italiensk forfatter og poet From Wikipedia, the free encyclopedia
Dante Alighieri, fullstendig navn Durante di Alighiero degli Alighieri, (1265–1321) var en italiensk forfatter og poet i middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), det fremste litterære verk på italiensk språk og et av verdenslitteraturens høydepunkter.[14]
| Dante Alighieri | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Dante da Alaghiero degli Alaghieri ca. 1265[1][2]  Firenze (Den florentinske republikk)[1][3][4] | ||
| Død | 14. sep. 1321[1][4] Ravenna (Kirkestaten)[1][3][4] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker,[5][6][7] skribent,[8][5][9] prosaforfatter, politiker,[10] filosof, politisk teoretiker, intellektuell, lingvist[11] | ||
| Ektefelle | Gemma Donati (1285–)[1] | ||
| Far | Alighiero av Bellincione | ||
| Mor | Bella degli Abati | ||
| Søsken | Francesco Alighieri | ||
| Barn | Jacopo Alighieri[1] Pietro Alighieri Antonia Alighieri | ||
| Nasjonalitet | Den florentinske republikk | ||
| Gravlagt | Dante Alighieri's tomb (1781–1944) Quadrarco di Braccioforte (1321–1483) Quadrarco di Braccioforte (1944–1945) | ||
| Morsmål | Italiensk | ||
| Språk | Italiensk,[12][13] latin[8][7] | ||
| Medlem av | Doctors and Apothecaries Guild White Guelphs[1] | ||
| Periode | Dolce stil nuovo[7] | ||
| Debuterte | 1292 | ||
| Aktive år | 1292–1321 | ||
| Viktige verk | Den guddommelige komedie, Convivio, Tre bøker om monarkiet, Om å dikte på folkespråket, Nytt liv, Questio de situ et formae aque et terre, Le Rime, Epistles, Eclogues | ||
| Påvirket av | Aristoteles, Vergil, Ovid, Boëthius, Klaudios Ptolemaios, Homer, Thomas Aquinas | ||
| IMDb | IMDb | ||
I Italia er Dante kalt for il Sommo Poeta («den høyeste poeten») eller ganske enkelt il Poeta («Poeten»). Sammen med Petrarca og Boccaccio utgjør Dante «de tre kilder» og «de tre kroner». Han er også blitt kalt for «det italienske språks far».[15] Den guddommelige komedie ble starten på fortrengelsen av latin til fordel for folkespråket italiensk som litterært språk, og dens handling fornyet fortellerkunsten. For ettertiden gir verket også innblikk i datidens verdensbilde. Dante Alighieri regnes som den opprinnelige inspirasjonskilden for Auguste Rodin da han lagde sin berømte skulptur «Tenkeren».[16]
Dante Alighieri ble født i bydelen San Pier Maggiore i Firenze. Fødselsdatoen er usikker, men det er antatt å ha skjedd en gang rundt 1265. Det kan utledes av selvbiografiske hentydninger i Den guddommelige komedie. I dens første seksjon, i Inferno, som begynner Nel mezzo del cammin di nostra vita («Halvveis gjennom livets reise»), noe som antyder at Dante var rundt 35 år gammel ettersom det gjennomsnittlige livsløp i Bibelen (Salmenes bok, 89:10, Vulgata) er 70 år gammel; og ettersom han imaginære reise til underverdenen skjer i 1300, var han mest sannsynlig født rundt 1265. En del vers i seksjonen Paradiso (XXII 151–154) gir også mulige hentydninger om at han var født i tvillingenes tegn. I 1265 var solen i tvillingenes tegn omtrentlig 11. mai og 11. juni.[17]
Faren var notar. Begge foreldre døde tidlig, mens stemoren overlevde Dante. Hans ene søster ble gift med en offentlig utroper, en annen søster med en pengeutlåner, et yrke Dante ikke hadde noe til overs for. I Paradiso, XV, 135 forteller han om sin tippoldefar som ble slått til ridder av keiseren og falt i andre korstog,[18] Cacciaguida degli Elisei (ca 1098 - ca 1148[19] i Palestina). Dante hevdet at hans familie nedstammet fra antikkens romere (Inferno, XV, 76). Hans far, Alaghiero[20] eller Alighiero di Bellincione, var en hvit guelfer som ikke opplevde represalier etter at ghibellinerne vant slaget ved Montaperti på midten av 1200-tallet. Det tyder på at Alighiero og hans familie har hatt en prestisje og status som beskyttet dem.
Dantes familie var lojal mot guelferne, en politisk allianse som støttet pavedømmet og var involvert i et komplekst motsetningsforhold til ghibellinerne, som var støttet av den tysk-romerske keiser. Hans mor var Berta eller Bella, antagelig et medlem av Abati-familien.[20] Hun døde før Dante var fylt ti, og Alighiero giftet seg snart på nytt, ettersom en enkemann var sosialt begrenset. Den nye hustruen fødte ham to barn, Dantes halvbror Francesco og halvsøsteren Tana (Gaetana). Han ble døpt Durante etter sin morfar, Durante degli Abati, Dante var et kallenavn han selv antok. Som tolvåring ble han lovt bort i ekteskap til Gemma di Manetto Donati, datteren av Manetto Donati, et medlem av den mektige Donati-familien.[20] Kontraktekteskap ved tidlig alder var svært vanlig og involverte en formell seremoni, inkludert kontrakter som ble signert hos en notar. Men på denne tiden var Dante blitt forelsket i annen, Beatrice Portinari (også kjent som Bice), som han første gang hadde møtt da han var kun ni år gammel. Året etter at han var blitt gift med Gemma, hevdet han å ha møtt Beatrice igjen; han skrev flere sonetter til Beatrice, men nevnte aldri Gemma i noen av sine dikt. Den nøyaktige datoen for hans ekteskap er ikke kjent; den eneste sikre informasjonen er at han før sin landflyktighet i 1301 hadde tre barn: Pietro, Jacopo og Antonia.[20]
Dante kjempet med guelfernes kavaleri i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289. Denne seieren medførte en reform av republikken Firenzes grunnlov. På 1200-tallet hadde Firenze rundt 100 000 innbyggere, og var den største i Italia, større enn Roma og Milano. Byens vekst skyldtes håndverksindustri og handel. Næringslivets vekst og organisering hadde skapt sosiale motsetninger og konflikter. Håndverkslaugene hadde blitt så mektig at alle som ville delta i politikken måtte tilhøre et laug.[21] Dante gikk inn apotekerlauget. I de påfølgende årene er hans navn tidvis nedtegnet for at han har stemt eller talt i ulike råd i republikken. En betydelig del av møtereferatenen for årene 1298–1300 gikk tapt under andre verdenskrig, slik at Dantes deltagelse i byrådene er i dag vanskelig å bedømme.
Gemma fødte flere barn. Skjønt flere andre er siden hevdet å være hans avkom, er det sannsynlig at kun Jacopo, Pietro, Giovanni og Antonia var hans faktiske barn. Antonia ble senere en nonne i Ravenna som tok navnet søster Beatrice. To av sønnene, Jacopo og Pietro, skulle senere oppnå en viss berømmelse for sine kommentarer til farens verk.
Ikke mye er kjent om Dantes utdannelse; han studerte antagelig hjemme eller i en friskole tilknyttet en kirke eller kloster i Firenze. Det er kjent at han studerte toskansk poesi på en tid da «den sicilianske skole» (Scuola poetica Siciliana), en kulturell gruppe fra Sicilia, var blitt kjent i Toscana. Han oppdaget den oksitanske poesi fremført av trubadurene i Provence, slike som Arnaut Daniel, og de latinske forfatterne fra antikken, inkludert Cicero, Ovid og særlig Vergil, som den gang nøt en enorm prestisje. Ved å tolke hans Fjerde ekloge som en forutsigelse av Messias, ble Vergil regnet blant profetene, og hans visdom ansett som uendelig. I Inferno kaller Dante ham «mitt visdomshav». For Dante var Vergil et symbol på at fornuft og filosofi kan hjelpe sjelen til frelse.[22]
Dante beskrev seg selv om «lettrørt og omskiftelig på alle måter». Da den franske prinsen Karl Martel av Anjou oppholdt seg i Firenze en stund i 1294, ble de to venner. Det er bevart rundt 130 dikt fra Dantes ungdom. 30 av disse, til og om Beatrice, samlet han siden i en diktsamling og utga med tittelen Vita Nuova (Nytt liv), dedisert til vennen Guido Cavalcanti, som en gang hadde bebreidet ham for å ha endret seg og føre et liv i «rått og simpelt selskap». Kommentarene på prosa er fylt av omskrivninger, allegorier, tallsymbolikk og astronomi.[23] I Paradiso møter Dante siden igjen den franske prinsen og Piccarda, søsteren til Corso Donati som fikk Piccarda bortført fra Santa Chiara nonnekloster der hun hadde bosatt seg, slik at han kunne gifte henne bort til sin venn, den velstående Rossellino della Tosa.[24]
Dante har selv sagt at han møtte Beatrice Portinari, datter av Folco Portinari, da han var ni år gammel og hun åtte. Han hevdet at han forelsket seg i henne «ved første øyekast», tilsynelatende uten noen gang å ha snakket med henne. Han så henne jevnlig etter at han fylte atten år, utvekslet hilsener når han møtte henne på gaten, men kjente henne aldri godt. Han var således et godt eksempel på høvisk kjærlighet, et fenomen utviklet i Frankrike og i provençalsk poesi i århundret forut. Dantes erfaring med denne kjærligheten var typisk, men hans uttrykk for den var særegen. Det var i denne kjærlighetens navn at Dante forlot dolce stil novo («den søte nye stil», et begrep som han selv oppfant), og i stedet fulgte samtidige poeter og forfattere i behandlingen av emnet kjærlighet (amore). I den provençalske elskovslyrikk skulle dikteren velge en høytstående, gjerne gift kvinne, og synge om henne under et oppdiktet navn. I hvilken grad Beatrice allerede i Vita Nuova, Dantes ungdomsverk, foruten å være en kvinne, var et symbol, er diskutabelt,[25] men i Den guddommelige komedie er hun en hovedperson mens Vergil er et redskap. Hun kommer til Vergil i Limbo: «Jeg er Beatrice, som sender deg. Kjærligheten driver meg. Hjelp ham med din vise tale, til trøst for meg.»[26]
Kjærligheten til Beatrice (slik Petrarca viste for Laura, om enn noe annerledes) ble - sammen med hans politiske interesse - kilden til Dantes forfatterskap. Den kjærligheten han følte for henne, forble åndelig, av typen som Thomas Aquinas kalte amor amicitiae, kjærlighet for kjærlighetens egen skyld; ren, enkel og opphøyd. I mange av hans dikt er hun avbildet som en halvgud, hans muse, som vokter jevnlig over ham og gir ham åndelig inspirasjon eller instruksjon, tidvis strengt. Beatrice ble giftet bort til en bankfunksjonær ved navn Simone dei Bardi, og da hun døde i 1290, søkte den 25 år gamle Dante tilflukt og trøst i latinsk litteratur. Convivio nevner at han leste Boëthius' Consolatio Philosophiæ og Ciceros Laelius de Amicitia. Han viet seg deretter til filosofiske studier ved religiøse skoler, som dominikanerordenens i Santa Maria Novella. Han deltok i diskusjonene om de to fremste klosterordenene (fransiskanerne og dominikanerne) offentlig eller indirekte holdt i Firenze, den førstnevnte forklarte Bonaventuras lære og mystikk, og den sistnevnte Thomas Aquinas' lære.
Da Dante var atten år gammel, møtte han Guido Cavalcanti, Lapo Gianni, Cino da Pistoia og snart etter også Brunetto Latini; i fellesskap ble de ledere av dolce stil novo. Brunetto nevnes særskilt i Den guddommelige komedie (Inferno, XV, 28) for det han hadde lært Dante. Rundt femti poetiske kommentarer av Dante er kjent, de såkalte Le Rime, aldri samlet av ham selv, men ordnet av litteraturforskere senere. Det var dikt av ulik stil og innhold som han skrev livet igjennom. En del ble senere inkludert i den senere Vita Nuova og Convivio. En del viser overgangen mellom den høviske kjærlighetspoesien til Vita Nuova og det religiøse temaet i Den guddommelige komedie.[27]
Dante, som de fleste florentinere i hans tid, var involvert i konflikten mellom ghibellinerne og guelferne. Han kjempet i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289 med florentinske guelferne mot ghibellinerne fra Arezzo; deretter i 1294 da han var blant de som støttet Karl Martel av Anjou (sønnesønn av Karl I av Napoli) mens han var i Firenze. For å fremme sin politiske karriere ble Dante apoteker, ikke for å praktisere, men en lov fra 1295 krevde tilslutning til et laug, Corporazioni delle Arti e dei Mestieri, for å kunne inneha et offentlig verv. Dante stod i apotekernes laug. Denne profesjonen var ikke upassende ettersom på denne tiden ble bøker solgt fra apotekernes butikker. Som politiker oppnådde han lite, men hadde ulike verv i flere år i en by plaget av politisk uro.
