Act of Union 1800

Act of Union 1800 var en britisk og irsk lov som ble vedtatt av Det britiske parlamentet og Det irske parlamentet, og godkjent av den britiske monarken 1. august 1800. Loven medførte at Kongeriket Storbritannia og Kongeriket Irland ble slått sammen til Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og trådte i kraft 1. januar 1801.

Dannelsen av Storbritannia

  Rhuddlan-statuttene (1284)

  Laws in Wales Acts (1535–42)

  Acts of Union (1707)

  Act of Union (1801)

  Government of Ireland Act (1920)

  Den anglo-irske traktat (1921)

  Royal & Parliamentary Titles Act (1927)

Irland hadde helt siden 1171 vært under engelsk styre, og siden 1541, da Det irske parlamentet proklamerte Henrik VIII av England som irsk konge hadde landene vært i personalunion.

Unionen ble endret ved delingen av Irland i 1922, da Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland ble dannet.

Bakgrunn

I 1798 ble et irsk opprør slått ned. Samtidig var det krise i det britiske monarkiet på grunn av Georg IIIs mentale sykdom. I teorien kunne de to rikene utnevne forskjellige konger, ettersom de hadde hver sin tronfølgelov, og for å sikre bedre kontroll ble de slått sammen i en union.

Det irske parlamentet var i en særstilling fordi samtidige lover kun tillot anglikanere å sitte der. I England var det en minoritet som ikke var anglikanere, men i Irland tilhørte mer enn 90% av befolkningen andre retninger, med katolikkene som største gruppe. Siden 1790-årene hadde katolikker hatt mulighet til å få stemmerett, men den ujevne økonomiske fordelingen førte til at de fortsatt var sterkt underrepresentert i velgermassen.

De irske parlamentsmedlemmene var skeptiske til unionen, fordi de ville miste en del fordeler gjennom en sammenslåing med det britiske parlamentet. Den britiske regjeringen gav irske parlamentsmedlemmer titler, eiendommer og pengegaver for å sikre støtte under behandlingen av lovforslaget. Noen valgte å se på dette som kompensasjon for at de mistet sine parlamentsplasser; mange av de irske valgkretsene var råtne, og førte ofte med seg store inntekter. De fleste utenforstående, og senere de fleste historikere, tolker det som rene bestikkelser for å oppnå noe som ellers ville vært umulig. Det første forsøket på å få gjennom loven mislyktes, med 104 stemmer for og 109 mot, men ved andre forsøk ble det 158 stemmer for og 115 mot.

Blant den katolske befolkningen var det i begynnelsen entusiasme for unionen, dels fordi mange følte at Det irske parlamentet var mer fiendtlig innstilt mot katolikkene enn et felles britisk ville være, og dels fordi det lå et uttalt løfte om katolsk emansipasjon. Dette ble blokkert av Georg III, som mente det ville stride mot hans kroningsed, og ble ikke innført før i 1829.

Loven

Loven hadde åtte artikler:

Artiklene I–IV omhandlet de politiske sider ved unionen. Irland skulle ha over 100 representanter i et felles parlament som var samlet i Westminsterpalasset i London; dette var en større andel av parlamentsmedlemmene enn befolkningstallet skulle tilsi. I praksis ble det 100 seter i House of Commons og 32 i House of Lords. Sistnevnte gruppe bestod av 28 representanter fra irsk adel, og fire fra den anglikanske irske kirke. Medlemmene av begge kamre ble valgt for hver sesjon.

Artikkel V opprettet en forent protestantisk kirke i England og Irland.

Artikkel VI opprettet en tollunion som fjernet britisk toll på irske produkter, men beholdt irske tollavgifter på importvarer.

Artikkel VII fastslo at Irland skulle betale 2/17 av Det forente kongerikes utgifter. Dette var basert på forholdstallet mellom irsk og britisk utenrikshandel.

Artikkel VIII formaliserte de juridiske aspektene ved unionen.