romersk skuespillforfatter From Wikipedia, the free encyclopedia
Titus Maccius Plautus (født 254 f.Kr. i Sarsina i romertidens Umbria, død 184 f.Kr.) var en romersk skuespillforfatter fra den gammellatinske tid. Hans komedier er blant de tidligste bevarte verker fra latinsk litteratur. Han skrev Palliata comoedia, en komediesjanger konstruert av den som innledet latinsk litteratur, Livius Andronicus. Av Plautus' komedier er 21 bevart, men har trolig gjennomgått noen redigeringer i tidens løp, slik at originalene ikke er kjent.
Det antas at Plautus ble født i Sarsina, en liten by i Umbria i det sentrale Italia, en gang rundt 254 f.Kr.[4] I henhold til Morris Marples arbeidet Plautus som teatersnekker eller sceneskifter i sine tidligste år.[5] Takket være en opplysning fra Cicero vet vi at Plautus døde i år 184 f.Kr. Ellers het det seg at han gikk konkurs som scenearbeider og måtte ta seg arbeid i en mølle, inntil han en dag fant på å skrive komedier, men det uvisst hvor sant dette er. 100 år senere gikk 130 komedier under hans navn, men på Ciceros tid utpekte Varro 21 stykker som ekte - trolig de som ennå er bevart - dessuten 19 som kanskje var ekte. Resten forkastet han som forfalskninger tilskrevet Plautus i ettertid. Bare for Stikus og Psudolus kan urpremieren tidfestes, henholdsvis år 200 og 191 f.Kr. I Miles gloriosus hintes til fengslingen av Gnaeus Naevius som skjedde i 206 f.Kr.[6] Disse antatt ekte komediene er de tidligste bevarte, intakte verkene fra latinsk litteratur.
Som skuespiller tok Plautus artistnavnet «Maccius» (en klovneaktig, fast skikkelse i datidens populære farser) og «Plautus» («plattfot» eller «hengeøret», som ørene på en hund).[7] Ifølge tradisjonen tjente han nok til å investere i skipsbransjen, men tapte alt. Han skal deretter ha arbeidet som kroppsarbeider og studert gresk drama på fritiden, særskilt Menandros' «nye komedie». Dette inspirerte ham til å skrive egne stykker som ble utgitt mellom 205 og 184 f.Kr. Plautus gjorde slik suksess at navnet hans alene kom til å stå for teatersuksess. Komediene hans er hovedsakelig basert på greske modeller, men tilpasset et romersk publikum og omarbeidet for å holde på deres oppmerksomhet, iblant med en vittig monolog som satte publikum inn i handlingen, eller ingen monolog i det hele tatt.
Plautus var en uvanlig dyktig rimsmed med øye for situasjonskomikk, folkelig og grovkornet. Han la inn sangpartier, cantica, slik at forestillingene ble en slags musikaler, kanskje en rest av antikkens opprinnelige korsang. Livsnytelse er selve livsmålet for hans skikkelser, som opplever politiske og åndelige interesser oppleves nærmest som hindringer og distraksjoner. Slik var trolig stemningen i Hellas i årene etter Aleksander den stores død, og i Romerriket etter den andre puniske krigs påkjenninger. Shakespeares Comedy of Errors har lånt forvekslingsmotivet i Plautus' Menaekmi («Tvillingene»), mens Molière har brukt den gjerrige Euclio i Aulularia («Pengekrukken») som modell for Harpagon i L'avare. Plautus' storskrytende soldat (Miles gloriosus) gjenoppstod i Commedia dell'arte som il capitano («kapteinen»), og i Shakespeares skikkelse John Falstaff i flere av hans skuespill. Ludvig Holberg har til og med gjenbrukt Plautus' replikker til sin satire Jacob von Tyboe fra 1723.[8] Plautus har således fått en betydning for ettertiden som få andre. Det av hans stykker som oftest ble kopiert, var Amphítruo eller Amphitryon, Amfitryon i hvis skikkelse Jupiter forkledde seg da han lurte Alkmene til sengs.
Plautus' epitaf (gravskrift) var:
Plautus' verker i alfabetisk rekkefølge:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
.jpg)
