norsk politisk parti From Wikipedia, the free encyclopedia
Senterpartiet (Sp) er et politisk parti i Norge som har grunnlaget sitt i primærnæringene, i første rekke bonde- og fiskerbevegelsene. Partiet ble stiftet på landsmøtet i Norsk Landmandsforbund i 1920 under navnet Bondepartiet (B), og var det andre klassepartiet i Norge etter Arbeiderpartiet. Partiet brøt de formelle båndene til bondeorganisasjonene rundt den andre verdenskrig, og endret i 1959 navn til Senterpartiet.[5]
Senterpartiet Guovddášbellodat | |||
|---|---|---|---|
 Senterpartiets logo (2017) | |||
| Land | Norge | ||
| Offisielt navn | Senterpartiet (Sp) | ||
| Leder(e) | Trygve Slagsvold Vedum | ||
| Generalsekretær | Knut Magnus Olsen | ||
| Grunnlagt | 19. juni 1920 (som Bondepartiet)[1] | ||
| Erstatter | Norsk Landmandsforbund | ||
| Hovedkvarter | Akersgata | ||
| Ungdomsorg. | Senterungdommen | ||
| Antall medlemmer | 19 860[2] (2022) | ||
| Ideologi | Agrarparti euroskeptisisme økonomisk nasjonalisme | ||
| Politisk posisjon | Sentrum | ||
| Slagord | «Vi tror på hele Norge» | ||
| Nettsted | senterpartiet.no (no) | ||
| Stortinget | 28 / 169
| ||
| Ordførere | 88 / 357
| ||
| Kommunestyrer | 1 485 / 9 122
| ||
| Fylkesting | 61 / 664
| ||
| Sametinget | 3 / 39
| ||
| År | Bef. | ±% |
|---|---|---|
| 1957 | 64 000 | — |
| 1967 | 63 199 | −1,3% |
| 1973 | 59 348 | −6,1% |
| 1974 | 59 348 | +0,0% |
| 1975 | 56 542 | −4,7% |
| 1976 | 56 866 | +0,6% |
| 1977 | 55 827 | −1,8% |
| 1978 | 54 468 | −2,4% |
| 1979 | 54 939 | +0,9% |
| 1980 | 53 545 | −2,5% |
| 1981 | 52 243 | −2,4% |
| 1990 | 45 000 | −13,9% |
| 1991 | 44 882 | −0,3% |
| 1992 | 47 880 | +6,7% |
| 1993 | 47 079 | −1,7% |
| 1994 | 47 365 | +0,6% |
| 1995 | 46 627 | −1,6% |
| 1996 | 43 508 | −6,7% |
| 1997 | 39 766 | −8,6% |
| 1998 | 35 932 | −9,6% |
| 1999 | 33 432 | −7,0% |
| 2000 | 31 577 | −5,5% |
| 2001 | 27 477 | −13,0% |
| 2002 | 23 932 | −12,9% |
| 2003 | 23 570 | −1,5% |
| 2004 | 22 153 | −6,0% |
| 2005 | 20 987 | −5,3% |
| 2006 | 19 952 | −4,9% |
| 2007 | 21 080 | +5,7% |
| 2008 | 20 974 | −0,5% |
| 2009 | 21 163 | +0,9% |
| 2010 | 16 977 | −19,8% |
| 2011 | 17 636 | +3,9% |
| 2012 | 16 392 | −7,1% |
| 2013 | 15 425 | −5,9% |
| 2014 | 15 785 | +2,3% |
| 2015 | 16 673 | +5,6% |
| 2016 | 16 765 | +0,6% |
| 2017 | — | |
| 2018 | — | |
| 2019 | — | |
| 2020 | — | |
| 2021 | — | |
| 2022 | 19 860 | — |
| 2023 | — | |
| 2024 | — | |
| Kilde: [3][4] | ||
Partiet plasserer seg selv i det politiske sentrum. Senterpartiet har ingen uttalt ideologi, men legger forsvar for kristne og humanistiske verdier, folkestyret, den private eiendomsretten, nasjonalstatens suverenitet samt desentralisering av makt og ressurser til grunn for sin politikk.[6] Partiet er motstander av norsk EU-medlemskap, EØS-avtalen, Schengen-avtalen og rusreformen.[6] Senterpartiet tilhører samme partifamilie som de nordiske bondepartiene.
