er det 239 057 registrerte øyer med kystlinje beregnet til 71 963 km, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang,[82][3] noe som er verdens nest lengste kyst etter Canada.[83]
Mange steder er det høye fjellpartier og harde bergarter helt ut mot havet.[84] Fjordene er ofte svært dype og ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Noen fjorder og sund går på tvers av kysten, mens andre går parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles skjærgården. Farvannet innenfor skjærgården er skjermet mot storhavet til nytte for båttrafikken.[85]
Kystlandskapet
Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av Oslofjorden) små og det er færre og mindre øyer enn på Atlanterhavskysten. Nord for Stavanger er øyene og fjordene til dels av store dimensjoner. Helgeland har en særlig bred skjærgård som når langt ut i havet. Lofoten og Vesterålen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya, samt Andøya. I Troms og Vest-Finnmark er det også mange store øyer, mens det øst for Nordkapp ikke er øyer av betydning.[85]
Hav og kontinentalsokkel
Se også: Norsk kontinentalsokkel
Utenfor kysten strekker en relativt grunn kontinentalsokkel seg til Norskehavet og Polhavet med store dyp på 4 000 og 3 000 meter. Barentshavet er relativt grunt og danner en kontinentalsokkel mellom hovedlandet og Svalbard. Ved Senja og utenfor Møre og Romsdal er sokkelen relativt smal og den er særlig bred ved Helgeland der områder på mindre enn 400 meters dyp strekker seg 150 km fra land. Hele Nordsjøen inngår i kontinentalsokkelen.[85] Kontinentalsokkelen er den økonomiske viktige delen av Norges havområder.[86]
Fjorder
Utdypende artikler: Norges fjorder og Liste over fjorder i Norge
Det er 1 732 navngitte fjorder i Norge.[87] Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Sognefjorden er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunn terskler ved munningen.[84] Fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom å gå omtrent øst-vest og nesten vinkelrett på hovedretningen.[85] Fjordene i Finnmark er mindre preget av vekslingen mellom terskler og dypere fjordbekkener.[45] Fjordlandskap finnes steder på jordkloden der det har vært istider[88] i hovedsak Grønland, det sørlige Chile og den nordlige delen av Stillehavskysten i USA og Canada. Bare Grønland har lengre fjorder enn Norge.[74]
Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lange i forhold til bredden og med en terskel som hemmer vannutskifting. Med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden er det til dels brakkvann på overflaten. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene; noen fjorder, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse.[89][90]
Areal av havområdene
Norge råder over 1 979 179 km² med hav, fordelt på tre soner som avgrenses av internasjonale delelinjer:[91]
- Hovedlandets økonomiske sone på 878 575 km² som grenser mot Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene og Russland
- Fiskerisonen rundt Jan Mayen på 293 049 km² som grenser mot Island og Grønland
- Fiskevernsonen ved Svalbard på 803 993 km² som grenser mot Grønland og Russlands Franz Josef Land
Norges indre farvann (sjøområder innenfor grunnlinjen) utgjør 125 313 km², av dette er 89 091 km² knyttet til fastlandet.[91]
Tidevann og havstrømmer
Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig tidevannsforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger med under 0,4 meter. Størst forskjell mellom lavvann og høyvann er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter.[84] I Nord-Norge har brygger og sjøhus vært oppført på høye stolper av hensyn til tidevannet og tidevann kan påvirke skipsfarten der det oppstår sterke strømmer i trange sund som Saltstraumen.[85][92]
Ved Kråkenes er det gjennomsnittlig 130 dager årlig med bølgehøyder over 2,4 meter, og 130 dager med bølger mellom 1,3 og 2,4 meter. Ved Ferder er det vel 50 dager med bølger over 2,4 meter. I Norskehavet utenfor Nordland er det årlig rundt 200 dager årlig med bølger over 2,4 meter og om lag 50 dager med bølger under 1,2 meter.[84]
Golfstrømmen dominerer det meste av Norges kyst og gir et mildt kystklima. Skagerak og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og Kattegat/Østersjøen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer.[84][85]
Remove ads
Klima
Utdypende artikkel: Norges klima
