Huset Tudor
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Huset Tudor var et kongehus av walisisk og engelsk opphav, med monarker som regjerte over England i 118 år fra 1485 til 1603, da det ble etterfulgt av huset Stuart. Best kjent av Tudor-monarkene er Henrik VII, Henrik VIII og Elisabeth I. Dynastiet ble avsluttet da Elizabeth døde i 1603 uten tronarvinger.[1] Gjennom hemmelige forhandlinger med sin fetter Jakob, konge av Skottland (hvis oldemor var en Tudor), sørget dronning Elizabeth for at huset Stuart etterfulgte på den engelske trone, noe som samtidig forente kongedømmene England og Skottland i en personalunion.
Dynastiet nedstammet fra slekten Tudor av Penmynydd på Angleseyog Katherine av Valois. Huset Tudor etterfulgte Huset Plantagenet som herskere over kongeriket England, og ble etterfulgt av huset Stuart. Den første Tudor-monark, Henrik VII av England, nedstammet gjennom sin mor fra en legitim slektsgren av det engelske kongelige huset Lancaster, et gren av Plantagenet. Tudor-familien kom til makten og begynte Tudor-perioden i kjølvannet av rosekrigene (1455–1487) mellom huset Lancaster og huset York, som etterlot huset Lancaster (som Tudorene var alliert med) utdødd i den mannlige slekslinjen.[2]
Henrik VII lyktes i å presentere seg selv som en kandidat den engelske tronen ikke bare for tradisjonelle tilhengere av Lancaster, men også for misfornøyde tilhengere av deres rivaliserende Plantagenet-grenen i huset York, og han tok og beholdt tronen i retten av erobring.[3] Etter sin seier i slaget ved Bosworth Field den 22. august 1485, forsterket han sin posisjon i 1486 ved å oppfylle sitt løfte fra 1483 om å gifte seg med Elizabeth av York, datter av Edvard IV, og dermed symbolsk forene de tidligere stridende fraksjonene Lancaster og York under nytt dynasti (representert av Tudorrosen).[4][5] Tudorene utvidet sin makt utover det moderne England, og oppnådde den fulle foreningen av England og fyrstedømmet Wales i 1542 (juridisk med Laws in Wales Acts 1535–1542), og med suksess hevdet engelsk autoritet over kongeriket Irland (proklamert med Crown of Ireland Act 1542). Tudormonarkiet opprettholdt også det nominelle engelske kravet til kongeriket Frankrike;[6] Selv om ingen av dem gjorde substans av det, utkjempet Henrik VIII kriger med Frankrike og prøvde å gjenvinne tittelen som konge av Frankrike. Etter ham mistet datteren Maria Tudor, dronning av Frankrike, kontrollen over alt territorium i Frankrike med Calais’ fall i 1558, den siste engelske besittelsen i Frankrike.[7]
Totalt styrte Tudormonarkene deres domener i litt over et århundre. Henrik VIII (regjerte 1509–1547) var den eneste sønnen til Henrik VII som levde til moden alder. Spørsmål rundt kongelig arv (som ekteskap og arverettigheter for kvinner) ble store politiske temaer under Tudortiden, og det samme gjorde den engelske reformasjonen i religion, og påvirket kronens framtid. Da Elizabeth I døde barnløs, etterfulgte det skotske huset Stuart som Englands kongefamilie gjennom kronenes union (to kongeriker under én konge) av 24. mars 1603.[8] Den første Stuart som ble konge av England (regjerte 1603–1625), Jakob VI av Skottland og I av England, nedstammet fra Henrik VIIs datter Margaret Tudor, som i 1503 hadde giftet seg med kong Jakob IV av Skottland i samsvar med Traktaten om evig fred (Treaty of Perpetual Peace) i 1502, bindende ikke bare for de som signerte den, men også for deres etterkommere.[9]
Tudorene stammet fra kong Edvard III på Henrik VIIs mors side fra John Beaufort, 1. jarl av Somerset, et av barna til den engelske prinsen John av Gaunt fra 1300-tallet, den tredje overlevende sønnen til Edvard III. Beauforts mor var Gaunts mangeårige elskerinne Katherine Swynford.[10]
Etterkommere av et uekte barn av engelske kongelige ville normalt ikke ha noe krav på tronen, selv om Gaunt og Swynford til slutt giftet seg i 1396, da John Beaufort var 25 år. Kirken erklærte deretter Beauforts legitime med tilbakevirkende kraft ved en pavelig bulle samme år , bekreftet av en lov av parlamentet i 1397. En påfølgende proklamasjon av John av Gaunts sønn kong Henrik IV med hans tidligere hustru Blanche av Lancaster, anerkjente også John Beauforts legitimitet, men erklærte hans slektslinje for uegnet til tronen.
Ikke desto mindre forble Beaufort-familien nært alliert med Gaunts etterkommere fra hans første ekteskap, huset Lancaster, under borgerkrigene kjent som rosekrigene. Å være etterkommer av Beauforts gjorde imidlertid ikke nødvendigvis at Henrik Tudor (Henrik VII) til arving til Englands trone, og heller ikke det faktum at farens mor, Katherine av Valois, hadde vært en dronning av England (selv om dette faktisk gjorde Henrik Tudor til sønn av kong Henrik VIs halvbror).
