Den skotske opplysningstiden var en periode i Skottland på 1700-tallet som var karakterisert av en bølge av intellektuelle og vitenskapelige prestasjoner. Ved 1750 var skottene, en tid et av de mest tilbakestående land i Europa, blant de mest lese- og skrivekyndige borgerne i Europa, med en beregnet andel på 75 prosent.[1]
Parallelt med den humanistiske og rasjonelle framveksten i den europeiske opplysningstiden i samme epoke frambrakte den skotske opplysningstiden den grunnleggende betydning av menneskelig fornuft kombinert med en avvisning av enhver autoritet som ikke kunne bli rettferdiggjort ved fornuft. Skotske tenkere hadde en optimistisk tro på menneskets muligheter til påvirke endringer til det bedre i samfunnet og naturen, rettledet kun ved fornuft.
Blant periodens framganger var prestasjoner innenfor emner som filosofi, politisk økonomi, ingeniørvitenskap, arkitektur, medisin, geologi, arkeologi, jus, jordbruk, kjemi og sosiologi. Blant de mest framragende skotske tenkerne og forskerne i løpet av denne tiden var Francis Hutcheson, Alexander Campbell, David Hume, Adam Smith, Thomas Reid, Robert Burns, Adam Ferguson, John Playfair, Joseph Black og James Hutton.
Den skotske opplysningstiden hadde innflytelse langt utenfor Skottland, ikke bare på grunn av den aktelse som skotske prestasjoner hadde i Europa og andre steder, men også på grunn av at tankene og holdningene ble fraktet over Atlanterhavet som en del av den skotske diaspora som hadde sin begynnelse i samme epoke. Som et resultat ble et betydelig andel av teknologisk og sosial utvikling i USA, Canada og New Zealand på 1700- og 1800-tallet utført av utvandrede skotter.
Etter unionen med England i 1707
I perioden som fulgte loven Act of Union 1707 som forente Skottland og England i en felles union i statsdannelsen Storbritannia ble Skottlands posisjon i verden endret radikalt. Etter reformasjonen i Skottland ble mange skotske akademikere lærere og forelesere i de store byene på kontinentet, men med begynnelsen og den raske ekspansjon av det nye britiske imperiet kom en oppgang for filosofiske tanker i Skottland og et nær forbløffende mangfold av tenkere.
Skottland var et av de fattigste[2] land i Vest-Europa i 1707, men greide å vende sin oppmerksomhet til den større verden uten engelsk motstand. Skottland blomstret ved de økonomiske fordelene fra frihandelen innenfor det britiske imperiet sammen med de intellektuelle fordelene av å ha etablert Europas første offentlige utdanningssystem siden antikken. Under disse to parallelle stimulansene begynte skotske tenkere å utfolde seg og sette spørsmålstegn ved antagelser som tidligere var blitt tatt for gitt; og med Skottlands tradisjonelle politiske og kulturelle forbindelser med Frankrike, på denne tiden kjerneområdet for den europeiske opplysningstiden, begynte skotter å utvikle en unik praktisk gren av humanismen i en slik grad at Voltaire uttalte «Vi ser til Skottland for alle våre tanker om sivilisasjon».[3][4]
Erfaringfilosofi og induktiv resonnering
Den første betydelige skotske opplysningstenker var Francis Hutcheson,[5] som holdt et sete i filosofi ved Universitetet i Glasgow fra 1729 til 1746. Som en moralfilosof med alternativer til tankene til Thomas Hobbes, var en av Hutchesons mest betydelige bidrag til verden var prinsippet om nytte og konsekvenser hvor dens dyd er hva det kan anskaffe, eller i hans egne ord, «den største lykke for flest mulig.»
Mye av hva som er blitt den vitenskapelige metode (kunnskap, bevis, erfaring og årsaksforhold) og en del moderne holdninger om forholdet mellom vitenskap og religion ble utviklet av David Hume. «Som mange av de begavede skotter aktet han den nye vitenskapen til Kopernikus, Bacon, Galileo, Kepler, Boyle, og Newton; han trodde på den eksperimentelle metode og avskydde overtro.»[5]
Adam Smith utviklet og utga i 1776 Nasjonenes velstand, det første verk i moderne samfunnsøkonomi. Denne berømte studien hadde en øyeblikkelig innflytelse på den britiske økonomiske politikk og former fortsatt dagens diskusjoner om globalisering og tariffer.[6]
Tenkere fra den skotske opplysningstiden utviklet hva David Hume kalte «vitenskapen om mennesket»[7] som ble uttrykt historisk i verker av slike som James Burnett, Adam Ferguson, John Millar, og William Robertson, som alle flettet en vitenskapelig studie av hvordan menneskene oppførte seg i eldre og primitive kulturer med en sterk forståelse av modernitetens bestemmende krefter. Samlingssteder i Edinburgh som blant annet «The Select Society» og senere ble kalt for «The Poker Club» var blant de mange smeltedigler hvor flere av de ideer preget den skotske opplysningtidens tanker oppsto.
Fokuset for den skotske opplysningstiden strak seg fra intellektuelle og økonomiske emner til særskilte vitenskapelige som i verkene til William Cullen, lege og kjemiker, James Anderson, en advokat og agronom, Joseph Black, fysiker og kjemiker, og James Hutton, den første moderne geolog.[5][8]
Mens den skotske opplysningstiden er tradisjonelt betraktet for å ha hatt sin avslutningen mot slutten av 1700-tallet,[7] var det et uforholdsmessig stort antall skotsk bidrag til britisk vitenskap som fortsatte i ytterligere femti år eller mer, takket være figurer som James Hutton, James Watt, William Murdoch, James Clerk Maxwell, Lord Kelvin og Walter Scott. Denne tradisjonen kan også bli sett i senere politiske ledere som sosialdemokratene Keir Hardie og Ramsey MacDonald og mange av lederne Det liberale parti og Fagforeningledere. Igjen gjentok dette seg i USA, Canada og New Zealand hvor et stort antall av sosialdemokratene og liberale politiske figurer var skotter.
- «En engelsk besøkende til Edinburgh i løpet av blomstringstid til den skotske opplysningstiden bemerket: «Her jeg står ved hva som kalles Cross of Edinburgh, og kan i løpet av noen få minutter ta 50 genier og lærde menn i hånden.» Det er en treffende oppsummering av utbruddet av pionerende intellektuell aktivitet som skjedde i Skottland på andre halvdel av 1700-tallet.
- Det var en tett knyttet gruppe: de fleste kjente hverandre; mange var nære venner; en del var beslektet via ekteskap. Alle var politisk konservative, men intellektuelt radikale (unionister og progressive), høflige, vennlige og mottakelige. De ble stimulert av enorm nysgjerrighet, optimisme for menneskelig framgang og misfornøyd med de gammeldagse teologiske strider. Sammen skapte de en kulturell gullalder.»
- – Magnus Magnusson, New Statesman[7]
Nøkkelfigurer
- Robert Adam (1728–1792) arkitekt
- James Anderson (1739–1808) agronomi, advokat, amatørforsker
- Joseph Black (1728–1799) fysiker og kjemiker, den første som isolerte karbondioksid
- Hugh Blair (1718–1800) prest, forfatter
- James Boswell (1740–1795) advokat, forfatter av et stort anlagt biografi over Samuel Johnson
- Thomas Brown (1778–1820), skotsk moralfilosof; holdt et sete i moralfilosofi ved Universitetet i Edinburgh kollektivt sammen med Dugald Stewart
- James Burnett, Lord Monboddo (1714–1799) filosof, dommer, grunnlegger av den moderne historisk-komparative lingvistikk
- Robert Burns[9] (1759-1796) poet
- Alexander Campbell (1788–1866) grunnlegger av Stone-Campbells reformasjonsbevegelse
- George Campbell (1719–1796) filosof, teolog og retoriker
- Sir John Clerk of Eldin (1728–1812) profilert kunstner, forfatter av An Essay on Naval Tactics; grandonkel til James Clerk Maxwell
- William Cullen (1710–1790) lege, kjemiker, foregangsmann i medisinsk forskning
- Adam Ferguson (1723–1816) betraktet som grunnleggeren av sosiologi
- Robert Fergusson (1750–1774), poet.
- Andrew Fletcher (1653-1716) en forløper til den skotske opplysningen,[10] forfatter, patriot, kommissær av Parlamentet i Skottland
- James Hall (1761–1832) geolog, geofysiker
- Henry Home, Lord Kames (1696–1782) filosof, dommer, historiker
- David Hume (1711–1776) filosof, historiker, skribent
- Francis Hutcheson (1694–1746) filosof (metafysikk, logikk og etikk)
- James Hutton (1726–1797) grunnlegger av moderne geologi
- Sir John Leslie (1766–1832) matematiker, lege, forsket på varme (termodynamikk)
- James Mill (1773–1836) sent i perioden – far av John Stuart Mill.
- John Millar (1735–1801) filosof, historiker, historiograf
- John Playfair (1748–1819) matematiker, forfatter av Illustrations of the Huttonian Theory of the Earth
- Allan Ramsay[11] (1686 – 1758) poet
- Henry Raeburn[7] (1756-1823) portrettmaler
- Thomas Reid (1710–1796) filosof, grunnlegger av Den skotske skole av sunn fornuft
- William Robertson (1721–1793) en av grunnleggerne av moderne historieforskning
- Walter Scott (1771–1832), advokat, poet, og romanforfatter
- John Sinclair (1754 – 1835) politiker, forfatter, den første som benyttet ordet first person statistikk i det engelske språk
- William Smellie (1740–1795) redaktør av den første utgaven av Encyclopædia Britannica
- Adam Smith (1723–1790) som skrev Nasjonenes velstand, den først moderne avhandling om samfunnsøkonomi
- Dugald Stewart (1753–1828) moralfilosof
- George Turnbull (1698–1748), teolog, filosof og skribent om utdannelse
- John Walker (naturalist) (1730–1803) professor i naturhistorie
- James Watt (1736–1819) student av Joseph Black; ingeniør, oppfinner (se Watts dampmaskin)
Pluss to som besøkte og brevvekslet med de lærde i Edinburgh[8]:
- Erasmus Darwin (1731–1802) lege, botaniker, filosof, bestefar til Charles Darwin
- Benjamin Franklin (1706–1790) polyhistor, en av grunnlovsfedre av USA
- «De lærde skottene var bemerkelsesverdig ulik de franske filosofene; faktisk var de forskjellige fra alle andre grupper av filosofer som noen gang har eksistert. I en gigantisk studie, The Sociology of Philosophies (Filosofenes sosiologi) som ble utgitt i 1998, har Randall Collins satt sammen strukturerte portretter av tidlige hendelser i filosofi, både vestlig og østlig. Typisk er de mest betydningsfulle figurer i en gitt klynge av tenkere (kanskje tre eller fire menn) og de vil ri i midten samtidig som de kultiverte allianser med andre tenkere eller studenter i utkanten.
- I den skotske gruppe var det imidlertid lite av å bruse med fjærene, anklager, og det eksklusive inderlighet som i Diderot-d’Alembert-sirklene, eller den hensynsløse atmosfære som er funnet i Tyskland i den gruppen som omfattet Fichte, Schelling-brødrene og Hegel; eller av den bevisste glamour hos eksistensialistene etterkrigstidens Paris. Skottene var heftig uenig med hverandre, men de manglet temperamentet for høymoralsk drama av krangler, avsvergelser, og forsoninger. Hutcheson, Hume og Smith, sammen med Adam Ferguson og Thomas Reid, var alle godt kjent, men ingen av dem var i nærheten av de kultfigurer som Hegel, Marx, Emerson, Wittgenstein, Sartre, eller Foucault ble det.
- I en forbausende grad støttet de hverandres prosjekter og utgivelser og kunne ha diskutert i en klubb som også omfattet amatører (som poesiskrivende leger eller advokater med en interesse i vitenskap) eller i et røykfylt bakrom i en mørk kro i Edinburgh. Alt i alt, som gruppe synes de mer som en lærd utgave av Dickens' samtalende og velvillige Pickwick-klubb.»
- – David Denby, The New Yorker[5]
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
