Elegi

Elegi (gresk ἐλεγεία; fra ἔλεγος, elegos, «klagesang»)^[1] er opprinnelig en gresk diktform, utelukkende bestemt av den metriske formen, bygget opp av distikon.^[2] Ordets opprinnelse er gammelt, kanskje førgresk.^[3] I dag defineres det enkelt sett som ethvert dikt eller musikkstykke som uttrykker alvorlig refleksjon, som sorg, klage, melankoli, lengsel eller vemod.

«Kjærlighetssorg» (Douleur d'amour) eller «elegi» av William-Adolphe Bouguereau, 1899.

«Elegi» (Элегия) av Apollinarij Vasnetsov (1856–1933)

Elegier i antikken

I antikken hadde elegien et strengt fastlagt metrum; den besto av et varierende antall elegiske distikon, som hver skulle ha et heksameter og et pentameter. Ellers kunne emnet og stemningen variere, men klagesangen var det mest utbredte. Når elegien besto av bare ett distikon, ble diktet gjerne kalt epigram. Epigrammer ble blant annet brukt i gravskrifter.

Innholdsmessig kunne elegien variere mye. Hos Solon er den politisk, hos Theognis er den moraliserende, og kunne også være krigersk, filosofisk, og klagende. Hos romerske diktere ble elegien særlig en uttrykksform for ømme følelser og såre undertoner, et preg den siden har bevart.^[2] I den antikke formen kunne begrepet også omfatte epitafer (gravskrifter), sørgerlige og triste sanger,^[4] og minnepoesi.^[5] Den latinske elegien kunne også ofte være erotiske eller mytologisk i sitt vesen. Grunnet dens strukturelle potensial for retoriske effekter, var elegiske kuplett også benyttet av både greske og romerske poeter for vittige, humoriske og satiriske emner.

Annet enn epitafer er eksempler på antikkens elegi som et sørgedikt blant annet Catullus' Carmen 101, som var rettet til hans døde bror, og hans kjærlighetserklæringer til hans Lesbia, et dekknavn for ektefellen til en annen mann. Også nevnes må elegiene til Propertius om hans døde elskerinne Cynthia. Ovid skrev elegier som klagde på hans landsforvisning som han sammenlignet med en død.

Elegier i litteratur, musikk og billedkunst

«Elegi i Ess-moll» (Элегия, Elegiya) er en del av pianoverket Morceaux de Fantaisie (Пьесы Фантазии) komponert av Sergej Rakhmaninov 1892. Elegien er et langsommere, mer meditativt stykke sammenliknet med de andre fire delene av verket.

Det er en mengde verk innen skjønnlitteratur, musikk og billedkunst med tittelen «elegi».

På fransk er kanskje den mest kjente elegi Le Lac (1820) av Alphonse de Lamartine.^[6] På fransk kan betegnelsen élégie henvise til et bestemt musikalsk stykke, vanligvis sørgelig eller melankolsk i sitt vesen. Et kjent eksempel er Élégie, Op. 10, av Jules Massenet. Det ble opprinnelig skrevet for piano som et studentverk, deretter omskev han det som en sang, og til sist ble det ferdigstilt som Invocation (= «påkallelse») for cello og orkester, en seksjon av hans musique de scène for Leconte de Lisles Les Érinnyes.

• 
  Elegi skrevet i landens kirkegård, illustrasjon av William Blake.
• 
  «Elegi III» av Barbara Hepworth 1966, i KMM skulpturpark i Nederland.
• 
  Illustrert bokside fra en elegi av Thomas Gray trykt 1753.

Se også

• Monodi, klagedikt over noens død eller enstemmig sang uten harmonisk tonefølge
• Threnoi, sang, hymne eller dikt som uttrykker sorg over en avdød
• Elegi, singel av den svenske artisten Lars Winnerbäck fra 2004.

Referanser

1. «elegi», Bokmålsordboka
2. Aarnes, Asbjørn, red. (1977): Litterært leksikon, Oslo: Tanum-Norli, s. 54
3. Beekes, R.S.P. (2009) : Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 404. Sitat: «The word is probably Pre-Greek.»
4. Nagy G. (2010): «Ancient Greek elegy» i: The Oxford Handbook of the Elegy, red. Karen Weisman. Oxford: Oxford University Press, s. 13-45.
5. Cuddon, J. A.; Preston, C. E. (1998): The Penguin Dictionary of Literary Terms and Literary Theory, 4. utg., London: Penguin, ISBN 9780140513639, s. 253–255
6. Gosse, Edmund (1911): «Elegy» i: Chisholm, Hugh, red.: Encyclopædia Britannica. 9, 11. utg., Cambridge University Press. s. 252–253.

Eksterne lenker

• (en) Elegies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Elegi; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)