britisk matematiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Dugald Stewart (født 22. november 1753, død 11. juni 1828) var en skotsk filosof, født i Edinburgh, og hans far Matthew Stewart (1715–1785) var professor i matematikk ved Universitetet i Edinburgh (1747–1772).
| Dugald Stewart | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. nov. 1753[1][2] Edinburgh | ||
| Død | 11. juni 1828[3][4][2] (74 år) Edinburgh | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker, historiker, filosof, universitetslærer, skribent | ||
| Utdannet ved | University of Edinburgh Royal High School | ||
| Doktorgrads- veileder | Matthew Stewart[5] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Canongate Kirkyard | ||
| Medlem av | 6 oppføringer
Royal Society
Vitenskapsakademiet i St. Petersburg American Academy of Arts and Sciences Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet Royal Society of Edinburgh | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow | ||
Dugald Stewart tok sin utdannelse i Edinburgh ved Royal High School og ved universitet, hvor han studerte matematikk og moralfilosofi under Adam Ferguson. I 1771, i håp om få en Snell Exhibition, et årlig stipendiat for en student ved Universitetet i Glasgow som ga innpass ved Balliol College ved Universitetet i Oxford, dro han til Glasgow og til forelesningene til Thomas Reid. Til Reid har han senere gitt æren for sin teori om moral, og betalte tilbake sin gjeld ved å gi Reids oppfatninger fordelen av hans egen glitrende stil og akademiske veltalenhet. I Glosgow bodde Stewart i samme internat som Archibald Alison, forfatteren av Essay on Taste («Essay om smaken»), og de etablerte et varig vennskap.
Etter kun et enkelt semester i Glasgow ble Stewart, da nitten år gammel, tilkalt av sin far som da hadde fått sviktende helse og bedt om å overta hans undervisning i matematikk ved Universitetet i Edinburgh. Etter å ha fungert i denne posisjonen i tre år ble Dugald Stewart valgt til professor i matematikk sammen med sin far i 1775. Tre år senere ble Adam Ferguson utpekt som sekretær for den kommisjon som ble sendt til de britiske koloniene i Nord-Amerika, og på Fergusons forespørsel overtok Dugald Stewart hans forelesninger. I løpet av semesteråret 1778–1779, i tillegg til hans matematiske arbeid, foreleste han også i moralfilosofi.
I 1783 giftet han seg med Helen Bannatyne, som døde i 1787, etterlot kun en eneste sønn, oberst Matthew Stewart.
I 1785 etterfulgte han Ferguson som professor i moralfilosofi og som han holdt i 24 år, og gjorde posisjonen til et senter for intellektuell aktivitet. Grunnet hans ry kom det unge studenter fra England, Europa og Amerika. Blant hans elever var Lord Palmerston, Walter Scott, Francis Jeffrey, Henry Thomas Cockburn, Francis Horner, Sydney Smith, John William Ward, Henry Peter Brougham, Thomas Brown, James Mill, og James Mackintosh.
Stewarts forelesninger om moralfilosofi omfavnet, foruten etikk, også politisk filosofi og fra 1800 og framover ble det gitt egne forelesninger om politisk økonomi, den gang ukjent som egen vitenskap. Stewarts opplyste politiske lære var tilstrekkelig, i reaksjonen etter den franske revolusjon, til å mistenkeliggjøre ham som en fiende av den britiske forfatning. Somrene 1788 og 1789 hadde han tilbrakt i Frankrike hvor han blant annet møtte den franske journalisten Jean-Baptiste-Antoine Suard og skribenten Guillaume Raynal, og han kom selv å sympatisere med den revolusjonære bevegelse.
I 1790 giftet han seg med franske Helen D'Arcy Cranstoun, datter av en advokat og dommer. Hans andre hustru kom fra en god familie og var dannet, og han kom i den vane å gi det hans skrev til hennes kritikk. De fikk en sønn og en datter, men sønnens død i 1809 var et betydelig slag for faren, og førte til han trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste som professor. Før dette hadde Stewart ikke vært aktiv som forfatter. Som student i Glasgow hadde han skrevet et essay om drømming, og i 1792 utga han sitt første bind av Elements of the Philosophy of the Human Mind; andre bind kom i 1814, den tredje ikke før i 1827. I 1793 fikk han trykket en lærebok, Outlines of Moral Philosophy, som senere kom i flere nye utgaver, og det samme året leste han for Royal Society of Edinburgh sin redegjørelse av Life and Writings of Adam Smith.
Tilsvarende memoarer om historikeren Robertson og om Reid ble også forelest ved samme sted, og senere ble utgitt. I 1805 utga Stewart pamfletter som forsvarte matematikeren og fysikeren John Leslie mot anklager om å ikke være rettroende av kirkerådet i Edinburgh. I 1806 mottok han sin pensjon eller avlønning fra avisen Edinburgh Gazette tilsvarende £300. Med sjokket av sin unge sønns død gjorde det umulig for ham å fortsette å forelese ble det på hans egen anmodning Thomas Brown den som i 1810 ble utpekt medprofessor. Da Brown døde i 1820 trakk Stewart seg helt fra sin professorstilling som da ble gitt videre til John Wilson, bedre kjent som «Christopher North».
I juni 1814 ble han innvalgt som fellow ved Royal Society i London.[6]
I 1822 ble han rammet av lammelse (paralyse), men fikk tilbake en god del av sin helse, nok til at han kunne fortsette sitt arbeid. I 1827 utga han sitt tredje bind av Elements, og i 1828, kun noen få uker før han døde, verket The Philosophy of the Active and Moral Powers. Han døde i Edinburgh hvor han ble gravlagt i kirkegården Canongate Churchyard. I tillegg og av større offentlig interesse, ble en monument reist til hans ære på Calton Hill. Hans minne er også beæret med det nylig reiste bygningen Dugald Stewart Building ved Universitetet i Edinburgh ved Charles Street.
Stewart var hovedansvarlig for å gjøre den skotske filosofi synlig i Europa tidlig på 1800-tallet.[7] På den andre halvparten av århundret, som med mange av tankene fra opplysningstiden, ble den erstattet, og Stewarts arbeid ble sett som bortimot en reproduksjon av hans mester Reid, noe som var en grov overdrivelse. Han opprettholdt Reids psykologiske metode og fortolket læren om «sunn fornuft» som ble angrepet av begge de to Mill'ene. Men deler av hans egen originalitet lå i hans egen tilgjengelighet som skilte seg fra de rene skotske tradisjoner og innpasset elementer fra moderat empirisme og franske ideologer som Pierre Laromiguière, Pierre-Jean-Georges Cabanis, og Antoine Louis Claude Destutt de Tracy. Det er viktig å merke seg den energi i hans erklæring mot ontologiens argument, og dessuten også mot Étienne Bonnot de Condillacs sensasjonalisme. Immanuel Kant, innrømmet han, kunne han rett og slett ikke forstå.[8] Men hans omdømme hviler like mye på hans inspirerende veltalenhet, evne til å popularisere, og skjønnheten i hans penn som i originaliteten i hans arbeid.[7]
Stewarts tekster ble redigert i 11 bind (1854–1858) av William Hamilton og fullført med en biografi av John Veitch. Matthew Stewart, hans eldste sønn, skrev også en biografi i Annual Biography and Obituary (1829), utgitt privat i 1838. For hans filosofi, se McCosh: Scottish Philosophy (1875), ss. 162–173; A Bain: Mental Science, ss. 208, 313 og app. 29, 65, 88, 89; Moral Science, ss. 639 seq.; Sir L Stephen: English Thought in the XVIII Century.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
