From Wikipedia, the free encyclopedia
Gulatingsloven var en lov som gjaldt for Gulatinget, det vil si store deler av Vestlandet. En regner med at de eldre delene av Gulatingsloven stammer fra før år 900. Gulatingsloven er den eldste av landskapslovene i Norge. Snorre Sturlason skrev i Heimskringla at kong Håkon den gode satte Gulatingslova med råd av Torleiv Spake. Trolig er loven enda eldre enn det, med tanke på at loven om lag år 930 ble brukt som mønster for Ulvljotsloven på Island.
Ein skal ikkje lesa lenge i Gulatingslova før ein veit kvar ein er i landet. Her kan folk bu så høgt oppe i fjellet eller langt ute i øyane at ufarande sjø og fjell kan hindra dei i å føra lik til kyrkjegarden. Langs kysten bind hovudleia landet saman og fører til og frå andre landsdelar. Frå leia er det råd å ro og sigle på fjordane langt inn i landet. Fjordar og fjell skil bygdene frå kvarandre, og elvane kan vere vanskelege å kome over. Der går laksen opp mellom fjøre og fjell, og det er fisk, sel og kval i havet utanfor. I fjellet trugar bjørn og ulv.
Knut Helle: Gulatinget og Gulatingslova, Leikanger 2001.
Lovens tilblivelse er usikker og det som er kjent bygger på magert håndskrevet materiale. Loven har 320 utførlige bestemmelser og er en av de mest omfattende fra nordisk middelalder, deler av loven er også blant Nordens eldste. Ifølge Tamm er Gulatingsloven beslektet med andre landskapslover i Skandinavia og det germanske området, loven er ifølge Tamm også del av en europeisk rettstradisjon der særlig paven som lovgiver og den katolske kirke hadde innflytelse også i Gulatingslovens område.[1]
Loven finnes i moderne oversettelse til nynorsk.
Gulatingsloven gjaldt opprinnelig for Vestlandet til og med Nordfjord. Sunnmøre hørte opprinnelig til Frostatingslovens område, og ble trolig en gang på 1100-tallet overført til Gulatingsloven.[2][3] Egil Skallagrimssons saga nevner de tre fylkene Firðafylki, Sygnafylki og Horðafylki. Historia Norvegiæ sier at Gulatinget omfatter Agder, Rogaland, Sogn, Fjordane og Sunnmøre samt Valdres og Hallingdal. Mangus Lagabøtes landslov fra 1274 nevner dessuten Bygland og Setesdal.[4]
Det meste av Gulatingsloven er eldre enn vanlig bokskrift i Norge. Før lovene ble skrevet i bok, sa lagmennene loven fram på lagtinget, på samme måte som lovsiemannen på Island sa deres lov fram på Alltinget. Det som lagmannen sa, er i Gulatingsloven kalt «lovteksten» eller «lovmålet»; det var den gjeldende loven.[5] På 1000-tallet skrev de lovteksten ned. Det nedskrevne må ha blitt godkjent på lagtinget, slik at boken ble en virkelig lovbok, ikke bare en rettledning for lagmennene. Denne lovboken kalte de Gulatingsboken. Den eldste versjonen av lovboken inneholdt loven som den var til 1163. Ved riksmøtet i Bjørgvin i 1163 ble det gjort mange endringer særlig i kristendomsbolken. Den nyere versjonen kalles Magnus-tekst etter Magnus Erlingsson. Det ble gjort mange avskrifter av begge versjonene og avskriftene var sjelden helt like.[5]
I Kongesagaene står det nevnt at Håkon den gode fikk i stand lover om leidangen og om odelen, mens Olav den hellige fikk i stand kristenretten med råd fra biskop Grimkjell.[5]
Gulatingsloven gjaldt til 1267 da kong Magnus Lagabøte satte sammen en ny Gulatingsbok. Få år senere ble Magnus Lagabøtes landslov vedtatt på tingene mellom 1274 og 1276. Landsloven førte videre rettspraksisen fra Gulatingsloven og gjaldt til 1688.[5]
