En dom er en rettslig avgjørelse som treffes av en domstol. I straffesaker vil dommen fastsette om den tiltalte er skyldig eller ikke, samt hvilken straff han eventuelt skal idømmes. I sivile saker vil dommen slå fast rettstilstanden mellom partene. Man skiller her mellom to former for dommer: fastsettelsesdom som ikke gjør mer enn å fastslå rettsforholdet, og fullbyrdelsesdom som kan fastsette en plikt for den ene parten overfor den andre.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
«Dom» har flere betydninger.
Også andre tvisteløsningsorganer avsier noen ganger avgjørelser som omtales som dom, og bakgrunnen for dette er da vanligvis at denne avgjørelsen vil ha samme virkning som en dom avsagt av domstolene. Det er imidlertid mer vanlig at andre betegnelser brukes om avgjørelser avsagt av slike organer, f.eks. kjennelse, beslutning eller vedtak.
Innholdet av begrepet varierer fra språk til språk, og utfra hvilket rettssystem man befinner seg innenfor. I norsk rett er utgangspunktet at avgjørelser som angår sakens realitet (sakens materielle spørsmål) avsies ved dom, mens prosessuelle spørsmål avgjøres ved en såkalt kjennelse. Det er imidlertid enkelte unntak fra dette utgangspunktet; blant annet er det visse realitetsavgjørelser som avgjøres ved kjennelse, og visse prosessuelle avgjørelser av mindre viktig karakter avsies ved såkalt beslutning. Når de forskjellige avgjørelsesformene skal brukes er detaljert regulert i lovverket. Den praktiske forskjellen er at det stilles noe strengere krav til begrunnelsen for dommer enn for kjennelser.
Innen britisk og amerikansk rett deles dette inn på en annen måte. Her benevnes avgjørelser i straffesaker som «sentence», mens avgjørelser i sivile saker benevnes «judgment». Tysk rett har et lignende skille mellom Entscheidung og Urteil.
Som nevnt ovenfor kan dommer normalt være gjenstand for anke. Er ankefristen utløpt, eller er dom avsagt i Høyesterett, vil dommen være rettskraftig. Er det fastsatt en forpliktelse for en av partene i dommen (f.eks. å betale et pengebeløp), og denne ikke innfris, vil dommen tjene som tvangsgrunnlag, slik at forpliktelsen kan tvangsfullbyrdes ved hjelp av namsmyndighetene.
Loven stiller opp visse krav til hvordan en dom skal begrunnes. Dommens begrunnelse omtales gjerne som domsgrunner eller domspremisser, og disse består alltid av et ratio decidendi, uttalelser som har vært nødvendig for resultatet retten har kommet til. I visse tilfeller inneholder de også såkalt obiter dicta, uttalelser som ikke var nødvendige for resultatet, men som kan ha vært oppe under partenes prosedyre, og som retten så et behov for å avklare for fremtiden. Rettskildevekten av domspremissene vil til en viss grad komme an på hvilken av disse kategoriene de faller i, ettersom ratio decidendi som alminnelig regel vil være mer gjennomtenkt enn obiter dicta.
Hvor stor vekt en dom skal tillegges i senere rettsanvendelse vil ellers i stor grad komme an på om premissene er vel gjennomtenkt, om dommen er enstemmig, samt hvor gammel den er. I de fleste rettssystemer er det bare avgjørelser fra Høyesterett som kan tillegges vekt, og disse vil uansett ha langt større vekt enn underrettsdommer. Når underrettsdommer brukes er dette normalt på felter der Høyesterett ikke har kommet med en avgjørelse, og i slike tilfeller vil underettspraksis kunne ha en viss vekt, særlig der det er snakk om mange dommer som går i samme retning.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
