art av rovpattedyr From Wikipedia, the free encyclopedia
Isbjørn (Ursus maritimus) er verdens største landlevende rovpattedyr[trenger referanse] og tilhører bjørnefamilien (Ursidae), der arten er en av fire representanter i slekten Ursus (bjørner). Den er en toppkonsument i sitt økosystem.
| Isbjørn | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Ursus maritimus Phipps, 1774 | |||
| Synonymi | |||
| Thalarctos maritimus[1] | |||
| Populærnavn | |||
| isbjørn[2] (hvitbjørn, kvitbjørn, polarbjørn) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovpattedyr | ||
| Familie | Bjørnefamilien | ||
| Slekt | Ursus | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  VU — Sårbar | |||
| Norsk rødliste: | |||
| For fastlandet: (arten er ikke egnet for vurdering av Artsdatabanken) NA — Ikke egnet Artsdatabanken (2021)[3] ----- For Svalbard:  VU —
Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | semi-akvatisk, marin sjøis | ||
| Utbredelse: | |||
 Utbredelsen er sirkumpolar i Arktis.
Det er ikke observert isbjørn langt inne på Innlandsisen i Kalaallit Nunaat (Grønland). | |||
I Norge benevnes også isbjørn som hvitbjørn og kvitbjørn, litt avhengig av dialekten. Av og til blir den også kalt polarbjørn, men denne benevnelsen er en direkte oversettelse (anglisisme) fra det engelske artsnavnet – Polar bear.
Isbjørnens nærmeste slektning er brunbjørnen (Ursus arctos), eller nærmere bestemt visse populasjoner av den. Slektskapet er faktisk så nært at vitenskapen har diskuterer om isbjørnen faktisk er en egen art eller kun en underart av brunbjørn. I 1981[4] ble det slått fast at avkom etter isbjørn og brunbjørn ble ytedyktige (fertile hybrider). Det er siden også fastslått at isbjørnen genetisk er en nærmere slektning av visse populasjoner med brunbjørn enn brunbjørnpopulasjonene er beslektet seg i mellom. Dette er en indikator på at isbjørnen og brunbjørn som sådan må ha skilt lag ganske sent, og at genetikken hos brunbjørnen er mer kompleks enn tidligere antatt.[4]
En nyere studie, Cronin et al. (2014),[5] demonstrerer hvor vanskelig det er å si noe konkret om når linjene som førte fram til isbjørn og brunbjørn skilte lag. Studien indikerer at de splittet fra en felles stamfar for cirka 1,2 millioner år siden, men den sier også at det har vært genflyt mellom artene etter den tid. Ulike andre studier har indikert en felles stamfar fra 0,6–6,7 millioner år siden (blant annet Miller et al., 2012),[6] mens fossile beviser har antydet en splittelse for omkring 2 millioner år siden (blant annet Wayne et al., 1991).[7] Cronin et al., 2014, antyder at isbjørn/brunbjørn splittet fra svartbjørn for cirka 2,3 millioner år siden, og at isbjørn/brunbjørn/svartbjørn splittet fra panda for omkring 13,9 millioner år siden. Videre indikerer studien at bjørner og mårdyr splittet lag for omkring 33,5 millioner år siden, og bjørner/mårdyr og hundedyr for omkring 34 millioner år siden, og at linjene Caniformia (hundedyr) og Felidae (kattedyr) splittet lag for cirka 41,7 millioner år siden.
Isbjørner er tilnærmet helhvite og har en strømlinjeformet og massiv kropp, og hodet er smalere og kan virke mindre enn hos brunbjørnen. Voksne hanndyr veier normalt 300–600 kg, men enkeltindivider kan nå en vekt på opp mot 1 000 kg[8]. Kroppslengden ligger normalt omkring 250 cm, målt fra snutespissen til haleroten. En fullvoksen hannbjørn kan nå en skulderhøyde på 160 cm. Binnene blir normalt bare halvparten så store og veier vanligvis omkring 150–300 kg. Hunnens kroppslengde utgjør normalt omkring 180–200 cm. Som alle bjørner kan også isbjørnen stå på to bein. Da kan den bli opp mot 240–330 cm høy.[4]
Isbjørner er sålegjengere, som alle andre bjørner. Den har store, brede framlabber som gjør den til en utmerket svømmer. Både fram- og baklabbene har tett behåring, som gir god isolasjon mot kulden, men sålene er nakne og svarte. De lange klørne gir god friksjon når den går på snø og is og klatrer på isberg[4]. Labbene er typisk 30 cm lange og 25 cm brede.
