From Wikipedia, the free encyclopedia
Fugleegg legges av alle fuglearter. Hos de fleste artene er det kun den venstre eggstokken som utvikles og produserer egg, da høyre eggstokk tilbakedannes under utviklingen. Primitive fugler som kiwier har imidlertid to funksjonelle eggstokker. Fuglenes egg representerer høydepunktet av eggets utvikling blant de eggleggende virveldyrene (blant anamniotene har de eggleggende bruskfiskene kommet temmelig langt med egg som befinner seg inne i en beskyttende kapsel av hornstoff). De første amniotenes egg hadde ikke hardt skall, i stedet var de dekket av en membranaktig hinne.
Hos mer avanserte krypdyr oppstod det harde egg ved at bittesmå sammenkittede krystaller av kalsiumkarbonat ble avsatt på overflaten, og denne typen egg er i ettertid videreutviklet hos fuglene. Ytterst er egget dekket av et tynt voksaktig materiale som forsvinner etter noen dager, i tillegg til eventuelt pigment som er mer holdbart. Det underliggende skallet kan igjen deles inn i tre ulike lag av varierende sammensetning og krystallstruktur. 94 til 97% av skallet er kalsiumkarbonat mens de resterende seks til tre prosentene består av organisk materiale, vann, små mengder sporstoffer og eventuelt pigment. Overskuddet av mineraler som moren får i seg gjennom maten konsentreres i knoklene i føttene hennes for senere bruk, det vil si til eggleggingen, et minerallager som blir tatt i bruk i hekkesesongen da hun har behov for en rikelig tilgang på disse stoffene. Skallet blir etterhvert svekket ettersom allantois dekker fosterets behov for blant annet kalsium til skjelettet og andre funksjoner ved å absorbere dets mineraler. Dette gjør det også lettere for kyllingen å bryte seg ut av egget når tiden for klekking er inne.
Siden egget inneholder alt fosteret trenger, er det ikke behov for annet utenfra enn varme og oksygen. Gassutvekslingen foregår gjennom mikroskopiske hull i skallet som dannes ved at kalsiumkarbonatkrystallene er noe uregelmessig fordelt, og antallet hull er færre enn man skulle forvente. Selv om det som regel er fra 7000 til noe under 20000 porer til stede, er deres samlete areal beskjedent. Hos et egg fra f.eks. en and dekker ikke disse hullene mer enn omtrent 0,02 prosent av skallets overflate. Vanndamp og karbondioksid diffunderer selvsagt ut gjennom de samme hullene. Fordelingen av porene på eggets overflate varierer noe fra individ til individ, og arter som strutsen er faktisk i stand til å gjenkjenne sine egne egg ut ifra dette mønsteret.
Embryoene hos de eggleggende krypdyrene skaffer seg energi gjennom nedbryting av proteiner, mens det hos fuglene er nedbrytningen av den fettrike plommemassen som sørger for energi. Siden fuglenes metode produserer mer vann som et biprodukt av metabolismen enn hva tilfellet er med krypdyrenes system, kan fuglenes egg klare seg i tørrere omgivelser enn eggene til krypdyr. Videre rasjonerer fugler (både voksne og fostre) og mange krypdyr ytterligere på vannet ved at de skiller ut nitrogenholdige avfallsstoffer i form av urinsyre, noe som krever langt mindre vann enn utskillelse av urea som blant annet pattedyr utskiller (ettersom urinsyre utkrystalliseres i fast form, har fugler heller ikke behov for urinblære som ellers ville vært ekstra ballast, selv om de ikke-flygende strutsene har en urinblærelignende struktur). Mens det kreves 60 ml vann for å kvitte seg med 1 gram urea, er det tilstrekkelig med kun 3 ml for å skille ut 1 gram urinsyre.
Den prosentvise andelen av plommemasse i egget varierer etter hvilken type avkom det er snakk om, og særlig mellom reirboere (altriciale arter) og reirflyktere (precociale arter). Eggene til altriciale arter består som regel av rundt 25 % plomme, mens reirflyktere som kan klare seg selv i stor grad etter å ha klekket ut består av ca. 40 %. Hos storfothønsfamilien eller telagallahøns (Megapodiidae), som ikke ruger eggene sine men legger dem i varme omgivelser som råtnende planter eller vulkansk sand o.l. (nebbet brukes som termostat for å sjekke at temperaturen ikke er for lav eller høy mens egget utvikler seg) , finner vi mer ekstreme eksempler hvor hele 67 % av det store eggets innhold er plomme. Kyllingene som klekkes fra disse er så godt utviklet at de så å si er klare til å fly. Et interessant fellestrekk for alle fugleegg uavhengig av total størrelse eller næringssammensetning er den totale mengden vanntap som forekommer gjennom fordampning fra egget fra det blir lagt til det klekkes, og som tilsvarer rundt 15% av vekten. En slik finstemt mekanisme er ikke tilfeldig og ser ut til å være den beste kompromissløsningen på de ulike utfordringene som blir stilt overfor egget og moren.
Relativt sett så legger små fugler større egg enn store fugler, målt i forhold til morens størrelse. Et strutseegg veier ikke mer enn 2% av moren, mens et egg fra gjerdesmett utgjør hele 13 %. Rekorden i denne sammenheng har nok kiwien, som også er en meget spesiell fugl også i andre sammenhenger. Som forventet er eggene til reirflyktere større enn eggene til reirboere om en tar størrelsen i betraktning, siden disse kyllingene klekkes langt mer utviklet enn sistnevnte. I juni 2006 la en høne i Molde et egg på 122 gram, noe som antas å være norsk rekord (Normal vekt på egg fra høns er 55-65 gram), Hønen døde som følge av skader under leggingen av egget.
Fargen og fasongen på fuglenes egg varierer etter i hvilke omgivelser de ruges ut (og sannsynligvis også etter artstilhørighet og livsstil); inni hule trær, i åpne reir i klippevegger eller nede på bakken o.l. Man regner med fem hovedtyper av egg definert ut fra fasong; ovale (mest utbredt), lange, runde, dråpe- eller pæreformet og lange tynne som er spisse i enden. Også egenskapene kan variere, blant annet kan er skallet til vannfugler er ofte fettete og sterkt vannavstøtende, og egg fra enkelte arter kan også flyte i vannet.
Med så mange fuglearter i verden kan det synes rart at ikke en eneste art har fjernet seg fra eggleggingen og heller gått over til å føde levende unger. Flaggermus viser med all tydelighet at levendefødsel er mulig også for flygende virveldyr, men siden de stammer fra former som allerede i utgangspunktet fødte levende unger hadde de egentlig ikke så mye til valg. Hva som er mulig og hva som er fordelaktig eller kan unnværes går heller ikke nødvendigvis ut på det samme.
Det synes å være er en rekke grunner til at fuglene har holdt på sine eggleggingsvaner. For fosterets del ser det ut til at morens kropp er noe varmere enn det som er sunt, omtrent slik menneskets kropp er litt for varm for mannens testikler som av den grunn henger et lite stykke utenfor kroppen. Fuglenes temperatur ligger nemlig på 39°C – 42°C, og kolibrier på hele 45°C. Kiwien er igjen et unntak med sine 37°C – 38°C, som er hva vi finner blant pattedyr (at kiwien skulle kutte ut egglegging er likevel lite sannsynlig; egget er så enormt og okkuperer så stor del av hunnens indre at jo før det legges, desto bedre).
Også for moren ville det være en ulempe. Vivipari begynner med at moren holder egget inne i kroppen i lengre og lengre tid om gangen over flere generasjoner. Men dette ville kun medføre unødvendig sløsing av energi for moren om hun måtte dra på denne ekstra ballasten når hun var ute og fløy. Bedre da å produsere et egg om gangen og å legge det (vanligvis om morgenen) så snart det er ferdig for å unngå dets vekt under flygingen. Egg er også relativt raske å lage (tenk bare på verpehøns som gir ferske egg hver morgen), og flere egg kan derfor legges i reiret etterhvert som de produseres over et visst tidsrom av hekkesesongen og resultere i et høyere antall avkom enn om kun noen ganske få egg ble holdt tilbake i moren den tiden det tok for fostrene å utvikle seg til ferdige kyllinger.
For de artene der også hannen deltar i omsorgen for avkommet ville levendefødsel dessuten medføre en langt større risiko for at hannen forlot hunnen etter parringen og overlot hele foreldreoppgaven til henne. Utviklingen av vivipari ville derfor medføre flere ulemper og få fordeler for de fleste fugler, og et seleksjonspress i den retning har derfor aldri forekommet. Istedenfor er det eggene som er blitt utsatt for seleksjonspress.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