Senterpartiet dannet i 2021 en mindretallsregjering sammen med Arbeiderpartiet med parlamentarisk støtte fra SV i opposisjon. Forrige gang Senterpartiet satt i regjering, var det sammen med Arbeiderpartiet og SV i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2013. Før dette var Senterpartiet en del Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 1997 til 2000, bestående av KrF og Venstre. Dette var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter å ha stilt kabinettsspørsmål i Stortinget i en miljøvernsak, gasskraftsaken.
Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til partileder på ekstraordinært landsmøte 7. april i 2014. Han ble valgt etter Liv Signe Navarsete som hadde vært partileder siden høsten 2008. Ola Borten Moe ble valgt til 1. nestleder i partiet, mens Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim ble 2. nestleder. De to nestlederne ble valgt etter kampvotering. Etter landsmøtet ble Marit Arnstad valgt som parlamentarisk leder for Senterpartiets stortingsgruppe. Ledertrioen ble gjenvalgt i 2017,[7] 2019,[8] 2021 og 2023.[9] Den 21. juli 2023 trakk Ola Borten Moe seg som 1. nestleder slik at Anne Beathe Tvinnereim er eneste nestleder fram til landsmøtet i 2024.
Ungdomsorganisasjonen i partiet, Senterungdommen, ledes av Torleik Svelle fra november 2019.[10] Han overtok etter Ada Arnstad. Partiet har også en kvinnebevegelse, Senterkvinnene, et studieforbund, Senterpartiets Studieforbund (SpS), og et eget samepolitisk råd.
Senterpartiet legger ingen av de kjente ideologiene fra det 20. århundret til grunn for sitt program, men tar utgangspunkt i et eget manifest. Senterpartiets verdigrunnlag er delt inn i fire hoveddeler:[trenger referanse]
Partiet regner seg som en garantist mot norsk EU-medlemskap.[trenger referanse]
Partileder Trygve Slagsvold Vedum uttalte i 2017 at partiets oppgang på meningsmålingene er «er et uttrykk for en sunn nasjonalisme i folket».[11]
Senterpartiet har 28 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025 etter at partiet gjorde sitt beste stortingsvalg siden 1993.[12]
I valgperioden 2023-2027 har Senterpartiet ordføreren i 87 kommuner[13] og fylkesordføreren i Vestland og Trøndelag.
I 1896 ble den første norske bondeorganisasjonen, Norsk Landmandsforbund (Norges Bondelag) stiftet.
Organisasjonen skulle gjøre bøndenes krav tydeligere, og skape allianser med representanter i de to rådende partibevegelsene; Høyre og Venstre. På stiftelsesmøtet ble det lagt frem et forslag om å stifte et eget parti for norske bønder for å bedre vilkårene for primærnæringene i Norge, men det samlet ikke nok støtte.
I denne perioden kom det frem mange flere interesseorganisasjoner for primærnæringene (og for arbeiderklassen) i Norge.
Bondelaget var den best organiserte og mest slagkraftige av interesseorganisasjonene innenfor de norske primærnæringene, men organisasjonen klarte ikke å få gjennomslag for sine hovedsaker hos de rådende partiene på Stortinget. 1920-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye.
Den 19. juni 1920 i Kristiansand var Norsk Landmandsforbund samlet til årsmøte, og det var her organisasjonen bestemte seg for å bli et politisk parti ved stortingsvalget året etter.[14]
Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg 24. oktober 1921 under navnet Norsk Landmandsforbund. Partiet gjorde et svært godt valg og fikk 13,1 % av stemmene og 17 stortingsrepresentanter. De nye stortingsgruppen hadde en gjennomsnittsalder på bare 50 år og besto i stor grad av rutinerte politikere. Åtte av dem var tidligere ordførere og en tidligere varaordfører. Noen av dem hadde også vært innom Stortinget før, men for andre partier. På et møte 10. januar 1922 ble Bondepartiets første stortingsgruppe konstituert. Johan E. Mellbye fra Hedmark ble valgt til parlamentarisk leder, Kristoffer Høgset ble nestformann, Peder Kolstad sekretær og Gabriel Moseid ble styremedlem, mens Olav Josefson Bjørgum, Einar Borch og Johannes Bragstad ble varamedlemmer. På dette møtet ble det også fattet vedtak om å bruke «Bondepartiet» som navn på stortingsgruppa.
