From Wikipedia, the free encyclopedia
Velferdsstat (ty. Wohlfahrtsstaat) er betegnelsen på en stat som, i tillegg til å sørge for sine borgeres sikkerhet, yter dem en rekke grunnleggende goder som for eksempel støtte til utdannelse, trygder ved sykdom eller fattigdom og pensjon. Hvor omfattende velferdsstaten er, varierer fra land til land men de fleste industrialiserte land kan sies å være velferdsstater i en eller annen form. En motsats til velferdsstaten er nattvekterstaten.
Enkelte hevder at velferdsstaten er et slags kompromiss mellom arbeiderbevegelsen og kapitaleierne.[1] Velferdsstaten blir av andre sett på som et resultat av at underprivilegerte grupper, da ofte grupper knyttet til arbeiderklassen, mobiliserer sine politiske ressurser for å bedre sine levekår. Felles for begge påstander er at man med en velferdsstat søker å sikre en gitt sosial standard for alle borgerne. Politisk forbindes velferdsstaten ofte med sosialistiske eller sosialdemokratiske partier, men varianter av velferdsstaten har eksistert under regimer med ulike ideologiske orienteringer.
En velferdsstat er ikke det samme som et velferdssamfunn. Et velferdssamfunn er et samfunn der de grunnleggende godene er fordelt på innbyggerne.[2] En velferdsstat er en stat der de statlige styresmaktene tar på seg ansvaret for at ingen forkommer på grunn av dårlig økonomi eller mangel på andre ressurser.[3]
Fattigdom har alltid vært et problem som samfunnet har måttet håndtere. Måten man har valgt å håndtere problemet har variert mellom kulturer og generasjoner. Fra de eldste tider har familien og slekten representert det viktigste sikkerhetsnettet for den enkelte og i noen tilfeller har denne plikten vært institusjonalisert gjennom lovverk. I Europa har også kirken representert et sikkerhetsnettverk. Statsdannelsene i Europa medførte en overføring av dette ansvaret.
Fattiglovgivingen var den vanlige ordningen for sosiale nettverk før utviklingen av velferdsstaten. Fattiglovgivingen var basert på et system hvor staten finansierte støtteordninger for de fattige, ofte knyttet opp til andre ordninger som tukthus og tvangsarbeidshus. Det var flere problemer forbundet med lovene. De var som regel alltid lokalt organisert og kvaliteten i gjennomføringen var dermed knyttet opp til hvor en bodde. Videre var de basert på behovsprøving og mottakerne hadde som regel ingen klagemuligheter. Systemet ble derfor lite forutsigbart og tildels vilkårlig.
Velferdsstaten oppstod i Tyskland på 1880-tallet, og var et resultat av rikskansler Otto von Bismarcks sosiallovgiving. Politikken var dels et resultat av at staten hadde konsolidert sine primære maktfunksjoner og dermed søkte nye områder for makt og dels at lederne søkte å demme opp for voksende sosial uro og det som ble opplevd som den sosialistiske trusselen. Sosialforsikringsordningene som da ble innført var ikke de første av sitt slag, men de skilte seg ut fra de foregående ved at de favnet større grupper og var nasjonale. Lovene var basert på forsikringsprinsippet hvilket innebar at de forsikrede, som regel arbeidere, hadde rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. De grunnleggende trekkene ved strukturene som da ble etablert regnes for videreført i samtlige av de etterfølgende tyske regimer. Modellen ligger også til grunn for flere av de andre velferdsstatene på kontinentet og danner dermed basis for den kontinentale velferdsmodellen. I Tyskland går velferdsstaten under betegnelsen sosialstat (Sozialstaat).[4]
En ofte benyttet inndeling i velferdspolitikk er Gøsta Esping-Andersen typologi med sosialdemokratiske, liberale og konservative velferdsstater:[5]
| Velferdsstatskategori | Særtrekk | Eksempler |
|---|---|---|
| Liberal velferdsstat | Vekt på markedets rolle i å sikre velferd. Sosiale ytelser begrenses med behovsprøving eller ved å gi beskjedne ytelser. | USA |
| Sosialdemokratisk velferdsstat | Vekt på likhetsprinsipp og generøse og universelle tjenester og ytelser. Skattesystem som omfordeler. Oppstått gjennom en blanding av liberalisme og sosialisme ved at politisk støtte for omfordeling ble sikret gjennom å inkludere middelklassens behov og interesser. Skattefinansierte velferdsordninger krevet en stor andel av befolkningen er i arbeid. En stor del av omsorgsarbeid regnet som en offentlig oppgave noe som krever høy yrkesaktivitet blant kvinner | Nordiske land |
| Konservativ velferdsstat | Ytelser er knyttet til rettigheter opptjent gjennom yrkesdeltakelse. Subsidiaritetsprinsippet bygger på at velferd skal ytes på det lavest mulige nivået. Familiepolitikken har vært basert på menn forsørger familien sin og mødre er hjemmeværende.[trenger referanse] Offentlige omsorgstjenester for barn er beskjedne. | Tyskland |
En velferdsstat finansieres ved skatter og avgifter, da hovedsakelig over den generelle beskatningen selv om det finnes skatter som er mer spesifikke som medlemsavgifter og arbeidsgiveravgift til folketrygden.
Antall velferdsgoder omfanget av velferdsstaten har historisk sett økt. Som et resultat av dette har også kostnadene knyttet til velferdsstaten økt betydelig. Det oppstår stadig utfordringer omkring velferdssystemet ettersom det er arbeidstakere som primært betaler for de ytelsene som for eksempel barn, eldre, arbeidsledige, uføre mottar. Eksempler på utfordringer er eldrebølgen, høy arbeidsledighet og høyt sykefravær.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
