familie av rovpattedyr From Wikipedia, the free encyclopedia
Bjørnefamilien (Ursidae), også kalt bjørner, bjønner og ursider, er en relativt liten gruppe av store rovpattedyr som deles inn i åtte arter. Selv om gruppen av bjørner er liten, er artene i denne familien spredt utover store landområder. De har vært kulturelt svært viktige dyr for menneskelige populasjoner i de områder hvor de finnes.
| Bjørnefamilien | |||
|---|---|---|---|
 Pyreneisk brunbjørn (Ursus arctos pyrenaicus)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Ursidae Fischer von Waldheim, 1817 | |||
| Synonymi | |||
| Ailuropodinae, Ursinae | |||
| Populærnavn | |||
| bjørner, bjønner og ursider | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovpattedyr | ||
| Gruppe | Hundelignende rovpattedyr | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 8 | ||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | hele verden (unntatt Oseania og Antarktis) | ||
| Inndelt i | |||
|
ekte bjørner kortfjesbjørner pandabjørner | |||
Som alle rovpattedyr nedstammer også bjørnene fra miacider, en gruppe rovpattedyrlignende pattedyr som trolig oppsto for omkring 48 millioner år siden.[1] Evolusjonsbiologisk forskning slår fast at bjørner tilhører de hundelignende rovpattedyrene, sammen med halvbjørner, hundedyr, mårdyr, seler, skunker og den røde pandaen. Evolusjonært sett skilte bjørnene først lag med hundedyrene og bjørnehundene (Amphicyonidae, †), senere (for rundt 30 millioner år siden) fra selene og til slutt fra de mårlignende rovpattedyrene (inkl. halvbjørner og den røde pandaen). De eldste kjente bjørnene klassifiseres i slekten Ursavus (latin for «bjørnebestefar»).
Kjempepandaens linje var den første som skilte seg ut fra linjen som alle andre nålevende bjørnearter tilhører, trolig for omkring 17,9–22,1 millioner år siden. Den tidligst kjente fossile arten i slekten Ailuropoda er A. microta som levde for 2,4–2 millioner år siden.[2]
Den neste i rekken var brillebjørnen, som kan ha skilt lag fra de øvrige ekte bjørnene for omkring 12,4–15,6 millioner år siden. Man tror den sprang ut fra såkalt morgengrybjørn (Ursavus elmensis). I samme slekt som brillebjørnen finner man også den utdødde floridahulebjørnen (Tremarctos floridanus). Begge nordamerikanske kortfjesbjørner. Disse og deres nærmeste avdøde slektninger kan tilhøre en egen underfamilie - Tremarctinae.[2] Andre utdødde bjørneslekter fra denne tiden er Protursus, Tremarctine, Pilonarctus og Arctodus. De mest kjente av disse har vært de nordamerikanske kortfjesbjørnene (Arctodus simus og Arctodus pristinus), buenosairesbjørn (Arctodus bonariensis), pampasbjørn (Arctodus pamparus) og brasilbjørn (Arctodus brasiliensis). I senere tid har man også oppdaget arten Arctotherium angustidens som levde i Sør-Amerika og trolig døde ut i begynnelsen av pleistocen. En nyere studie (Kieren et al., 2016) viser at denne er nærmere beslektet med brillebjørn enn artene i Arctodus.[3] Det er imidlertid Protursus som ser ut til å ha vært nærmest beslektet med de øvrige nålevende bjørnene.
Brunbjørnslekten (Ursus) oppsto trolig for omkring 5 millioner år siden, med arten Ursus minimus. For omtrent 1,2–1,4 millioner år siden (Krause m.fl hevder cirka 2,8 millioner år siden[2]) dukket hulebjørn (Ursus spelaeus) opp i Europa[4][5], og det er funnet utallige bein- og tannrester etter den. Tannutrustningen antyder at hulebjørnen levde av planteføde. Moderne forskning antyder at den døde ut for omkring 27 800 år siden.
Fylogenien under viser gruppens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005).[6]
| Arctoidea |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Inndelingen av bjørner følger Yu & Li et al. (2007)[7] Den viser at kjempepandaen er den mest basale av dagens arter. Dette har ikke vært kontroversielt siden arten ble oppdaget i 1864. Det nye i dette treet er at malayabjørn, leppebjørn, svartbjørn og kragebjørn ser ut til å være søstergrupper. Likeledes viser fylogenien at isbjørn og brunbjørn er søsterarter (noe som nyter allmenn aksept) som har splittet fra nevnte søstergruppe. Cronin et al. (2014) antyder at splittelsen mellom isbjørn/brunbjørn og svartbjørn oppsto for omkring 2,3 millioner år siden, og at splittelsen mellom isbjørn og brunbjørn trolig skjedde for omkring 1,2 millioner år siden.[8]
Bjørnen er det største av alle landbaserte rovpattedyr. Den er kompakt bygget og har kraftige lemmer som ender opp i store labber med fem tær utstyrt med lange, kraftfulle klør. Kjempepandaen har i tillegg den såkalte pandatåa. Dette er ikke ei riktig tå, men en potebekledt forstørrelse av en beinvekst. Bjørner varierer mye i størrelse, fra den småvokste malayabjørnen på omkring 25–65 kg og opp mot de enorme isbjørnene der hannene kan veie opp mot 1 000 kg på det meste. Generelt kan man også si at hannene er nær dobbelt så store som binnene. Ekte bjørner er dessuten tyngre og langt mer robust bygget enn pandabjørner.
Alle bjørner har et relativt stort, rundt hode med små, runde ører og små øyne. Snuten er lang og spiss, og kjevene er svært kraftfulle. Den dentale utrustningen består av 3/3, 1/1, 3-4/4, 2/3 = 40–42 tenner. Bjørner flest har svært dårlig utviklede rovtenner sammenlignet med andre rovpattedyr, selv om det varierer noe mellom artene. Tannutrustningen bærer ellers preg av å være spesialisert på å kunne knuse vegetabilsk føde. Isbjørn er et unntak. Den har et tannsett spesialisert på å kunne partere kjøtt mest mulig effektivt. Den har også noe mer utviklede rovtenner. Bjørner har kun en kort hale. De fleste artene har røff, tykk og lang pels, der hvert hårstrå gjerne er flerfarget. Malayabjørnen har glatt pels.
Binner og hanner sosialiserer normalt kun kort i paringstiden. Hannen overvåker binnenes brunst i sitt territorium og vil holde seg i nærheten noen dager når ei binne er mottakelig. Gjentatte paringer er vanlig blant begge kjønn.[9][10] Det er også vanlig at ei binne kan pare seg med flere hanner og få avkom med flere fedre.
Det er vanlig at binna føder en til fire unger, normalt to, i intervaller på ett til fire år. Det er dokumentert at alle artene har såkalt embryonisk diapause[11] (en pause i utviklingen), hvilket betyr at binna selv kan bestemme om og når det befruktede egget skal plasseres i livmoren. Det skjer som regel først når binna ligger trygt plassert i hiet for vinteren. Dersom binna ikke har spist nok mat til å legge på seg nok fett, vil hun ikke bli drektig i det hele tatt. Implantasjon av egget, og dermed begynnelsen på fosterutviklingen som varer kun seks–åtte uker, skjer kun dersom binna har tykt nok lag av fett til vinteren. Drektighetstiden kan derfor variere mye, men er vanligvis omkring 95–266 dager, noe som inkluderer en diapause på ca. 45–120 dager. Den virkelige drektighetstiden er således normalt 60–70 dager i snitt. I tempererte soner føder binna ungene på vinterstid, under vintersøvnen. Ungene dier således mora mens hun sover vintersøvn, noe som medfører at melkeproduksjonen må tære på binnas fettreserver. Malayabjørnen kan føde unger året rundt.
Bjørner regnes som seksuelt modne når de er omkring tre–sju år gamle (binner noe tidligere enn hanner), selv om de også vokser etter dette. Hanner kan faktisk vokse til de er ti–elleve år gamle, mens binnene gjerne er fullt utvokste når de er omkring fem år.
Binna føder ungene på et beskyttet sted, gjerne et hi av en eller annen type. Der blir de til ungene kan komme seg greit rundt på egen hånd, gjerne i noen måneder. Ungene er svært små når de blir født, normalt kun 90–680 gram. De fødes med lukkede øyne og ører og er gjerne hårløse eller nesten hårløse. Valpene vokser raskt på den næringsrike morsmelken. En isbjørnunge kan vokse fra ca. 600 gram til 10–15 kg på fire måneder. Avvenning skjer etter ca. 3,5 (kragebjørn) til 9 (panda) måneder. Ungene blir gjerne hos mora til de er nærmere ca. 18–24 måneder gamle, i noen tilfeller helt til de er omkring tre år gamle. I denne perioden er mora gjerne svært beskyttende overfor ungene, spesielt i den første tiden, samtidig som hun lærer dem å finne mat og å beskytte seg.
Det er kjent at hybridisering[12] mellom flere av artene i bjørnefamilien foregår. I så måte er det kjent en rekke tilfeller av hybridisering mellom de fire artene i slekten Ursus, men det skal også ha skjedd hybridisering mellom malayabjørn og leppebjørn[13], blant annet i Tama Zoo i Tokyo, slik at hybridisering blant seks av de åtte artene er kjent. Det er kun blant kjempepandaer og brillebjørner at hybridisering ikke er kjent.
I 1859 ble en amerikansk svartbjørn og en europeisk brunbjørn paret i London Zoo, men de tre ungene binna fikk, rakk aldri å bli kjønnsmodne.
Det første kjente tilfellet av vellykket hybridisering mellom isbjørn og brunbjørn fant trolig sted i en liten dyrehave i Stuttgart, Tyskland, i 1876.[14] Ei europeisk brunbjørnbinne ble paret med en isbjørnhann og produserte to unger som begge var fertile. Disse bjørnene paret seg ytterligere tre ganger og fikk fertile unger etter hver paring.
I 1936 kom en isbjørnhann ved et ulykkestilfelle seg inn i innhegningen med kodiakbjørnbinner ved US National Zoo, noe som resulterte i tre unger. Den ene ungen fikk navnet «Willy» og skal ha blitt enormt stor. Alle ungene var fertile.[15]
Den 6. april 2006 ble en antatt isbjørn skutt ved Banksøya i Nordvestterritoriene i Canada, men en DNA-test av dyret, publisert 11. mai s.å., viser at bjørnen var en hybrid mellom en hanngrizzly og ei isbjørnbinne. Jegeren hadde betalt 50 000 kanadiske dollar for å skyte en isbjørn, men fikk i stedet en bot på 1 000 dollar for å ha skutt en grizzly. Det fortelles at bjørnen hadde mørke ringer rundt øynene, nesten som en pandabjørn. Den skal også ha hatt bemerkelsesverdig lange klør og ellers innslag av brune flekker i den hvite pelsen. Tilfellet viser at hybridisering også skjer naturlig i naturen.
Slik hybridisering reiser en rekke spørsmål omkring klassifiseringen av artene i bjørnefamilien, noe som i lang tid har vært en betydelig medvirkende årsak til forvirringen omkring hva som er arter og hva som er underarter og varieteter.
Bjørner kan bli svært gamle om de overlever de første kritiske leveårene. Frafallet av unger er altså størst i denne perioden, og dødsfall skjer oftest som følge av matmangel. Det har blitt estimert at diende isbjørnunger har en dødsprosent på 10–30%, mens avvendte unger har en dødelighet på ca. 3–16%. Avvendte svartbjørnunger i Alaska hadde en dødelighet på hele 52–86%.
I vill tilstand har det blitt estimert at bjørner kan leve til de blir ca. 25 år gamle, mens de kan bli omkring 50 år i fangenskap.
Bjørner er stort sett solitære dyr (lever alene), men de er ikke revirhevdende. Unntak er binner som har unger, og sammenkomster i paringstiden. Det er også registrert at brunbjørn og isbjørn kan flokke seg sammen når de spiser, for eksempel bjørn som fisker etter gyteklar laks om høsten, eller isbjørner som fråtser i et strandet hvalkadaver. Bjørner regnes stort sett som skumrings- og nattaktive, selv om de også kan være aktive på dagtid. Isbjørnen er derimot døgnaktiv, noe som nok skyldes at det er midnattssol i sommerhalvåret der denne bjørnen ferdes.
Bjørner flest søker tilflukt i naturlige huler, hule trestokker og under røtter når de skal hvile eller bygge hi. Malayabjørnen tilbringer imidlertid svært mye tid i trær, der den gjerne også bygger en hvileplass blant greinverket. Bjørner beveger seg normalt ganske langsomt og har en litt subbete gangart som er normal for sålegjengere. Om nødvendig kan bjørner også bevege seg svært hurtig, stå og gå på to bein, og i mange tilfeller også klatre i trær. Isbjørner er dessuten ypperlige svømmere. De fleste bjørner vandrer over store distanser for å tilfredsstille sitt matbehov.
Bjørner som lever i den tempererte sonen har normalt vintersøvn, en mild form for dvale der bjørnen sover og døser seg igjennom store deler av den kalde årstiden. For å klare dette, spiser bjørnen seg god og tykk gjennom sommeren og høsten, slik at den kan tære på de energirike fettreservene mens den sover. Vintersøvnen gjør den i et hi, der den ligger godt beskyttet mot vær og vind. Under vintersøvnen, som ikke er en ekte dvale, reduseres gjerne kroppstemperaturen og hjertefrekvensen noe. Bjørner kan lett vekkes fra denne tilstanden, i motsetning til dyr som går i ekte dvale.
Syn og hørsel hos bjørner er ikke spesielt godt utviklet, men de har en utmerket luktesans og svært følsomme lepper, som de bruker aktivt når de skal lokalisere og spise mat. Svartbjørn har fargesyn, og det er dokumentert at denne bjørnen bruker synet til å lokalisere mat og skille mat på korte avstander.
Lite er kjent omkring bjørnens måte å kommunisere på, men det er registrert at de fleste bjørneartene grynter, anker seg og brøler. Spesielt bjørneunger er vokale og kan både bjeffe og hvine høyt når de stresses. Det er også kjent at hannene markerer sitt territorium med både duft og kloremerker, så både visuelle tegn og lukt er utvilsomt viktige faktorer når bjørner kommuniserer.
Bjørner er altetende, opportunistiske rovpattedyr. Maten kan variere fra sted til sted og fra årstid til årstid. Den nordamerikanske brunbjørnen kan for eksempel livnære seg på bær, frukt og insektlarver gjennom hele sesongen, men også spe på med å ta klovdyrkalver under kalvingen og gytefisk som vandrer i elvene. Selv om bjørner gjerne spiser bær, frukt og insekter, sper de gjerne på kostholdet med små virveldyr, fisk, kadavre, honning, frø, nøtter, planter og egg om anledningen byr seg. Kjempepandaen spiser helst skudd og stilker av frisk bambus, men den kan også spe på kosten med små virveldyr, insekter og kadavre av og til. Isbjørner spiser helst seler, men også den sper på med fisk, små pattedyr, fugl, egg og kadavre etter hval og hvalross med mer.
Bjørner bruker sin formidable styrke, massive framlabber og robuste klør til å rive sund og dele opp mat den kommer over eller byttedyr den selv har nedlagt.
Bjørner finnes på alle kontinenter, unntatt i Antarktis og i Oseania. De er imidlertid mest vanlig på den nordlige halvkule. Historisk sett har bjørnen vært utbredt fra Atlasfjellene i Afrika, Andesfjellene i Sør-Amerika og Sundaøyene i Asia i sør, til Arktis i nord. Utbredelsesområdene har imidlertid minsket, som følge av menneskelig jakt og ødeleggelser av habitat. I Afrika mener man at bjørnene i Atlasfjellene er utdødd, mens utbredelsen i Europa og Nord-Amerika har blitt betydelig redusert.
Den arten som har størst utbredelse er brunbjørnen, som finnes over store deler av det nordvestre Nord-Amerika og i Eurasia, der den er mest tallrik i Russland. Det finnes spredte populasjoner av brunbjørn i en rekke europeiske land, men disse er så små at de ikke framgår av kartet. Derimot finnes det en stor populasjon av brunbjørn i området sør og nord for grensen mellom Mongolia og Kina. En tilsvarende populasjon av brunbjørn befinner seg også i et stort område mellom sørøstspissen av Svartehavet og de sørvestre og søndre delene av Kaspihavet. Isbjørn (Arktis) og brillebjørn (Andesfjellene i Sør-Amerika) har imidlertid sine habitat for seg selv. Mest tallrik er svartbjørn, som trolig teller omkring 500 000–1 000 000 dyr.
I Nord-Amerika har populasjoner av brunbjørn og svartbjørn i praksis store deler av sitt habitat felles. Likeledes har asiatiske populasjoner av brunbjørn kryssende habitat med bl.a. kjempepanda og kragebjørn noen steder i Asia. Populasjoner av kragebjørn har dessuten habitat som krysser med både kjempepandaens, leppebjørnens og malayabjørnens habitater.
I 2008 eksisterer det bjørner i Norge, i grenseområdene mot Sverige, Finland samt Russland, hovedsakelig i Hedmark, Midt-Norge samt Øst-Finnmark.
I Finnmark utgjør bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand.
Norge har en nasjonal målsetning om femten årlige ynglinger av bjørn: Region 5 Hedmark (tre ynglinger), region 6 Midt-Norge (fire ynglinger), region 7 Nordland (to ynglinger) samt region 8 Troms og Finnmark (seks ynglinger).
Arten er representert i Namsskogan Familiepark og Polarzoo.
Månebjørner blir anvendt i galletapningsgårder i Kina samt Vietnam, hvor bjørnene står i opp til 25 år. Medisiner blir laget av bjørnenes galle. De kinesiske myndighetene har stengt enkelte av disse gårdene. I 1988 fattet britiske Jill Robinson interesse for disse bjørnene og etablerte sentre i Kina og Vietnam, der bjørnene blir reddet.
Bjørner finnes i nærmest alle typer habitat, fra polarisen i Arktis i nord, til fjell, sletteland og tropisk regnskog i sør. Noen arter trives i skrinne, tørre strøk, men nærhet til vann er alltid viktig. Bjørner er imidlertid mest vanlige i tempererte strøk på den nordlige halvkule, der man kan si at de er habitatgeneralister. De varierer hva de spiser, atferd og bo etter de lokale forholdene. Et unntak er imidlertid kjempepandaen, som utelukkende lever i fjellstrøk i Kina, der det vokser bambus.
Bjørnen har blitt jaktet på og forfulgt av mennesket siden «tidenes morgen». De fleste bjørnebestander opplever fortsatt press. Alle står således oppført på IUCNs rødliste. Gjennom SSC (ved Bear Specialist Group) hevder IUCN at mangelfulle opplysninger (DD) gjør det vanskelig å si noe konkret om malayabjørnens trusselstatus, mens isbjørn, kragebjørn, leppebjørn og brillebjørn kategoriseres som sårbare (VU). Kjempepandaen er den arten det står dårligst til med. Den står oppført som direkte truet (EN) på rødlista. I tillegg er en rekke underarter av brunbjørnen truet, eksempelvis meksikansk grizzlybjørn, tibetansk brunbjørn (også kjent som hestebjørn) og flere lokale varianter av eurasisk brunbjørn.
Et av de eldste skriftlige belegg vi har for bjørn her i landet, er Egilssoga. Sommeren år 934 kom den fredløse Egil Skallagrimsson til Askøy utenfor Bergen og fikk høre om den lokale slagbjørnen, som hadde en pris på sitt hode. I Finnbogesoga beskrives et ekstra ting på Helgeland som ble samlet i 970 for å erklære en slagbjørn fredløs og utlove fellingspremie på den.
I årene 1850–1860 ble det skutt 200–300 bjørner årlig i Norge. Rundt 1850 var det i Skandinavia en bjørnebestand på ca. 4.500 individer, hvorav ca. to tredjedeler holdt til i Norge. I 2005 var det litt mer enn tusen bjørner igjen, hvorav mellom 35 og 55 holdt til i Norge. Utvidet seterbruk fra 1600-tallet økte antallet konflikter mellom bjørn og mennesker, basert på tap av husdyr. Man skilte mellom grasbjørnen, en sky bamse som lot seg skremme vekk ved bruk av rop og fakler, og slagbjørnen, som var ansett som nærmest mannevond. Ved forordning 8. mai 1733 ble det innført skuddpremie på to riksdaler (en stor sum i de tider) for voksne bjørner og en riksdaler for bjørnunger.[16]
Skuddpremieordningen i Norge eksisterte frem til 1973, da bjørnen ble totalfredet her i landet. Da hadde den vært så godt som utryddet siden før den andre verdenskrig.
Bjørn i Norge har i 2008 status som sterkt truet. Via DNA-materiale fra 2006 samt 2007 har en registrert 126 individer.
Peder Claussøn Friis (1545-1612) forteller i sin Norges beskrivelse om en jeger fra Nedenes i Agder som rundt 1560 felte femten bjørner på én vinter. Bevæpnet med stålbue dro han etter den sekstende bjørnen; men den slengte ham utfor et fjell og gjorde ende på jegeren. Bjørnejakt ble regnet som så farlig at det ble sidestilt med selvmord; en kongelig forordning slo fast at den som mistet livet under bjørnejakt, ikke måtte gravlegges i vigslet jord.[16]
Den siste som ble drept av bjørn i Norge, var den 13 år gamle gjetergutten Johan Sagadalen i Vassfaret i 1906.
Bjørnen har bestandig vært imponerende sett fra et menneskelig synspunkt, og symboliserer styrke og makt. Fra vestlig kultur finner man også uttrykk som «sterk som en bjørn» og «den russiske bjørn», som begge signaliserer styrke og makt, men man finner også bamsen som et kosedyr, en såkalt teddybjørn, som symboliserer trygghet.
Dette store rovpattedyret har blitt dyrket av flere kulturer i ulike sammenhenger, ikke minst i den norske navnekulturen. Man finner spor av bjørn i både stedsnavn, fornavn og etternavn, og ikke minst i en rekke eventyr. I mange kirker har det vært oppbevart bjørneskinn, som Uvdal, Tuft, Halsa, Åsskard, Valsøyfjord og Gløshaug. I Hedalen kirke skal to jegere i tiden etter svartedøden ha funnet en bjørn i vinterdvale foran alteret. De drepte og flådde den, og skinnet ble hengt opp på kirkeveggen, der det fremdeles er å finne, nå i glass og ramme. Alderen er aldri blitt undersøkt, men allerede i 1743 beskrev den lokale presten skinnet som nærmest råtnet av elde.[16]
Navnene til skiskytteren Ole Einar Bjørndalen, musikeren Lillebjørn Nilsen og den norske øya Bjørnøya er andre eksempler på den betydning bjørnen har hatt i vår navnekultur.
I mange land er bjørn et viktig symbol og en figur i heraldikken. En finner bjørn i mange våpenskjold helt fra middelalderen og inn i vår tid. Det er bjørn i norske kommunevåpen for Eidsberg kommune, Flå kommune (bjørneansikt – det var i Flå Johan Sagadalen ble drept av bjørn), og Hammerfest kommune (isbjørn). I Buskeruds fylkesvåpen finner man også en blåfarget bjørn, selv om bjørnen er utdødd i fylket. Bjørner inngår i Berlins og Berns byvåpen, samt i offentlige og private våpenskjold fra alle europeiske land. Pave Benedikt XVI hadde en bjørn som del av i sitt våpenskjold. I Norge er det bjørn i slektsvåpen for bl.a. slektene Anker (skjoldholder), Arctander, Barnholdt, Beer, Colbjørnsen, Lütken (hjelmtegn), von Munthe af Morgenstierne (skjoldholdere) og Ursin.
En annen måte å oppdage bjørnens kulturelle betydning på er å se til kunsten. I Kina har man for eksempel funnet en bjørn gjort av jade. som dateres til Shang-dynastiets tid (ca. 1550–1045 f.Kr.). Likeledes finner man bjørner avbildet på skisser, malerier og gjort som skulpturer rundt om i hele verden. Bjørnen har også gjennom alle tider vært et viktig trofé for jegere, som i mer moderne tid ofte har latt seg avbilde på både tegninger, malerier og senere også på fotografier. Så viktig var dette for noen at de til og med avlet frem spesielle hunder for bjørnejakt, eksempelvis karelsk bjørnehund og en rekke andre hunderaser.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