Norges Bondelag hadde i 1922 to representanter i styret til Bondepartiet, og koblingen mellom de to organisasjonene tilsvarte koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet.
Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene:
I likhet med det andre store klassepartiet i Norge, Arbeiderpartiet, gjorde Bondepartiet det bra i 1920- og 1930-årene. Partiet gjorde det bra i stortingsvalg og bygde en landsdekkende organisasjon som var langt bredere enn det grunnlaget det hadde fra det elitestyrte Bondelaget. I denne perioden befestet Bondepartiet sin posisjon som det sterkeste interessepartiet for primærnæringene i Norge.
Samtidig som Bondepartiet forsterket støtten fra Bondebevegelsen, utviklet partiet også en selvstendig politikk. Det utviklet en økonomisk politikk som blant annet var sterkt inspirert av tankene til John Maynard Keynes og helt klart gikk i sosialliberal retning; med tro på at staten måtte være en regulerende aktør i markedet; spesielt i krisetider. Bondepartiets økonomiske politikk var nå begrunnet i en teori om blandingsøkonomi.
Denne utviklingen dannet grunnlag for at Bondepartiet inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet i 1935, som førte Arbeiderpartiet til makten. Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på et bredt meningsfellesskap, men på at Bondepartiet ønsket at markedet måtte legges under en viss, statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket, ble By og land, hand i hand, et av de mest populære, politiske slagordene i norsk historie, og som markerte grunnlaget for forliket.
Med kriseforliket gikk de to klassepartiene i Norge inn i et samarbeid for første gang. Men siden Arbeiderpartiet fikk så stor makt i Stortinget måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for opposisjonspolitikken sin – og det gikk derfor lang tid før de samarbeidet igjen.
Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under Peder Kolstad, frem til han døde i 1932, og Jens Hundseid tok over statsministerposten. I denne perioden var nazismen på fremmarsj i Europa, og nasjonalismen stod fremdeles sterkt i Norge. Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på nasjonalisme,[trenger referanse] og deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av fascistene og nazistene lenger sør i Europa.[trenger referanse]Bondepartiet hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister. Han ble hentet utenfor partiet, og var aldri medlem av partiet.[trenger referanse]Under Menstadslaget satte regjeringen Kolstad, med Quisling som forsvarsminister, det norske forsvaret inn mot landets egne innbyggere for første gang siden Grunnloven.
Kritikere[hvem?] har hevdet at Jens Hundseid gjennomførte et parlamentarisk statskupp da han gikk til kongen og fremstilte seg selv som den fremste statsministerkandidaten fra Bondepartiet etter at Peder Kolstad døde. Partiledelsen ønsket at Einar Gram Borch skulle ta statsministerposten.[trenger referanse]
Jens Hunseid markerte seg som en politisk motstander av statsråd Quisling. Han skiftet brått i 1940 og meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), støttet okkupasjonsmakten og ble dømt til 10 år i fengsel etter krigen. Det er ennå ikke oppklart hva som førte til at Hundseid meldte seg inn i NS, men det blir spekulert i at det var et pragmatisk og rent taktisk valg for å kunne påvirke styret av Norge.[trenger referanse] Andre teorier som har vært fremlagt går ut på at Hundseid fryktet represalier fra Quisling, som politisk motstander, og meldte seg inn for å verne seg selv.[trenger referanse] En tredje teori er at Hundseid selv var fascist.[trenger referanse] En fjerde teori er at Hundseid ble presset inn av Quisling.[trenger referanse]
Fra 1945 og fremover startet Bondepartiet en stor omveltning. Partiet stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsing på utenlandsk kapital og storindustri, samtidig som det krevde sosial utjevning for å sikre levekårene i bygdene. På landsmøtet 3. mai 1959 ble Bondepartiet omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene).[15] Navnet ble latterliggjort i pressen og det varte knapt en måned innen et ekstraordinært landsmøte den 12. juni 1959 fastsatte navnet til Senterpartiet,[15] etter at landsmøtet slo fast at partiet ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre).
Fanesaken for Senterpartiet lå ikke lenger hos primærnæringene alene; nå var en generell distriktspolitikk det grunnleggende temaet for partiet. I løpet av 1960-årene ble konfliktlinjene i desentraliseringspolitikken utarbeidet: sentralisering mot desentralisering – sentrum mot periferi.
Partiet hadde i 1965 bygd seg så mye opp at senterpartilederen Per Borten fra Flå (Melhus) tok regjeringsmakten i en bred koalisjon mellom alle partiene som den gangen lå til høyre for Arbeiderpartiet; Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. På den måten brøt Senterpartiet det Arbeiderpartistyret det selv hadde vært med å legge grunnlaget for.
.jpg)
Per Borten måtte gå av som statsminister i 1971 etter en påstand om at han hadde gitt Nei-bevegelsen (Nå: Nei til EU) tilgang til interne regjeringsdokument om EF-forhandlingene. Borten innrømmet lekkasjen, og regjeringen måtte gå av. Denne saken er fremdeles[når?] særdeles omstridt, og i ettertid har det vist seg at det var en sekretær som var ansvarlig for lekkasjen.[trenger referanse]
Nei-siden vant EF-valget i 1972, og med det som så ut som en klar ideologisk seier i ryggen, gikk partiet inn i den første sentrumsregjeringen i norsk historie sammen med KrF og Venstre – under ledelse av Krf-leder Lars Korvald. Den regjeringen måtte gå av etter ett år, på grunn av lav oppslutning fra velgerne ved Stortingsvalget. Senterpartiet fikk bare ett mandat mer enn året før, til tross for EF-valgseieren.
I løpet av 1970-årene vedtok Senterpartiet et nytt prinsipprogram (verdigrunnlag), og økologi og miljøpolitikk ble en grunnsten i partiprogrammet – sammen med distriktspolitikk og desentralisering. Partiet gikk til valg på sterk kritikk mot materialisme og ukontrollert vekst, mens oljefeberen var på sitt sterkeste. Ved valget i 1977 mistet Senterpartiet 10 mandat som følge av den upopulære linjen i en tid da det var stor vekst i Norge.
Gjennom 1980-årene ble Senterpartiet kjent som et pragmatisk parti. Partiet søkte seire i enkeltsaker og forsøkte å verne hovedverdiene sine gjennom enkeltstående samarbeid med de borgerlige partiene på Stortinget. Partiet satt i to regjeringer sammen med Høyre og KrF, under Høyre-lederne Kåre Willoch og Jan P. Syse. Oppslutningen blant velgerne gikk stadig nedover og det har i ettertid blitt diskutert hva som kan ha vært årsaken til denne nedgangen.[trenger referanse]
Da EU-striden blusset opp igjen, brøt Senterpartiet med de borgerlige partiene og stilte seg igjen uten ryggdekning i det politiske landskapet. En slik posisjon hadde partiet ikke hatt siden tiden før andre verdenskrig. Nå hadde partiet bygd opp en grundig plattform basert på desentralisering og økologisk tenking. Da Senterpartiet brøt med høyresiden i 1990 dannet det samtidig grunnlaget for en sentrumsblokk i norsk politikk.
Ved kommunevalget i 1991 fikk Senterpartiet overraskende stor fremgang. Ved stortingsvalget 1993 var EU-striden fullstendig dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på Stortinget, blant annet etter å ha lansert visjonen om «annerledeslandet». Nei-siden vant folkeavstemningen i 1994.
Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen, og ved stortingsvalgene i 2001 og 2005 lå partiet på rundt 10–mandater; med en liten oppgang ved stortingsvalget i 2005.
Senterpartiet satt i Sentrumsregjeringen med KrF og Venstre, der Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister fra 1997 til 2000. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter et kabinettsspørsmål på en miljøsak; gasskraftsaken. Dette regjeringsalternativet markerte en 3. vei i norsk politikk, sentrum.
Fra 2005 til 2013 var Senterpartiet sammen med SV og Ap i den såkalte rødgrønne regjeringen (Stoltenberg II-regjeringen). Det politiske grunnlaget for regjeringen, Soria Moria-erklæringen, ble fremforhandlet på Soria Moria fra 26. september til 13. oktober 2005. Regjeringen tiltrådte 17. oktober 2005. Dette er en ny kursendring for Senterpartiet (fra borgerlig, til sentrum, til venstresiden), men var også en kursendring for hele landet. Regjeringen ble historiske da de 14. september 2009 ble gjenvalgt som flertallsregjering. Etter valget ble en ny plattform, Soria Moria 2, fremforhandlet i tiden fra 28. september til 7. oktober samme år. Senterpartiet kom tilbake til Stortinget med elleve stortingsrepresentanter.
Ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 fikk Senterpartiet 6,7 prosents oppslutning (- 1,2 fra kommunevalget i 2007). 163 371 stemmer ble avgitt for partiet ved kommunevalget, mens partiet fikk 141 326 stemmer i fylkestingsvalget. Partiet fikk 1.420 kommunestyrerepresentanter, også det en tilbakegang på 170 fra fire år tidligere. Ved valget i 2007 fikk partiet 89 ordførere totalt, 83 på rene Sp-lister og 6 ordførere på bygde- og eller felleslister. Etter kommunevalget i 2011 hadde partiet 84 ordførere.
Ved Stortingsvalget 2013 fikk Senterpartiet 5,5 % av stemmene og ti mandater, noe som var partiets dårligste stortingsresultat. Oppslutningen til Arbeiderpartiet og SV gikk også ned, og det rødgrønne prosjektet oppnådde med i alt 72 mandater langt ifra flertall, og dermed søkte regjeringen avskjed. Erna Solberg tok over som statsminister i en Høyre-Fremskrittsparti-regjering med Venstre og Kristelig folkeparti som støttepartier. Senterpartiet havnet i opposisjon.
I etterkant av stortingsvalget 2013 ble det opprettet et evalueringsutvalg som skulle se på Senterpartiets valgkamp, under ledelse av Bengt Fasteraune, medlem av sentralstyret i Sp og ordfører i Dovre kommune. Den 18. desember 2013 ble evalueringsrapporten lagt frem. Evalueringsrapporten, som var basert på svar fra 429 tillits- og folkevalgte, alle fylkeslag og 81 personer på sentralt nivå i partiet, kom med følgende konklusjoner[16]:
Den 11. januar 2014 varslet Liv Signe Navarsete på Kongsbergkonferansen at hun ville trekke seg som partileder og be sentralstyret om å kalle inn til ekstraordinært landsmøte for å velge en ny partiledelse.[17] Sentralstyret i Senterpartiet stilte seg 14. januar 2014 bak rådet fra Navarsete, samtidig som alle sammen stilte sine plasser til disposisjon. Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til ny partileder i Senterpartiet på det ekstraordinære landsmøtet på Lillestrøm 7. april 2014. Av 302 delegater, stemte 298 delegater for Slagsvold Vedum, mens fire stemte blankt.
Ola Borten Moe og Anne Beathe Tvinnereim hadde begge sagt seg villig til å stille som 1. nestleder i partiet. Valgkomiteen hadde kommet med en delt innstilling, der flertallet gikk for Tvinnereim og et mindretall for Borten Moe. I kampvoteringen mellom de to, fikk Borten Moe 160 stemmer, mens Tvinnereim fikk 142 stemmer og dermed ble Borten Moe valgt. Tvinnereim vant deretter kampvoteringen om å bli 2. nestleder i partiet. Motkandidat var Janne Sjelmo Nordås fra Nordland. Stemmetallene viste 232–70 i favør av Tvinnerem.
Senterpartiet markerte seg som et tydelig opposisjonsparti overfor Erna Solbergs regjering, og spesielt regjeringens sentraliseringspolitikk. Politireformen, av regjeringen kalt nærpolitireformen og av motstanderne fjernpolitireformen, og tvangssammenslåing av kommuner og fylker var noen av disse. Et annet område var Forsvaret i Nord-Norge, der Arbeiderpartiet i valgåret 2017 inngikk forlik med regjeringen, mens Senterpartiet var imot nedlegging av Andøya flystasjon og flytting av Bellhelikoptrene fra Bardufoss. Ved stortingsvalget i 2017 fikk Senterpartiet over 70 % av stemmene i Andøy kommune.[18]
Også på landsbasis hadde Senterpartiet stor fremgang ved stortingsvalget i 2017 og gikk opp fra 10 til 19 mandater. Den rødgrønne siden gikk totalt sett bare litt frem på grunn av Arbeiderpartiets tilbakegang. Regjering og støttepartiene hadde fortsatt flertall, og Erna Solberg fortsatte som statsminister.
