Nordhumbrisk

Nordhumbrisk, også kjent som ynglis eller inglis, var en dialekt av angelsaksisk som ble snakket kongedømmet Northumbria (angelsaksisk: Norþhymbra rīce). Sammen med mercisk, kentisk og vestsaksisk utgjorde nordhumbrisk en av undergruppene av angelsaksisk i engelsk middelalder før den normanniske erobringen i 1066,

Nordhumbrisk ble talt fra elva Humber i sør (nå innenfor England) til Firth of Forth (nå innenfor Skottland) i nord. I løpet av nordboerne fra de skandinaviske landenes vikinginvasjon fra 800-tallet og utover ble nordhumbrisk sterkt påvirket av norrønt språk. De eldste bevarte angelsaksiske tekstene som er bevart ble skrevet på nordhumbrisk dialekt. Disse er Cædmons hymne og Bedas dødssang. Andre verker, inkludert det meste av Cædmons poesi, har gått tapt. Andre eksempler på denne dialekten er runene på Ruthwell-korset, datert til 700-tallet,^[1] fra Drømmen om Kristi kors. Også på nordhumbrisk er Leiden-gåten fra 800-tallet^[2] og tekstanmerkningene fra 900-tallet i Lindisfarne-evangeliene.^[3]

Vikinginvasjonen og innvandringen av norrønttalende nordboere fra Danmark og Norge førte til en inndeling av nordhumbrisk dialekt til to særegne underdialekter. Sør for elven Tees ble sørlige nordhumbrisk sterkt påvirket av norrønt. Nordlige nordhumbrisk beholdt mange angelsaksiske ord som gikk tapt i den sørlige dialekten, og påvirket utviklingen av engelsk i nordlige England, særlig dialektene i moderne nordøstlige England og sørlige Skottland. Skotsk (eller lavlandsskotsk), inkludert ulsterskotsk i Nord-Irland,^[4] og moderne nordlig engelsk, nedstammer fra nordhumbrisk dialekt.^[5][6]

Teksteksempel

Teksteksempelet på nordhumbrisk dialekt er Fadervår. En del skotske og nordhumbrisk folk sier fortsatt /uːr ˈfeðər/ eller /uːr ˈfɪðər/ «our father» og [ðuː eːrt] «thou art».^[7]

FADER USÆR ðu arð in heofnu
Sie gehalgad NOMA ÐIN.
Tocymeð RÍC ÐIN.
Sie WILLO ÐIN
suæ is in heofne and in eorðo.
HLAF USERNE of'wistlic sel ús todæg,
and f'gef us SCYLDA USRA,
suæ uoe f'gefon SCYLDGUM USUM.
And ne inlæd usih in costunge,
ah gefrig usich from yfle.

Referanser

1. Wilson, David M. (1984): Anglo-Saxon Art: From The Seventh Century To The Norman Conquest, Thames and Hudson, s. 72. Andre dateringer er vanligvis tidligere framfor senere.
2. I MS. Voss. lat. Q. 166 ved Universitetet i Leiden (se artikkel Zandvoort, R. W. (1949-50): English and Germanic Studies, 3
3. «Lindisfarne Gospels» Arkivert 17. juli 2018 hos Wayback Machine., British Library.
4. «Ulster-Scots Language», Ulsterscotsagency.com. 30. januar 2012
5. Beal, Joan (2004): «English dialects in the North of England: phonology» i: Schneider, Edgar W.; Burridge, Kate; et al: A handbook of varieties of English, 1: Phonology, Mouton de Gruyter, ISBN 3-11-017532-0, s. 113–133
6. Katie Wales (2006): Northern English: A Social and Cultural History, Cambridge University Press, ISBN 0-521-86107-1
7. Gray, Alasdair ([2000] 2002): The Book of Prefaces, London: Bloomsbury Publishing, ISBN 0-7475-5912-0

Litteratur

• Sweet, H., red. (1885): The Oldest English Texts: glossaries, the Vespasian Psalter, and other works written before A.D. 900. London: for the Early English Text Society
• Sweet, H., red. (1946): Sweet's Anglo-Saxon Reader; 10. utgave, revidert av C. T. Onions. Oxford: Clarendon Press. («Northumbrian texts», s. 166–169)

Eksterne lenker

• «Keepin ahad o' wor tung», Northumbrian Language Society
• «Old English»