Det legitime kravet var fra Henrik Tudors hustru, Elizabeth av York, som datter til Edvard IV, og etterkommer av Lionel, hertug av Clarence, som var den andre sønnen til Edvard III, og også hans fjerde sønn, Edmund, hertug av York. Ettersom hun ikke hadde noen gjenlevende brødre, hadde Elizabeth det sterkeste kravet på kronen, men mens hun ble dronningekonsort, regjerte hun ikke som dronningregnant; for det siste forsøket en kvinne gjorde på å regjere i sin egen rett hadde resultert i katastrofe da mor til Henrik II av England, keiserinne Maud (også omtalt som Matilda), og onkel av Henrik II, kong Stefan av England, utkjempet en bitter borgerkrig om den engelske tronen på 1100-tallet.[11]
Henrik Tudor hadde imidlertid noe som de andre ikke hadde. Han hadde en hær som beseiret den siste kongen av York, Rikard III av England, på slagmarken og hadde støtte fra mektige adelsmenn til å ta kronen i retten ved erobring. Måten som Rikard III selv hadde kommet på tronen viste seg å være kontroversiell, selv blant mektige yorkister.
Henrik Tudor, som Henrik VII, og hans sønn Henrik VIII med Elizabeth av York, eliminerte alle andre fordringshavere til tronen, blant annet hans kusines barn, Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury,[12] og hennes familie. Bare Reginald Pole overlevde, men han var kardinal i den katolske kirken, og uten arvinger. Han ble senere erkebiskop av Canterbury under Henrik VIIIs katolske datter, Maria I.[13]
Den 1. november 1455 giftet John Beauforts barnebarn, Margaret Beaufort, grevinne av Richmond og Derby seg med Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond, som var halvbror av Henrik VI. Det var hans faren, Owen Tudor (walisisk: Owain ap Maredudd ap Tudur ap Goronwy ap Tudur ap Goronwy ap Ednyfed Fychan), som forlot den walisiske patronymiske navnepraksisen og adopterte et fast etternavn. Da han gjorde det, valgte han ikke, slik vanlig skikken var, farens navn, Maredudd, men valgte isteden bestefarens, Tudur ap Goronwy.[14]
Owen Tudor ble født i 1400 som sønn av Maredudd ap Tudur ap Goronwy og Margaret, datter av Dafydd Fychan. Han antas å stamme fra en framtredende walisisk familie, og det antas at Owens familie deltok i Glyndwr-opprøret, et av de siste store forsøkene på walisisk uavhengighet.[15] Lite er kjent om det tidlige livet til Owen Tudor, og faktisk er en stor del av livet hans sterkt mytologisert.[16]
Navnet Tudur ap Goronwy er noen ganger gjengitt som Tewdwr, den walisiske formen av Theodor, men moderne walisisk Tudur, gammelwalisisk Tutir er opprinnelig ikke en variant, men et annet og fullstendig ubeslektet navn, etymologisk identisk med galliske Toutorix,[17] fra utkeltisk *toutā, «folk, stamme» og *rīxs, «konge» (sammenlign henholdsvis moderne walisisk tud, «territorium» og rhi, «konge»),[18] tilsvarende germanske Teoderik.
Owen Tudor var en av livvaktene for enkedronningen Katherine av Valois, hvis ektemann, Henrik V, døde i 1422. Bevis tyder på at de to ble gift i hemmelighet i 1429. De to sønnene som ble født av ekteskapet, Edmund og Jasper, var blant de mest lojale støttespillerne til huset Lancaster i dets kamp mot huset York.[19]
Henrik VI adlet sine halvbrødre: Edmund ble jarl av Richmond den 15. desember 1449[20] og ble gift med Margaret Beaufort, oldebarnet til John av Gaunt, stamfaderen til huset Lancaster; Jasper ble jarl av Pembroke 23. november 1452.[20] Edmund døde 3. november 1456. Den 28. januar 1457 fødte hans enke Margaret, som nettopp hadde oppnådd sin fjortende fødselsdag, en sønn, Henrik Tudor, på svogerens festning Pembroke Castle.
Henrik Tudor, den framtidige Henrik VII, tilbrakte barndommen på Raglan Castle, hjemmet til William Herbert, jarl av Pembroke, en ledende yorkist. Etter drapet på Henrik VI og hans sønn Edwards død i 1471, ble Henrik Tudor den personen som Lancaster-saken hvilte på. Bekymret for sin unge nevøs liv tok hans onkel Jasper Tudor sin nevø med til Bretagne for sikkerhets skyld.[21][22]
Lady Margaret ble værende i England og giftet seg på nytt med Thomas Stanley, 1. jarl av Derby, og levde stille mens hun fremmet huset Lancasters (og hennes sønns) sak. Ved å utnytte den økende upopulariteten til Rikard III (konge av England fra 1483), var hun i stand til å inngå en allianse med misfornøyde yorkister til støtte for sønnen. To år etter at Rikard III ble kronet, seilte Henrik og Jasper fra munningen av Seinen til den walisiske havnen Milford Haven Waterway i Pembrokeshire. Rikard III hadde vært skeptisk til Derby og hans bror William Stanley, og en stund hadde fått ham fengslet, trengte han brødrenes støtte. I slaget ved Bosworth Field den 22. august 1485)[18] var Rikard III avhengig av brødrenes tropper, men i det kritiske øyeblikk da Rikard III nærmet seg Henrik Tudor, skiftet de side. Rikard III hadde gått inn i kampen med en krone, og i henhold til den nær samtidige historikeren Polidoro Virgili, ble kronen plukket opp dra den falne Rikard III, den siste engelske kongen som døde på slagmarken, av Thomas Stanley og plasserte den på hodet til sin stesønn, noe som understreket den avgjørende rollen han hadde i å føre Henrik Tudor på tronen.[23] Etter denne seieren utropte Henrik Tudor seg som konge: Henrik VII av England.
De fem Tudor-monarkene var:
