Acts of Union 1707

Acts of Union var to lover som ble vedtatt av Det engelske parlamentet og Det skotske parlamentet i 1707 som avslutning på forhandlingene om en union mellom kongerikene England (med Wales) og Skottland. Loven hadde to virkninger: Opprettelsen av kongeriket Storbritannia, og oppløsningen av de to parlamentene, som ble erstattet av Det britiske parlamentet.

Se også Act of Union 1800

Dannelsen av Storbritannia

  Rhuddlan-statuttene (1284)

  Laws in Wales Acts (1535–42)

  Acts of Union (1707)

  Act of Union (1801)

  Government of Ireland Act (1920)

  Den anglo-irske traktat (1921)

  Royal & Parliamentary Titles Act (1927)

Bakgrunn

Det hadde tre ganger tidligere, i 1606, 1667 og 1689, blitt gjort forsøk på å innføre en union mellom de to rikene, som siden 1603 hadde hatt felles monark. Disse hadde slått feil, og forsøket i 1707 var det første som oppnådde den nødvendige støtte i begge parlamenter. Grunnene til flertallet var forskjellig i de to landene.

For Englands del ønsket man å sikre en protestantisk tronfølge slik den engelske Act of Settlement av 1701 foreskrev; Skottland hadde sin egen Act of Security og kunne dermed velge en annen monark. Dersom ordningen med felles monark skulle bortfalle fryktet man at skottene kunne inngå allianser mot England, også om de skulle velge en protestantisk monark.

Skottene ønsket dels å bruke engelske subsidier for å rette opp de økonomiske problemene som ble forårsaket av den feilslåtte Dariénplanen, og del å fjerne engelske handelssanksjoner som hadde blitt innført i Alien Act av 1705 for å presse Det skotske parlamentet til å akseptere Act of Settlement som sin tronfølgeordning.

Traktaten som dannet grunnlaget for loven bestod av 25 artikler, hvorav femten var av økonomisk karakter. I Skottland stemte man over hver artikkel separat, og flere klasuler ble delegert til underkomitéer for videre behandling. Artikkel 1 dreide seg om det politiske prinsippet om en union, og dette fikk i Skottland majoritet med 115 stemmer mot 83 den 4. november 1706. For å minske opposisjon fra Den skotske kirke ble det også vedtatt en lov som sikret en presbyteriansk kirke. Den kirkelige ledelsen ble da vennlig innstilt mot unionen, men lenger ned i rekkene var det fortsatt opposisjon. Til slutt vedtok Det skotske parlamentet hele traktaten med 110 mot 67 stemmer den 16. januar 1707.

Årsaken til at man lyktes i å få flertall skyldtes i stor gard svakhet og splittelse blant de forskjellige opposisjonsgruppene. Mange av de som satt i parlamentet hadde også investert mye i Dariénplanen, og artikkel 14 slo fast at Skottland ville få overført 398 085 engelske pund som kompensasjon for det fremtidige fellesansvaret for den engelske nasjonalgjelden. Disse pengene ble for i stor grad brukt til å kompensere Darién-investorene.

Det forekom også økonomisk overtalelse. 20 000 engelske pund, tilsvarende 240 000 skotske pund, ble sendt til jarlen av Glasgow. James Douglas, 2. hertug av Queensberry, som var dronningens kommissær i parlamentet, fikk det meste av disse pengene, 12 325 engelske pund. Noe av pengene ble brukt til å betale spioner, blant annet Daniel Defoe. Han rapporterte om voldelige protester mot unionen og skrev at «en skotsk mobb er den verste typen av sitt slag» og at «for hver skotte som er for er 99 mot».

Det stemmer at unionen ikke var allment populær i den skotske befolkningen. Det ble sendt mange appeller til parlamentet, og det var store protester i Edinburgh og andre skotske byer. Uroen var såpass stor at parlamentet innførte unntakstilstand. Mange protester ble sendt gjennom lokale myndigheter, og parlamentet mottok skriv fra hele landet. Den dagen traktaten ble signert ble «Why should I be so sad on my wedding day?» spilt på klokkespillet i St. Giles' katedral i Edinburgh.^[1]

Virkninger av loven

Lovene hadde bestemmelser om at Skottland skulle sende skotsk adelsmenn som representanter til House of Lords, at Den skotske kirke fortsatt skulle være statskirke i Skottland, at Court of Session skulle fortsette sitt virke og at skotske lover fortsatt skulle være gyldige. Unntaket fra dette var at Act of Settlement erstattet Act of Security, og at alle lover som var direkte i strid med Acts of Union og traktaten som lå til grunn for den ble avskaffet.

Det ble innført tollunion og valutaunion, med det engelske pundet som grunnlag for det nye britiske pundet.

Fordi de to parlamentene hadde utviklet seg på forskjellig måte var det i starten en del vansker. Eksempler på ulikheter er at den engelske doktrinen om parlamentets suverenitet i alle sider ved nasjonens liv ikke eksisterte i Skottland, og at Det skotske parlamentet hadde et ettkammer-system mens det engelske hadde to kamre. Det nye parlamentet tok i svært stor grad over ordninger fra det engelske, mens de skotske tradisjonene forsvant.

Motstanden mot unionen levde videre i Skottland, spesielt i forhold til at parlamentet nå var langt unna i London. Skottland opplevde heller ikke den økonomiske vekst som mange hadde forutsagt ville komme. Det ble avholdt en folkeavstemning om skotsk uavhengighet 18. september 2014. Nei-siden vant med 55,3% av stemmene, og Skottland forble i unionen.^{[trenger referanse]}

Referanser

1. Fotnote av John Purser til CD-en Scotland's Music, Facts about Edinburgh.