Arne er en av Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger, utgitt i 1859.[2] Den er tilegnet Ole Bull. Boka utmerker seg ved sin realistiske skildring av sjeleliv: sinn som går i vranglås, innestengthet, kommunikasjonsvansker, uklare lengsler, ja, samvittighetsnød.
Undrer mig paa, hvad jeg faar at se, over de høje Fjelde
Fra diktet Over de høje Fjelde som inngår i romanen.
| Arne | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Bjørnstjerne Bjørnson | ||
| Utgitt | 1859[1] | ||
Hovedpersonen Arne Kampen er sønn av den arbeidssomme plassjenta Margit og en disharmonisk mesterdanser og spillemann som går under navnet «Nils Skrædder». Han er åpenbart en uforløst kunstner, en ubalansert fyr som kvinnene dras mot, svikefull, voldelig og mer og mer alkoholisert. Han blir til slutt invalid både fysisk og psykisk. (Sml. spillemannsmotivet i andre arbeider av Bjørnson, f.eks. i novellen «Thrond» fra 1859, sammen med Synnøve Solbakken noe av det første Bjørnson utga). Arne er nær ved å gjøre seg til drapsmann for å forsvare moren mot faren. Farsarven er tung å bære. Arne har gode grunner for å lengte ut og vekk, men kjærligheten til moren, til arbeidet med å opparbeide Kampen (tidligere husmannsplass), og til Eli Bøen, jenta som forstår og tar vare på visene hans, fører til at han etter hvert finner sin livsoppgave på hjemlig grunn.
- «Fortellingen er ikke så helstøpt som Synnøve. Men Arne er på mange måter en rikere bok. Spennvidden er større. Her er rystende scener av livet», som Bjørnson skriver til den danske litteraturkritikeren Clemens Petersen[3] – først og fremst scenen da «Nils skredder» dør, den uhyggeligste variasjon av far-sønn-motivet i hele forfatterskapet.[4]
I Norges litteraturhistorie, gjengir Edvard Beyer et brev der Bjørnson gir uttrykk for at han kanskje hadde gitt i meste laget av seg selv i dette arbeidet: «Da boken var trykt og Bjørnson leste den om igjen, ble han skremt av det den fortalte om ham selv. I et fortvilt brev til Clemens Petersen skriver han at han «vrir meg som en orm under dens ubarmhjertige alvor [...] Dette verk er en frukt av mine ikke kuede lidenskaper.»»[5]
Boka ble ikke bare godt mottatt. A.O. Vinje ironiserte over romanen; han likte blant annet dårlig «den nakne, åndlause skildring av livets armodsdom», og fant for mye «Raasmak og Raatev». Clemens Petersen mente at Arne nok vitnet om et mer utviklet talent enn Synnøve Solbakken, men han var likevel ikke så sterkt fengslet, mens Georg Brandes fant at Arne var den mest interessante av Bjørnsons bondefortellinger.
I tillegg kom det til en langvarig konflikt mellom Bjørnson og «Geelmuydens enke» (Anna Geelmuyden, 1809-72[6]) i Bergen om utgiverrettighetene. Hun hadde kjøpt Halte-Hulda av Bjørnson, og gikk i 1858 med på også å forlegge Arne. Dessverre ble det ikke inngått noen skriftlig kontrakt, bare muntlig avtale om et honorar på 132 spesiedaler. Til gjengjeld skulle Anna Geelmuyden ha forlagsrett i et antall år, og hun hevdet i etterkant at det ble avtalt 14-15 år. Bjørnson derimot sa de hadde avtalt en periode på bare 10 år. I august 1859 forelå Arne ferdigtrykt, men alt et par måneder senere begynte konflikten. Bjørnson ønsket å utgi en forbedret utgave, og sendte et revidert eksemplar til fru Geelmuyden. Dette avviste hun, nå som hun allerede hadde trykt boken slik han først hadde sendt henne den, og Bjørnson prøvde da å få henne til å gi fra seg Arne. Han øynet nemlig mulighet for å få sine samlede fortellinger utgitt hos Frederik Hegel i København. I 1868 var tiårsperioden i ferd med å løpe ut, men da tok Anna Geelmuyden initiativet til å få utgitt andreutgaven som Bjørnson hadde sendt henne ni år tidligere. Han ble så opprørt at han skrev øverst i brevet sitt: «Læs dette helt igjennem, det er ikke ondt.»[7]
Til gjengjeld truet enkefruen med å røpe opplysninger som angivelig ville avsløre Bjørnsons «Umandighed og Ynkelighed».[8] Han forklarte henne at Arne skulle utgis av Hegel året etter, og at han kom til å kunngjøre sin «mislige kontrakt» med henne over hele Skandinavia om hun utga sin andreutgave. Det gjorde han også, da hun ikke ga seg; i Aftenbladet 25. februar 1869 stod Bjørnsons «Circulære til Nordens Boghandlere» på trykk, der han oppfordrer dem til å boikotte Anna Geelmuydens andreutgave. Saken vakte stor oppsikt, spesielt siden fru Geelmuydens juridiske rett til Arne var ubestridelig. Likevel gikk salget av andreutgaven dårlig, og fruen ga seg da også. I mai 1871 dro hun selv til København og solgte Halte-Hulda og Arne direkte til Frederik Hegel for tusen danske rigsdaler. Dermed var «Hexen ihjælslaat! bøgerne fri!» som Bjørnson skrev til forlegger Hegel. Bjørnsons brev til fru Geelmuyden og det reviderte eksemplaret av Arne tilhører universitetsbiblioteket i Bergen.[9]
- «Det blev ham så underligt, at den sang, som bar all hans lengsel, havde han glemt, men hun funnet. -» Den omtalte sangen er den som begynner med ordene «Undrer mig på, hva jeg får at se» i bokens tredjesiste kapittel.
Arnes kunstnersinn gjør ham til drømmer og dikter; i lyrikk og toner finner det innestengte sinnslivet åpent uttrykk:
- Gutten en fløjte av selju skar
- av selju skar, -
- og prøvde om tonen derinne var
- derinne var.
- Gutten en fløjte av selju skar
- Tonen, den hvisked og nevnte sig,
- og nevnte sig,
- men best som han lydde, den løp sin vej,
- den løp sin vej
- Tonen, den hvisked og nevnte sig,
- Ofte, han blunded, den til ham smøg,
- den til ham smøg,
- og over hans pande med elskov strøk,
- med elskov strøk.
- Ofte, han blunded, den til ham smøg,
- Vilde den fange, og våknet bratt,
- og våknet bratt;
- men tonen hang fast i den bleke natt,
- den bleke natt.[10]
- Vilde den fange, og våknet bratt,
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