Norges klima er preget av Golfstrømmens påvirkning,[4] de store høydeforskjellene og landets lange utstrekning i nord–sør retning. Fordi havtemperaturene ligger 5–10 °C over andre områder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med fremherskende sørvestlig vind, ligger lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader andre steder i verden.[4] Norge ligger midt i banen for Nord-Atlantiske lavtrykk som bringer fuktig luft og danner det mest av nedbøren over landet.[93]
De høyereliggende områdene, samt mesteparten av Finnmark, er bare egnet til dyrking av gress med én innhøsting per sesong. Lavere områder rundt Trondheimsfjorden, lave områder på Sørvestlandet, Toten og sørlige Hedmark er egnet for dyrking av korn til dyrefor. Østfold, Vestfold, Ringerike og lave områder av Sørlandet er godt egnet til matkorndyrking.[94] Nesten hele Nord-Norge er knyttet til havet og har for det meste kystklima, med Finnmarksvidda som et viktig unntak.[95] På grunn av lite fordamping har nedbørsfattige områder i Finnmark og i Innlandet nok fuktighet til å være fruktbare.[96][97]
Temperatur
Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 ℃ mellom sommer og vinter, og derfor vil det meste av kysten ha milde vintre (middeltemperatur over frysepunktet i ytre strøk) og relativt kjølige somre (kystklima). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen, derfor har innlandet relativt varme somre og kalde vintre. Månedsmiddeltemperaturen for januar spenner fra −17 ℃ på Finnmarksvidda til +3 ℃ i ytre kyststrøk på Sørlandet og Vestlandet. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i Jotunheimen. Kystområdene fra Halden til Stavanger samt indre fjordstrøk på Vestlandet har flest såkalte sommerdager (antall dager med middeltemperatur over 10 ℃).[98][4] Svalbard har et arktisk klima og bare de høyeste fjellområdene på hovedlandet har like kalde somre som Svalbard. De sørvestlige delene av Svalbard er påvirket av Golfstrømmen.[99]
Nedbør
I et gjennomsnittlig år faller 1380 mm nedbør for landet som helhet (mot omkring 950 mm i gjennomsnitt for hele jorden). Det er store forskjeller i nedbørsmengde mellom deler av landet.[100][101][37] Ytre og midtre strøk mellom Stavanger og Stadlandet, samt Helgelandskysten, får mest nedbør med mer enn 2000 millimeter i flere områder. Landets mest nedbørsrike områder får rundt 3000 mm årlig nedbør og noen av dette er knyttet til isbreer. Ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker får også mye nedbør. Finnmarksvidda og Sør-Varanger samt Ottadalen-Dovre, Rondane og Folldal får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør (300 mm er omtrent som Sahara eller tørre deler av Spania). Store deler av Østlandet og en del indre strøk langs kysten får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig.[96][97][99]
Svalbard er preget av østlige polarvinder. Det er omtrent så lite nedbør som de tørreste strøkene på fastlandet, men med en del lokale variasjoner og regnskygger med under 100 millimeter. Luften er generelt svært ren og ofte tørr, med hyppig tåke over havet.[102][99]
Remove ads
Ferskvann
Av den relativt høye årlige nedbøren fordamper omkring 235 millimeter. Norges vassdrag får i tillegg tilført vann tilsvarende 30 millimeter nedbør fra nabolandene. Motsatt er det 30 millimeter nedbør som renner inn i Sverige, hovedsakelig via Trysilelva. De resterende elvene renner ut i havet langs Norges kyst.[37][103]
Vassdrag
NVE regner med 144 hovedvassdrag i Norge definert som minst 200 km2 nedbørsfelt og utløp til havet. Det er totalt 262 vassdragsområder, hvorav 15 drenerer til Finland eller Sverige.[103] Vassdragene har en samlet vannføring (avløp) på 393 km3 årlig, noe som tilsvarer 1108 millimeter/år og en middelvannføring på 12 500 m3 i sekundet. Med en befolkning på over 5 millioner tilsvarer dette rundt 200 000 liter i døgnet per innbygger.[103][104] Vannføringen i vassdragene er i hovedsak bestemt av nedbørsfeltets størrelse, samt nedbørsintensiteten. Det er generelt mest nedbør i vest nær havet enn inne i landet, og nedbøren øker som regel noe med høyden. I innlandet og i fjellet magasineres halvparten eller mer av nedbøren som snø til den smelter på vår og sommer. Ved kysten utgjør snøen rundt ¼ av nedbøren. Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østlandet og i Finnmark.[37]
Norges vassdrag har et samlet nedbørsfelt på 354 600 km2 hvorav 30 000 km2 ligger i nabolandene (hovedsakelig Finland som har 6,4 % av nedbørsfeltet for Norges vassdrag).[103][104] De lengste elvene har som regel de største nedbørfeltetene.[37] Fossene er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland.[105] Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter.[106]