Isbjørnen har 42 tenner i kjeven. Kinntennene er mindre enn hos brunbjørnen og mer tagget, mens rovtennene er større og skarpere og mer innrettet mot å ete kjøtt. Arten er i betydelig større grad kjøtteter enn andre bjørner.
Isbjørnen har et tykt lag med spekk og tykk pels med hule, varmeisolerende og vannavstøtende pelshår som dekker hele kroppen. Den kan lett motstå den ekstreme kulden som forekommer i disse områdene. Pelsen ser hvit ut, men kan bli svakt gulbrun på grunn av oksidering om sommeren. Pelshårene har ikke pigment, men er fargeløse (klare, blanke).
Isbjørn har en tilnærmet sirkumpolar utbredelse i Arktis. Utbredelsen er imidlertid ikke jevn, selv om utbredelsesområdet kun begrenses av pakkisens utbredelse rundt Nordpolen. Isbjørn har blitt observert så langt sør som sørspissen av Grønland og Island i Atlanterhavsområdet.
Verdens isbjørnbestand består ifølge IUCN (2011) av 19 populasjoner og teller trolig omkring 20 000 og 25 000 dyr[1]. Populasjonene overlapper hverandre og graden av genetisk spredning er liten[1]. Blant de 19 populasjonene er det kjent at åtte er i tilbakegang, tre er stabile, en øker og sju mangler tilstrekkelig med data til å trekke noen sikre konklusjoner om populasjonenes utvikling.[1] I Norge opptrer isbjørn på Svalbard og i de islagte havområdene rundt. I 1953 gikk en isbjørn i land og ble skutt på Lille Ekkerøy i Varanger. Hendelsen skapte stor oppmerksomhet. Dette er et av få kjente tilfeller av isbjørn ved Norges hovedland i moderne tid og bakgrunnen var at iskanten det året gikk langt sør, omkring 400 km nord for Finnmarkskysten. Isfjell kom inn Varangerfjorden og isbjørnen kan ha drevet med et isflak eller isfjell.[9]
Etter andre verdenskrig var isbjørnen i fare for å bli utryddet, men bestanden tok seg opp igjen kort etter. Det er strenge vernebestemmelser i de landene der isbjørner forekommer, og isbjørnjakt er kontrollert og sterkt begrenset.
Populasjonene av isbjørn listes i alfabetisk rekkefølge og er oppført i henhold til IUCN/Polar Bear Specialist Group.
Isbjørn trives i et semi-akvatisk miljø, ute på polarisen, der den jakter på sel og annet polarvilt. Den følger gjerne med drivisen og kan således ende langt fra fastisen. Det er kjent at isbjørner kan vandre opp mot 1 000 km nord-sør, etter hvert som isen smelter og fryser. Forskerne har også registrert bjørner som har svømt opp mot 160 km. Sommerstid kan de trekke inn mot land, og da spesielt mot kysten av Alaska, Grønland, Svalbard og Russland.
Varme er et problem for isbjørn, i det disse dyra kan overopphetes om temperaturen stiger over 10°C. Om sommeren holder den seg derfor gjerne på isen. Isbjørnen er en ensom jeger, selv om de treffer på artsfrender rundt de mange kadavrene.
Isbjørner er vanligvis inaktive omkring to tredeler av tiden, da de enten sover, hviler eller venter mens de jakter. De tilbringer gjennomsnittlig 29,1 % av tiden med å vandre eller svømme omkring, ca. 1,2 % av tiden med å jakte, og ca. 2,3 % av tiden med å spise.
Isbjørner lever stor sett alene, unntatt i parringstiden og når binna har unger å ta vare på. Det hender også at isbjørner samler seg når det dukker opp et kadaver, enten det er drept av en annen isbjørn eller det dukker opp av andre årsaker. Slike møter kan føre til slåsskamper, men mindre bjørner vil normal trekke seg hurtig vekk når en større bjørn ankommer. Ei binne med unger vil imidlertid forsvare et bytte mot en mye større han.
Isbjørner bruker tre primærteknikker når de jakter. Den ene er en snikende teknikk, der bjørnen svømmer og kryper fram mot byttet og holder seg utenfor syne. Til slutt setter den i 2-3 store sprang og slår selen.. Den andre er å vente nær selens pustehull og slå til, i det denne kommer opp for å trekke pusten. Den tredje består i at bjørnen finner en sel (evt med unge) som ligger på isen, men under snøen, så kaster den seg med all sin vekt ned over byttet. Med sin godt utviklede luktesans kan den lukte sel som ligger opptil to meter under snøen. Bjørnen bruker sin enorme vekt for å fange byttet, ved å reise seg på bakbeina og skyte fart ned mot isen med den enorme framkroppen. Måltidet vil ta til straks byttet er ute av vannet. De spiser skinnet og spekket først, fordi dette er mest næringsrikt. Resten blir ofte forlatt. Etter et slikt måltid vil bjørnene vaske seg, ved å slikke seg rene.
Isbjørn er den eneste bjørnearten som primært ernærer seg av animalsk føde (kjøtteter), og primærføden er ringsel (Phoca hispida). Den jakter imidlertid også på storkobbe (Erignathus barbatus), klappmyss (Cystophora cristata), grønlandssel (Phoca groenlandica) og i sjeldne tilfelle hvalross (Odobenus rosmarus), som er ganske farlig - selv for isbjørn. I tillegg spiser den også små pattedyr, for eksempel fjellrev, sjøfugl og egg, fisk, og av og til også noe planteføde, f.eks tang og tare. Den er dessuten en utpreget åtseleter. Et hvalkadaver kan bli en stor møteplass for isbjørner, som i dagevis vil kunne fråtse i det næringsrike hvalspekket. Isbjørnen vil også spise avfall etter mennesker, noe som gjør det potensielt farlig for mennesker på steder der isbjørn og menneske lever side om side. Eksempel: Churchill i Hudson Bay.
Isbjørn er svært utsatt for miljøgifter fordi dyret ligger på toppen av næringskjeden. Særlig utsatt er de for PCB som blant annet forstyrrer hormonsystemet, gir nedsatt immunforsvar, reduserer formeringsevnen, og gir nedsatt levealder hos voksne dyr og høyere ungedødelighet. Dette kan gi en redusert overlevelsesevne eller en rask nedgang i bestanden på grunn av sykdomsutbrudd. Det er i de senere år blitt rapportert at den russiske bestanden kan være svært utsatt for PCB-gifter på grunn av høy forurensning i russisk farvann.
Binna parer seg i perioden mars-juni hvert 2–4 år. Hun går drektig i ca. 195–265 dager og føder 1–4 unger i hvert kull, oftest 2. Også isbjørnbinner har såkalt embryonisk diapause. Parringen finner sted i mars-april, binna vil grave ut et vinterhi i oktober–november dersom hun er drektig, normalt innenfor en distanse av åtte km fra kysten. Der føder hun som regel kullet i tidsrommet november–januar.
En isbjørnunge veier normalt 600–700 gram når den blir født, og ungene er nakne, blinde og døve. Mora ammer ungene til utpå vårparten, normalt i mars/april, da de gjerne forlater hiet for å lete etter mat. I denne tiden er ungene svært utsatt, og dødsprosenten har blitt beregnet til å ligge på omkring 10–30 %.
I vill tilstand er det estimert at isbjørner normalt lever til de er omkring 25–30 år gamle. Dødelighetsprosenten hos voksne dyr ligger på ca. 8–16 %. I fangenskap er det kjent at isbjørner kan leve til de blir over 40 år gamle. I Detroit Zoo i USA var ei binne fortsatt i live i 1999, da hun var omkring 45 år gammel[4].
Tap av habitat, at den arktiske sjøisen forsvinner, er den største trusselen mot artens videre eksistens.[1] Andre isbjørner og mennesker er de eneste fiendene arten har. Hannen vil av og til ta isbjørnunger, noe som gjør at ei binne med unger normalt unngår å komme i kontakt med voksne hannbjørner. Isbjørn har tradisjonelt blitt jaktet på av inuitter for kjøttet og skinnet. Senere, spesielt utover på 1900-tallet da prisen på isbjørnskinn skjøt i været, også av kommersielle fangstfolk, og jegere som jaktet for sportens skyld[4].
I 1973 ble USA (Alaska), Canada, Danmark (Grønland), Norge og Russland enige om å beskytte isbjørnens habitat gjennom å begrense jakt og fangst og samarbeide om forskning. I 1993 ble den totale populasjonen av isbjørn anslått til å være mellom 21 470–28 370 dyr. På høstparten i 2004 anslo man at den norsk-russiske bestanden utgjorde omkring 12 %[10] av totalbestanden, som da var beregnet til ca. 25 000 dyr.
IUCN hevder at isbjørn tilhører lavrisikogruppen, men at en bevaringsstrategi er nødvendig. Det er også gryende bekymring med hensyn til hva som vil skje med isbjørnen dersom den globale oppvarmingen fortsetter, siden habitatet minker.[4]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
