From Wikipedia, the free encyclopedia
Aristofanes (gresk: Ἀριστοφάνης; født ca. 450 f.Kr., død ca. 385 f.Kr.) var en attisk komediedikter i antikkens Hellas. Hans mest kjente stykker er Skyene som holder leven med Sokrates; Froskene og Lysistrata.
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Aristofanes’ fødested og eksakte fødselsdato er ikke kjent, men han var trolig utdannet i Athen. Han er kjent for å ha skrevet komedier for de to athenske festivalene Dionysia og Lenaia. Han skrev til sammen rundt 44 stykker, av dem er kun 11 bevart, og stykkene hans er de eneste vi har av den eldre greske komediediktingen, den gamle komedie. Mange av stykkene hans var politiske, språklig og tematisk vendte de ofte opp–ned på vedtatte normer og forventninger. Stykkene var ofte fylt av satire om kjente athenske borgere og deres framferd i Peloponneskrigen, og han skal ved flere tilfeller ha blitt dratt for retten, beskyldt for ærekrenkelser.
Aristofanes framstår i Platons skrift Gjestebudet (Symposion) der han gir en humoristisk mytisk fremstilling av opphavet til kjærligheten; mennesket skal i tidenes morgen ha blitt delt i to, og derfor vil det alltid søke å bli forent med «sin bedre halvdel».
Aristofanes' første stykke ble oppført i 427 f.Kr. På grunn av sin unge alder kunne eller våget han ikke selv å stå fram som forfatter eller lede innøvingen av stykkene. Han overlot sine første stykker til noen av sine faglige venner, som oppførte dem som egne arbeider. Under eget navn sto Aristofanes fram for første gang i år 424 f.Kr. med stykket Ridderne, et av de elleve stykkene som har overlevd fram til vår tid. Hans siste stykke, Rikdommen, ble oppført i år 388 f.Kr..
Aristofanes' lystspill tilhører den eldre attiske komedien, som ofte tok opp aktuelle politiske spørsmål. Dikteren, som selv tilhørte den konservative og aristokratiske retningen, rettet sine kvasse og til dels burleske våpen særlig mot det herskende demokratiets mektige hovedmenn: Kleon, Lamakos og andre. I andre stykker vender han seg mot samtidige poetiske og filosofiske retninger og deres representanter. I det hele tatt er det komediens oppgave å nådeløst angripe alt som blir oppfattet som skjevt og fordervet i tidsånden og samfunnsutviklingen. De alvorlige tendensene som ligger til grunn for det aristofanske lystspillet, hemmer imidlertid på ingen måte den åpenbare løsslupne munterheten i framføringen.
Når det gjelder fantasirikdom, levende karaktertegning, lynende kvikkhet og et fullendt herredømme over formen, kan Aristofanes sidestilles med de største skaldene gjennom tidene. Språket hans er den reneste attisisme, og hans beskrivelse av hverdagslivet i Athen er, selv om den er betydelig parodierende, en rik kilde til kunnskap om kulturforholdene på denne tiden.
Selv om stykkene hans har tydelige budskap, mangler de ofte en klar intrige og ligner ofte mer på moderne revyer enn på moderne komedier. I de fleste av stykkene hans forekommer scener og uttrykk som kan avvike fra enkeltes oppfatning av hva som passer seg. Seksualitet og kroppsfunksjoner går igjen i stykkenes språk og handling. Dette kan føres tilbake til den greske komediens opprinnelse, og virket nok mindre støtende på det athenske publikummet. Ved Dionysia-festivalene ble det fremført «fallos-sanger», og løssluppenheten fikk fritt spillerom. Sammenhengen mellom komedier og drikkeviser er tydelig i diktingen hans, humoren er grovkornet og kan godt kalles både lyte- og underbuksehumor. En av de siste norske oppsettingene av Aristofanes fikk talende nok navnet Full fjert for fred. Stykket er fritt komponert etter Freden, og ble oversatt av Petter Næss for Oslo Nye Teaters dukketeater med premiere 8. mars 2003.
Aristofanes skal til sammen ha forfattet 44 stykker, hvorav 11 komedier er bevart.
Athens nederlag i den peloponnesiske krig i år 404 f.Kr. førte til at komedien ble mindre politisk og fantastisk. Aristofanes’ to siste stykker, Kvinnene i folkeforsamlingen og Rikdommen viser en reduksjon i poetisk kraft. Rikdommen har i tillegg tema og komposisjon som danner overgang mellom den eldre komedien og mellom-komedien. Aristofanes har likevel satt spor etter seg hos ettertidens forfattere. Både den greske komediedikteren Menander og den romerske Terentius (og gjennom ham den franske Molière) bærer preg av inspirasjon fra Aristofanes når det gjelder innhold. De er likevel forskjellige i formen, deres komedier blir en mer pyntelig og privat form for lystspill. Som satiriker har Aristofanes også hatt stor betydning for forfattere som Erasmus, Thomas More og Rabelais.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
