Dyrket mark

Dyrket mark eller dyrkamark kalles også kultivert mark og er et uttrykk som beskriver mark (et begrenset område) som benyttes til produksjon (kultivering) av nytte- eller prydvekster.

Moderne jordbruk benytter typisk store jorder, som dette i Dorset i England.

Av jordens 148 940 000 km² store landareal er omtrent 19 824 000 km² dyrkbart.^[1]

En mindre, men viktig, årsak til tap av dyrkbar mark er mangelen på fruktbare flomsedimenter som følge av flombegrensende tiltak. Mye av verdens dyrkbare mark ligger rundt de største elvene, eksempler på dette er Nilen, Mississippi, Eufrat og Tigris, Amazonas, Ganges og Rhinen.

Den mest produktive delen av den dyrkbare marken er i sedimentene som ble lagt igjen av elver og hav i vår geologiske fortid. I moderne tider flommer ikke elvene over så mye jordbruksland på grunn av kravene til flomvern som skal beskytte det intensive jordbruket som kreves på en tungt befolket planet.

Nilen flommer fortsatt over med jevne mellomrom, og når flommen er over og vannet trekker seg tilbake etterlater det fruktbar silt. Denne siltet er ypperlig gjødsel for avlingene rundt elva. Selv om jorda er overutnyttet og utarmet vil landet fornye sin fruktbarhet når nye siltlag blir lagt igjen etter neste flom. Flomkontrollprosjekter i regionen gjør det mer behagelig å jobbe og bo der, men har stor effekt på både mengden og kvaliteten på den dyrkbare marken.

Ikke-dyrkbar mark

Prosent av dyrkbar mark etter land, laget etter tall fra CIA

Land som er ubrukelig som dyrket mark har som regel minst én av de følgende manglene; ingen ferskvannskilder, for høy varme (ørken), for kaldt (arktiske områder), for steinrikt, for mye fjell, for salt, for mye snø, for forurenset, eller for fattig på næringsstoffer. Skyer kan skygge for sollyset trenger til fotosyntesen og dermed redusere produktiviteten. Planter sulter uten lys. Sult og nomadevirksomhet finnes ofte på marginalt dyrkbar mark.

Ikke dyrkbar mark kan likevel omdannes til dyrkbar mark. Nye dyrkbare områder øker matproduksjonen og kan redusere sult. Dette kan også være med å gjøre et land mer selvforsynt og politisk uavhengig fordi behovet for import av mat reduseres. Å gjøre om ikke-dyrkbar mark til dyrkbar omfatter gjerne graving av nye irrigasjonskanaler og brønner, akvedukter, avsaltningsanlegg, treplanting for avskjerming av eller skygge i ørkener, vannkultivering, gjødsel, grøftegraving og vollbygging for å beskytte mot vind for å nevne noen.

Noen eksempler på ufruktbare, ikke dyrkbare områder som har blitt omdannet til dyrkbar mark:

• Aranøyene: På disse øyene vest for Irland var for steinrike til å kunne dyrkes. Innbyggerne dekket øya med et tynt lag sand og tang fra havet, og i dag gror det avlinger her.
• Israel: Israels landområder besto i stor grad av ørken fram til byggingen av flere avsaltningsanlegg langs kysten av landet. Disse anleggene, som fjerner saltet fra havvann, har skapt en ny kilde til vann for jordbruk, drikkevann og vask.
• Svedjebruk utnytter næringsstoffer i aske fra tre, men disse forsvinner etter få år.

Noen eksempler på fruktbart land som har blitt omgjort til ufruktbar, ikke dyrkbar mark:

• Avskoging av regnskogen, for eksempel har svedjebruk gjort 10 % av landet øde og ufruktbart
• Roms ødeleggelse av Kartago: Mot slutten av punerkrigene forteller legenden at de seirende romerne spredte salt ut over jorda for å symbolisere total seier. Det romerske symbolet betød at Kartago aldri ville vokse tilbake - deres sivilisasjon var over. (Hvorvidt dette egentlig skjedde er omdiskutert. Salt var verdifullt i tiden da dette skulle ha skjedd, og det ville ha gått med mye salt for å ødelegge hele området). Svært få avlinger vokser i jord med høyt saltinnhold.
• Urbanisering: I perioden 1992 til 2002 forsvant 8 900 km² med dyrkbart land i USA på grunn av utvidelse av de urbane områdene.

Referanser

1. CIA Factbook 2008

Eksterne lenker

• Surface Area of the Earth