I den andre fireårsperioden da Erna Solbergs regjering styrte landet gikk Senterpartiet ytterligere frem og var på noen meningsmålinger vinteren 2020/21 landets største parti.[19] Etter dette fikk Trygve Slagsvold Vedum stadig spørsmål fra media om han var statsministerkandidat, han parerte dette med at for han er politikken det viktigste, ikke posisjoner. På Senterpartiets landsmøte i juni 2021 ble Vedum offisielt partiets statsministerkandidat.[20]
Ved stortingsvalget 2021 gikk Senterpartiet mest frem av alle partiene og fikk 13,5 % av stemmene og 28 stortingsrepresentanter. Arbeiderpartiet fikk klart større oppslutning med 26,3 % av stemmene og 48 stortingsrepresentanter, og Vedum pekte på Jonas Gahr Støre som ny statsminister.[21] Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet Jonas Gahr Støres regjering med statsministeren og ti statsråder fra Ap og åtte statsråder fra Sp. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum ble finansminister.
Arbeidsutvalget i Bondepartiet, med Einar Frogner, Elisæus Vatnaland og Hans Holten i spissen ba i 1952 om at en skulle finne ut hvilke partinavn som var registrert i Justisdepartementets protokoller og videre søke om å få registrert en del navn som «antas å kunne bli aktuelt enten som eventuelt nytt partinavn eller undertittel på listene», som det heter fra protokollen. Videre ba en om at fylkesstyrene skulle få komme med sitt syn på saken.
I mars 1953 drøftet arbeidsutvalget flere muligheter, men navnet «Det norske Folkeparti» var langt fremme i debatten. Måneden etter var det landsmøtet som grep fatt i saken. Hans Holten, som på dette tidspunkt også var redaktør i Nationen holdt en innledning, der hans hovedbudskap var klart:
Var Bondepartiets oppgave å være et parti kun for en bestemt klasse, eller var det å representere et bredere samfunnssyn? Dersom en mente det sistnevnte, måtte det komme et navneskifte, mente Holten, men dette krevde også at stortingsgruppen ble rekruttert fra et bredere lag av folket. I landsmøtet var stemningen om lag 50/50 i forhold til et navneskifte. Blant de som gikk på talerstolen og sa nei til forslaget, var Elisæus Vatnaland som mente et navneskifte ville være mer til skade enn til gavn, Jon Leirfall som mente et navneskifte ville være et svakhetstegn og Hans Borgen var totalt avvisende. De som var mer åpne for et navneskifte var Erland Steenberg, Erling Engan og Gabriel Moseid. Hans Holten foreslo å sette ned et utvalg som skulle se nærmere på et navnebytte og komme med en innstilling på landsmøtet i april i 1955. Jon Leirfall ble utvalgets leder, og avholdt ikke noe møte før i oktober 1954. Flertallet i komiteen, der også Leirfall var med, foreslo at partiet skulle få navnet «Bygdefolkets Samlingsparti». Et annet navn som komitémedlemmene ønsket var «Det Norske Bygdeparti».
På landsmøtet i 1955 snakket Leirfall, som tidligere hadde vært mot, også for et navnebytte. Per Borten advarte mot en realitetsbehandling av spørsmålet, og også Hans Holten som sterkt ønsket et navnebytte, ville utsette saken. Karen Grønn-Hagen ville beholde Bondepartiet, men også hun sa at dette kunne virke innbydende for andre velgergrupper. Prøvevoteringen viste at 57 stemte for navnebytte på landsmøtet, mens 63 stemte mot. Splittelsen var dermed åpenbar, og saken ble utsatt. Og utsatt ble også saken i 1957 – der var den faktisk nesten ikke tema i det hele tatt. Men foran stortingsvalget denne høsten fikk fylkene Hordaland og Nordland tillatelse til å stille lister under navnet «Bygdefolkets Parti», med Bondepartiet som undertittel. Men fylkene brukte ikke det nye navnet på listene.
Partiet hadde tre fraksjoner i spørsmålet; de som ikke ville ha navneendring, de som ville ha et bygdenavn for å nå ut bredere og de som ville ha et nytt navn som basis for nytt fellesskap og ny vekst for partiet. I forkant av landsmøtet ble partiorganisasjonen hørt i spørsmålet.
6 892 medlemmer deltok i avstemningen om navnespørsmålet. Av disse svarte 65 prosent at de ønsket et navneskifte, men det var også kommet andre navneforslag i forkant av landsmøtet. Følgende navn var foreslått:
Per Borten ga uttrykk for at han var skeptisk til bruk av senter- eller sentrumsnavnet. Han mente merkesakene til partiet hadde sitt utspring i begrepet demokrati – likestillingstanken, desentralisering, lik utdannelse og så videre. Personlig ville han ha et navn med «demokrati» i og gi uttrykk for en liberal samfunnsoppfatning. Han sa nei til alle forslag som hadde en klasseappell og brodd mot spesielle regioner og sosiale grupper.
På landsmøtet 3. mai 1959 i Trondheim var det så duket for avstemning. Landsstyret i Bondepartiet hadde 30. april 1959 drøftet spørsmålet og endt opp med å gi fem navn forrang i debatten:
En prøveavstemning viste at flertallet ville ha et navnebytte på landsmøtet. 14 delegater stemte mot. Men der stoppet også enigheten.
Følgende ønsket et partinavn med «demokrati/demokratisk» inkludert; Per Borten, Hans Holten, Ole Rømer Sandberg, Karen Grønn-Hagen og Hans Borgen. Blant de som tok til orde for «senter/sentrum» var Einar Hovdhaugen, Odd Fladstad og Halvor Langeland. For «bygdenavnet» var Jon Leirfall den fremste agitatoren.
En ny avstemning viste følgende stemning i salen:
Landsmøtet vedtok at navnesaken skulle behandles i landsstyret samme kveld. Der ble stemmetallene som følger:
Hans Borgen og Hans Chr. Brevig kom deretter med et kompromissforslag; «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)»
Dette ble vedtatt med stort flertall i landsmøtet (118 stemte for), mens Bondepartiet fikk 19 stemmer.
Men pressen var så som så i sine kommentarer av det nye navnet til partiet. Det ble ansett for å være et kronglete navn, og folkestyrepartister var ikke helt fornøyd de heller. Dermed ble det arrangert et ekstraordinært landsmøte i Oslo 12. juni 1959. Der vedtok man enstemmig å annullere valget av navnet «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)». En ny prøvevotering ble avholdt, og ga følgende resultat:
Landsmøtet prøvde deretter å nærme seg hverandre omkring de som samlet flest stemmer ved første prøvevotering. Resultatet ble da:
I voteringen deretter – mellom Senter og Sentrum, seiret Senterpartiet med 70 mot 65 stemmer. Senterpartiet var dermed et faktum, etter å ha gått ut fra organisasjonen Norsk Landmandsforbund fra 1896 og deres politiske gren fra 1920, Bondepartiet.
| Årstall | Prosent av stemmene |
|---|---|
| 1921 | 13,1 % |
| 1924 | 13,5 % |
| 1927 | 14,9 % |
| 1930 | 15,9 % |
| 1933 | 13,9 % |
| 1936 | 11,6 % |
| 1945 | 8,1 % |
| 1949 | 7,9 % |
| 1953 | 9,0 % |
| 1957 | 9,3 % |
| 1961 | 9,3 % |
| 1965 | 9,9 % |
| 1969 | 10,5 % |
| 1973 | 11,0 % |
| 1977 | 8,6 % |
| 1981 | 6,7 % |
| 1985 | 6,6 % |
| 1989 | 6,5 % |
| 1993 | 16,7 % |
| 1997 | 7,9 % |
| 2001 | 5,6 % |
| 2005 | 6,5 % |
| 2009 | 6,2 % |
| 2013 | 5,5 % |
| 2017 | 10,3 % |
| 2021 | 13,5 % |
| Årstall | Prosent av stemmene |
|---|---|
| 1928 | 8,4 % |
| 1931 | 9,1 % |
| 1934 | 7,1 % |
| 1937 | 6,8 % |
| 1945 | 3,9 % |
| 1947 | 5,3 % |
| 1951 | 6,0 % |
| 1955 | 6,9 % |
| 1959 | 7,8 % |
| 1963 | 8,2 % |
| 1967 | 9,3 % |
| 1971 | 11,5 % |
| 1975 | 10,7 % |
| 1979 | 8,5 % |
| 1983 | 7,5 % |
| 1987 | 7,1 % |
| 1991 | 11,5 % |
| 1995 | 11,6 % |
| 1999 | 8,3 % |
| 2003 | 7,9 % |
| 2007 | 8,0 % |
| 2011 | 6,7 % |
| 2015 | 8,5 % |
| 2019 | 14,5 % |
| 2023 | 8,2 % |
| Valgkrets | 1973–1977 | 1977–1981 | 1981–1985 | 1985–1989 | 1989–1993 | 1993–1997 | 1997–2001 | 2001–2005 | 2005–2009 | 2009–2013 | 2013–2017 | 2017–2021 | 2021–2025 |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Østfold | Skulberg |
Grimstad |
Grimstad |
Myhrvold |
Myhrvold Funderud | ||||||||
| Akershus | Unneberg |
Asdahl |
Enger |
Enger |
Enger |
Enger |
Haga |
Haga |
Gjelsvik |
Gjelsvik Rødby | |||
| Oslo | Haukvik | ||||||||||||
| Hedmark |
Landfald Østby |
Landfald |
Haarstad |
Haarstad |
Haarstad |
Haarstad Gløtvold |
Gløtvold |
Gløtvold |
Vedum |
Vedum |
Vedum |
Vedum Mehl |
Vedum Mehl |
| Oppland |
Røssum Finsveen |
Røssum |
Velsand |
Velsand |
Berge |
Berge Tingelstad |
Tingelstad |
Enger |
Enger |
Wøien |
Wøien |
Strand Odnes |
Strand Fasteraune |
| Buskerud | Steenberg | Buttedahl | Buttedahl | Lundteigen | Lundteigen | Lundteigen | Lundteigen | Lundteigen | Lundteigen | ||||
| Vestfold | Fadum | Lian | Kleveland | ||||||||||
| Telemark | Johansen | Jacobsen | Jacobsen | ||||||||||
| Aust-Agder | Sandkjær | Mykjåland | |||||||||||
| Vest-Agder | Udjus | Udjus | Manneråk | Abusland | |||||||||
| Rogaland |
Aasland |
Ueland |
Ueland |
Ueland |
Ueland |
Kleppa Aarrestad |
Kleppa |
Kleppa |
Kleppa |
Kleppa |
Pollestad |
Pollestad |
Pollestad Klungland |
| Hordaland |
Helland |
Helland |
Helland |
Stangeland |
Stangeland |
Stangeland Dale Galtung |
Dale |
Skjælaaen |
Skjælaaen |
Toppe |
Toppe |
Toppe Bjørke |
Toppe Bjørke |
| Sogn og Fjordane |
Sælthun Austrheim |
Sælthun |
Sælthun |
Blakset |
Blakset |
Ringstad Giil |
Ringstad |
Ringstad |
Navarsete |
Navarsete |
Navarsete |
Navarsete |
Sande |
| Møre og Romsdal |
Aurdal Hagen |
Aurdal |
Aurdal |
Restad |
Restad |
Restad Øveraas Holte |
Restad |
Øveraas |
Øveraas |
Klinge |
Klinge |
Klinge |
Klinge Lien |
| Sør-Trøndelag |
Borten |
Syrstad |
Syrstad |
Hågård |
Viken |
Viken Lund |
Lund |
Lund |
Moe |
Moe |
Greni |
Greni |
Greni Moe |
| Nord-Trøndelag |
Vikan Jakobsen |
Due Jakobsen |
Due Jakobsen |
Due Jakobsen |
Jakobsen |
Arnstad Jakobsen |
Jakobsen |
Arnstad |
Brekk |
Brekk |
Arnstad |
Arnstad |
Arnstad Tyldum |
| Nordland |
Wold Rønning |
Rønning |
Angelsen |
Angelsen |
Angelsen |
Angelsen Enoksen Kvalbukt |
Enoksen |
Enoksen |
Samuelsen |
Nordås |
Nordås |
Nordlund Mossleth |
Nordlund Mossleth |
| Troms |
Gilleberg |
Nymo Roaldsen |
Nymo |
Nordahl |
Borch |
Borch | |||||||
| Finnmark | Sommersæter | Iversen | Iversen | ||||||||||
| Norge | 21 | 12 | 11 | 12 | 11 | 32 | 11 | 10 | 11 | 11 | 10 | 19 | 28 |
Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
