årlig, internasjonal musikkonkurranse arrangert av Den europeiske kringkastingsunion From Wikipedia, the free encyclopedia
Eurovision Song Contest[lower-alpha 1] er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Konkurransen har blitt arrangert årlig fra 1956, med unntak av 2020, da konkurransen ble avlyst på grunn av koronapandemien. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal allmennkringkaster, som har ansvar for å velge ut en sang som skal delta i konkurransen. Kringkasteren må være medlem av EBU for å kunne delta.
| Eurovision Song Contest | |||
|---|---|---|---|
 ESC 2012 i Baku, Aserbajdsjan | |||
| Sted | Europa | ||
| Tidspunkt | Mai | ||
| Grunnlagt | 1956 | ||
| Type | Årlig musikkonkurranse, TV-franchise, politisk arrangement[1][2] | ||
| Arrangør | EBU | ||
| Genre | Musikkonkurranse | ||
| Nettsted | http://www.eurovision.tv/ | ||
Konkurransen blir normalt arrangert over en uke i mai. Opprinnelig besto konkurransen kun av en finale, men etter årtusenskiftet har antall deltagerland økt til over 40. På grunn av dette innførte EBU i 2004 i en semifinale i forkant av finalen. Siden 2008 har det blitt arrangert to semifinaler, og bare vertslandet og fem andre land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – er direkte kvalifisert til finalen. I finalen blir det arrangert en telefon- og juryavstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger. Vinneren er den sangen som får flest poeng samlet fra juryene og seerne i finalen. Vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter.
Irland og Sverige har vunnet Eurovision Song Contest flest ganger, med syv seire hver. Frankrike, Luxembourg, Storbritannia og Nederland har fem. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har deltatt hvert år siden 1960, med unntak av 1970 og 2002. Norge har vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Norge er samtidig det landet som har kommet sist flest ganger, med tolv sisteplasser – herav fire ganger med null poeng.
Konkurransen er et av de mest lengstlevende TV-programmene i verden og satte i 2015 Guiness verdensrekord som verdens eldste årlige tv-musikkonkurranse.[3] Eurovision Song Contest har årlig 160–180 millioner seere på verdensbasis for finalen og semifinalene samlet. Sendingene blir kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia (deltager siden 2015), Kina, Egypt, India og USA. Siden 2000 har konkurransen også blitt strømmet over internett.
,_Bestanddeelnr_909-4008.jpg)
Den europeiske kringkastingsunionen EBU ble opprettet i 1950 og står bak TV-nettverket som bærer navnet Eurovision.[4] Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Genève, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Bezençon foreslo å lage et samlende, felleseuropeisk tv-program som også kunne promotere organisasjonen.[5]
Kringkastingsunionen vurderte flere forslag og alternativer, blant annet en konkurranse for amatørunderholdere. Under et EBU-møte i Monaco i januar 1955 falt imidlertid valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen som ble startet i 1951.[6] Målet med konkurransen var å «oppmuntre til produksjon av originale sanger og å stimulere, gjennom en internasjonal konkurranse, til vennskapelig rivalisering mellom låtskrivere».[7] 19. oktober 1955 ga EBU endelig grønt lys for konkurransen og aksepterte tilbudet fra sveitsisk fjernsyn om å arrangere den første finalen i sveitsiske Lugano.[5][7]
Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits 24. mai 1956. Bare syv land deltok, hver med to sanger: Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits og Italia. Danmark og Østerrike ønsket også å delta i konkurransen, men meldte seg ikke på innen tidsfristen.[8] Storbritannia og BBC vurderte også deltagelse, men valgte å stå over den første konkurransen.[9] I stedet laget BBC sin egen nasjonale konkurranse samme år: Festival of British Popular Song. Den britiske sangkonkurransen ble også en inspirasjon for EBU og førte til flere endringer i Eurovision Song Contest året etter, blant annet med en åpen avstemning og én sang per land.[9][10] Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain», fremført av artisten Lys Assia.[11]
Dagens offisielle navn på konkurransen er Eurovision Song Contest, forkortet ESC.[12] Dens offisielle franske navn er Concours Eurovision de la Chanson (Eurovisjonens sangkonkurranse). På begge språk, og i mange kommersielle sammenhenger, går konkurransen også under kortnavnet Eurovision.[13][14]
På norsk er konkurransen også blitt omtalt som Eurovisjonens musikkonkurranse, men i Norge omtalte NRK de første tiårene konkurransen som Melodi Grand Prix eller ganske enkelt bare Grand Prix.[15][16]
Melodikonkurransen ble fra starten av benevnt «Eurovision Grand Prix», i de fransktalende land omtalt som «Le Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne» (norsk: Eurovisjonens europeiske melodikonkurranse).[17] «Grand Prix»-betegnelsen ble senere byttet ut med «concours» (konkurranse),[18] men betegnelsen ble fortsatt hengende igjen i enkelte andre land, blant andre i Danmark og Norge. Allerede i 1972 ga EBU beskjed til de deltakende kringkasterne om at konkurransen skulle benevnes Eurovision Song Contest, blant annet for å unngå at musikkbransjen skulle utnytte begrepet «grand prix» på enhver deltakermelodi. «Grand Prix» – den store prisen – skulle nemlig kun brukes på vinnermelodien.[19] Tross henstillingen fra EBU, fortsatte NRK å bruke navnet Melodi Grand Prix i mange år etter.[19]
I 1996, da NRK var vertskap for konkurransen, innførte kringkasteren kortformen EuroSong '96 som et ledd i å fornye konkurransen.[20] Navnet slo aldri an internasjonalt, men NRK fortsatte å bruke EuroSong-navnet frem til og med 2003.[21][22][23][24] I 2004 gikk også den norske kringkasteren over til det offisielle engelske navnet, men da med undertittelen «Den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix».[25] I dag brukes Melodi Grand Prix kun om den norske nasjonale finalen.
Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert gjennom en nasjonal allmennkringkaster i det aktuelle landet. Programmet blir produsert av ett av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen.
Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv.[12] Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, et mikrofonformet trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter.[10]
Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turistmål, og det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet.
Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986,[26] og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994.[27] Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers Te Deum.[28]
Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte for fjernsyn fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973),[29] og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte for fjernsyn i årene 1994–2006 med unntak av 1995.[30][31]
.jpg)
Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. Vanligvis holdes finalen en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956),[11] og så tidlig som i mars.[32] På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, innførte EBU i 2004 en kvalifiseringsrunde, kalt semifinale, to–tre dager før selve finalen. I 2008 innførte EBU to semifinaler.[5] Semifinalene avholdes tirsdag og torsdag før finalen, og de ti beste landene fra hver semifinale kvalfiserer seg til finalen. Fra 2023 avgjøres resultatet i semifinalene kun av telefonstemmer.
Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Musikken i konkurransen er blitt omtalt som «en salig blanding av kraftballader, etniske rytmer og tyggegummipop».[33] Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, for eksempel omfattende lysshow og pyroteknikk, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen og bruk av kostymer, herunder avslørende plagg.[34] Eurovision Song Contest er blitt omtalt som både kitsch[33][34] og harry.[33]
Utdypende artikkel: Eurovision Song Contest 2020
Konkurransen ble arrangert hvert eneste år frem til 2020, da konkurransen for første gang ble avlyst. Årsaken var koronavirusutbruddet i Europa vinteren 2020 som førte til en rekke restriksjoner og begrensninger i europeisk dagligliv. For å hindre spredningen av koronaviruset Sars-CoV-2, besluttet derfor EBU å avlyse konkurransen for første gang i historien.[35] Konkurransen har blitt arrangert årlig siden, og EBU har innført nye regler for å hindre en fremtidig avlysning. Blant annet må alle land nå spille inn et reserveopptak av opptredenen på forhånd, og disse skal brukes dersom en artist blir forhindret fra å reise til vertsbyen.[36]
Alle aktive medlemmer av Den europeiske kringkastingsunion kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet.[37] Det europeiske kringkastingsområdet er definert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion:[38]
«Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet.»