Etter å ha beseiret ghibellinerne, delte guelferne seg i to fraksjoner: «de hvite guelfere» (Guelfi Bianchi), som Dante tilhørte, og ledet av Vieri dei Cerchi, — og «de svarte guelfere» (Guelfi Neri), ledet av Corso Donati. De hvite styrte svakt og vaklende uten en sterk og hensynsløs leder som Donati.[28] Selv om skillet først og fremst fulgte familielinjer, ble striden ideologisk etter hvert, basert på motstående oppfatninger av synet på pavens rolle i Firenzes affærer, hvor de svarte støttet paven og de hvite ønsket å frigjøre seg fra Roma. De hvite tok makten først og forviste de svarte. Som reaksjon planla pave Bonifatius VIII å okkupere Firenze militært. I 1301 ble Karl av Valois, bror av kong Filip IV av Frankrike, forventet til byen ettersom paven hadde utnevnt ham til fredsmegler for hele Toscana. Men byens myndigheter hadde behandlet pavens sendebud svært dårlig noen tidligere da de aktet å frigjøre seg fra pavens innflytelse.[28] Det er antatt at Karl av Valois hadde mottatt egne instruksjoner under bordet, og rådet sendte en delegasjon til Roma for å klargjøre pavens intensjoner. Dante var en av delegatene.
Pave Bonifatius lot de andre delegatene gå og ba Dante alene om å bli igjen i Roma. På samme tid, den 1. november 1301, gikk Karl av Valois inn Firenze med de svarte guelfere. I løpet av de neste seks dagene ble det meste av byen herjet og mange av deres fiender ble myrdet. En ny, «svart» regjering ble opprettet, og Cante de' Gabrielli da Gubbio ble utnevnt som podestà av byen. Dante var dømt til landsforvisning for to år og beordret til å betale en stor bot. Poeten var fortsatt i Roma hvor paven hadde «foreslått» at han holdt seg, og ble derfor betraktet som en overløper av sine egne. Han fikk erfare det som han siden lot en sjel i paradiset uttrykke i form av en spådom: «Du skal få kjenne hvor tung vei det er å vandre opp og ned ad andres trapper.»[28] Han betalte ikke boten, delvis ettersom han mente at han ikke var skyldig, og delvis ettersom de svarte guelfere hadde tatt alle hans eiendeler i Firenze. Han ble dømt til evig landflyktighet, og han vendte tilbake til Firenze uten først å ha betalt boten ville han bli brent på bålet. (Firenzes byråd vedtok i juni 2008 å trekke tilbake dommen over Dante).[29]
Dante deltok i flere av de hvite guelfernes forsøk på gjenerobre makten, men alle mislyktes grunnet indre strid og forræderi. Dante, bitter på behandlingen han fikk fra sine fiender, følte også vemmelse over intrigene og mangelen på effektivitet hos sine tidligere allierte, og trakk seg ut. Han dro til Verona som gjest hos Bartolomeo della Scala, og dro deretter til Sarzana i Liguria. Senere er det antatt at han bodde i Lucca sammen med en kvinne ved navn Gentucca som gjorde hans opphold behagelig (og ble senere nevnt med takknemlighet i Purgatorio, XXIV, 37). Hos della Scala og andre fyrstehus han besøkte, betalte Dante for seg ved sekretærarbeid, deltok i diplomatiske reiser og annen konsulentvirksomhet.[28] En del spekulative kilder hevder at han besøkte Paris mellom 1308 og 1310, og andre kilder har faktisk sendt ham helt til Oxford: disse påstandene som først dukket opp i Boccaccios bok om Dante flere tiår senere, synes å være inspirert av poetens omfattende lesning og kunnskap. Antagelig kunne Dante fordype seg i lesningen og egenstudier i en tid hvor han ikke hadde store daglige gjøremål, men det er ingen bevis på at noen gang reiste ut av Italia. Dantes Immensa Dei dilectione testante til Henrik VII av Luxembourg bekrefter hos opphold «nedenunder kildene til Arno, i nærheten av Toscana» i mars 1311.[30]
_-_WGA06422.jpg)
I 1310 marsjerte Henrik VII, som tysk-romersk keiser, inn i Italia i spissen for 5000 soldater. Dante så i ham en ny Karl den store som kunne gjenopprette Romerrikets storhet og fravriste de svarte guelferne deres makt i Firenze. Han skrev til Henrik VII og flere italienske fyrster med krav om at de svarte guelferne måtte bekjempes. Ved å blande religion og private anliggender i skrifter, manet han fram Guds verste raseri mot sin hjemby og foreslo flere særskilte mål på sine personlige fiender. Det var i løpet av den samme tiden hvor han skrev De Monarchia, som fremmet et universalt monarki under Henrik VII.[31] Her vil Dante først bevise at verden trenger å stå under en hersker som skaffer fred, deretter vil han påvise at da Romerriket vant over alle sine fiender, var det for at Gud ville i keiseren skaffe verden en slik hersker.[32]
Ved et tidspunkt under hans landflyktighet, avlet han Den guddommelige komedie, nøyaktig når er uklart. Verket er langt mer selvsikkert utført og i en langt større skala enn noen annet han hadd skrevet i Firenze; det er sannsynlig at han begynte med slikt omfattende diktverk etter at han innså at hans politiske ambisjoner, som hadde vært sentralt for ham fram til forvisningen, hadde stoppet opp, muligens for alltid. Det er også bemerkelsesverdig at han vendte tilbake til sin lengsler etter Beatrice med fornyet kraft og med en langt større mening enn i Vita Nuova; i Convivio (skrevet ca.1304–1307) hadde han erklært at minnet om denne ungdommelige romansen tilhørte fortiden.
En tidlig ytre indikasjon på at diktverket var underveis er en notis av Francesco da Barberino, stukket unna i hans Documenti d'Amore («Kjærlighetens lekse»), skrevet antagelig i 1314 eller tidlig i 1315. I omtale av Vergil, bemerker Francesco i anerkjennende ord at Dante fulgte de romerske klassikerne i et dikt kalt «Komedie» og at lokaliseringen av diktet (eller deler av det) var i underverden, det vil si i helvete.[33] Dette korte notatet gir intet ubestridelige indikasjon om han selv hadde sett eller lest Inferno, eller om deler av det hadde blitt utgitt, men det indikerer at diktverket er underveis og at skissene til diktverket må ha skjedd en del år i forveien. Det har blitt foreslått at kunnskapen om Dantes verk også ligger under en del av illustrasjonene i Francesco da Barberinos tidligere Officiolum, ca. 1305–1308, et manuskript som ble gjenfunnet først i 2003.[34] Inferno ble publisert i 1317, det er etablert ved siterte linjer innfelt i margene på samtidige daterte nedtegnelser fra Bologna, men det er ingen sikkerhet om alle de tre delene av diktverket ble publisert i helhet eller utgitt som en del cantoer om gangen. Paradiso synes å ha blitt utgitt posthumt.
I Firenze benådet Baldo d'Aguglione de fleste av de landflyktige hvite guelferne og lot dem å komme tilbake til byen. Imidlertid hadde Dante gått altfor langt i sine hatske brev til Arrigo (Henrik VII), så benådningen omfattet ikke ham.
I 1312 angrep Henrik VII byen og beseiret de svarte guelfere, men det er ingen bevis for at Dante var involvert. En del sier at han nektet å delta i angrepet på sin hjemby av en utlending, andre antyder at han hadde blitt upopulær også hos de hvite guelfere, og at ethvert spor av hans ankomst var blitt fjernet. Henrik VII døde fra feber allerede i 1313, og med ham død ethvert håp om at Dante kunne se Firenze igjen. Han reiste til Verona hvor Alberto Canfrancesco «Cangrande» della Scala[35] lot ham leve i en viss sikkerhet, og antagelig også i en rimelig grad av velstand. della Scala slapp iallfall inn i Dantes paradis (Paradiso, XVII, 76).
I 1315 ble Firenze tvunget av Uguccione della Faggiuola (militæroffiseren som kontrollerte byen) å gi amnesti til de landflyktige, inkludert Dante, men for dette krevde byen en offentlig botsøving i form av en stor bot. Dante nektet og foretrakk å forbli i eksil. Da Uguccione beseiret Firenze, ble Dantes dødsdom bekreftet og utvidet til hans sønner. Han håpet fortsatt sent i livet at han kunne bli invitert tilbake til Firenze under betingelser som var ærverdige. For Dante var landsforvisning så nært opp til døden som han kunne komme, og fjernet det meste av hans identitet og hans arv. Han skrev om sin smerte og sin forvisning i Paradiso, XVII (55–60), hvor Cacciaguida, hans tippoldefar, advarte ham om hva han kunne forvente.
_-_Facade.jpg)
Fyrst Guido Novello da Polenta inviterte ham til Ravenna i 1318, og Dante aksepterte. Han gjorde ferdig Paradiso og døde i 1321, 56 år gammel. Det skjedde på tilbakereise til Ravenna fra en diplomatisk tur til Venezia, muligens var han blitt smittet av malaria der. Han ble gravlagt i Ravenna ved kirken San Pier Maggiore (senere kalt for San Francesco). Bernardo Bembo, pretor av Venezia, reiste en grav for ham i 1483. På graven står en del vers av Bernardo Canaccio, en venn av Dante, dedisert til Firenze:
Firenze kom til sist til å angre på Dantes forvisning, og byen gjorde gjentatte forespørsler om å få utlevert dikterens levninger. Ravenna nektet og ved et tidspunkt gikk de så langt som å skjule hans levninger bak en falsk vegg i klosteret. Uansett ble en grav reiste for ham i Firenze i 1829 i basilikaen til Santa Croce. Graven har stått tom siden da ettersom hans levninger fortsatt er i Ravenna, langt fra det land som han elsket. Fronten på graven i Firenze har følgende tekst: Onorate l'altissimo poeta, hvilket betyr «Æres den mest opphøyde poet», et sitat fra fjerde canto av Inferno, om Vergils velkomst da han gjenforenes med de store antikke dikterne som tilbringer evigheten i limbo. Den påfølgende linjen, L'ombra sua torna, ch'era dipartita («hans ånd, som hadde forlatt oss, er tilbake»), er påfallende nok ikke gjentatt på den tomme graven.
I 2007 ble Dantes ansiktstrekk rekonstruert som et fellesprosjekt. Kunstnere fra universitetet i Pisa og ingeniører fra universitetet i Bologna ved Forli konturerte en modell som framstilte Dantes trekk som noe annerledes enn man tidligere forestilte seg.[36][37]
Den guddommelige komedie (La Divina Commedia) beskriver Dantes reise gjennom helvete (Inferno), skjærsilden (Purgatorio), og paradiset (Paradiso), ledet av den romerske poeten Vergil, og deretter av Beatrice, målet for hans kjærlighet og i et annet av hans verker, La Vita Nuova. Mens visjonen av helvete (Inferno) er levende for moderne lesere, krever de teologiske spissfindigheter presentert i de andre delene en større andel tålmodighet og kunnskap for å komme til sin rett. Mens skjærsilden (Purgatorio) er den mest lyriske og menneskelige av de tre delene, er paradiset (Paradiso) den mest tyngste teologiske delen, men samtidig også de vakreste og mest ekstatisk-mystisk avsnitt hvor Dante forsøker å beskrive hva han bekjenner er hva han ikke kan videreformidle; det vil si når Dante ser ansiktet til Gud: «all'alta fantasia qui mancò possa» — «ved dette storslåtte øyeblikk, evnen til å beskrive sviktet meg».[38]
Den guddommelige komedie ble snart en hjørnestein i utviklingen av italiensk som et etablert litterært språk. Dante var mer oppmerksom enn de fleste tidlige italienske forfattere på Italias dialektmangfold og behovet for å skape en litteratur og et forent litterært språk hinsides begrensningene i latin. Slik sitt er han en forløper for renessansen med dens anstrengelser for å skape en litteratur på folkespråket som kunne hevde seg overfor tidligere klassiske forfattere. Dante hadde en grundig og dyptgående kunnskap (innenfor begrensningen av sin tid) av den romerske antikken, og hans åpenbare beundring for en del aspekter av det førkristne Roma, noe som også peker framover mot 1400-tallet. Ironisk nok, mens han ble omfattende beundret i århundrene etter sin død, gikk Den guddommelige komedie ut av moten blant litteratene: for middelaldersk, for grovt og tragisk, og ikke stilistisk forfinet nok i henhold til de krav som høyrenessansen og senrenessansen krevde av litteraturen.
Dante skrev Den guddommelige komedie i et språk han kalte for «italiensk», i en betydning var det et sammenslått litterært språk som hovedsakelig basert på den regionale dialekten i Toscana, men med en del elementer fra latin og fra andre regionale dialekter. Han forsøkte bevisst å nå et mulig publikum over hele Italia, inkludert legmenn, prester og andre poeter. Ved å frambringe et dikt med episk struktur og filosofisk hensikt, etablerte han italiensk som velegnet for det fremste skjønnlitterære uttrykk. På fransk er italiensk tidvis omtalt som «la langue de Dante», «Dantes språk».[39][40] Både Dante og hans samtid kalte latin for grammatica, i motsetningen til folkespråket eller dialektene som ble kalt for latium vulgare. En sammenligning med innledningsverset av Komedien:
Om Dante hadde skrevet det samme på latin ville det ha vært:
Ved å skrive på morsmålet markerte Dante seg som en av de aller første (blant andre som Chaucer og Boccaccio) som brøt fri fra den gjengse standarden om å publisere på bare latin (språket for liturgi, historie og vitenskapelige avhandlinger generelt, men ofte også lyrisk poesi). Dette bruddet satte en presedens og gjorde det mulig at mer litteratur ble publisert for et bredere publikum, og satte scenen for framtidens større litterære nivåer.
Å dikte på morsmålet framfor latin var såpass nytt i Italia at Dante stadig kretset om emnet. I Vita nuova (Nytt liv) går tilegnelsen til Cavalcanti ut på at begge er enige om å dikte på morsmålet. Nesten hele første del av Convivio (Gjestebudet) er et forsvar for denne posisjonen. Samtidig skrev han nær samtidig et lærd verk, paradoksalt på latin, om det samme, De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket).[41] Sistnevnte begynte som en språkhistorie: Språket er Guds gave til menneskene, først til Adam. Mennesker kan snakke, dyr ikke. Alle språk er like bra, «skjønt det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Firenze».[41] Språkforvirringen i Babel ble reddet av latinen, men som er et uforanderlig kunstspråk. Ettersom latinen ikke er et folkelig språk, er det ikke et direkte opphav til de romanske språkene. Av dem kjente Dante til tre som han innovativt inndelte etter ordet for «ja», si-språket var italiensk, oc-språket provençalsk, oil-språket fransk. Resten av de europeiske språkene slo han sammen til en språkgruppe: «Slavere, ungarere, tyskere, saksere, englendere, og mange andre folk.»[41] Deretter diskuterte Dante hvilke av de italienske dialektene som egnet seg best for diktning. Det rene toskanske, som sto latinen nærmest, eget seg godt for de lavere sjangre, som sonetten og ballataen som hos Dante og Petrarca innebar et lyrisk, erotisk dikt. For den høyeste stilen som canzonen krevde var det ingen dialekt som dekket kravet. Til det var det behov for et foredlet kunstspråk, et italiensk bygd på toskansk med innslag fra latin, provençalsk, fransk og siciliansk. Det var i realiteten en beskrivelse av Dantes eget litterære språk, og hans betydning førte til at språkutviklingen fulgte den linjen han selv trakk opp.[42] Verket avsluttes med en poetikk. Poesi står over prosa, og canzonen er den edleste diktform. Det er tre sjangre eller stiler: tragedie (høy stil), komedie (mellomstil), og elegi (lav stil).[43]
Visjonsdiktning var velkjent i middelalderen. Apostelen Paulus' syn i Apostlenes gjerninger og Gregor den stores Dialoger til den hellige Birgitta er eksempler.[44] Norske Draumkvedet er et annet eksempel. Dante var innforstått med mye av denne diktningen og lot seg blant annet inspirere av Albrekt av Monte Cassinos visjoner av is og kulde som straffemidler i helvete. Men Dantes Komedie er ingen egentlig visjonsdiktning der han faller i søvn og avsluttes ved at han våkner. Den er ikke mystisk diktning, men en intellektuell konstruksjon. Et episk forbilde har han hatt i Æneas' nedstigning til underverdenen i Vergils Æneiden. Nettopp Vergil valgte han som en av sine veivisere til samme sted. Den andre var Beatrice. Symbolsk sett var han selv, Dante, å oppfatte som symbol på menneskeheten, Vergil som fornuften og Beatrice som troen.[45]
Tallmystikk er en del av Dantes intellektuelle konstruksjon. I skjærsilden skal de som lutres tre ganger tre, derfra svever Dante og Beatrice opp i paradiset med dets tre ganger tre gjennomsiktige himmelsfærer. Vandringen varer i 3 + 3 + 3 døgn. Underveis treffer Dante over tusen personer, hvorav over 200 italienere. Verket er oppdelt i 100 sanger (33 + 33 + 33): en prolog pluss 33 sanger om helvete, 33 om skjærsilden, 33 om paradis. Hver sang er på ca 150 verslinjer, og formen er hans egen litterære konstruksjon, terziner med rim som forbinder den ene trelinjete strofen med den neste.[46]
At tallet tre har noe med treenigheten å gjøre, er nokså sikkert. Tallet går igjen i mange sammenhenger; Lucifers tre ansikter er treenighetens antitese.[47] I hans erotisk-religiøse Vita nuova (Nytt liv) er det særlig tallet ni som gis mystisk kraft: han møtte Beatrice da de var ni år, ni år senere møtte han henne igjen. Hun døde den niende dagen i den niende måneden i det niende tiåret (1290), og hennes 9-tall svarer til de ni himlene og til tre ganger treenigheten: «Hun var et nitall, det vil si et under.»[48]
.jpg)
I motsetningen til Boccaccio, Milton eller Ariosto ble ikke Dante en anerkjent forfatter før i romantikken. For romantikerne var Dante, i likhet med Homer og Shakespeare, det fremste eksempelet på de «originale genier» som satte sine egne regler, skapte figurer av overveldende statur og dybde, og gikk langt utover noen etterligning av tidligere mesteres mønstre, og av samme grunn aldri selv kan bli etterlignet. Gjennom hele 1800-tallet vokste Dantes omdømme. Ved jubileet for hans fødsel i 1865 hadde han etablert som en av de aller største litterære ikoner i Vesten.
Dantes første store verk, Vita nuova, som består av rundt tretti ungdomsdikt, som foruten en ballade og fire canzoner, er utelukkende sonetter, knyttet sammen med kommenterende prosatekst. Mange av diktene er ytterst vanskelige å tolke, og dikterens egne analyserende kommentarer gjør det ikke lettere. Dantes skolastiske spissfindigheter er anstrengende for moderne lesere. Deres tilgjengelighet hindrer ikke å oppleve dem som kunstverk av usedvanlig styrke og skjønnhet som knapt noen oversettelse klarer å formidle.[49]
Leserne av i dag blir forvirret over at et slikt alvorlig verk kan bli kalt for en «komedie». I Dantes tid ble alle seriøse og lærde verker skrevet på latin, en tradisjon som vedvarte i flere hundre år inntil opplysningstiden, og verker på andre språk ble lett forbigått. I tillegg refererte begrepet «komedie» i klassisk forståelse til verker som reflekterte tro på et ordnet univers hvor hendelser søker mot en lykkelig eller underholdende avslutning, men også påvirkes av en skjebnebestemt vilje som ordnet alle ting til det beste. I samtiden kunne både komedie og tragedie benyttes på fortellende diktning, og ikke nødvendigvis drama. Komedier kunne ende godt, tragedier ille. Ved denne meningen av ordet, som Dante selv skrev om i et brev til Cangrande della Scala, var utviklingen av pilegrimsreisen fra helvete til paradiset komediens uttrykk i form av et paradigme ettersom verket begynner med pilegrimens moralske forvirring og ender med visjonen om Gud. «For hvis vi ser på emnet,» skrev Dante, «så er det i begynnelsen avskyelig og fælt, nemlig helvete, men slutten er det lykkelige, ettertraktelsesverdige og vennlig, nemlig paradiset.»[50] Tillegget med komediens «guddommelige» stammer imidlertid ikke fra Dante selv, men ble lansert først ved den trykte utgaven fra Venezia i 1555, og har siden vært alminnelig i bruk.[50]
Blant Dantes andre verker er Convivio (Gjestebudet),[51] en samling av hans lengste dikt med (uferdige) allegoriske kommentarer; Monarchia,[52] en kortfattet avhandling av politisk filosofi på latin som ble fordømt og offentlig brent etter Dantes død[53][54] av pavens legat Bertrando del Poggetto. Verket argumenterte for nødvendigheten av en universalt eller globalt monarki for å sikre universal fred i verden, med den romersk-katolske kirke som veileder; De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket),[55] om diktning på morsmålet, delvis inspirert av katalanske trubaduren Raimon Vidal de Bezauduns verk Razos de trobar, en poetisk avhandling om det romanske språket oksitansk; og La Vita Nuova (Nytt liv),[56] fortellingen om hans kjærlighet til Beatrice, som også tjente som hans endelige symbol på frelse i Komedien. Ved hennes død bekjenner han at han kun vil dikte om henne:
Vita Nuova inneholdt også mange av Dantes kjærlighetsdikt på toskansk dialekt. Morsmål var også tidligere blitt benyttet i lyrikk. Imidlertid er Dantes kommentarer i sitt eget verk også på morsmålet, både i Vita Nuova og i Convivio, framfor latin.
Petrarca var ikke begeistret for Dantes verk, og humanistene syntes Komedien var uklar og smakløs, «passende lesning for skomakere og bakere». For den katolske kirken var Komedien kjettersk og ble omgående plassert i Index librorum prohibitorum. Horace Walpole skrev at Dante var «absurd» og «motbydelig», og fremstod som en «metodistprest i dårekiste». Først med romantikerne endret synet seg. William Blake og Chateaubriand, Rilke og T.S. Eliot fant noe hos Dante, og Liszt og Tsjaikovskij skapte orkesterverk med stemninger hentet fra florentineren. Tordenskjold som ellers var lite lesende, hadde Komedien i bokhyllen sin.[57] Andreas Munch skrev et hyllingsdikt til Dante ved 600-årsjubileet, og Hans E. Kinck anså Dante for selve kraften bak det folkelige gjennombruddet, tvers gjennom den døde klassiske arven. Bjørnstjerne Bjørnson bruker et sted «Dantes helved'» som bilde på Romsdalsfjellene, og Arne Garborg lar Komedien smelte sammen med Draumkvedet i I Helheim,[58] mens A.O. Vinje opplevde Dante som «tilskapad og unaturleg». Helge Krog lar i skuespillet Opbrudd en revolverkule smadre en byste av Dante, mannen som er selve symbolet på hvordan «kristendommen skjendet erotikken»: «Ingen har elsket en kvinne mindre enn Dante elsket Beatrice!»[59] Olaf Bull skriver likevel om Dante at han hvisket «Bice» i Firenzes vårvind,
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
