Remove ads
Edinburgh (uttales IPA: ˈɛdɪnb(ə)ɹə) (skotsk-gælisk Dùn Èideann) er hovedstad og nest største by i Skottland (etter Glasgow). Administrativt utgjør den sammen med omegnen regionen City of Edinburgh. Den ligger ved bredden av Firth of Forth. Historisk er den en del av grevskapet Midlothian (omvekslende med Edinburghshire før 1921).[1] Byen er lokalisert i regionen Lothian på den sørlige kysten av fjorden Firth of Forth. Edinburgh er Skottlands nest mest folkerike by, etter Glasgow, den sjuende mest folkerike by i Storbritannia.
| Edinburgh | |||
|---|---|---|---|
| Skotsk gælisk: Dùn Èideann | |||
 | |||
|
| |||
| Land |  Storbritannia | ||
| Konst. land |  Skottland | ||
| Region: | City of Edinburgh | ||
| Trad. grevskap: | Mid Lothian | ||
| Status | By (city) | ||
| Ligger ved | Water of Leith River Almond Forth Firth of Forth | ||
| Grunnlagt | 7. århundre (Julian) | ||
| Postnummer | EH1-EH13 | ||
| Retningsnummer | 0131 | ||
| Areal | 259 kvadratkilometer | ||
| Befolkning | 488 050 (2016) | ||
| Bef.tetthet | 1 884,36 innb./kvadratkilometer | ||
| Høyde o.h. | 47 meter | ||
 Edinburgh 55°57′12″N 3°11′21″V | |||
Byen har vært Skottlands hovedstad siden 1437, og er nå sete for Skottlands parlament, som ble gjenopprettet i 1999. Den er også sete for Skottlands regjering og de høyeste domstoler i Skottland. Byens Holyrood Palace er den offisielle residensen for det britiske monarkiet i Skottland. Byen har lenge vært et sentrum for utdannelse, særskilt innen medisinske fag, skotsk lov, litteratur, filosofi, og ingeniørvitenskap. Den er den nest største finansielle sentrum i Storbritannia, og byens historiske og kulturelle attraksjoner har gjort den til Storbritannias nest mest besøkte turistattraksjon som tiltrakk seg 4,9 millioner besøkende, inkludert 2,4 millioner utenlandske i 2018.[2][3] Magasinet Time Out klassifiserte Edinburgh som den beste byen i verden i 2022.[4]
Edinburghs offisielle befolkningstall er beregnet til 506 520 (midten av 2020) for lokaliteten,[5] 518 500 (midten av 2019) for City of Edinburghs rådsområde, som inkluderer en del fjerntliggende landsbyer i den vestlige delen av området,[6] og 1 384 950 (2019) for det vidtfavnende Edinburgh og South East Scotland byregion.[7] som også inkluderer East Lothian, Fife, Midlothian, Scottish Borders og West Lothian.[8]
Edinburgh er base for flere verdenskjente arrangement. Blant disse er Edinburgh Festival, som er et samlebegrep på eksplosjonen i festivaler som skjer i august hvert år – blant disse er Edinburgh Fringe Festival, Edinburgh Book Festival, Edinburgh Film Festival og Edinburgh Military Tattoo.
Både den gamle og den nye byen ble tatt inn på UNESCOs liste over Verdensarven i 1995.[9] Statusen har blitt administrert av Edinburgh World Heritage siden 1999.
