Ja, vi elsker dette landet
Norges nasjonalsang From Wikipedia, the free encyclopedia
Norges nasjonalsang From Wikipedia, the free encyclopedia
«Ja, vi elsker dette landet» er en patriotisk sang skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og tonesatt av Rikard Nordraak (1842–66). Fra midten av 1860-tallet til begynnelsen av 1900-tallet overtok denne sangen gradvis som den mest anerkjente norske nasjonalsangen. Stortinget vedtok onsdag 11. desember 2019 enstemmig å anerkjenne den som Norges offisielle nasjonalsang.[1][2] Tidligere har flere andre sanger vært regnet som nasjonalsanger i Norge og på det meste av 1800-tallet var det andre sanger som var mest anerkjent, først og fremst «Norges Skaal» og «Sønner av Norge».
| Ja, vi elsker dette landet | |||
|---|---|---|---|
 Noter for Ja vi elsker i E-dur for mannskor. | |||
| Land | Norge | ||
| Også kjent som | «Ja, vi elsker» | ||
| Første linje | Ja, vi elsker dette landet, | ||
| Tekst | Bjørnstjerne Bjørnson | ||
| Komponist | Rikard Nordraak | ||
| Innført | I bruk fra 1864, offisielt innført 11. desember 2019. | ||
| Språk | Norsk | ||
| Publisert i | Familiesangboka Mandelblomsten, Evangelietoner, Glad sang, Norsk salmebok 2013, Lovsyng Herren, Sions harpe, Frelsesarmeens sangbok, Kristen Sang, Syng for Herren, Ære være Gud, Barnesangboka for søndagsskole, barne- og yngreslag, Metodistkirkens Salmebok, Nye salmer og sanger, Gardens sangbok, Søndagsskolesangbok | ||
| Multimedia | |||
| Lyd | |||
Første versjon av teksten ble trykt anonymt i Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften «Norsk Fædrelandssang». Den var tilegnet kong Karl IV i anledning Stortingets åpning. I 1863 ble en omarbeidet versjon trykt i Illustreret Nyhedsblad. Da var den signert og kong Karl var ute av bildet både i tilegnelsen og i selve diktet. Den utforming diktet fikk i Bjørnsons diktsamling Digte og Sange fra 1870, er blitt stående som den endelige. Den har da åtte strofer og heter rett og slett «Ja, vi elsker». Bjørnstjerne Bjørnsons fetter Rikard Nordraak tonesatte «Ja, vi elsker» for mannskor, 21 år gammel. Melodien ble antakelig til høsten 1863 mens Nordraak studerte i Berlin.
Den 17. mai 1864 ble sangen fremført offentlig for første gang av 24 mannssangere på Eidsvoll i forbindelse med Grunnlovens femtiårsjubileum: tolv sangere fra Norges eldste offentlige kor, Den norske studentersangforening[3], åtte fra Handelsstandens Sangforening og fire fra Kristiania Haandverker Sangforening. Senere samme dag ble den gjentatt i Christiania av et mannskor på vel 200 sangere. Dermed var tradisjonen med korsang fra hovedtrappa foran universitetet i hovedstaden på 17. mai innledet. Konserten skal ha hatt flere tusen tilhørere.
Frem til tidlig på 1900-tallet ble både «Sønner av Norge» og «Ja, vi elsker dette landet» brukt som nasjonalsang, men «Sønner av Norge» ble brukt i offisielle sammenhenger.[4] Stortingets kulturkomité gikk 14. november 2019 inn for at «Ja, vi elsker dette landet» skulle bli Norges nasjonalsang.[5]
Bjørnson var sommeren 1859 et par måneder på Wernersholm hos sin venn Georg Krohn. Blant annet skrev han «Ja, vi elsker dette landet» der og fullførte Arne mens han var der. Diktet «Ja, vi elsker dette landet» var opprinnelig tiltenkt Arne.[7]
Bjørnstjerne Bjørnsons fedrelandsdikt ble til i flere trinn, i takt med utviklingen av norsk nasjonal- og selvstendighetsfølelse i løpet av 1800-tallet. Den tidligste versjonen av diktet fra 1859 sprang ut av en krise i forholdet mellom Norge og unionspartneren Sverige. Det rådet usikkerhet rundt den norsk-svenske kong Karl IVs utnevning av ny stattholder for Norge.
Nordmennene ønsket ikke noe slikt embete, som de mente understreket Norges underlegenhet i unionen.
Bjørnson var på denne tid politisk redaktør av den liberale avisen Aftenbladet. Da unionskongen Karl høsten 1859 kom til hovedstaden Christiania for å åpne det nyvalgte Stortinget, publiserte Bjørnson anonymt 1. oktober på avisens forside diktet «Norsk Fædrelandssang tilegnet Norges Konge Hans Majestæt Kong Karl». Han sier altså ikke Norges og Sveriges konge, noe som understreket dikterens syn på fedrelandets selvstendighet. I denne form inneholdt diktet en strofe der Bjørnson bad kongen om å verne norsk selvstendighet innenfor unionen.
Få år senere blusset den gamle konflikten mellom Danmark og Tyskland om de danske hertugdømmene Slesvig og Holsten opp på ny. Bjørnson omarbeidet nå diktet og gjorde det til et innlegg i striden. Han fjernet blant annet strofen om kong Karl, endret tittelen til «Fædrelandssang» og la til to nye strofer om betydningen av skandinavisk samhold, forlik og forsoning. Diktet ble 20. desember 1863 trykt i Illustreret Nyhedsblad, der man kunne lese at «nu vi staa tre Brødre sammen / og skal saadan staa!» Med det siktet Bjørnson til at de tre skandinaviske land måtte stå samlet og støtte hverandre. Manuskriptet som ligger til grunn for denne versjonen, er det eneste man kjenner til nasjonalsangen. Det tilhører i dag Gunnerusbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Trondheim.
Enda en gang omarbeidet dikteren sin fedrelandshyllest. I løpet av 1860-årene hadde konflikten innenfor den norsk-svenske unionen blusset opp på ny, knyttet til både svenske og norske forsøk på revisjon av den norske grunnloven i mer unionsvennlig retning. Bjørnsons protest mot slike tendenser kom blant annet i dikts form. Da han i 1870 utgav sin eneste diktsamling, Digte og Sange, inneholdt boken også det tidligere fedrelandsdiktet i ny versjon. Her understreker Bjørnson på ny nordmennenes vilje til forsvar av landets fred og frihet, samtidig som han sier at «vi heller landet brænte / end det kom til fald». Det er denne tredje hovedversjon av diktet, med åtte strofer, som er blitt stående som Norges nasjonalsang. Siste bearbeidelse fra Bjørnsons hånd ble trykt i Digte og Sange i 1904 under tittelen «Sang for Norge».
Et manuskript håndskrevet av Bjørnstjerne Bjørnsons fra 1863 er den eldste bevarte utgaven.[8] Det eies av NTNU Universitetsbiblioteket i Trondheim. Manuskripet ble i 2012 innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie.[9] Det er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).
Teksten har vært gjenstand for ulike tolkninger. En omfattende presentasjon av tekst og musikk foreligger i boken Historien om ja, vi elsker.[10] Teksten handler om norsk historie frem til 1864, men har også et framtidsperspektiv.
Andre syn på teksten er fremmet av blant andre førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap Roger Lockertsen. Ifølge ham formidler teksten «et gammeldags innhold med et totalt utdatert kvinnesyn, og syn på krig og fred». Han bruker blant annet som eksempel uttrykket «også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir», som «handler om å lage en militærleir. Det høres fredelig ut, men er det ikke». Som eksempel på sangens kvinnesyn trekker han frem linjene «alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett» og «kvinner selv sto opp og strede som de var menn». Lockertsen peker på at sangen i dag svært sjelden synges i sin helhet, og uttaler at «jeg tror ikke folk vet hva sangen handler om».[11]
I boken Bjørnsons sangskatt fremmes imidlertid et annet syn: «Forbilder finnes selvsagt i andre nordiske nasjonalsanger, men «Ja, vi elsker» skiller seg ut gjennom sine pregnante bilder, sitt enkle ordvalg og sin prunkløshet. De tre første strofene uttrykker kjærlighet til land og folk og minner om hvordan historiens konger og hærførere, og likedan menige kvinner og menn i bygd og by har beskyttet sitt fedreland. Ikke bare vinnerne er i fokus, men like mye, eller mer, de mange fra de «tusen hjem». Det er disse som har bidratt til å bygge Norge, også med sine tårer.[12] Selv om krise og krig danner bakteppe for de ulike tekstversjonene av «Ja, vi elsker», betoner de åtte strofene etiske verdier som ansvarlighet, samhold, trofasthet, historisk bevissthet, fredsvilje, forlik, utholdenhet, tillitsfullhet, forsakelse, skamfølelse og gudstro. Det må være unikt at en nasjonalsang nevner ordet skam og streifer tanken om at man kan ha sviktet noen. Å spore internasjonal empati i en nasjonalsang er usedvanlig.»[13]
.jpg)
Teksten ble tonesatt for mannskor av Bjørnsons 21-årige fetter, Rikard Nordraak. Nordraaks renskrevne manuskript tilhører Nasjonalbiblioteket og stammer trolig fra høsten 1863. Komponisten har brukt den opprinnelige tekstversjonen fra 1859 som grunnlag. Sangen lød første gang offentlig 17. mai 1864 ved femtiårsjubileet for den norske grunnloven av 1814. 24 sangere fra hovedstadens tre største og eldste mannskor, Den norske studentersangforening, Kristiania Haandverker Sangforening og Handelsstandens Sangforening, fremførte den på Eidsvoll hvor grunnloven var undertegnet. Senere på dagen lød sangen i reprise i Christiania fra et utvidet kor på 200 sangere, nå også fra turnernes sangforening. Sangen slo straks an og ble allerede fra høsten 1864 brukt ved offentlige markeringer og omtalt som selve fedrelandssangen. Både dikt og melodi kom raskt inn i allsangbøker og skolesanghefter. Da de første lydopptak ble gjort tidlig på 1900-tallet, ble sangen spilt inn, både her til lands og i utlandet.
Mannskordirigenten Johan Diederich Behrens har eid musikkmanuskriptet og har notert i det både med penn og blyant. I andre halvdel av 1800-tallet ga Behrens ut serier med mannskorsanger, de fleste publisert i hans Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger. «Ja, vi elsker» (med tittelen Fædrelandssang) var den første av Nordraaks mannskorsanger som ble trykt i denne samlingen, som utkom heftevis. Det skjedde høsten 1864.
Behrens la Nordraaks manuskript til grunn, tok delvis hensyn til Bjørnsons tekstrevisjon fra 1863 og lot endringer han selv innførte i manuskriptets notebilde, komme med i den trykte utgaven.
Nordraak har ikke gitt «Ja, vi elsker» noen tempo- eller karakterbetegnelse. Det var Behrens som la inn anvisning om et marsjpreg i Nordraaks manuskript og i den første trykte versjon av melodien. Bjørnson selv kalte sin fedrelandssang en hymne, og skal flere ganger ha protestert mot en hurtig fremføring. De små retningslinjer vi har fra Nordraak selv om foredraget, tyder på at han ønsket at sangen ikke skulle synges for hurtig og bastant. Det kan tyde på at komponisten har villet understreke ettertanke snarere enn selvhevdelse.[10]
Bjørnson skrev diktet med datidens norske rettskrivning. Moderne versjoner følger ikke alltid Bjørnsons stavemåte. Tegnsettingen varierer også noe mellom de forskjellige utgivelsene, hovedsakelig bruken av tankestrek, komma og punktum. Samlet betyr alle slike endringer at det finnes flere versjoner av diktet, spesielt vers 1, 7 og 8 som blir sunget og reprodusert mest.
Ved sang gjentas de to siste linjene, og ved andre repetisjon gjentas også ett eller to av ordene.
| Delvis modernisert tekst[a] | Originaltekst[b] |
|---|---|
| 1. Ja, vi elsker dette landet, |
1. Ja, vi elsker dette Landet, |
| 2. Dette landet Harald berget[d] |
2. Dette Landet Harald bjerged |
| 3. Bønder sine økser brynte |
3. Bønder sine Øxer brynte, |
| 4. Visstnok var vi ikke mange; |
4. Vistnok var vi ikke mange; |
| 5. Hårde tider har vi døyet,[r] |
5. Haarde Tider har vi døjet, |
| 6. Fienden sitt våpen kastet,[x] |
6. Fienden sit Vaaben kasted, |
| 7. Norske mann i hus og hytte, |
7. Norske Mand i Hus og Hytte, |
| 8. Ja, vi elsker dette landet, |
8. Ja, vi elsker dette Landet, |
Bjørnsons første versjon av diktet inneholdt, som tidligere nevnt, seks vers: de fem ovenstående vers 1-4 og 7. Det sjette verset, som Bjørnson senere fjernet, kom mellom ovenstående vers 4 og 7.
Nu gror bare Aks i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.
«Broderpakten» som det her blir referert til var en militær allianse mellom Norge, Sverige og Danmark om å hjelpe hverandre hvis et av landene skulle komme under militært angrep. Nettopp dette skjedde da prøyssiske tropper invaderte Sønderjylland i februar 1864. Likevel fikk Danmark ingen hjelp fra sine allierte partnere. Dette bruddet på «broderpakten» knuste en gang for alle manges drøm om et samlet Skandinavia.[14]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