Den vestlige grensen til «region 1» er trukket vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.[39]
Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.[37]
Å være en del av kontinentet Europa er altså ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere.[40] Riktignok har også Australia deltatt i konkurransen siden 2015, men da etter spesiell invitasjon fra EBU.[41][42]
52 land har deltatt minst én gang i konkurransen. Under følger en oversikt over disse landene etter hvilket år de debuterte:
| År | Land som debuterte i konkurransen |
|---|---|
| 1956 |  Belgia,  Frankrike,  Tyskland,  Luxembourg,  Nederland,  Italia,  Sveits |
| 1957 |  Danmark,  Storbritannia,  Østerrike |
| 1958 |  Sverige |
| 1959 |  Monaco |
| 1960 |  Norge |
| 1961 |  Finland,  Jugoslavia,  Spania |
| 1964 |  Portugal |
| 1965 |  Irland |
| 1971 |  Malta |
| 1973 |  Israel |
| 1974 |  Hellas |
| 1975 |  Tyrkia |
| 1980 |  Marokko |
| 1981 |  Kypros |
| 1986 |  Island |
| 1993 |  Bosnia-Hercegovina,  Kroatia,  Slovenia |
| 1994 |  Estland,  Ungarn,  Litauen,  Polen,  Romania,  Russland,  Slovakia |
| 1998 |  Nord-Makedonia |
| 2000 |  Latvia |
| 2003 |  Ukraina |
| 2004 |  Albania,  Andorra,  Belarus,  Serbia og Montenegro |
| 2005 |  Bulgaria,  Moldova |
| 2006 |  Armenia |
| 2007 |  Tsjekkia,  Georgia,  Montenegro,  Serbia |
| 2008 |  Aserbajdsjan,  San Marino |
| 2015 |  Australia |
Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket var første gang konkurransen ble arrangert (i 1956), hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen;[43] for konkurransen i 2005 var grensen satt ved 1. oktober 2004,[44] mens for konkurransen i 2017 var grensen satt ved 1. september 2016.[12] Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen samt at ingen av bidragene skal ha en urettmessig fordel sammenlignet med de andre deltagerne.[12][45]
Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker.[44] Det vanlige er at det foregår enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller gjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. Diverse talentkonkurranser, slik som spanske Operación Triunfo, er også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag.[46] Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen.[44]
I enkelte land er den nasjonale finalen vel så populær, eller enda mer populær, enn den europeiske finalen, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige, nasjonale finalen. Den svenske nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter rundt 30 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Melodifestivalen har flere år vært det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året, for eksempel i 2007, 2012 og 2015.[47][48][49]
Den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har som oftest blitt arrangert som en enkeltsending en lørdagskveld i februar eller mars, men enkelte år har det også vært semifinaler (1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–14 og fra 2020). I årene 2006–2013 hadde NRK, inspirert av svenske Melodifestivalen, flere delfinaler ulike steder i landet i forkant av finalesendingen.[50][51] Siden Norges inntreden i konkurransen i 1960 har det bare vært tre år uten norsk finale. To ganger fordi Norge ikke deltok (1970 og 2002), og én gang fordi NRK valgte bidraget internt (1991). Den norske finalen har jevnt over hatt seertall på over millionen etter at moderne TV-målinger kom på plass i 1992, med 1,5 millioner seere under finalen i 2009 som rekord.[52]
Utdypende artikkel: Liste over vertsbyer for Eurovision Song Contest
Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter så fort et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger – og har kapasitet til – å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby.[53] Den største arenaen som har blitt brukt, er fotballstadionet Parken i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i 2001.[10] Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i 1993 med knapt 1500 innbyggere.[54] Konsertarenaen som ble brukt, hadde imidlertid plass til langt flere publikummere.[55]
De første årene stod vertskringkasteren for alle kostnadene alene, men siden 1976 har konkurransen vært et spleiselag mellom kringkasteren i arrangørlandet og kringkasterne i de andre deltagerlandene. I 2005 ble 55 prosent dekket av arrangøren, mens de resterende 45 prosentene ble dekket av de øvrige deltagerne.[44] Arrangøren bruker gjerne anledningen til å promotere eget land som turistdestinasjon. Da konkurransen ble arrangert i Bergen i 1986, viste for eksempel de såkalte postkortene (videosnuttene) før hvert bidrag Bergen og andre steder i Norge,[56][57] og pausebidraget viste også frem byen, med buekorps og vestlandsnatur.[58] Da Aserbajdsjan arrangerte konkurransen i 2012, brukte myndighetene den som et ledd i sin markedsføringsstrategi.[59][60] Landet var samtidig gjenstand for kritikk for manglende respekt for menneskerettighetene.[61] Sommeren 2005 avskaffet Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen.[62]
Betegnelsen «Grand Prix-uken» eller «Eurovision-uken» («Eurovision Week» på engelsk) blir ofte brukt om den uken hvor den europeiske finalen finner sted.[63][64] Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingene. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingene skal finne sted. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagevis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også til stede i arrangørbyen i dagene før finalen.[65] Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser.[66]
Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen.[43] Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum.[67]
Etter introduksjonen av semifinaler starter prøvene før selve Grand Prix-uken – i 2018 startet de første landene øvingene søndag 29. april, mens finalen var nesten to uker etter, lørdag 12. mai.[68]
Hvert land får to egne prøver: den første på 40 minutter, den andre på 20 minutter. Den andre er kortere, idet arrangøren forventer at artistene trenger mindre tid til å gjøre seg klar på scenen.[69] Etter hvert lands prøve arrangeres det også en pressekonferanse med den aktuelle artisten.[70] Foruten landenes prøver er det også tre generalprøver for hver av semifinalene og finalen.[69]
Landenes delegasjoner arbeider videre opp mot programmets creative director, som er ansvarlig for TV-bildene, og kommer med innspill til vedkommende om hvordan presentasjonen av bidraget skal være.[71]
Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og – i senere år – fyrverkeri.[72]
Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen.[73]
En egen Grand Prix-nattklubb, Euroclub, blir arrangert mens delegasjonene er i arrangørbyen.[74][75][76] Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben.[72]
Vinneren blir kåret ved at deltagerlandene stemmer på hverandres bidrag. Avstemningen har foregått på flere forskjellige måter i løpet av konkurransens historie, men uansett hvilken metode som er blitt brukt, så har ikke landene kunnet gi poeng til sin egen sang.
Frem til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng. I 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med telefonstemmer. Forsøket var vellykket, og siden 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å avholde avstemning via telefon hvis mulig.[77] I landene med telefonavstemning erstattet først telefonavstemningen juryordningen, men man hadde reservejuryer i fall noe skulle gå galt med telefonavstemningen.[44] På grunn av kritikk mot ordningen med ren telefonavstemning besluttet EBU å innføre en ordning med kombinasjon av juryer og telefonstemmer fra og med 2009, og dette systemet er beholdt siden.[78][79]
.jpg)
Fra og med 2016 avgir hvert land to sett med poeng i finalen, ett basert på telefonstemmer og ett basert på en nasjonal femmanns fagjurys bedømmelse av bidragene. Hvert sett består av valørene 1 til 8, 10 og 12, der 12 poeng går til sangen som er best likt. Fagjuryenes stemmer blir først presentert av en talsperson fra hvert land, og jurystemmene avsløres land for land. Telefonstemmene fra alle landene legges på sin side sammen i én, stor bolk. Fra 2016 til 2018 ble telefonstemmene avslørt i stigende rekkefølge ut fra antall seerpoeng. Altså startet man med bidraget som hadde fått færrest seerstemmer, og fortsatte til man avsluttet med bidraget som hadde fått flest seerstemmer.[12] I 2019 forandret EBU presentasjonen av seerpoengene. Heretter avslørte programlederne seerpoengene i stigende rekkefølge ut fra juryresultatene. Det vil si at man først avslører seerpoengene til landet med færrest jurypoeng og deretter jobber seg oppover listen og avslutter med landet som har fått flest jurypoeng. Denne ordningen er inspirert av avstemningen i svenske Melodifestivalen og begrunnes med at man ønsker å skape større spenning under avstemningen.[80] Fra 2023 avgjøres resultatet i semifinalene kun via telefonavstemning, men programlederne presenterer i tilfeldig rekkefølge hvilke ti land som går videre. Resultatene fra semifinalen og detaljerte resultater fra avstemningen i det enkelte land blir lagt ut på konkurransens nettsted i etterkant av finalen.[12]
Dette systemet bygger på det som var i bruk i perioden 1975–2015, og som i sin tid ble foreslått av finske Yle. Med avstemningssystemet finnene foreslo, avga hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt. Denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978.
Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsperson fra hvert land, som presenterer resultatet fra fagjuryen i vedkommende land på enten engelsk eller fransk. Resultatene fra telefonavstemningen i samtlige land legges på sin side sammen og presenteres av programlederne i stigende rekkefølge.[12]
Før 2016 presenterte talspersonen fra det enkelte land det samlede resultatet fra sitt land, enten det var juryavstemning, telefonavstemning eller kombinasjon av de to. Før 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i salen og TV-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via satellitt fra sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før hen presenterer poengene.
Stemmene blir presentert i stigende rekkefølge, og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Tidligere ble samtlige poeng lest opp av talspersonen, men for å fortgang i stemmegivningen, har de laveste poengsummene siden 2006 kommet opp direkte på skjermen. Hvert lands representant leste etter dette bare opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng.[81] Siden 2016 har talspersonen bare presentert hvilket land som får 12 poeng. Talspersonen presenterer stemmene på enten engelsk eller fransk; programlederne gjentar deretter på det språket talspersonen ikke bruker. Det berømte uttrykket douze points («tolv poeng») kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk.
Fra 1963 til 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kommer til finalen, også deltar i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO-kodene).[82] I 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Fra 2006 og i en årrekke fremover ble det arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen.[81] Siden har det blitt tradisjon at avstemningen starter med fjorårets vertsland og avsluttes med årets vertsland.[83]
Fra 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var til stede i vertsbyen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering.[77] Dette systemet gikk man bort fra året etter.
I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til 1987 ble poengene vist på en mekanisk resultattavle ved siden av scenen. Fra og med 1988 har man brukt elektroniske tavler (som kan vises direkte i TV-bildet) i stedet.[84]
I 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med samme poengsum. Hele fire land ble dermed utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk like mange poeng (i 1970 omfattet dette en omavstemning).[77] Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker.[85]
Per 2023 benyttes følgende system for å skille land som havner på samme poengsum (uavhengig av hvilken plassering det er snakk om): Landet som har fått flest seerstemmer, vil bli rangert først. Er det fremdeles likt, vil man se på hvor mange land som har gitt seerstemmer til hvert av landene, der det bidraget som har mottatt stemmer fra flest land, vil bli rangert først. Om det fremdeles er likt, vil man se på hvilket av landene som har fått flest tolvpoengere. Ved fortsatt likhet vil man fortsette med å se på antall tipoengere, åttepoengere og så videre, helt ned til ett poeng. Skulle det fremdeles være likt etter dette, vil landet med tidligst startnummer bli rangert først.[12]
Siden 1969 har det (per 2023) bare hendt én gang at to land har havnet øverst på resultatlisten med samme poengsum. Det var i 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort, har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble Sverige utropt til vinner. Hadde dagens regelverk ved stemmelikhet vært i bruk, ville Frankrike vunnet i stedet.[77]
Konkurransen er blitt kritisert for å ha en politisk slagside, at juryer og seere stemmer ut fra landets forhold til andre land, og ikke basert på sangenes kvalitet.[86] En statistisk analyse av stemmemønstrene i perioden 1992–2003 viste at mange land hadde en tendens til å stemme likt, særlig Kypros og Hellas. Stemmemønstrene kunne imidlertid ikke forklares bare av geografisk nærhet. Analysen tok utgangspunkt i at alle sanger var av samme kvalitet, og at forskjeller i stemmegivningen var simpelthen et uttrykk for lands individuelle preferanser.[87]
En annen analyse, som så på stemmene avgitt i perioden 1975–2003, undersøkte om stemmemønstrene sammenfalt med geografisk nærhet. Her kontrollerte man for språklige, etniske og religiøse forskjeller og likheter mellom landene, og selv etter å ha tatt høyde for dette fant man at mange land hadde konsistente preferanser (enten positive eller negative) for bidragene til land i nærområdet. På bakgrunn av dette fattet forfatterne mistanke om politisk stemmegivning, men påpeker samtidig at man ikke har empirisk grunnlag nok til å rette beskyldninger mot bestemte land. Videre fant forfatterne at religiøs og patriotisk stemmegivning var blitt mer utbredt etter innføringen av seerstemmer. Land med stor innvandrerbefolkning fra Tyrkia avga mange poeng til de tyrkiske bidragene.[88]
| Antall | Land | |
|---|---|---|
| 1: | 66 | Irland |
| 2: | 63 | Sverige |
| 3: | 62 | Storbritannia |
| 4: | 54 | Hellas |
| 5: | 49 | Tyskland |
| 6: | 47 | Danmark |
| 7: | 46 | Norge |
| 8: | 44 | Frankrike |
| 9: | 39 | Tyrkia |
| 10: | 36 | Russland |
| 11: | 32 | Italia, Spania |
| 13: | 31 | Sveits |
| 14: | 29 | Nederland |
| 15: | 28* | Jugoslavia/ Serbia og Montenegro |
| 16: | 26 | Israel |
| 17: | 25 | Aserbajdsjan |
| 18: | 24 | Kypros, Ukraina |
| 20: | 23 | Østerrike |
| 21: | 22 |  Bosnia-Hercegovina |
| 22: | 21 | Belgia, Malta |
| 24: | 19 | Armenia, Romania |
| 26: | 18 | Estland, Serbia |
| 28: | 16 | Luxembourg |
| 29: | 14 | Finland, Island |
| 31: | 13 | Kroatia, Latvia |
| 33: | 9 | Moldova, Portugal |
| 35: | 8 | Albania, Ungarn |
| 37: | 6 | Georgia, Belarus, Polen |
| 40: | 5 | Litauen |
| 41: | 4 | Nord-Makedonia, Monaco, Slovenia |
| 44: | 2 | Montenegro |
| 45: | 1 | Bulgaria, Slovakia |
*18 til Jugoslavia, 10 til Serbia og Montenegro
Antall seere for de tre showene samlet for lineær-tv:
| År | Arrangørby | Seere |
|---|---|---|
| 2008 | Beograd, Serbia |
106 millioner[89] |
| 2009 | Moskva, Russland |
124 millioner[89] |
| 2010 | Bærum, Norge |
108,2 millioner[89] |
| 2011 | Düsseldorf, Tyskland |
114,5 millioner[89] |
| 2012 | Baku, Aserbajdsjan |
102,9 millioner[89] |
| 2013 | Malmö, Sverige |
170 millioner[89] |
| 2014 | København, Danmark |
195 millioner[89] |
| 2015 | Wien, Østerrike |
197 millioner[90] |
| 2016 | Stockholm, Sverige |
204 millioner[91] |
| 2017 | Kyiv, Ukraina |
182 millioner[92] |
| 2018 | Lisboa, Portugal |
186 millioner[93] |
| 2019 | Tel Aviv, Israel |
182 millioner[94] |
| 2021 | Rotterdam, Nederland |
183 millioner[95] |
| 2022 | Torino, Italia |
161 millioner |
| 2023 | Liverpool, Storbritannia |
162 millioner[96] |
| 2024 | Malmö, Sverige |
163 millioner[97] |
Konkurransen er blitt kringkastet også i land utenfor EBU. Opp igjennom årene har land som Australia (deltager siden 2015), Canada, Egypt, Hongkong, India, Jordan, New Zealand, Sør-Korea, USA og Kina vist konkurransen.[98][99]
Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på internett og siden på sosiale medier som YouTube, og fra 2022 på TikTok.[100][101] Under er unike seere for de tre sendingene på YouTube og TikTok, der EBU har oppgitt tall:
Det er mange og spesifikke regler i Eurovision Song Contest. Hvert år utarbeides det et nytt utkast av reglene, hvor det spesifiseres hvilke datoer bestemte ting må være klart; for eksempel når alle deltagerlandene må ha sendt inn en endelig versjon av deres bidrag til EBU. Mange av reglene omfatter ting som sponsoravtaler og kringkasternes rettigheter til å sende programmet i reprise innenfor et bestemt tidsrom.[12][44] De mest synlige reglene, som faktisk har en innvirkning på formatet til konkurransen, har forandret seg noe igjennom årene, og disse er fremhevet her:
Fra 1958 ble det tradisjon at vinnerlandet skulle arrangere konkurransen året etter.[103][104][105] Vinneren i 1957 var Nederland, og nederlandsk TV påtok seg ansvaret for å avvikle arrangementet i 1958. Siden den gang har vinnerlandet alltid arrangert konkurransen året etter, med seks unntak. Disse unntakene er:
Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, var det fire ganger som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. I 1972 hadde Monaco ingen passende arena. I 2023 ønsket 2022-vinneren selv, Ukraina, å arrangere. Men på grunn sikkerhetssituasjonen i landet, måtte Ukraina gi fra seg arrangørjobben til sølvvinneren Storbritannia.[106] Dette var niende gang Storbritannia arrangerte Eurovision Song Contest. I 1994 var det første gang i konkurransens historie at det var samme vertsland som året før.
Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk i stedet for orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte, skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet.[77] I 1999 ble reglene endret, og kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester, falt bort.[77] Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for ikke å bruke orkester for å spare kostnader. 1999 ble dermed det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen). Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998.
All hovedvokal skal synges direkte på scenen.[43] Fra 2021 ble det tillatt med forhåndsinnspilt bakgrunnsvokal, men all hovedvokal må fortsatt fremføres live.[107]
Tidligere måtte all vokal fremføres live under showet. I 1999 inneholdt det kroatiske bidraget forhåndsinnspilte lyder som lignet på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet.[108] De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen. EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres, og så bort fra 33 prosent av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse).[77][109]
Fra 1956 til 1965 var det ingen regel som sa hvilket språk sangene skulle være på. Etter at Sveriges Ingvar Wixell fremførte sitt bidrag på engelsk i 1965, innførte EBU fra 1966 kom det en regel som krevde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet.[10] Språkrestriksjonen varte frem til 1973. Da ble den opphevet, og utøverne stod igjen fritt i valg av språk.[10] Flere vinnere fra midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i 1974.
I 1977 bestemte EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen som krevde at en måtte synge på nasjonalspråket.[10] Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk.[110] I 1999 ble språkregelen fjernet igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk.[10] Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk.[111] Det nederlandske bidraget i 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk.[112]
Hver kringkaster forplikter seg til å sende finalen og semifinalen man deltar i, i sin helhet. Dette inkluderer alle sangene, avstemningen og vinnerens seiersfremføring.[43] Det er bare tillatt med reklamepause på fast avsatte poster underveis i sendingen.[113]
Under fremføringen av det israelske bidraget i 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart.[77] Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet.[114] I 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel som stat, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på (og av) konkurransen hadde gått ut.[115]
Tallet på deltagerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltagere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia.
Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program, har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare, og programmet har ofte vart lenger enn oppsatt sendetid. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time.[116] I 2006, da man effektiviserte opplesningen av stemmene, varte konkurransen tre timer.[117] Fra 2015 varer finalen i 4 timer.[118]
Fra og med 1993 har det vært så mange land som har ønsket å delta i konkurransen, at det tidsmessig ikke er gjennomførtbart med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen.[77] Denne kvalifiseringsrunden, kalt Kvalifikacija za Millstreet, ble avholdt i Ljubljana i Slovenia, og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok.[119]
Utdypende artikkel: Kvalifikacija za Millstreet
Dette året risikerte man for første gang ikke å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993, fikk ikke delta året etter. Dette for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994.[77] I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang.[120]
Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i 1996 benyttet EBU et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte kringkasterne lydklipp av sine sanger (unntatt NRK, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen.[121] Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996, var Tyskland, som med sitt høye innbyggertall er et av de største TV-publikummene i Europa.
Foruten arrangørlandet er fem land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – automatisk kvalifisert for finalen.[77][122] De fem landene har fått denne spesielle statusen gjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU. Regelen ble innført i 2000, og omfattet da Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland, kjent som de fire store («the big four» på engelsk). I 2011 kom Italia tilbake i konkurransen for første gang siden 1997 og ble en del av denne gruppen, som ble utvidet til de fem store.[123] Australia var direktekvalifisert i 2015, da de deltok første og etter planen eneste gang. Senere har de fortsatt å delta, men må kvalifisere seg gjennom semifinale.
Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene.[124][125] Dette systemet kunne oppfattes urettferdig, siden en ble straffet på bakgrunn av tidligere dårlige resultater. I 2004 arrangerte man for første gang en semifinale for å sikre at alle som ville, kunne få delta i konkurransen.[126]
Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken og minnet i formen om den store finalen, som fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC (21.00 CEST) på lørdagen. De tre neste årene ble semifinalen avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken. I semifinalen deltok de landene som ikke var direkte kvalifisert til finalen. Regelen med de fire store[127] gjaldt også her, slik at Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid var automatisk kvalifisert til finalen, uavhengig av resultatene året før. De ti best plasserte av de øvrige landene ble også direkte kvalifisert til finalen året etter.[44] Dette systemet gjaldt frem til 2007.
Fra og med 2008 er det blitt arrangert to semifinaler, og bare fjorårets vinner og de fem store er direkte kvalifisert til finalen. Ti land går videre fra hver semifinale, slik at man i utgangspunktet får totalt 26 land i finalen[12] – da Tyskland, som et av de fem store, var arrangør i 2011, var antallet 25.[128] I 2015 var det imidlertid 27 land i finalen, ettersom Australia var invitert til å delta som forhåndskvalifisert land;[41] fra og med 2016 har Australia deltatt via semifinalen.[42]
Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen, blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. De fulle resultatene fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter finalen.[12]
I den enkelte semifinale er det bare de landene som deltar i vedkommende semifinale, som kan stemme, samt et utvalg av de forhåndskvalifiserte landene. Hvert av de forhåndskvalifiserte landene får stemme i én av semifinalene; hvilken blir avgjort ved trekning.[12]
I finalen stemmer imidlertid samtlige land, også de som er blitt slått ut i semifinalen.[12]
Utdypende artikkel: Vinnere av Eurovision Song Contest
Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen.
Den vinneren av Eurovision Song Contest som har kommet mest i søkelyset etter seieren, er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo».[129] ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid.[130] Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant.[131] Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision.
En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess, er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne partez pas sans moi». Dions suksess er allikevel ikke knyttet direkte til hennes seier, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere.[132] Gruppa Katrina and the Waves er trolig mest kjente vinnere i forkant av seieren. Irlands Johnny Logan og Sveriges Loreen er de eneste som har vunnet to ganger som artist. Logan med «What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987, Loreen med «Euphoria» i 2012 og «Tattoo» i 2023. Johnny Logan har også vunnet to ganger som låtskriver, med «Hold Me Now» og «Why Me?» som Linda Martin fremførte i 1992.[133] Logan er dermed den eneste som har vunnet konkurransen tre ganger.
Blant artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen, finner man France Gall («Poupée de cire, poupée de son», Luxembourg 1965),[134] Sandie Shaw («Puppet on a String», Storbritannia 1967),[131][135] Dana («All Kinds of Everything», Irland 1970),[134][131] Vicky Leandros («Après Toi», Luxembourg 1972),[131] Brotherhood of Man («Save Your Kisses for Me», Storbritannia 1976),[134][131] Bucks Fizz («Making Your Mind Up», Storbrtiannia 1981),[131] Nicole («Ein bißchen Frieden», Tyskland 1982),[135] Secret Garden («Nocturne», Norge 1995),[131] Loreen («Euphoria» og «Tattoo», Sverige 2012 og 2023),[135] Duncan Laurence («Arcade», Nederland 2019) og Måneskin («Zitti e buoni», Italia 2021).[136]
Noen av sangene som ikke vant, har også oppnådd betydelig suksess. Blant disse kan nevnes Domenico Modugno, som kom på tredjeplass for Italia i 1958 med «Nel blu di pinto di blu» (senere kalt «Volare»), en sang som siden ble nummer én på hitlistene i USA;[135] Cliff Richards «Congratulations», som ble nummer to for Storbritannia i 1968;[137] og Gina Gs «Ooh Aah... Just a Little Bit», som var Storbritannias bidrag og storfavoritt i 1996, men bare ble nummer åtte.[135] I nyere tid har armenske Rosa Linn fått stor stor suksess med sin «Snap». Bidraget kom kun på 20. plass i finalen i 2022, men ble en global salgssuksess etter å ha gått viralt på det sosiale mediet TikTok.[138] Etter finalen i 2023 gikk også finske Käärijä og norske Alessandra inn på topp 10 på den britiske singellisten sammen med svenske Loreen og britiske Mae Muller. Dette var første gang fire Eurovision-låter gikk inn på den britiske topp 10-listen samtidig.[139]
Irland og Sverige er de landene som per 2023 har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Tre av Irlands seire kom på rad i 1992–1994, mens Sverige har vunnet konkurransen tre ganger i perioden 2012–2023. På delt tredjeplass, med fem seire hver, ligger Frankrike, Luxembourg, Nederland og Storbritannia.[130]
I de første tiårene av konkurransen vant land som Frankrike, Nederland og Luxembourg mange ganger. Disse landene gjorde det imidlertid langt svakere de siste tiårene før Nederland vant i 2019: Frankrike vant sist i 1977 og Luxembourg i 1983.[140][141][142] Luxembourg stod også utenfor konkurransen i over 30 år, fra 1993 til 2024.[142][143]
Etter tusenårsskiftet har flere land vunnet for første gang, både nye land i Eurovision-sammenheng og land som endelig fikk sin første seier etter å ha deltatt lenge. Hvert år fra 2001 til og med 2008 havnet land som aldri før hadde vunnet konkurransen, øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger,[144] mens Portugal er det landet som har måttet vente lengst på sin første sier. De deltok for første gang i 1964 og fikk sin første seier i 2017.[145][146] Ukraina måtte på den annen side ikke vente lenge på sin første seier: De vant med sitt andre bidrag i 2004.[147] Serbia vant det aller første året de deltok som selvstendig stat, i 2007.[148]
Nærmere hundre Eurovision-sanger har tatt seg inn på Norges offisielle singelliste, VG-lista. Under er en liste over de ti mest suksessfulle bidragene, målt ut fra antall uker på førsteplass på VG-lista.[150] Sangen som har ligget lengst på toppen av VG-lista, er Israels vinnerbidrag fra 1979, «Hallelujah». Den lå på topp i elleve uker, og like bak følger Alexander Rybaks «Fairytale» med ti uker.[151] Listen under omfatter også bidrag som ikke vant konkurransen.
| Nr. | Sang | Uker på topp |
År | Artist | Land | Plass i ESC |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | «Hallelujah» | 11 | 1979 | Gali Atari og Milk and Honey | Israel |
1. |
| 2 | «Fairytale» | 10 | 2009 | Alexander Rybak | Norge |
1. |
| 3 | «Save Your Kisses for Me» | 9 | 1976 | Brotherhood of Man | Storbritannia |
1. |
| 4 | «Congratulations» | 9 | 1968 | Cliff Richard | Storbritannia |
2. |
| 5 | «Ding-a-Dong» | 8 | 1975 | Teach-In | Nederland |
1. |
| 6 | «Beg, Steal or Borrow» | 8 | 1972 | The New Seekers | Storbritannia |
2. |
| 7 | «Power to All Our Friends» | 8 | 1973 | Cliff Richard | Storbritannia |
3. |
| 8 | «What's Another Year» | 8 | 1980 | Johnny Logan | Irland |
1. |
| 9 | «Waterloo» | 7 | 1974 | ABBA | Sverige |
1. |
| 10 | «Euphoria» | 6 | 2012 | Loreen | Sverige |
1. |
Utdypende artikkel: Norge i Eurovision Song Contest
.jpg)
Norge deltar i konkurransen gjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960 og har siden bare vært fraværende to ganger: I 1970, da NRK boikottet konkurransen på grunn av økende misnøye med konkurransen og uenigheter om stemmegivningen året før,[152][153] og i 2002, da Norge ikke kvalifiserte seg.[154]
Norge har vunnet konkurransen tre ganger: Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995, og tredje gang var med Alexander Rybaks «Fairytale» i 2009. Utenom seirene har Norge én andreplass (1996), én tredjeplass (1966), tre fjerdeplasser (1960, 2003 og 2013) og fire femteplasser (1988, 1993, 2008 og 2023).[155]
Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass elleve ganger, også det rekord.[130] Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierende. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer. Etter at semifinaler ble introdusert i 2004, har Norge deltatt i finalen samtlige år utenom i 2007, 2011 og 2016.[155]
Eurovision Song Contest har vært forbilde for en rekke andre sang og musikkfestivaler:
EBU har også organisert egne spesialprogrammer for å feire konkurransen:
Artikler i akademiske tidsskrifter
Andre artikler
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
