type forbruksskatt From Wikipedia, the free encyclopedia
Merverdiavgift (mva.), tidligere kalt merverdiomsetningsavgift (moms), er en generell forbruksavgift (skatt) på verdien som blir lagt til varer eller tjenester (avanse) i hvert produksjons- eller handelsledd i innenlandsk omsetning.
For hvert ledd varen passerer i handelskjeden blir en verdi (produksjonskostnader + fortjeneste = avanse) lagt til varen. Denne tillagte verdien er ikke bare et uttrykk for at selger ønsker avanse for å bearbeide varen. Den er også et uttrykk for at varen er tilført en faktisk verdi, for eksempel gjennom bearbeiding/foredling av varen eller gjennom transport av varen fra et sted hvor det ikke finnes noe marked for den, til et sted hvor det finnes et marked.
Følgelig skal merverdiavgiften (i motsetning til sisteleddsavgifter) beregnes og betales i alle omsetningsledd. Dette skjer på den måten at kjøper betaler merverdiavgift av hele det beløpet varen koster (eksklusive merverdiavgift) minus den merverdiavgift som kjøper selv krever inn når kjøper videreselger den bearbeidete varen til en ny kjøper.
På den måten innkrever hver selger merverdiavgift fra sin kjøper, som han så betaler inn til staten. Samtidig har selgeren fradragsrett for den merverdiavgiften han selv har betalt når han kjøpte (rå)varen og andre ting som er nødvendig for produksjonen. Derfor blir beløpet som hver selger betaler inn til staten:
Sluttproduktets forbruker har ikke noen å selge produktet til. Når derfor sluttproduktets forbruker betaler merverdiavgift av hele produktets verdi (ekskl. mva.) til forhandleren (utgående merverdiavgift), så trekker forhandleren fra all merverdiavgift som han har betalt tidligere for å kjøpe og bearbeide varen (inngående merverdiavgift), før han sender differansen til staten.
Men selv om hvert enkelt salgsledd har innkrevet merverdiavgift av kjøpeleddet, og innbetalt differansen mellom utgående merverdiavgift og inngående merverdiavgifter til staten, så er det sluttbrukeren, dvs. forbrukeren, som faktisk betaler hele merverdiavgiften. Den endelige størrelsen på merverdiavgiften utgjøres av summen av de avgiftene som blir beregnet fra alle de suksessive verdiøkningene (avansene). Derfor er merverdiavgiften en forbrukeravgift, det vil si en flat skatt på forbruk av alt fra mat til persontransport.
Næringsdrivende med en årlig omsetning over en minstegrense er registreringspliktige i merverdiavgiftsmanntallet og skal beregne merverdiavgift av sin omsetning (utgående avgift), men har rett til fradrag for merverdiavgift som er påløpt ved kjøp av varer og tjenester til bruk i virksomheten (inngående avgift). Retten til å fradragsføre all inngående merverdiavgift, selv om den er større enn utgående merverdiavgift, medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden.
EUs felles regelverk for merverdiavgift er fastsatt i direktiv 2006/112/EF. Direktivet fastsetter blant annet at ingen medlemsland kan sette den generelle satsen i merverdiavgiften lavere enn 15 % (artikkel 97). Direktivet åpner for at medlemslandene kan benytte inntil to reduserte satser for enkelte nærmere bestemte varer og tjenester (artikkel 98), men de reduserte satsene ikke kan settes lavere enn 5 % (artikkel 99). Det er kun Kypros og Luxembourg[1] som utnytter direktivets mulighet til å ha en generell merverdiavgiftssats på 15 %. Den høyeste generelle merverdiavgiftssatsen i EU har Ungarn med 27 % (fra 2012).[2] På Kanariøyene er det 7 % og på Gibraltar 0 %, men disse områdene (og Åland med 24 %) regnes som utenfor EU for merverdiavgiftregler.
EUs felles regelverk for merverdiavgift betyr at privatpersoner kan kjøpe frie mengder varer for eget bruk i hele EU (og betale lokal merverdiavgift) på reise eller over nettet, og bringe med hjem uten å deklarere eller betale noen merverdiavgift eller toll hjemme. Norge er ikke med i dette.
I OECD har alle land unntatt USA innført merverdiavgift (i USA har mange delstater omsetningsavgift). Den generelle satsen varierer imidlertid fra 5 % i Canada til 27% i Ungarn.[3]
Merverdiavgiften har så langt blitt innført i om lag 150 land og utgjør ofte om lag 20 % av skatteinntektene.
I Norge pr. 2018 er den generelle satsen for merverdiavgift 25 % , for næringsmidler 15 %, og for blant annet persontransport, hotellovernattinger og kinobilletter 12 %.[4] Fom. 1. april 2020 tom. 30. juni 2021 ble imidlertid lav sats redusert fra 12 % til 6 %, som en del av tiltakspakkene i forbindelse med korona-situasjonen.[5]
Merverdiavgiften utgjør en betydelig del av den norske statens inntekter. I 2009 utgjorde merverdiavgiften 21 % av det offentliges totale skatteinntekter og 7,8% av BNP.[6]
I Norge vedtas merverdiavgiften, på samme måte som de øvrige skattene til statskassen, av Stortinget i medhold av Grunnlovens § 75 a. Dette skjer gjennom det årlige stortingsvedtaket om merverdiavgift. I vedtaket fastsettes satsene for merverdiavgiften. De nærmere reglene for merverdiavgiften er gitt i merverdiavgiftsloven av 19. juli 2009 og i merverdiavgiftsforskriften av 16. desember 2009.
Næringsdrivende og offentlig virksomhet skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret når omsetning og uttak som er omfattet av loven til sammen har oversteget 50 000 kroner i en periode på tolv måneder. For veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner er beløpsgrensen 140 000 kroner.
Det skal i utgangspunktet beregnes merverdiavgift ved omsetning av alle varer og tjenester. En rekke tjenester er imidlertid eksplisitt unntatt for merverdiavgift. Dette gjelder blant annet helsetjenester, sosiale tjenester, undervisningstjenester, finansielle tjenester og offentlig myndighetsutøvelse. Tjenester på kultur- og idrettsområdet og omsetning som utføres av frivillige organisasjoner er også unntatt for merverdiavgift.
Hvis selger krever inn mindre merverdiavgift fra kjøper (utgående merverdiavgift) enn det han betaler ut når han kjøper inn nødvendige varer (inngående merverdiavgift), får han allikevel fullt fradrag for den inngående merverdiavgiften.[7][8]
Unntak fra avgiftsplikt er omsetning som faller helt utenfor merverdiavgiftsloven (LOV 2009-06-19 nr 58: Lov om merverdiavgift). Virksomheter som bare har slik omsetning skal ikke registreres i Merverdiavgiftsregisteret, og har ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift.[9]
Fritak for avgiftsplikt er omsetning som faller innenfor merverdiavgiftsloven, men hvor det i loven er fastsatt at det ikke skal beregnes utgående merverdiavgift, såkalt nullsats. Et typisk eksempel på slik omsetning er salg av varer og tjenester til utlandet. Ved slik omsetning gjelder merverdiavgiftslovens regler fullt ut, blant annet reglene om fradrag for inngående merverdiavgift. Varer og tjenester som etter loven kan omsettes uten beregning av utgående merverdiavgift, kalles «omsetning som er fritatt for merverdiavgift.» [10]
Det finnes en rekke fritak for merverdiavgift. Dette gjelder blant annet aviser, tidsskrifter, bøker, elektrisk kraft til husholdningsbruk i Nord-Norge og elbiler. Denne type varer og tjenester registreres med såkalt nullsats.
På Svalbard er det ikke noen merverdiavgift. Handel mellom Svalbard og øvrige Norge regnes som utenlandshandel for merverdiavgiften.
Det skal beregnes merverdiavgift med alminnelig sats (25 % i 2012), medmindre omsetningen eller uttaket er fritatt for merverdiavgift eller det ikke skal beregnes merverdiavgift ved innførselen.
Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (15 % i 2012) ved omsetning, uttak og innførsel av næringsmidler. Det skal likevel beregnes merverdiavgift med alminnelig sats for næringsmidler som omsettes som del av en serveringstjeneste. Den reduserte satsen for næringsmidler går ofte under betegnelsen «matmoms».
Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (12 %) ved omsetning og uttak av tjenester som gjelder
Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (11,11 %) ved fiskeres omsetning til eller gjennom fiskesalgslag som er opprettet i medhold av råfiskloven. Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats ved fiskesalgslagets formidling eller godkjenning av slik omsetning.
Den alminnelige omsetningsavgiften ble innført fra 1. juli 1935 under betegnelsen midlertidig omsetningsavgift til kriseformål. Avgiften var kumulativ og ble fastlagt til 1 % på hvert omsetningsledd. Satsene ble i første halvdel av 1940 økt, først til 2 % og deretter til 3 %.
Fra september 1940 gikk en over til et system hvor avgiften ble lagt på siste ledd i omsetningen av varer. Avgiftssatsen ble forhøyet til 10 %. Fra 1. juli til 1. august 1947 ble det anvendt to avgiftssatser med 10 % på jordbruksvarer og 6,25 % på øvrige varer. Problemene med å praktisere to forskjellige avgiftssatser førte til at man fra 1. august samme år satte avgiftssatsen til 6,25 % for alle varer. Satsen ble hevet til 10 % igjen fra april 1951. 1. desember 1964 ble avgiftssatsen hevet til 12 % (13,64 % eksklusive avgiftsbeløpet). Denne avgiftssatsen ble beholdt fram til 1970, da sisteleddssystemet ble opphevet.
Merverdiavgiften ble innført 1. januar 1970. Avgiftsplikten omfattet i prinsippet alle slags varer, mens tjenester falt inn under avgiftsplikten i den utstrekning de var eksplisitt nevnt i loven. Avgiftssatsen ble satt til 20 % (mot 13,64 % i omsetningsavgiften). Hovedbegrunnelsen for omleggingen var et ønske om en overgang til mindre direkte beskatning og mer indirekte beskatning.
Den 1. januar 1993 ble avgiftssatsen hevet til 22 %. Dette var et ledd i en krisepakke som blant annet innebar en senkning av arbeidsgiveravgiften. Avgiftssatsen ble ytterligere hevet til 23 % fra 1. januar 1995, 24 % fra 1. januar 2001 og 25 % fra 1. januar 2005.
Fra 1. juli 2001 ble det innført generell merverdiavgiftsplikt også ved omsetning av tjenester, med mindre de er eksplisitt unntatt i loven. Som et ledd i denne reformen ble det innført en redusert sats på mat- og drikkevarer, og det er senere vedtatt lavere sats på flere områder. Fra 1. mars 2004 ble persontransport avgiftspliktig, men med lav sats. Omsetning av infrastrukturtjenester knyttet til bruk av lufthavner og jernbane ble avgiftspliktig fra 1. januar 2005 med ordinær sats, og det samme skjedde for omsetning av infrastrukturtjenester knyttet til bruk av offentlige havner fra 1. januar 2007. Utleie av rom i hotellvirksomhet mv., herunder formidling av slik utleie, ble avgiftspliktig fra 1. september 2006 med lav sats. Med virkning fra 1. januar 2008 er det videre innført merverdiavgift med lav sats på næringsmessig utleie av fritidseiendom.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
