From Wikipedia, the free encyclopedia
Jacob von Tyboe eller den stortalende Soldat er et satirisk skuespill fra 1723 av Ludvig Holberg. Skuespillet var et av flere som ble utgitt i samlingen Comoedier : sammenskrevne for den nye oprettede Danske Skue-Plads.[1] Jacob von Tyboe ble urfremført på Komediehuset i Lille Grønnegade[2] i København i 1725.
| Jacob von Tyboe eller den stortalende Soldat | |||
|---|---|---|---|
 Fra en oppsetning av Jakob von Thyboe på Det kgl. Theater i København. Maleri utført i tempera av Christian F. Christensen i perioden 1823–1830. | |||
| Tekst | Ludvig Holberg | ||
| Språk | Dansk | ||
| Genre | Skuespill | ||
| Annen informasjon | |||
I moderne tid har skuespillet blitt karakterisert av den danske forfatteren Jørgen Stegelmann (1925–99)[3] som utfordrende å oppføre på scenen, men «først og fremmest, en af Holbergs allermest underholdende og fornøjelige, et sandt orgie i velskrevne tekster, der aldrig bliver så lange, at man ikke nyder at læse dem».[4]
I forbindelse med 300-årsjubileet for Holbergs fødsel viste NRK en musikalsk versjon av skuespillet.[5]
Handlingen bygger på den romerske forfatteren Plautus' komedie Miles Gloriosus, som også handler om en narraktig soldat som skryter høylytt av sin egen fortreffelighet.[4]
Stykket handler om den fattige Leonard, som ønsker å gifte seg med den fagre jomfru Lucilia. Han har to rike rivaler med talegavene i orden; den ene er soldaten Jacob von Tyboe (som egentlig heter Jakob og er fra det landsens området Thy på Jylland), den andre er magisteren Styge Stygotius. Tyboe og Stygotius er to store skrytepaver, og fremstår som lattervekkende, oppblåste og forleste. Likevel foretrekker Lucilias mor, den strenge fru Leonora, begge fremfor Leonard; rikdom er viktigere enn fornuft.[4] Den unge tjenestepiken Pernille og den gamle og slu Oldfux står på rollelisten i dette stykket i likhet med i flere andre av Holbergs skuespill. Pernille og Oldfux skifter imidlertid karakter fra stykke til stykke; i Jacob von Tyboe er Pernille klok og fornuftig, og Oldfux er riktignok en snylter, men han er ingen bedrager. Han innrømmer åpent at han snylter på alt og alle; unntaket er Leonard. Tyboe og Stygotius har Oldfux imidlertid ingen skrupler med å innynde seg hos, og han lurer dem hele tiden, ikke minst ved å utnytte at han også har gjort seg til venns med Tyboes tjener Peer og Stygotius' tjener Jens.[4] Stykkets aller første replikk tilhører Jesper Oldfux, som presenterer seg for publikum:
«Vil nogen vide mit navn, saa heeder jeg med Permission at sige Oldfux. Vil nogen vide min Handtering, da er jeg en Snyltegiest til Tjeneste. Vil nogen vide, hvad min Far var, ogsaa en Snyltegiest; min Farfar ogsaa en Snyltegiest; min Oldefar ogsaa en Snyltegiest. Saa jeg kan regne mine sexten Ahner af deslige Folk. Vil nogen vide, hvem jeg holder Venskab med, svarer jeg: Alle Mennesker. Vil nogen vide, hvem jeg er troe, svarer jeg: Ingen uden Monsr. Leonard.»
«Men, herr Borgmester, min Contrapart læser Loven, ligesom Fanden læser Bibelen.» – rollefiguren «1. Advokat» i Akt V, scene 1.[4]
«Jo kortere et Vers er, jo dyrere. Det er giort ud af Poeten udi Aabenraa, en Mand som føder Kone og Børn alleene med sine Vers; Han kan giøre Vers, som er kun et Ord lange, men vil man ha det saa kort, saa kand Fanden ikke veye ham op med penge.» – rollefiguren «Peer», Akt II, scene 2.[4]
I Norge stod stykket på repertoaret til to teaterkompanier i 1829; både Christiania Offentlige Theater og[6] Det Bigumske Skuespiller-Selskab viste stykket dette året.[7]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
