fransk politiker, prest og diplomat From Wikipedia, the free encyclopedia
Armand-Jean du Plessis de Richelieu, mest kjent som kardinal Richelieu (1585–1642) var en fransk aristokrat, kardinal og statsmann. Han ble født under navnet Armand-Jean du Plessis i Paris, men tok senere navnet Richelieu etter familiens eiendom. Fra 1624 var han Ludvig XIIIs hovedminister («principal ministre»), en stilling han beholdt frem til sin død i 1642. Begrepet «premier ministre», («førsteminister» eller «statsminister») fantes ikke i hans samtid, men brukes ofte av historikere.
| Armand-Jean du Plessis de Richelieu | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. sep. 1585[1][2][3][4] Paris | ||
| Død | 4. des. 1642[1][3][5][6] (57 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, kunstsamler, skribent, katolsk biskop (1607–1642), katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Ph.d. | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne College of Sorbonne | ||
| Far | François IV du Plessis de Richelieu | ||
| Mor | Susanne de La Porte[7] | ||
| Søsken | Alphonse-Louis du Plessis de Richelieu Isabelle-Françoise du Plessis de Richelieu Henri du Plessis de Richelieu | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Frankrike | ||
| Gravlagt | Chapelle Sainte-Ursule de la Sorbonne | ||
| Utmerkelser | Kommandør av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
I mer enn 18 år var han Frankrikes reelle makthaver. Han sto for byggingen av den franske flåten og etablerte franske kolonier i Afrika.
Armand-Jean du Plessis tilhørte en adelig slekt som var hverken rik eller berømt. Hovedbesittelsen var godset Richelieu i Poitou. Faren François du Plessis de Richelieu var kaptein for kong Henrik IIIs garde og sluttet seg etter Henrik IIIs død til Henrik IV. Han utmerket seg i kongens tjeneste, men døde allerede i 1599. Moren Suzanne de la Porte tilhørte en høyt ansett, borgerlig juristfamilie. Etter mannens død var hennes stilling vanskelig, men ved Henrik IVs hjelp lyktes det henne å bevare slektens eiendommer.
Den eldste sønn skulle overta eiendommene. og den nest eldste være biskop i bispedømmet Luçon, som familien hadde rett til å besette. Framtiden til den yngste sønnen, Armand-Jean, var derimot usikker. Da han var ni år gammel ble han sendt til Paris, hvor han fikk en usedvanlig god undervisning og gjennomgikk et akademi for unge adelsmenn som var bestemt til å gå militærveien.[trenger referanse] Så trakk den nest eldste broren seg tilbake til klosterlivet, og da Richelieu var 17 år gammel ble det bestemt at han skulle ha bispedømmet.
Etter få års teologiske studier ble han utnevnt til biskop omtrent 21 år gammel, fem år før den lovlige alder. To år senere overtok han personlig ledelsen av bispedømmet.
Richelieu var og forble troende katolikk, og han ble befestet i dette ved nært vennskapsforhold til den sterkt religiøse pater Joseph.[trenger referanse] Han opptok derfor også med stor iver og dyktighet sin bispegjerning, skrev bøker til troens forsvar, med mere.[trenger referanse] Bispedømmet var for lite for hans virketrang og ærgjerrighet, og hvor sterke enn hans religiøse interesser var, var de politiske enda sterkere.[trenger referanse]
I 1610 søkte han etter Henrik IVs død ved en reise til Paris å vinne de styrendes oppmerksomhet.[trenger referanse] Det mislyktes han i. Fire år senere spilte han en nokså fremtredende rolle på det siste stendermøte før eneveldet, og i november 1616 oppnådde han å bli minister og å lede utenriks- og krigsministeriene. Han hadde vunnet enkedronningen Maria av Medicis tillit, og det var vesentlig henne han skyldte sin stilling.[trenger referanse] Allerede i 1617 brast Marie av Medicis makt, og Ludvig XIII styrte det ministerium som hadde sluttet seg til henne.
Richelieu var en tid enkedronningens rådgiver, og de nye makthavere forviste ham først til hans bispedømme, siden til Avignon. Et par år syslet han særlig med religiøse spørsmål, og han skrev et stridsskrift mot protestantene; det var spissfindig som tidens teologiske innlegg gjerne var, men utmerket seg ved et visst måtehold.[trenger referanse] I 1620 lyktes det ham å få til forsoning mellom Marie av Medici og hennes sønn, Ludvig XIII, og fra da av vant han en stadig større innflytelse i de toneangivende kretser.[trenger referanse]
I 1622 gjorde pave Gregor XV ham til kardinal.
Han nådde i 1624 ministerverdigheten. Da han først var kommet i forbindelse med kongen, vant han raskt stor innflytelse, som siden aldri ble alvorlig rokket. Det er uenighet om hvorvidt Ludvig XIII personlig likte Richelieu eller ikke, men sikkert er det at kongen fullstendig sluttet seg til hans politikk.[trenger referanse]
Richelieu har formet sitt program i ordene: Mitt første mål var kongens myndighet, mitt annet rikets storhet.[trenger referanse] Jeg lovet kongen å anvende alle mine evner og all den myndighet det behaget ham å gi meg til å ødelegge det hugenottiske parti, knekke stormennenes hovmod, lære alle hans undersåtter deres plikt og heve hans navn blant de fremmede folk til den plass det burde innta.[trenger referanse] Det stemte godt med de anskuelser som Ludvig XIII følte seg kalt til å hevde, og han forstod snart at ingen kunne hjelpe ham bedre til det enn Richelieu.[trenger referanse]
Han næret på sin side stor ærbødighet for kongen, også for dennes person; han søkte kongens råd, og ofte var de av ikke ringe betydning for Richelieus politikk.[trenger referanse]
Richelieus utenrikspolitikk hadde først det mål å vinne sikkerhet for Frankrike og hevde dets anseelse, som den foregående tids usikre politikk hadde svekket. Men snart gikk hans tanker videre. Frankrikes historiske og naturlige grenser skulle gjenvinnes, først og fremst Rhingrensen. For å nå dette måtte han vende seg mot Habsburgerne både i Østerrike og i Spania.
Det betød at han måtte la Frankrike ta parti mot den katolske hovedmakt, og støtte de protestantiske stater som nå under Trettiårskrigen prøvde å felle den. Richelieu gjorde det uten skrupler.[trenger referanse] Hans katolisisme var solid nok, men viktigere enn kirkens interesser var for ham alltid Frankrikes.[trenger referanse] Derfor rettet han straks sin hele diplomatiske kunst mot Habsburgerne; med en smidighet og overlegenhet som hevet ham over alle tidens fremragende diplomater grep han inn i Europas politikk til gavn for protestantene.[trenger referanse]
Fra 1635, da de diplomatiske midler ikke forslo lengre, trådte Frankrike inn i krigen som de protestantiske staters hjelper, og seierrikt førtes i de følgende år kampen mot Habsburgerne. Da Richelieu døde i 1642 hadde Frankrike vunnet Elsass, Artois og Roussillon, besittelser det beholdt ved freden i 1648. Frankrike var nå for den alminnelige bevissthet blitt Europas mektigste stat.[trenger referanse]
Med like så stort hell ble Richelieus indre politikk gjennomført.[trenger referanse] Det ble her hans oppgave å bryte enhver makt som kunne tenkes å anvendes mot kongens myndighet. Den farligste motstander var hugenottene, som fra Henrik IVs tid hadde fast organisasjon og rådet over en del sikkerhetssteder. I 1625 begynte Richelieu kampen mot dem, og i 1629 var deres motstandskraft brutt. Richelieu fratok dem sikkerhetsstedene og berøvet dem deres rett til å holde politiske forsamlinger, men deres religionsfrihet og deres likeberettigelse med katolikkene ble uanfektet; til statens tjeneste antok han like så godt protestanter som katolikker.
Richelieu ville ikke innlate seg på noen religiøs forfølgelse. Han ville bare utbre katolisismen ved overtalelsens vei. Nettopp ved denne vei oppnådde han at flere og flere fornemme protestantiske familier gikk over til katolisismen.[trenger referanse] Dessuten vant han derved i landets tjeneste en mengde dyktige krefter som ellers ville være gått tapt.[trenger referanse] Og endelig bevarte han derved en viss sympati hos de protestantiske makter, som han skulle bruke mot Habsburgerne.
Mer langvarig ble kampen mot de adelige og fyrstelige stormenns uavhengighetstilbøyeligheter. I mange år hadde disse stormenn vært vant til å følge sine egne hoder uten hensyn til kongen og hans ministre. For dem var denne myndige minister, som resolutt krevde lydighet, gjenstand for den største forbitrelse.[trenger referanse] Gang på gang forsøkte de å styrte ham. Kongens bror Gaston av Orléans ble trukket inn i forsøkene, siden også Maria av Medici, som mente at Richelieu skyldte henne å føye seg etter alle hennes ønsker, og som var høyst oppbrakt over at hun ble skuffet i sine forventninger.[trenger referanse]
Den ene sammensvergelse etter den annen ble smidd mot Richelieu. Flere trodde å ha vunnet kongen mot ham, og enkelte ganger følte Richelieu seg selv usikker. Men hver gang seirede kongens overbevisning om at han ville svikte sin kongeplikt hvis han lot den mann falle som evnet å tjene riket og kongedømmet som ingen annen. Overfor disse sammensvergelser gikk Richelieu frem med stor strenghet. Kongens bror og Marie av Medici måtte begge forlate landet, og mange stormenn straffet med døden. Det skyldtes ikke personlig hevnlyst; det var Richelieus tro på statsmaktens hellighet som gjorde det til plikt for ham å straffe enhver oppsetsighet mot den så hardt.[trenger referanse]
For Frankrikes utvikling ble det av stor betydning at han med fast hånd kuet adelen og vennet den til lydighet.[trenger referanse] Ett ledd deri ble også befalingen om å rive ned alle festningsverker som ikke tjente til grenseforsvar, hva enten det var adelige borger eller bymurer. Hans forbud mot dueller ble hevdet med harde straffer. Richelieu var ikke fri for standsfordommer.[trenger referanse] Det var med overvinnelse av personlige følelser at han kuet adelen, men kongens makt var for ham viktigere enn hans standsfellers.[trenger referanse]
Richelieu fjernet ikke bare hindringene for eneveldet, men skapte også et solid grunnlag for det. Mest betød i øyeblikket den store hær og sterke flåte han skapte.[trenger referanse] Men ikke mindre betydningsfull ble hans omskapelse av embetsstyret.[trenger referanse] Ministeriets organisasjon ble endret så de kunne virke raskere og kraftigere, og Richelieu skapte for seg selv en virkelig førsteministerstilling. Den selvstendigste del av embetsstanden, parlamentene, mistet den del av lovgivningsmyndigheten de hittil hadde hatt, og selv deres domsmyndighet ble innskrenket ved bruk av kommisjonsdommere. De fornemme guvernører som hittil hadde hatt provinsstyret mistet sin makt og beholdt egentlig bare en æresstilling. Den virkelige makt kom til at være hos utsendinger fra ministeriet, «intendantene», en gruppe borgerlige embedsmenn sterkt avhengige av regjeringen, som allerede fantes, men som først nå riktig fikk betydning.
Langt mindre interesserte Richelieu seg for det indre reformarbeide, og finansstyret var nærmest slett.[trenger referanse] Underskudd og statsgjeld vokste raskt i hans tid. Richelieu gjenoppbygget Sorbonne og støttet lovende forfattere.
I 1634 stiftet han det franske akademi.[8] I 1844 fremstilte Alexandre Dumas Richelieu som en maktgal skurk i sin roman De tre musketerer.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