Remove ads
«Edin», roten i byens navn, er avledet fra Eidyn, navnet for denne regionen på kumbrisk, det brittonisk-keltiske som tidligere ble snakket her. Navnets mening er ukjent.[10] Distriktet Eidyn er sentrert rundt det gamle festningsverket Din Eidyn, en dun eller bygdeborg i Eidyn.[10] Dette festningsverket er antatt å ha vært lokalisert på Castle Rock, en vulkansk plugg som ligger midt i dagens Edinburgh, og som nå er sete for Edinburgh Castle. Eidyn ble erobret av anglere fra Bernicia på 600-tallet og senere okkupert av skotter på 900-tallet.[11] Da språket skiftet til nordhumbrisk gammelengelsk, som utviklet seg til skotsk, ble det brittonisk din i Din Eidyn erstattet av burh, noe som skapte Edinburgh. Tilsvarende ble din til dùn i skotsk-gælisk, noe som Dùn Èideann.[10][12]
Remove ads
Byen har også kjærlig kallenavnet Auld Reekie («Gamle røykfylte»)[13] grunnet synet fra landet rundt til den røykfylte gamlebyen. En bemerkning om et dikt fra en 1800-samling av diktene til Allan Ramsay sa: «Auld Reeky. Et navn som bøndene ga Edinburgh fra skyen av røyk eller damp som alltid er hengende over den.»[14]
Thomas Carlyle sa «Røykskyer henger over gamle Edinburgh, — for, helt siden Aeneas Silvius’ tid og tidligere, har folk hatt den kunst, svært merkelig for Aeneas, i å brenne en bestemt form for svart stein, og Edinburgh med dens skorsteiner er kalt for ’Auld Reekie’ av bøndene.»[15]
En litterær figur i Walter Scotts roman The Abbot (1820) sier «...der står Auld Reekie — du kan se røyken sveve over henne fra en avstand på 32 km.»[16]
Edinburgh har populært blitt kalt for «Det nordlige Athen» siden tidlig på 1800-tallet.[17] Referansene til Athen, slik som «Storbritannias Athen» og «Moderne Athen» har blitt gitt så tidlig som på 1760-tallet. Sammenligningene har blitt forstått som topografiske, men også intellektuelt. Edinburghs Castle Rock minnet utdannede turister om Athens Akropolis, men det samme gjorde den nyklassiske arkitekturen i Edinburghs nye by og den skotske opplysningstiden på 1700-tallet har gitt den kallenavnet «Det nordlige Athen».[18][17]
«Edina» er poetisk form for byen fra slutten av 1700-tallet som ble benyttet av de skotske poetene Robert Fergusson og Robert Burns. «Embra» og «Embro» er språklige uttrykk fra samme tid,[19] som i dikteren Robert Gariochs Embro to the Ploy.[20]
Byen har også vært kjente under ulike latinske navn, slik som Edinburgum, mens de adjektivisk formene Edinburgensis og Edinensis er benyttet utdannelse og vitenskapelige sammenhenger.[21][22]
Panorama av Edinburgh fra Edinburgh Castle, med New Town i sentrum og Calton Hill til hæyre.
Remove ads
Tidligste historie
Den tidligste kjente menneskelige bosetningen i området Edinburgh var ved Cramond hvor det er funnet bevis av en mesolittisk leir som er datert til rundt 8500 f.Kr.[23] Spor fra bosetninger fra senere bronsealder og jernalder har blitt avdekket på høydedrag som Castle Rock, Arthur's Seat, Craiglockhart Hill og Pentland Hills.[24]
Da romerne kom til Lothian ved slutten av 100-tallet e.Kr. kom de over en britonisk stamme som de nedtegnet under navnet Votadini.[25] Votadiniene utviklet seg til kongeriket Gododdin i tidlig middelalder da Eidyn fungerte som et av rikets distrikter. I løpet av denne perioden er det antatt at Castle Rock var festningen Din Eidyn som ble kongerikets sentrum.[26] Middelalderdiktet Y Gododdin beskriver en hær samlet fra hele den britoniske verden som samlet seg i Eidyn før deres skjebnesvangre angrep. Dette kan beskrive en historisk hendelse fra tiden rundt 600 e.Kr.[27][28][29]
I 638 ble Gododdins festning beleiret av styrker som var lojale til kong Oswald av Northumbria, og på omtrent samme tid gikk kontrollen over Lothian over til anglerne. Deres innflytelse fortsatte i de nest tre århundrene, fram til rundt 950 da under det skotske styret til Indulf, sønn av Konstantin II, ble «burh» (festning/borg) navngitt i Den piktiske krønike som oppidum Eden,[30] overgitt til skottene. Den ble fra da av hovedsakelig liggende under deres styre.[31]
Den kongelige burgh ble grunnlagt av kong David I av Skottland tidlig på 1100-tallet på land som tilhørte kronen, men datoen for dets charter er ukjent.[32] Det første dokumenterte bevis av middelalderens burgh er et kongelig charter, ca 1124-1127, av kong David I som bevilget et landområde in burgo meo de Edenesburg til priorinnekloster Dunfermline.[33] Edinburgh var i stor grad på engelske hender fra 1291 til 1314 og fra 1333 til 1341 under den skotske uavhengighetskrig. Da engelskmennene invaderte Skottland i 1298 valgte kong Edvard I av England ikke å gå inn i den engelskkontrollerte byen Edinburgh, men passerte den med sin hær.[34]
Rundt 1365 beskrev den franske kronikøren Jean Froissart Edinburgh som hovedstaden i Skottland og Jakob III av Skottland (1451–1488) refererte til den som «den viktigste burgh i vårt kongerike».[35] Til tross for ødeleggelsen som ble påført av et engelsk angrep i 1544 kom byen seg langsomt,[36] og var senter for hendelsene under den skotske reformasjonen[37] og 1600-tallets krig med covenanters.[38] I 1582 ble Edinburghs byråd gitt et kongelig charter av kong Jakob VI av Skottland som ga tillatelse for etableringen av et universitetet;[39] grunnlagt som Tounis College (dvs Town's College), en institusjon som utviklet seg til Universitetet i Edinburgh, og som bidro til den sentrale intellektuelle rollen som Edinburgh fikk i de påfølgende århundrene.[40]
1600-tallet
_by_Wenceslas_Hollar_(1670).jpg)
.jpg)
I 1603 etterfulgte kong Jakob VI på den engelske tronen som Jakob I av England, noe som forente kronene i Skottland og England i en personalunion, kjent som «Union of the Crowns», men Skottland forble et adskilt kongerike.[41] I 1638 forsøkte kong Karl I anglikanske kirkereformer i Skottland, men fikk sterk presbyteriansk motstand som kulminerte i krigen med tre kongeriker.[42] Påfølgende skotsk støtte for Karl II tilbakelevering til tronen i England endte med at Edinburgh ble okkupert av Oliver Cromwells samveldestyrker i 1650.[43]
På 1600-tallets var Edinburghs grenser fortsatt definert av byens forsvarsmurer. Som et resultat førte byens voksende befolkning til husene ble stadig høyere. Bygninger på 11 etasjer eller mer var vanlig,[44] og har blitt beskrevet som forløpere til dagens moderne verdens skyskraper.[45][46] Det meste av disse gamle strukturene ble erstattet av de overveiende viktorianske bygningene som kan bli sett i dens gamleby. I 1611 ble High Constables of Edinburgh opprettet ved lov i parlamentet med den hensikt å holde orden i byen. Det er antatt å være den eldste lovfestete politistyrke i verden.[47]
1700-tallet
Som følge av unionsavtalen i 1706 vedtok parlamentene i England og Skottland to lover, Acts of Union i henholdsvis 1706 og 1707 som forente de to kongedømmene til ett, kongeriket Storbritannia med effekt fra 1. mai 1707.[48] Som en konsekvens ble parlamentet i Skottland slått sammen med parlamentet i England for å opprette parlamentet i Storbritannia. Dens lokalisering ble Westminster i London. Edinburgh var ikke lenger sete for et parlament, men mange skotter motsatte seg den nye unionen og det brøt ut opptøyer i byen.[49]
Ved midten av 1700-tallet ble Edinburgh beskrevet som en av Europas mest tett befolkede, overbefolket og uhygieniske byer.[50][51] Besøkende forbauset over det faktum de ulike sosiale klassene delte det samme urbane rommet, selv boende i de samme bolighusene; skjønt det var fortsatt en form for sosial segregering hvor eksempelvis butikkeiere og handelsmenn bodde i de billigere kjellere og loftrom mens de mer velstående bodde i de mer kostbare midtre etasjene.[52]
I løpet av jakobittopprøret i 1745 ble Edinburgh kortvarig okkupert av jakobittenes «høylandshær» før den marsjerte inn i England.[53] Etter jakobittens nederlag i slaget ved Culloden fulgte det en periode av represalier og pasifisering, i stor grad rettet mot de opprørske klanene.[54] I Edinburgh var byrådet ivrig etter å etterligne London ved å innlede urbane forbedringer og utvidelser av byen nord for festningen,[55] bestyrket i dens tro på unionen og lojal til hannoveransk monarken Georg III ved valg av gatenavn i nybyen: eksempelvis Rose Street og Thistle Street; og for den kongelige familie, George Street, Queen Street, Hanover Street, Frederick Street og Princes Street (til ære for Georgs to sønner).[56]
I andre halvpart av århundret var byen hjertet i den skotske opplysningstiden,[57] da tenkere som David Hume, Adam Smith, James Hutton og Joseph Black var kjente figurer i gatebildet. Edinburgh ble et betydelig intellektuelt sentrum og fikk blant annet sitt kallenavn «Athen i nord» grunnet de mange nyklassisistiske bygninger, men særlig for sitt omdømme innen utdannelse og forskning som ga gjenklang til antikkens Athen.[58] I romanen The Expedition of Humphry Clinker (1771) av Tobias Smollett er det en romanfigur som beskrev Edinburgh som et «arnested for genier».[59] Edinburgh var også et betydelig senter for skotsk bokhandel. Den mest suksessfulle bokselgeren i London, Andrew Millar, var lærling der under James McEuen.[60]
Fra 1770-tallet og framover hadde profesjonelle og bedrestilte klassene gradvis forlatt gamlebyen i Edinburgh til fordel for mer elegante og «familievennlige» boliger i nybyen, en migrering som endret byens sosiale karakter. I henhold til historiker på denne utviklingen, «Enighet om sosiale følelser var noe av den mest verdifulle arven fra gamle Edinburgh, og da den forsvant var utbredt og meget sørget over.»[61]
1800- og 1900-tallet
Til tross for varig myte om motsatte,[62] ble Edinburgh et industrielt senter[63] med sine tradisjonelle industrier som trykkeri, brygging og destillering som fortsatte å vokse inn på 1800-tallet og fikk i tillegg ny industri som bearbeidelse av gummi (Hunter Boot Ltd), ingeniørarbeid og annen virksomhet. Ved 1821 hadde Edinburgh gått forbi Glasgow som Skottlands største by.[64] Byens sentrum mellom Princes Street og George Street ble et betydelig kommersielt og handelsdistrikt, en utvikling delvis stimulert av ankomsten av jernbane på 1840-tallet. Gamlebyen ble i økende grad forsømt, en overbefolket slumområde med høy dødelighet.[65] Forbedringer som ble utført under William Chambers på 1860-tallet førte til den endringen av området som ble den overveiende viktorianske gamlebyen som finnes i dag.[66] Ytterligere forbedringer fulgte tidlig på 1900-tallet som et resultat av arbeidet til Patrick Geddes,[67] men den relative økonomisk stagnasjonen som fuglte under de to verdenskrigene og etter fikk gamlebyen til å forfalle ytterligere før betydelig nedrivning av slum på 1960- og 1970-tallet begynte reversere prosessen. Universitetets byggeutvikling som endret George Square og området Potterrow var meget kontroversielt.[68]
Siden 1990-tallet har det blitt opprettet et nytt finansielt distrikt, inkludert Edinburghs internasjonale konferansesenter (EICC), som er utviklet hovedsakelig på nedrevet jernbaneeiendom vest for Castle som strekker inn i Fountainbridge, en nedslitt industriell forstad fra 1800-tallet som gjennomgått radikale endringer 1980-tallet med overdragelse bryggeri- og industrieiendommer. Denne fortsatt pågående utviklingen har gjort det mulig for Edinburgh å opprettholde sin posisjon som Storbritannias nest strøste finansielle og administrative senter etter London.[69][70] Finansielle tjenester står nå for en tredjedel av all kommersiell kontorplass i byen.[71] Utviklingen av Edinburgh Park, et nytt parkanlegg for forretning og teknologi dekker rundt 153 780 m2, ligger rundt 6 km vest for byens senter, og har også bidratt til strategien for byens betydelige økonomiske fornyelse.[71]
I 1998 førte loven Scotland Act, som ble virksom året etter, til at det ble etablert et skotsk parlament og en skotsk regjering (se devolusjon). Begge deler ble lokalisert i Edinburgh og er ansvarlig for å styre Skottland, med unntak av en del reserverte emner som forsvar, utenlandspolitikk og en del elementer om inntektsskatt som fortsatt er underlagt det britiske parlamentet i London.[72]
Remove ads
Edinburghs havn ligger i Leith, nordøst i byen. Bydelen har en særegen karakter, og det var stor motstand da den ble innlemmet i City of Edinburgh i 1920, fordi den da ble knyttet nærmere til storbyen. I Leith lå Norges og verdens første sjømannskirke. Den norske sjømannsmisjonen (i dag Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet) startet arbeidet sitt der ved presten Johan Storjohann allerede i 1863, og i 1868 stod det første kirkebygget ferdig. I 1864 var det anløp av hele 520 norske skip til havnen i Leith. Sjømannsmisjonens stasjon i Leith ble opprettet i 1865. Sjømannsmisjonens arbeid i Leith ble stanset i 1975, men kirken er vernet og i dag holder en kunstskole hus der (The Leith School of Art i 25-27 North Junction Street). Leith har i 2009 ca. 90 000 innbyggere. Grensen mot Edinburgh markeres av gaten London Road. Fra London Road går det to gater nordøstover og inn i Leith, Leith Walk og Easter Road. Den er fortsatt en egen by, men administreres sammen med Edinburgh.
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads