From Wikipedia, the free encyclopedia
Den skotske opplysningstiden var en periode i Skottland på 1700-tallet som var karakterisert av en bølge av intellektuelle og vitenskapelige prestasjoner. Ved 1750 var skottene, en tid et av de mest tilbakestående land i Europa, blant de mest lese- og skrivekyndige borgerne i Europa, med en beregnet andel på 75 prosent.[1]
Parallelt med den humanistiske og rasjonelle framveksten i den europeiske opplysningstiden i samme epoke frambrakte den skotske opplysningstiden den grunnleggende betydning av menneskelig fornuft kombinert med en avvisning av enhver autoritet som ikke kunne bli rettferdiggjort ved fornuft. Skotske tenkere hadde en optimistisk tro på menneskets muligheter til påvirke endringer til det bedre i samfunnet og naturen, rettledet kun ved fornuft.
Blant periodens framganger var prestasjoner innenfor emner som filosofi, politisk økonomi, ingeniørvitenskap, arkitektur, medisin, geologi, arkeologi, jus, jordbruk, kjemi og sosiologi. Blant de mest framragende skotske tenkerne og forskerne i løpet av denne tiden var Francis Hutcheson, Alexander Campbell, David Hume, Adam Smith, Thomas Reid, Robert Burns, Adam Ferguson, John Playfair, Joseph Black og James Hutton.
Den skotske opplysningstiden hadde innflytelse langt utenfor Skottland, ikke bare på grunn av den aktelse som skotske prestasjoner hadde i Europa og andre steder, men også på grunn av at tankene og holdningene ble fraktet over Atlanterhavet som en del av den skotske diaspora som hadde sin begynnelse i samme epoke. Som et resultat ble et betydelig andel av teknologisk og sosial utvikling i USA, Canada og New Zealand på 1700- og 1800-tallet utført av utvandrede skotter.
I perioden som fulgte loven Act of Union 1707 som forente Skottland og England i en felles union i statsdannelsen Storbritannia ble Skottlands posisjon i verden endret radikalt. Etter reformasjonen i Skottland ble mange skotske akademikere lærere og forelesere i de store byene på kontinentet, men med begynnelsen og den raske ekspansjon av det nye britiske imperiet kom en oppgang for filosofiske tanker i Skottland og et nær forbløffende mangfold av tenkere.
Skottland var et av de fattigste[2] land i Vest-Europa i 1707, men greide å vende sin oppmerksomhet til den større verden uten engelsk motstand. Skottland blomstret ved de økonomiske fordelene fra frihandelen innenfor det britiske imperiet sammen med de intellektuelle fordelene av å ha etablert Europas første offentlige utdanningssystem siden antikken. Under disse to parallelle stimulansene begynte skotske tenkere å utfolde seg og sette spørsmålstegn ved antagelser som tidligere var blitt tatt for gitt; og med Skottlands tradisjonelle politiske og kulturelle forbindelser med Frankrike, på denne tiden kjerneområdet for den europeiske opplysningstiden, begynte skotter å utvikle en unik praktisk gren av humanismen i en slik grad at Voltaire uttalte «Vi ser til Skottland for alle våre tanker om sivilisasjon».[3][4]
Den første betydelige skotske opplysningstenker var Francis Hutcheson,[5] som holdt et sete i filosofi ved Universitetet i Glasgow fra 1729 til 1746. Som en moralfilosof med alternativer til tankene til Thomas Hobbes, var en av Hutchesons mest betydelige bidrag til verden var prinsippet om nytte og konsekvenser hvor dens dyd er hva det kan anskaffe, eller i hans egne ord, «den største lykke for flest mulig.»
Mye av hva som er blitt den vitenskapelige metode (kunnskap, bevis, erfaring og årsaksforhold) og en del moderne holdninger om forholdet mellom vitenskap og religion ble utviklet av David Hume. «Som mange av de begavede skotter aktet han den nye vitenskapen til Kopernikus, Bacon, Galileo, Kepler, Boyle, og Newton; han trodde på den eksperimentelle metode og avskydde overtro.»[5]
Adam Smith utviklet og utga i 1776 Nasjonenes velstand, det første verk i moderne samfunnsøkonomi. Denne berømte studien hadde en øyeblikkelig innflytelse på den britiske økonomiske politikk og former fortsatt dagens diskusjoner om globalisering og tariffer.[6]
Tenkere fra den skotske opplysningstiden utviklet hva David Hume kalte «vitenskapen om mennesket»[7] som ble uttrykt historisk i verker av slike som James Burnett, Adam Ferguson, John Millar, og William Robertson, som alle flettet en vitenskapelig studie av hvordan menneskene oppførte seg i eldre og primitive kulturer med en sterk forståelse av modernitetens bestemmende krefter. Samlingssteder i Edinburgh som blant annet «The Select Society» og senere ble kalt for «The Poker Club» var blant de mange smeltedigler hvor flere av de ideer preget den skotske opplysningtidens tanker oppsto.
Fokuset for den skotske opplysningstiden strak seg fra intellektuelle og økonomiske emner til særskilte vitenskapelige som i verkene til William Cullen, lege og kjemiker, James Anderson, en advokat og agronom, Joseph Black, fysiker og kjemiker, og James Hutton, den første moderne geolog.[5][8]
Mens den skotske opplysningstiden er tradisjonelt betraktet for å ha hatt sin avslutningen mot slutten av 1700-tallet,[7] var det et uforholdsmessig stort antall skotsk bidrag til britisk vitenskap som fortsatte i ytterligere femti år eller mer, takket være figurer som James Hutton, James Watt, William Murdoch, James Clerk Maxwell, Lord Kelvin og Walter Scott. Denne tradisjonen kan også bli sett i senere politiske ledere som sosialdemokratene Keir Hardie og Ramsey MacDonald og mange av lederne Det liberale parti og Fagforeningledere. Igjen gjentok dette seg i USA, Canada og New Zealand hvor et stort antall av sosialdemokratene og liberale politiske figurer var skotter.
Pluss to som besøkte og brevvekslet med de lærde i Edinburgh[8]:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.