Gulatingsloven innledes med kristenretten som også finnes i andre norske landskapslover. Kristendomsbolken inneholder også bestemmelser om den norske tronfølgen. Spesielt for de norske landskapslovene er bestemmelsen om odelsrett. De norske landskapslovene har også mange og detaljerte regler om obligasjonsrett (regler om avtaler og krav). Gulatingsloven har (for eksempel sammenlignet med samtidige danske lover) detaljerte bestemmelser om træller og frigivelser, blant annet en særegen regel om at hvert år skulle en mann frigis. Bestemmelsene om flerkoneri, trolldom, offer til hedenske guder og seksuell omgang med dyr finnes ikke i datidens danske lover, men har til dels paralleler i mosaisk rett (andre og tredje mosebok). Femte moseboks forbud mot å spise selvdøde dyr gjenfinnes i Gualtingsloven. Loven inneholder bestemmelser om grunnlag for fredløshet, blant annet ved å ta hevn etter at en bot er betalt - dette siste er ifølge Tamm et uttrykk for at kongen søkte å styrke sin makt. Den har detaljerte bestemmelser for kjøp og ulike kontraktsforhold, om lån (låntakeren hefter for verdien), mislighold og inndriving av gjeld. Gulatingsloven har bestemmelser om skjulte feil ved leie og kjøp. Bestemmelsene om forvaring, lån og leie omhandler samme forhold som andre mosebok kapittel 22. Gulatingsloven har bestemmelser om bakvaskelser og spredning av falske rykter, ærekrenkelser (karakterdrap) skulle straffes like strengt som drap. Bestemmelsene om forlovelse og brudd på forlovelse er relativt detaljerte. Bruk av ild var regulert i loven som blant annet sa at den som lager ild er ansvarlig (tilsvarende i danske lover og i andre mosebok kapittel 22) og straffen for brannstiftelse var fredløshet.[1]
Det er no dinæst at ingen av oss skal taka gods frå andre, og ikkje skal me taka noko med sjølvtekt; dom er kvar mann verd for sitt gods å ha. Men den som tek frå andre, han skal føra det attende og bøta ein baug til kongen for sjølvtekti og sidan søkja sitt etter lovene.
Robberstads oversettelse (1981)
Eksempler fra Robberstads oversettelse (1981). Boken er inndelt i følgende tema:
I. Kristendomsbolk (kristenrett)
II. Kaupebolk (kjøpslov)
III. Kvende-burtgifting (giftermål)
IV. Løysingslov (trelldom)
V. Landsleigebolk (jordleie, naboforhold, sæter, jakt)
VI. Arvebolk
VIII. Tingbod (innkalling til ting, edsavleggelse)
IX. Rettarbøter
X. Kvalrett (strandet hval, hvalfangst)
XI. Mannhelgebolk (mord og drap, vold, slagsmål, ærekrenkelser)
XII. Tjuvebolk (tyveri)
XIII. Odelsøysing
XIV. Utgjerdsbolk (leidang)
Det er no dinæst at me skal vita korleis me skal kaupa konor med giftingsgåve (mund), so barn vert rettkome til arv. Då skal mannen festa kvinna med (minst) 12 øyrar, (som er) fattigmanns giftingsgåve, og ha vitne på det; og han skal ha brudesveinar, og ho brudkonor, og gjeva henne gåve um morgonen når dei har vore saman um natti, slik gåve som han lova henne i festarmålet. Då er det barn, som sidan vert født, rettkome til arv.
Robberstads oversettelse (1981)
Gulatingsloven omhandler mange tema. For eksempel slo den fast at det var forbudt å lede bort vann fra vassdrag og det var forbud mot å stenge for lakseoppgang i elvene. Vassdragsreglene ble videreført i Landsloven av 1274 og ytterligere detaljert i Christian Vs Norske Lov fra 1687.[6]
Gulatingslovens avsnitt om strafferett viser direkte til hva som er troverdig øyenvitne og samtidig indirekte til livet på gården: «...om ein mann blir drepen innangjerdes og kvinna kan sjå det frå dei husa som ho har sin gang i og det korkje er horg eller haug i vegen og ho kan kjenna ein mann derifra. Det første av dei husa er sal-huset, det andre buret, det tredje stova.» Gulatingsloven beskriver tyveri fra «buret» (stabbur, lager for mat og klær): «når ein mann kjem over ein annan i buret sitt, og han har laga seg bør av gods og klede, då kan han drepe den mannen som han vil.»[7]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