.jpg)
Vannskiller og elveløp
Norges vassdrag renner hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet, Trøndelag og Østlandet, og ligger nær det viktigste værskillet i Norge. I Nordland og Troms følger vannskillet stort sett riksgrensen mot Sverige.[85][18] I Finnmark krysser noen elver riksgrensen, og grensen mot Finland og Russland til dels trukket langs (midt i) elver.[85][18]
De store elvene i Norge følger for en stor del av landoverflatens helningsretning og for eksempel i Trøndelag følger elvene overflatens fall fra flere kanter mot Trondheimsfjorden.[107] Alle de vesentlige elvene på Østlandet samles i Glomma og i Drammenselva som når havet på hver sin side av Oslofjorden. I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp.[105][108] På Vestlandet faller de fleste elvene ut i hver fjordbunn, elvene er relativt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. Stor vannføring og relativt billig utbygging gjør dette til gunstig område for vannkraftutbygging.[108] Nord-Norge har en del store elver som minner om elvene på Østlandet og i Trøndelag, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland, der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet. På Finnmarksvidda er elvene sterkt forgrenet og samles for en stor del i Alta-Kautokeinovassdraget (i vest) og i Karasjokka-Tana (i øst).[109][2][110][111]
Elvene medvirker til å forme landskapet og en del landformer er karakteristiske for elvenes påvirkning. De store dalene i Norge er ofte U-daler med nesten flat bunn[112] og i de slakke dalbunnene legger elverne fra seg masse.[113] Sidelvene strømmer ofte bratt mot hovedelven gjennom en elveerodert V-dal eller gjel fra en hengende dal[112] og slike sideelver legger ofte fra seg løsmasse i hoveddalen i en vifteform for eksempel Fåvang er anlagt på Tromsas utløp i Gudbrandsdalslågen. I elvedaler med store avsetninger med løsmasser vil elven få et svingete forløp med meandre.[113] I Norge er ikke store delta så vanlig, fordi mange elver munner ut i innsjøer eller fjorder som er så smale at en ikke får den typiske deltaformen.[114]
Norges elver har generelt mange fosser og stryk og har begrenset nytte som ferdselsveier. Innsjøene har fra gammelt av båttrafikk. Elvene var tidligere nyttige til tømmerfløting. Telemarkskanalen samt Haldenkanalen (Tista) er Norges eneste kanaler av betydning.[37][85] Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon som jevner ut vannføringen over året.[84] Ved kysten av Vestlandet og Nord-Norge er høstflommen ofte større en vårflommen (snøsmeltingen).[37]
Innsjøer
Rundt 17 000 km2 eller 5 % av Norges areal er ferskvann, hovedsakelig innsjøer, dette er en større andel enn alt dyrket areal. De fire dypeste innsjøene i Europa er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa. Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum. Det er omkring 450 000 innsjøer i Norge synlig på standard topografisk kart i målestokken 1:50 000 av disse er 178 950 i Finnmark. Det finnes 400 innsjøer som er større 5 km2 og 1 242 innsjøer større enn 1 km2.[117][118][119][118] SNL oppgir totalt 969 000 innsjøer hvorav over halvparten er under 1 dekar.[120]
De dype innsjøene har tilsvarende stort volum og avhengig av tilsiget kan vannet teoretisk oppholde seg lenge i dem. Mjøsas volum på 56 km3 er 5,6 ganger større en det årlige tilsiget, mens i Hornindalsvatnet tar det teoretisk 16 år å skifte ut alt vannet.[121] Det samlede volumet av Norges innsjøer er anslått til 1 200 km3, mens den samlede avrenningen fra landarealet er årlig i gjennomsnitt på 370 km3.[103]
De typiske norske innsjøene er dannet ved breerosjon under istider.[37] I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, dype innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener. Isfrontdeltaer danner ofte høye moer eller terrasser[37][122] av sand og grus. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus).[123]
Noen av de dype innsjøen har største dyp langt under havnivå og slik «overfordypning» er dannet ved breerosjon. Innsjøer på fjellviddene er stort sett mye grunnere enn innsjøer i dalene og på lavlandet.[37]
Grunnvann
Av tilgjengelig ferskvann finnes rundt en tredjedel som grunnvann. Fra borehull i fjell er det mulig å hente ut 6 000 liter grunnvann i minuttet, mens fra gode grunnvannsreservoarer som på Øvre Romerike kan det komme 50 000 liter i minuttet.[37]
Remove ads
Snø og is
Se også: Norges klima
En tredjedel av nedbøren over Norge faller som snø.[124] Snø legger seg i Norge først i nord og i fjellet, for eksempel legger det seg ofte snø i høyfjellet i Sør-Norge i oktober. De høyeste fjellområdene kan ha opp til 300 dager årlig med snødekke, mens de ytre kystområdene i Sør-Norge har snødekke noen få dager årlig. I høyfjellet nås største snødybde i mars–april, mens i lavlandet er det typisk mest snø i februar.[37] Finnmarskvidda og fjellområdene har rundt 200 dager årlig med snødekke. Innlandet har rundt 150 dager med snødekke, med store variasjoner fra år til år.[125]
På Vestlandet kommer det vanligvis mer snø enn på Østlandet, men snøen i lavlandet på Vestlandet blir liggende kortere tid. Store deler av Norge er snødekket om vinteren, med unntak lavlandet på Sørlandet og Rogaland og ytre strøk på Vestlandet ellers.[125] De kystnære isbreene kan ha snødybder på 10 meter og mer.[37]
Snøskred
Snøskred oppstår typisk om vinteren etter nysnø, og særlig når nysnø legger seg på en flate av eldre snø. Under snøsmeltingen om våren oppstår det også ofte snøskred.[126] Snøskred oppstår oftest i terreng med 35° til 45° helning.[127][128] Største tetthet av store skred er det i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane samt i Hordaland og Troms.[129] Skredhyppigheten skyldes blant annet bratt terreng langs fjorder og daler, lav skoggrense og store nedbørsmengder.[130] Etter år 2000 har Troms hatt flest omkomne i skred med 45 av 112 omkomne til 2022.[131] Veinettet på Vestlandet og i Troms er mest utsatt for snøskred.[132]
Isbreer
Se også: Liste over isbreer i Norge
På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker knapt 1 % av hovedlandets areal fordelt på rundt 1600 isbreer. Dette tilsvarer anslagsvis et vannvolum på 270 km3. Vestlandet, Jotunheimen, Troms og Nordland har mest isbreer. Rundt de alpine toppene i Lyngen, Jotunheimen og Sunnmørsalpene er det mange små botnbreer. Engabreen ved Svartisen når nesten havnivå.[37][12][13] Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.[133][134]
Isbreer dannes og vedlikeholdes ved at det faller mer snø enn det som smelter om sommeren. Isbreene er plastiske, det vil si at ismassene beveger seg,[135] og i sommersesongen kan de raskeste breene bevege seg opp til 2 meter i døgnet, mens dalbreene i Jotunheimen vanligvis har en hastighet på 10 cm i døgnet. På Ålfotbreen er likevektslinjen rundt 1200 meter over havet, i Jotunheimen er den rundt 2100 meter og på kysten av Nordland rundt 800 meter. Vann magasineres i breene noe som demper variasjon i vannføring fra år til år i tilknyttede vassdrag.[37]
Remove ads
Planter og dyr
Se også: Natur i Norge
På grunn av landets nordlige beliggenhet er plantelivet fattig. Dog er det stor variasjon i planteveksten fra sør til nord og fra havet opp til fjellet. Jordsmonn med innslag av smuldrende skifer eller kalk gir rikere planteliv enn områder der harde bergarter dominerer.[136]
Det er få stedegne dyrearter i landet, et unntak er vill fjellrein som bare finnes i Norge. Det er registrert om lag 90 pattedyr på land og i vann i Norge.[137] Mange av fuglene i Norge er trekkfugler som bare er tilstede deler av året. Artsrikdommen avspeiler at de høyst forskjellige artene er tilpasset det naturmiljøet de lever i.[138]
Fiske har skapt næringsgrunnlag siden de første menneskene kom til landet og fiskeeksporten er fortsatt viktig.[139] De fleste ferskvannsfisk i landet lever hele livet i ferskvann, men for eksempel laks, kan foreta vandringer til saltvann i visse deler av livet.[140]
Planteliv
Se også: Norges skoger
Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima, samt det geoglogiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet, for eksempel barlind og purpurlyng, mens klåved og tysbast bare trives i innlandet.[141]
Tregrensen varierer med klima og terreng, og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak mest sør for Mjøsa. Furu er utbredt over hele landet. Gran dekker omtrent dobbelt så stort areal som furu. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk,[141] som er det dominerende treslag i Nord-Norge.[142] På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav.[141] Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter vokser.[52]
Dyreliv
Se også: Liste over pattedyr i Norge
Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag som rein, jerv og lemen, av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og ellers av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning, forskjeller i klima og oppdelt landskap gir et variert dyreliv. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Rådyr finnes i stort antall i skogsområder over store deler av landet.[2][143][144]
Store rovdyr som brunbjørn, gaupe og ulv finnes i begrenset eller lite antall. Rødrev finnes i stort antall over hele landet. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.[2][143][144]
I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg.[2] Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad.[145][146] Amfibier og krypdyr er vekselvarme og få arter trives i Norges klima, dog er vanlig frosk og firfisle utbredt over store deler av landet. Huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen i landet.[147]
Fisk
Fisk finnes over hele Norge, i ferskvann og i saltvann. Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien, er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren.[2] Vanlig makrell blir fanget i betydelig mengde i Sør-Norge.[148]
Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket.[149] Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder.[2] Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.[150]
Norge er en av verdens største fiskeriland og det foregår betydelig fiske langs hele kysten med unntak av Skagerak der det er relativt små mengder.[151]
Fugler
Se også: Liste over Norges fugler
Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Kattuglen er den vanligste uglen. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet. Det er observert over 40 arter vadefugler. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn.[2] Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par.[152] Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rik og sammensatt fugleliv.[52]
Naturessurser
Norge er rikt på noen naturressurser, som vannkraft, olje og naturgass, fiskeriessurser og muligheter for havbruk. Landet er blant verdens største eksportører av olje og naturgass. Petroleumsindustrien er svært viktig for landets økonomi og utgjør 64 % av samlet eksport etter verdi (2022) og næringen står for 24 % av Norges bruttonasjonalprodukt (2022). I tillegg er Norge også blant verdens største produsenter av elektrisk kraft, da først og fremst vannkraft. Den årlige produksjonen av vannkraft var rundt 146 TWh i 2022, mer enn det dobbelte av produksjonen i for eksempel Sverige. Rundt 2 % av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i primærnæringene (2023).[153]
Arealer til jord- og skogbruk
Golfstrømmen gjør det mulig å drive jordbruk uvanlig langt mot nord. Likevel er det lite dyrket mark så langt nord som i Finnmark. Temperatur og egnet jordsmonn (løsmasser) er begrensende faktorer for jordbruk i Norge.[4][154] Mest dyrket jord finnes i lavlandet på det sentrale Østlandet, inkludert områder rundt Mjøsa, samt i dalene på Østlandet, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. De mest tettbefolkede områdene har også største folketetthet og det er lite forskjell mellom landsdelen i dyrket areal per innbygger.[155]:209
Norge har mye mindre løsavleiringer enn de store jordbrukslandene. Forholdene for korndyrking er relativt gode i Norge, men kort sommer med tørr forsommer og ofte fuktig i skuronna er lite gunstig. De indre fjordstrøkene på Vestlandet er velegnet for fruktdyrking. På Vestlandet er det gode forhold for gressdyrking.[156]
Omkring halvparten av landets areal er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %.[12][13][14] Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog.[157] Skogen og elvene på Østlandet ga opphav til den tidlige industrialisering rundt Oslofjorden da sagbrukene brukte de store elvene til fløting og vannkraft til saging.[158]
Det er store lokale klimaforskjeller som gir ulike betingelser for jordbruk. Lengden på vekstsesongen, temperatur og frost er vesentlige faktorer.[155]:206; 219
Mineralressurser
Geografisk fordeling av industrien er særlig knyttet til forekomst av naturressurser. De eldste industriene er trelast og bergverk.[158][159]
Jernmalm
Nord-Norge er landsdelen med største forekomst av jernmalm, blant annet i Dunderlandsdalen og i Sør-Varanger.[158] Jernmalmforekomstene omkring Arendal ble oppdaget på 1500-tallet og la grunnlag for stor gruvevirksomhet i området gjennom 300 år.[159][160] På Rausand ved Molde og Malm i Fosdalen er det jernmalmforekomster.[158]
Kobber
Kobberforekomstene sør i Trøndelag ble utnyttet i verkene Kvikne (1632), Røros og Løkken (1652) og Folldal (1741). I Alta var det drivverdig forekomst i Kåfjord (1825).[158] I nyere tid var Sulitjelma Gruber (1887–1991) blant landets aller største gruvevirksomheter, med produksjon av kobber, svovel og sink.[161]
Kull
Utdypende artikkel: Gruvedrift i Longyearbyen
På hovedlandet er det små forekomster av kull i berggrunnen. På Svalbard har det vært utvunnet steinkull siden tidlig på 1900-tallet.[162]
Andre mineraler
I Korgen er det bly- og sinkholdig svovelkis.[142] På Hjerkinn har det vært drevet utvinning av svovelkis. Jomafjell, Grong og Skorovas har også forekomster av svovelkis.[158]
På Senja tas det ut grafitt, det er marmorbrudd i Fauske og gammel skiferutvinning i Alta.[142] Eide på Nordmøre har siden rundt 1900 dominert markedet for gravstein og monumenter i Norge. I samme område utvinnes kalkmasse til industriell bruk.[163][164] Det finnes drivverdig titanmalm i Sogndal i Dalane. Ellers på Vestlandet har bergverk relativt liten betydning.[165] Egersundfeltet er Europas største forekomst av titan. Molybden har vært utvunnet i Knaben Gruber i Kvinesdal.[159]
Nikkel ble første gang funnet i Espedalen i 1845 og på 1870-tallet var 40 gruver og 7 smeltehytter i drift flere steder i landet, størst var Flaat Gruve i Evje.[159]
Olivin er et viktig industrimineral og Norge har omtrent 50 % av verdensproduksjonen, utvinningen skjer særlig i Åheim.[166][167][168] I Norge er olivin vanlig i bergartene dunitt (inneholder over 90 % olivin) og peridotitt.[169][170] Norge har noen av verdens største dunittforekomster hovedsakelige på Nordvestlandet i et belte fra Måløy og Åheim til Tafjord.[171]
Vannkraft
Utdypende artikkel: Vannkraft i Norge
Nedbør og høydeforskjeller gjør Vestlandet, Nordland og Troms godt egnet til vannkraft.[142][165] Daler og innsjøer er naturgitte forutsetninger for anlegg av vannkraftmagasiner. De mange bratte elvene har gjort det mulig å bygge mindre kraftverk over det meste av landet. Befolkningstyngdepunktet på det sentrale Østlandet har minst vannkraftressurser og har særlig fått tilførsel fra tilgrensende områder på Vestlandet med overskudd av vannkraft.[172] Med innføring av elektrisitet ble bygget opp store bedrifter som skapt nye industristeder i tilknytning til kraftverkene, blant annet Rjukan, Notodden, Odda, Eydehavn, Svelgen, Sunndalsøra, Mo i Rana og Glomfjord.[173]
Olje og gass
Siden de første funnene i Ekofisk-området i 1969 har petroleumsvirksomheten blitt den største næringen i Norge.[174] Siden omkring 2010 har gass gått forbi olje i produksjonsvolum.[175] Alle de norske olje- og gassfeltene ligger til havs på kontinentalsokkelen fra Ekofisk i sør til Barentshavet i nord. Det var i 2024 94 felt i produksjon hvorav 69 i Nordsjøen.[176] Nordsjøen og Barentshavet er relativt grunne områder. En stor del av gassen blir eksportert til Storbritannia og kontinentet gjennom et omfattende nett av rørledninger, til sammen 8800 km.[177]
Mye av olje- og gassforekomstene på kontinentalsokkel finnes i et tykt lag av svart leire langt under havbunnen. Leiren er en kildebergart hvilket betyr at det er en avsetning med stort innehold av organisk materiale avsatt for omtrent 150 millioner år siden. Nedbryting uten oksygen og til dels under høyt trykk og temperatur førte til dannelse av olje og gass.[178]
Samferdsel
Vei og jernbane gjennom landsdelene følger for en stor del dalførene og transporten mellom Østlandet og Trøndelag/Vestlandet går gjennom et fåtall til dels krevende fjelloverganger. Noen fjelloverganger er vanskelig å holde åpne om vinteren og noen er helt stengt.[50] Det er over 1260 veitunneler i Norge (per 2022)[179] og det er flest og lengst veitunneler i Vestland fylke. Det er omkring 130 ferjesamband i Norge på veinettet i Norge, de fleste i Vestland, Møre og Romsdal, og Nordland fylker.[180] Jernbanen i Norge er konsentrert om Oslo som er knutepunkt.[181][182] De store fjordene på Vestlandet fryser stort sett ikke til om vinteren og er gode havner og ferdselsårer hele året.[45] Det er omkring 40 statlige flyplasser og med Oslo lufthavn på Gardermoen som den sentrale. Utbygging av veinettet gjør at en del flyplasser i Nord-Norge og på Vestlandet har fått mindre betydning.[183][184][185]
Se også
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads